Gå til hovedinnhold

Vurderingssamtale, 23.juli 2021

Jeg får hovedsaklig to typer tilbakemeldinger på denne bloggen: Det er de folkene som selv er engasjert i disse spørsmål, hovedsakelig skole, læring og utdanningsforskning, og som ser ut til å like det jeg skriver. På den andre siden har du det flertallet av folk som (heldigvis?) ikke bruker mye av tiden sin på slike tema, og som synes at bloggen er litt vanskelig å sette seg inn i. For eksempel, jeg har hørt fra flere at det ikke er så lett å skjønne hva det egentlig er jeg forsøker å oppnå med denne skrivingen. 

Dette er jo en nyttig tilbakemelding, og den viser vel bare hvor vanskelig det er å skrive på en måte som er tilpasset andre lesere enn en selv. Alt jeg måtte finne på å si og skrive gir jo god mening i mitt hode, men det er ikke sikkert at de assosiasjoner og argumenter som jeg synes henger på greip gjør det hos andre. 

Derfor har jeg i det siste lekt meg endel med å skrive tekster i dialogform. Det er sikkert noe litt pretensiøst med dette, men det er først og fremst veldig klargjørende. Man tvinges slik til å stille forståelige spørsmål og svare så godt man kan, og hele tankeprosessen blir lettere å følge. Det er i alle fall tanken, og grunnen til at jeg tester denne skriveformen. Akkurat som det kan være nyttig for tenkingen å snakke høyt til seg selv, så er nyttig å skrive ut egne tanker i eksplisitt spørsmål og svar-form. Som jeg har skrevet tidligere, så er det nyttig å dyrke en kommunikasjonsform hvor man ikke umiddelbart må mene alt man sier, men snarere bruker skriving og snakking som en måte for å finne ut hva man egentlig mener

William Hogarth (1697-1764): A Midnight Modern Conversation, c. 1730. Kilde: Wikimedia Commons



Vurderingssamtale

Nå har du skrevet på denne bloggen i snart to år. Har du inntrykk av å ha oppnådd noe ennå?

For et spørsmål! Jeg prøver jo egentlig å ikke tenke på slikt, og sier til meg selv at dette er en slags notatbok, som tilfeldigvis ligger åpent tilgjengelig for andre å lese. Men selvsagt har jeg lyst til å påvirke andre med det jeg skriver. 

Har du skjønt noe om skole og læring som andre ikke har skjønt? 

Nei, for all del, det kan jeg ikke påstå. Vi har nok alle skjønt noe som andre ikke har, forståelse er ikke jevnt fordelt likt på alle, og vi må anta at vi kan lære noe av andres innsikter. Mesteparten av det jeg skriver om er jo ikke mine tanker, men bare formidling av ting jeg har lest om, supplert med egne erfaringer fra det må kunne sies å være et alternativt pedagogisk rom, montessoriklasserommet. Dessuten har jeg jo fått intervjue en hel del forskere om læringsspørsmål på podkasten Lars og Pål. På den måten har jeg fått mulighet til å sjekke om mine intuisjoner og tanker om disse tema stemmer overens med det andre som bruker mye tid på dette tenker, og det gjør de jo som regel. 

Så hvorfor bør folk da lese denne bloggen i stedet for å gå direkte til de kildene du bruker? 

Å lese alle de bøkene og artiklene ville sikkert være det beste. Spørsmålet er bare, hvem har tid til det? Jeg har bare følt et økende behov for å skrive om ting jeg har lest, observert i klasserom og snakket med andre om. Det dreier seg mest om å rydde litt i egne tanker. Og så langt virker det som om disse tanker og erfaringer rimer godt med det andre folk har tenkt og erfart, og det ser ut til at den formidlingen jeg gjør kan være interessant for noen. 

Hva er den største svakheten med bloggen, slik du ser det? 

Siden hvert enkelt blogginnlegg dreier seg om en bok eller et spørsmål som jeg har fundert mye på i tiden før jeg skriver innlegget, så er det ikke sikkert at motivasjonen min kommer tydelig fram. Dvs, siden jeg allerede er veldig motivert til å utforske det eller det spørsmålet, så har jeg nok lett for å ta denne motivasjonen for gitt. Kanskje jeg ikke spør tydelig nok, hva slags betydning har denne innsikten eller dette argumentet for vårt syn på skole og læring? Uten denne forståelsen og motivasjonen så fremstår kanskje noen tekster mest av alt som en rekke interessante fakta, men kanskje uten at sammenhengen er helt tydelig? 

Litt av problemet med blogging er vel at ordet betyr alt fra "ekspert som skriver uformelt om løst og fast fra eget fagfelt" til "dust som skriver om ting han ikke har peiling på", til alt i mellom? Det er ingen fagfellevurdering, og dermed liten grunn for leseren til å anta at informasjonen er til å stole på? 

Joda, det er helt sant, og all slik skepsis er på sin plass. Samtidig, jeg forsøker å følge noen grunnleggende standarder ved å hele tiden referere til andre kilder på en så klar og tydelig måte som mulig. Dessuten går jeg når jeg kan tilbake og korrigerer tidligere innlegg etter tilbakemeldinger og korreksjon, og jeg markerer slike endringer i teksten. Det tenker jeg at er så ærlig og redelig som jeg klarer å få det. 

Det er noe litt selvhøytidelig over slik blogging, er du ikke enig?  

Uff ja... Selvsagt er det litt slik. Men hva skal man gjøre? Holde kjeft, fordi man er redd for å fremstå feil?  Litt av problemet med så mange debatter er jo at folk forsøker å fremstå på en eller annen måte, er det ikke? Jeg prøver å skrive om det jeg er interessert i, og som jeg opplever som viktig, og det er egentlig alt. 

Men..

Slik jeg opplever det, så kommer kunnskap alltid med sin egen motsetning på slep, nemlig større bevissthet om alt man ikke vet. Jeg får egentlig bare mer og mer sansen for folk som klarer å være både kunnskapsrike og ydmyke, og ikke ta seg selv for seriøst. Det er sikkert situasjoner hvor en slik kommunikasjonsstil vil kunne bli overkjørt av en mer arrogant og selvsikker stemme, men jeg tror at på sikt så vil en slik ydmyk stil lønne seg. 

Og etter å ha hørt på Frank Zappa i flere tiår nå så er det åpenbart at tøysete humor fint lar seg kombinere med alvor? 

Ja, de som lar seg avspore av tøys og tull, vel de får bare ha det så godt. Personlig synes jeg det er skikkelig deilig å strebe etter å være så ærlig som jeg kan, og omfavne det hver gang jeg sier noe dumt eller feil. Å legge ut blogginnlegg, som ofte er skrevet ganske raskt, som tanker i uferdig notatform, er en del av denne øvelsen. Jeg har lært utrolig masse av dette, og jeg tror faktisk at jeg knytter meg litt mindre til hver enkelt mening på denne måten. 

Ok, greit, jeg skal ikke henge meg mer opp i dette. La oss gå til selve temaet for bloggen, nemlig skole og læring. Hvor kritisk er du egentlig til dagens form for skole, eller for å si det litt vagt, dagens skoletenking

Jeg må innrømme at jeg er kjempekritisk. Men jeg må også innrømme at jeg ikke nødvendigvis har noe bedre alternativ. Jeg mener, selvsagt har jeg ikke det. Men jeg tror de aller fleste lærere er kritisk til mye, eller i alle fall noe, i skolen, og at de fleste lærere er enige i mye av det jeg skriver. Alle vi lærere er jo fanget litt i denne kinkige posisjonen, hvor vi er kritiske til et system som vi også jobber innenfor og derfor føler et visst behov for å forsvare og rettferdiggjøre. Hvordan gjør vi begge deler på samme tid, eller i alle fall, i løpet av samme karriere? 

Er ikke alt det der helt selvsagt? 

Jo, jeg håper jo det. Kanskje jeg er altfor forsiktig? Samtidig så ser vi jo hele tiden hvordan det å forsøke å være nyansert, og ikke bare erklære full støtte til den ene eller andre siden, blir tolket som støtte til motparten. Er det slik at hvis man uttaler seg kritisk til skole, så tolkes man som en kritiker av skolen som helhet? Jeg vet ikke, men i noen debatter så føles det slik. Jeg har jo skrevet endel om hva jeg tross alt synes er veldig bra med den norske fellesskolen (feks her, her og her). 

Greit, greit, gjesp. Du trenger ikke å unnskylde deg så fælt! Ta heller en kortversjon, den korteste du klarer, av hva du mener er galt med dagens skole. 

Ok, jeg skal forsøke. Det er så mange ting, og veldig mye av det er omtalt i et eller flere blogginnlegg allerede. Først og fremst, vi vet ikke hvordan barn ville lært om de gikk på en helt annerledes skole enn dagens, noe jeg har kalt manglende sammenligningsgrunnlag. Vi undervurderer den negative effekten skole har på ting som motivasjon og nysgjerrighet, for å ikke snakke om studieteknikk. Mye av praksisen i dagens skole er basert på antakelser om læring som i beste fall er uklare og i verste fall helt feil. Skoleforskningen er så fokusert på læring i skolen at den ikke er i stand til å si noe om læring utenfor skolen

Jeg antar at de som vil ha detaljene i de forskjellige argumentene kan klikke videre på lenkene. Men var det alt? 

Neida, bare såvidt kommet i gang. Vi forventer ting av skolen og av barns læring som godt kan tenkes å stå i veien og undergrave den læringen som skolen faktisk kan være i stand til å tilby. Vi har også blitt vant til tanken om at barn i skolen grupperes etter alder, og vi klarer ikke å forestille oss læringsfordelene med skikkelig aldersblanding. Jeg skrev til og med en alternativ skolehistorie for å forsøke å lage en slags intuisjonspumpe à la Daniel Dennett, for å endre litt på hva folk klarer å se for seg. 

Veldig snedig. Klapp, klapp! 

Jada... Jeg vet jo ikke om det var et spesielt vellykket forsøk. 

Folk får lese og se om det funker? 

Ja, og jeg er som alltid spent på hva folk synes. Men, det er enda mer som bør nevnes. For eksempel, vi tror at skolen skal kunne sørge for økt sosial mobilitet, men overser at dette kanskje aldri har vært tilfelle. Måten vi snakker om utdanningens effekt på økonomien generelt ser ut til å ta veldig mye for gitt, og tilslører like mye som det er med på å løse en rekke samfunnsproblemer. Det blir dessuten mer og mer slik at utdanning blir eneste veien til arbeidslivet, og vi blir flinkere til å overse at det finnes andre muligheter. Vi fokuserer på alle barns rett til utdanning, men snakker lite om hvordan denne retten fort blir til en plikt, og fører til ensretting av skolegang. For å ikke snakke om alt fokuset på psykisk helse i skolen, livsmestring, og måten vi forsøker å løse disse problemene på, som jeg er temmelig kritisk til. 

Det var litt av en lenkefest! Men, mener du at du har argumentert godt for alle disse temmelig kontrære posisjonene? 

Vel, jeg klarer i alle fall ikke å finne noen gode motargumenter, eller se hvor mine antakelser er feil. Det er selvsagt en billig ting å si, og bevisbyrden er selvsagt på min side. Og det er akkurat det de nesten hundre blogginnleggene er et foreløpig forsøk på. Likevel, selv om det er en slags sammenheng i alle disse argumentene, så vil jeg likevel ikke si at jeg har et ferdig utarbeidet syn på disse tingene. 

Selvsagt... 

Men jeg tror at det er viktig å bryne seg på gode motargumenter. Hvis man leser noe man er uenig i, så er det ikke bare snakk om å bli overbevist, eller å ikke bli overbevist. Ingen posisjoner er helt svart-hvitt, og man endrer mening hele tiden, det er bare så smått at man ofte ikke merker det. Jeg er jo ikke helt sikkert på om jeg mener alt jeg har skrevet, men om man tenker over det så innser man kanskje at det er et helt urimelig krav. Vi må øve på å tenke høyt, og ikke binde oss for mye til de posisjonene vi en gang i tiden har inntatt. 

Kritikere har jo en tendens til å være like kritiske til hverandre som det systemet de kritiserer...

...selv om man egentlig kan påstå at de drar i samme retning, og det er det viktigste? 

Takk for at du fullfører setningene mine. 

Ingen årsak.

Men altså, ja, det er et problem der, at skolesystemet fremstår noenlunde som en helhet, selv om det selvsagt ikke er det. På den andre siden fremstår skolekritikere som marginale og ineffektive. Med god grunn?

Godt mulig. Det må jo sies, revolusjoner leder jo ikke alltid til noe bedre, og eksemplene er mange på radikale forandringer som har gjort vondt verre. Bare fordi man er skuffet over virkeligheten betyr jo ikke at ens egne alternativer er noe bedre. 

Det høres jo ut som om du har blitt konservativ med årene... Men er det ikke også en masse effektiv skolekritikk innad i systemet, i departementer og direktorater og lærerutdanninger? 

Det er nok mange mennesker som er kritiske til dagens skolesystem som arbeider i disse systemene. De føler seg nok frie til å snakke kritisk, men det er  kanskje likevel ikke helt komfortabelt å gjøre det, og det legges i alle fall ikke opp til at man skal kunne mer systematisk utvikle slike alternative tanker og posisjoner. 

Alle store systemer, om man liker det eller ei, får jo en slags innebygget treghet i seg. Og det er vanskelig å endre på dem, selv om man kjenner et behov for slik endring? 

Det finnes jo interessante elementer i dagens system som legger opp til muligheten for pedagogiske forsøk, i det som heter lov om forsøk i skolen, som først ble innført i 1954. Jeg har jo forsøkt å finne ut litt mer om hvilke forsøk som gjøres idag under denne lovparagrafen, men det er litt å finne god informasjon om dette. Helt generelt så vil jeg påstå at det foregår altfor få større forsøk, og at vi dermed blir blinde for de mulighetene for læring vi ikke kjenner til, som nevnt tidligere. Vi bør sikkert ikke revolusjonere hele skolesystemet, men vi kan i alle fall lete litt mer aktivt etter bedre måter å drive skole og læring på?Skoledebatten plages egentlig av en slags selvpåført blindhet, som er utrolig frustrerende når man først begynner å tenke i disse baner. 

Kanskje det først og fremst er ditt problem? Jeg mener, den frustrasjonen? 

Joda, hvem vet, det er godt mulig at det er jeg som er problemet her, man skal aldri si aldri. Men skjønner du poenget mitt? 

Jepp, skjønner hva du vil frem til. Vi vet ikke hva vi ikke vet, skoleforskningen og -politikkens blindsone er det som Donald Rumsfeld ville kalt "unknown unknowns", sant? 

Jeg håper at sammenligningen ikke går lengre enn det? Nettopp, det er det som er problemet. Og hvem kan egentlig påstå at et skolesystem som har vokst frem litt tilfeldig i løpet av de siste to hundre årene eller så, nødvendigvis er den beste måten å lære opp den oppvoksende generasjonen? Menneskets stahet og frykt for det nye er selvsagt sterk, og legg til byråkratisk treghet, og man får gode grunner til å tro at dette systemet skal kunne klare å motstå ytre og indre kritikk i lang lang tid. 

Men det er lov å håpe og prøve? 

Skolekritikk vil kanskje alltid feile, men kanskje den "feiler bedre", for å sitere Beckett ut av kontekst? Barndom og ungdom burde være en fin og lærerik tid, jeg tror vi kan gjøre bedre enn vi gjør idag.  

Det kan vi nok alle være enige i. Er det noe mer du vil si før vi gir oss for dagen? 

Jeg har også skrevet endel innlegg om diverse tema innenfor læringsteori...

Det er nok nå! 



-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol