Gå til hovedinnhold

Hjemmeundervisning og fellesskolen: en mulig fredelig sameksistens?

De siste ukene har jeg i mange samtaler her og der opplevd å forsvare to grupper, som er antatt å være svært ulike: De som ønsker å beskytte fellesskolen, og de som ønsker å forsvare retten til hjemmeundervisning. 

Virker dette selvmotsigende? I mitt hode fremstår dette nesten som det stikk motsatte, som en naturlig konsekvens av det som begynner å bli en temmelig lang og intrikat tankerekke. Jeg skal forsøke å gi en liten kortversjon her. 

Men først, en påminnelse: Det finnes alltid mange gode og dårlige argumenter for alle sider av de fleste saker, og enhver ærlig samtaledeltaker har egentlig en slags plikt til å argumentere mot dårlige argumenter, også der hvor disse tilsynelatende støtter ens egen posisjon. Vi bør også sørge for at det er plass for gode argumenter selv der hvis disse støtter opp under posisjoner du kanskje ikke er helt enig i. 

Kilde: digitaltmuseum.no


Så til saken: Kan man forsvare fellesskolen og hjemmeundervisning på en og samme tid? Ja, så absolutt, vil jeg si. Hvorfor skulle egentlig ikke det gå an? 

Litt av konteksten som dette innlegget skrives i er at det for tiden jobbes med en ny versjon av opplæringsloven, med høringsfrist 1.juli 2020, og mange opplever at endringene som gjøres i lovverket rundt hjemmeundervisning er negative og lite gjennomtenkte, se feks disse innleggene: her, her og her.

Hjemmeundervisning


De barn og unge som har hjemmeundervisning, bortsett fra under epidemier hvor hele landet er stengt, og selv da er dette ikke reell hjemmeundervisning, de representerer en forsvinnende liten del av nordmenn i skolealder. Det er ifølge dette innlegget, som henter tallene fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI), 221 barn det er snakk om. Altså, ekstremt få selv om det er fullt lovlig. 

Det finnes mange årsaker til at familier velger hjemmeundervisning. Det er ofte snakk om barn som blir mobbet, som sliter med angst, eller av andre grunner mistrives på skolen. Noen barn kjeder seg så mye at det fører til mistrivsel eller utagerende oppførsel. Noen familier velger å la barna slippe å gå på skolen, kanskje de ønsker å gi barna mer frihet og medbestemmelse, og organiserer læringen hjemme. Noen velger å holde barna hjemme fra skolen av religiøse grunner. Denne siste gruppen vekker nok  mye skepsis hos mange, men spørsmålet er likevel hva slags holdning, og eventuelle tiltak, staten bør ha til dette. 

Hjemmeundervisning er altså lov, det er opplæringsplikt og ikke skoleplikt i Norge. Dette er skille som mange skolepolitikere til stadighet overser i sine uttalelser (se feks errata nederst i dette innlegget fra Guri Melby). Likevel, denne muligheten, som faktisk har faktisk eksistert siden 1739, har ikke ført til at et stort antall foreldre tar barna sine ut av skolen for å gi dem undervisning hjemme. Det har absolutt hørt til sjeldenhetene, og det er kanskje derfor mange kommuner gått langt i å forsøke å hindre familier som har tatt dette valget, fordi de ikke var klar over muligheten, og at det er fullt lovlig. Dessverre finnes det mange historier om kommuner som har tydd til politianmeldelse og bekymringsmelding til Barnevernet for å unngå at familier praktiserer hjemmeundervisning (hør mer om dette på denne episoden av Lektor Lomsdalens podkast, hvor Marta Bergo Straume og Christian Beck intervjues om tema). 

Hjemmeundervisning, slik jeg ser det, er først og fremst en slags sikkerhetsventil for de foreldre som må redde barna sine ut av dårlige, ja ofte direkte skadelige skolesituasjoner. Selv om skoler som regel jobber så godt de kan med å unngå at barn havner i slike situasjoner, så er det umulig å garantere at de ikke skal skje. Det gir derfor mening å beholde en sikkerhetsventil, for å unngå at noen barn blir sittende fast i uholdbare situasjoner. 

Det skal også sies at det er de som velger å bedrive hjemmeundervisning fra første dag, og mange av de som begynner hjemmeundervisning på grunn av mistrivsel på skolen, fortsetter med hjemmeundervisning fordi barna trives godt og lærer masse. Det er lite som tyder på at barn som har hjemmeundervisning får en mangelfull utdanning, og det er heller ikke spesielt sannsynlig at de får dårlig utviklede sosiale ferdigheter (mer om dette her). 

Et viktig argument mot hjemmeundervisning for mange av motstanderne, er at skolen er en arena hvor andre voksne enn foreldrene møter og ser barna daglig, slikt at man kan oppdage omsorgssvikt og det som verre er. Det finnes selvsagt historier om barn som ikke har det bra, ja som kan ha blitt misbrukt, og at dette ikke har blitt oppdaget, fordi barna ikke går på skole. Likevel, det finnes dessverre også altfor mange barn som opplever omsorgssvikt og misbruk blandt dem som går på skolen, så dette er ikke i seg selv noen garanti.  

Vi vil gi alle barn en best mulig beskyttelse mot urettferdig behandling og overgrep, det tror jeg alle er enige om. Men det får man også ved legeundersøkelser, og de fleste familier som driver hjemmeundervisning er ganske tydelige på at de ikke har noe imot å være i dialog med lokale myndigheter og kontrollinstanser, så lenge disse opptrer forståelsesfullt, og vet at hjemmeundervisning er en lovlig og likeverdig praksis. Det er ikke rart om trusler og anmeldelser til politi og barnevern har gjort noen familier skeptiske, og det er derfor et visst behov for at det fra myndighetenes side signaliseres at alle vil gjøre sitt beste for at dette ikke skal skje igjen. 

Angående spørsmålet om man vil lage strengere regelverk for å stoppe disse få familiene som driver hjemmeundervisning på grunn av motiver som mange opplever som problematiske, som å skjerme barn fra visse ideer (feks evolusjonslæren i naturfagsundervisningen) eller religiøse motiver, så lurer jeg litt på om ikke et slikt endret lovverk omtrent er som å skyte spurv med kanon? Er dette riktig måte å bedrive ideologisk kamp på, å på statlig vis ulovliggjøre en ordning på grunn av måten noen praktiserer den på, samtidig som den for veldig mange andre utgjør en redning i svært vanskelige situasjoner? Dvs, vi tar bort denne muligheten fordi vi ikke liker at noen familiers religiøse tradisjoner? Uansett hva man tenker om religion, så fremstår dette som feil midler å ta i bruk i denne situasjonen. 

Fellesskolen

Den norske skolen er en av grunnpillarene i samfunnet, og flesteparten av de verdiene den representerer kan vi alle stille oss bak: Gratis og felles skole for alle, hvor vi gjør vårt beste for å gi alle like muligheter, og arbeider aktivt mot diskriminering og forskjellsbehandling.  Kunnskap og opplysning er et samfunnsgode, som alle barn har rett til å ta del i, uansett bakgrunn. 

Vi ser også fra andre land, feks USA og Sverige, at endel nylig forsøkte løsninger tenderer mot å øke forskjellene i samfunnet. Det er mange eksempler på at private og kommersielle aktører har profittert på å gå inn i skolemarkedet, uten at dette nødvendigvis har kommet elevene til gode (jeg har skrevet mer om dette temaet her). Simon Malkenes har skrevet godt om Osloskolen og prestasjonsskolens pris (som Espen Schaanning omtaler det i denne bokomtalen). 

Litt av problemet, slik jeg ser det, er at mange privatskoler forsøker å gjøre akkurat det samme som den offentlige skolen, bare med enda mer resultatfokus. Noen av dem gir bedre resultater innenfor denne snevre rammen, men de bruker liten tid på å tenke over om det er dette barna virkelig trenger (mer om dette spørsmålet i dette innlegget). De er kun "bedre skoler" på denne veldig snevre måten, og nettopp ved å ha slik et resultatfokus så ender de opp med å bli dårligere skoler for barna på sikt, det er i alle fall min oppfatning, og noe jeg har utforsket på forskjellig vis i nesten alle innleggene her på bloggen.

Alle vil veldig gjerne gjøre fellesskolen enda bedre for alle barn, skolepolitikere snakker nesten ikke om annet. Problemet, slik jeg ser det, er at alle disse forsøkene alltid foregår innenfor temmelig snevre rammer. Hvis man ser for seg at stort landskap, som skal representere alle de forskjellige måtene man kunne organisert barn og unges opplæring, så representerer dagens skole en liten sti som går gjennom en av dalene. Mesteparten av dette landskapet forblir uutforsket (mer om dette her). 

Når det gjelder alternative privatskoler, som Steiner og Montessori, så tilbyr jo de et alternativ, og i mange tilfeller, et temmelig godt et. Men de koster penger, noe som gjør dem utelukket for noen av de barna som kanskje kunne trengt en annen tilnærming. Slike skoler i Norge er jo mye mer statsstøttet enn i andre land, med 85% av skolepengene dekket av staten, men det er jo fortsatt ikke gratis. Jeg vet at mange rektorer på slike skoler gjerne kunne tenkt seg å være fullverdige kommunale skoler, som kunne tilby gratis skoleplass, om de bare kunne være sikre på å få beholde sin pedagogiske frihet. I Norge, hvor gratis skolegang står veldig sterkt, er det nesten ingen som vil være en skole som tar skolepenger, men disse skolene gjør det, siden det er den organisasjonsmuligheten som tilbys i dagens ordning. 

Hva kan vi lære av hverandre? 


I tillegg til å være en sikkerhetsventil, så fungerer også hjemmeundervisningen, og til en viss grad, de private skolene med alternativ pedagogikk, som en slags minilaboratorier, hvor andre former for læring utforskes. Dette anser jeg for å være en ekstremt underutnyttet og oversett ressurs, for det er så mye å lære her. Nå etter koronastengingen så vil utdanningsministeren at det skal forskes på hvorfor endel barn ser ut til å ha lært mer hjemme enn på skolen til vanlig. Det er bra, men vi kan gå enda lenger tror jeg. 

Mange foreldre som begynner med hjemmeundervisning opplever etterhvert et helt annet læringsdriv etterhvert som de overlater litt mer av kontrollen over hverdagen og undervisningen til barna selv, og de innser at de lærer ofte enda mer om man ikke tyr til obligatoriske aktiviteter, tester og pensum. 

Barn omgås også i mer aldersblandede grupper, og her finnes det masse interessante måter å organisere slike friere læringssituasjoner på som både voksne og barn i alle aldre kan nyte godt av (jeg har skrevet mer om aldersblanding her, og om alternativ organisering av skoler her og her). 

Det ville være håpløst utopisk å skulle endre alle skoler i landet på en gang, men hvorfor skulle det ikke være mulig å gjøre forsøk med slike alternativer innenfor statlige rammer? 

Det er nok av alternativer der ute i verden som har blitt praktisert i lang tid, med solide resultater, som kunne vært prøvd også i Norge. Utgiftene ville vært temmelig minimale ved å feks skulle organisere en North Star-inspirert ungdomsskole for en gruppe elever, og det kunne lært oss masse om hvilke alternative tiltak som kunne vært gjort i skolen. Men om detaljene i et slikt potensielt prosjekt får jeg skrive om en annen gang, det blir for mye å ta med her. 

Barn har rett til læring, men hvor lett blir ikke denne retten til en plikt. For alle som har forsøkt å lære ting både fordi man har lyst og fordi man er blitt tvunget til det, vet hvilken forskjell dette er. Jeg er ganske sikker på at det ikke skulle vært så vanskelig å finne elever og foreldre som hadde vært interessert i å delta i et slikt alternativt prosjekt, og litt etter litt kunne man ha fått reelle forskningsdata som kunne ha utvidet vår horisont for hva slags læring og undervisning som er mulig å få til. 

Tenk en skole, et sted gratis tilgjengelig for alle barn og unge, hvor ikke alle måtte lære det samme, man stod fritt til å fordype seg i alskens prosjekter over tid, og grupper alltid var aldersblandet. En oppskrift på kaos, sier du? Etter å ha snakket med en masse familier som har hatt barn i alternative skoler, drevet hjemmeundervisning, og møtt lærere og voksne som organiserer opplegg for barn og unge svært langt fra det som gjøres i dagens skole, er jeg blitt ganske overbevist om at dette kan funke, med både godt læringsutbytte og høy trivsel. 

Og det er jo tross alt det vi alle ønsker, når alt kommer til alt, er det ikke? 

Ps. Jeg innser at forsvaret mitt for fellesskolen er litt daffere enn min entusiastiske omfavnelse av alternativer, men det er absolutt ektefølt, og dette håper jeg kommer tydelig frem. 



-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen forslag til forsøksaktivitet i dagens norske skolesystem

La oss tenke oss at det plutselig fantes midler og politisk vilje til å utvide hva som finnes innad vårt offentlige skolesystem, hva burde vi forsøke å få til? Hva slags utvidelser synes jeg at vi trenger? Problemet med all debatt om skole er at den foregår i et nærmest komplett fravær av kunnskap om hva som ville ha skjedd med barn som levde i dagens samfunn, men som ikke gikk på skolen. (se her , her og her for noen tidligere innlegg om tema). La oss holde oss til Norge, og la oss anta at disse ikke ville vært barn i spesielt konservative kristne familier eller en eller annen ideologi som fikk dem til å holde barna hjemme eller sende dem på privatskole. La oss tenke oss helt vanlige barn, gjennomsnittlige på gjennomsnittlig vis, hvordan ville slike barn klart seg annerledes om de ikke gikk på skole? Hva ville de savnet og hva ville de ha fått mer av enn dagens skolebarn? Det er dette spørsmålet jeg mener vi er helt kunnskapsløse om.  Vi kan spørre: Hvor godt funker skolen? Vel, det