Lars Sandåker

Det er mange grunner til å være kritisk til aspekter ved den moderne skolen. Det finnes gode og dårlige argumenter for skolen (og jeg kan sikkert bli flinkere til å anerkjenne noen av disse), og det finnes gode og dårlige argumenter mot  skolen. Den amerikanske psykologiprofessoren Peter Gray har i årevis skrevet på bloggen Freedom to learn på nettsidene til Psykology Today. Endel av disse tekstene ble etterhvert omskrevet og ført inn i et større og mer sammenhengene argument i boken Free to Learn  (2013). Gray er en temmelig radikal skolekritiker. Heldigvis er han også en temmelig ryddig og klar akademiker, som forsøker å argumentere tydelig for seg, og basere seg på forskning der hvor det er mulig. Peter Gray. Kilde: evolution-institute.org Endel av hans egen forskning på barns læring i andre sammenhenger enn i den obligatoriske skolen er endel studier  han har gjort på Sudbury Valley (feks denne , og feks dette blogginnlegget ). Han bruker også endel plass i boken  Free t

I går snakket jeg med en eldre klok mann, med mer livserfaring enn meg, og han spurte: Så hva vil du egentlig oppnå med alle disse tankene rundt skole og læring, all denne lesingen og skrivingen? Det er selvsagt et godt spørsmål. Et tegn på akkurat det er vel når man blir litt usikker på hva man skal svare. Jeg skriver ærlig talt uten å helt ha et klart mål for øye. På den ene siden er læring og utdanning interessante spørsmål, som jeg godt kan tenke meg å lese og skrive om uten at andre leser eller gir tilbakemelding. Samtidig er en grunnleggende motivasjon for å fordype meg i disse spørsmålene at jeg ofte har følt meg frustrert hver gang man opplever det harde møtet mellom idealer og realiteter i skoleverdenen. Det er virkelig ikke stas å se barn og unge streve, på skolen og i livene sine, og oppleve at ens egne krav og innspill i dette individets liv hjelpe lite eller ingenting, eller i endel tilfeller, gjøre vondt verre. Det er derfor jeg har blitt inspirert og oppildnet n

Merkelig nok er dette et spørsmål som jeg funderer mye på nå for tiden. Resultatet er at hjemmeundervisning for meg ikke lenger fremstår så dumt som det engang gjorde. Siden det å skifte mening er en sjelden fugl, og dette er en heller uvanlig mening, skal jeg kort beskrive hvordan jeg tenker. Det kan være greit å starte med et stort og generelt spørsmål: Hvor mange av oss kan påstå å ha en bred erfaring, egenopplevd eller via andre, av forskjellige miljøer og kontekster som barn lærer i? Hva vet vi om læring og hvor den skjer? Vi har vokst opp på landet og ved sjøen, i forskjellige regionale kulturer, gått på tur i skogen og på ski, eller vært mest i byen, i parker, kafeer og museer, i barnehager hvor barna bruker enten mye eller lite av tiden ute i det fri. Men de aller aller fleste av oss har gått på skole, i en rekke år. Sånn er det bare. Vi vet for lite om alternativer, og ved måten vi tenker og lager lover rundt undervisning og skoleverk så sementerer vi denne uvitenheten i l

Jeg skal forsøke et litt annerledes innlegg her, en slags kommentert videoliste. Temaet er North Star , et alternativ til ungdomsskole og videregående som startet i Massachusetts i 1996, og som nå har fått endel avleggere i USA, samt et senter på Filippinene . Jeg har allerede skrevet et innlegg om North Star og boken som grunnlegger Kenneth Danford har skrevet, Learning is natural, school is optional , fra 2019 . Du finner Danfords nettside, hvor han publiserer jevnlige blogginnlegg, her . La oss starte med denne korte videoen, et klipp fra filmen Self Taught. Se den før du leser videre, bare halvannet minutt lang. Det grunnleggende spørsmålet som Kenneth Danford og Joshua Hornick stilte når de startet North Star i 1996 var: Hva vil skje om vi ikke plasserer ungdom i et miljø med obligatorisk undervisning og oppmøte, men mer bare et sted å være, hvor de kan gjøre hva de vil, og komme og gå når de vil? Det underliggende spørsmålet er: Må virkelig ungdom gå på skole for å lyk

I diskusjoner om skolen snakkes det ofte om kunnskapshull. Det er et enkelt ord for en politiker eller skoledebattant å benytte seg av, og man tar det for gitt at det refererer til et sentralt og klart definert problem i skolen og skolepolitikken. Senest ute er nåværende kunnskapsminister Trine Skei Grande i denne artikkelen hos NRK (11. februar 2020). Kilde: pexels.com, Skitterphoto Jeg synes ærlig talt at begrepet kunnskapshull er et håpløst begrep, og det er det mange grunner til.  Selvsagt, det er konkrete ferdigheter som videregående skole etterspør, slik de er forpliktet til å undervise idag, og om man mangler dem idet man begynner der, så vil det være vanskelig for noen. Spørsmålet er bare om det er vanskelig av de grunnene man tror. Kommer straks tilbake til det poenget.  Et annet problem med begrepet kunnskapshull er den tilslørende effekten slik begrepsbruk har. Hvis man snakker om at noen har et hull i sin kunnskap, så høres dette ut som et avvik, et unntak

Etter noen års forsinkelse fikk jeg endelig lest den amerikanske psykologen Jean Twenges bok iGen fra 2017. Boken er interessant, og egentlig ganske lettlest, og burde leses av alle med interesse for oppvekst, samfunnsutvikling, læring og psykisk helse. Dessverre så er dette en bok som har fått et litt ensidig rykte, og mange nyttige nyanser i boken overskygges av dette ryktet. Før boken ble publisert publiserte tidsskriftet The Atlantic utdrag under tittelen " Have smartphones destroyed a generation? " Denne artikkelen ble delt ivrig på Facebook, og mange så ut til å være enige med tittelen, smarttelefoner ble nok en gang utpekt som den store syndebukken. Twenge skriver i artikkelen ting som " It’s not an exaggeration to describe iGen as being on the brink of the worst mental-health crisis in decades. Much of this deterioration can be traced to their phones ." Skepsis til forklaringer Problemet er bare at det ikke ser ut til å være så enkelt. Artikkelen hen