Gå til hovedinnhold

Hvorfor så forsiktig?

Vi er dårlige til å tenke alene. Selv om vi ofte innbiller oss det, så er vi ikke særlig gode til å løse problemer på egenhånd. Så det gjelder å holde kommunikasjonslinjene åpne, om vi klarer. 

En klok fyr sa til meg her om dagen, hvorfor er du så forsiktig i dine uttalelser om skole? Du kan masse om disse greiene, og har god grunn til å være kritisk. Hvorfor så var? 

Min første tanke var nok noe sånt som: Var? Forsiktig? Hva søren? Jeg er jo temmelig radikal og kritisk i alt som dreier seg om skole? 

Men han har jo rett. Jeg har ingen ferdige alternativer, fullt utprøvde alternativer, og jeg ønsker ikke å fremstå som om at jeg tror jeg har noe slikt på lur. Jeg innser at jeg formulerer meg litt snirklete, kanskje litt for å virke nyansert. Og så hater jeg jo at folk er skråsikre, så jeg gjør mitt beste for å unngå det. 

Min frustrasjon rundt alt som dreier seg om skole og læring på noen punkter er selvsagt litt vag i mange tilfeller. Skolen kunne vært så mye bedre, elevene kunne ha trivdes langt bedre, og lærerne kunne ha hatt en finere og mindre frustrerende jobb. Klar og tydelig kritikk? Åpenbart ikke. Det er mer en magefølelse. 

Nå skriver jeg ikke dette innlegget for å undergrave det jeg selv har skrevet tidligere, for dette gjelder langt ifra alt jeg har skrevet og mener. På mange områder mener jeg å ha ganske konkrete og gode forslag og alternativer. Men de er likevel ikke universelle, og siden de i mange tilfeller kun er prøvd ut med små elevgrupper, så er de ikke umiddelbart anvendbare i forskjellige kontekster. Mye er ukjent, det er mye som gjenstår å finne ut av, men det betyr ikke at vi ikke vet noen ting. 

Jeg tror dette er en generell sannhet: Jo mer tid man bruker på å tenke gjennom kompliserte spørsmål, dess mindre tillit vil man få til enkle løsninger, og dess mer utålmodig blir man med de som står i veien for å ha de viktige og nyanserte samtalene vi trenger. Det er utrolig frustrerende å høre diskusjonene om diverse småendringer innenfor det skolesystemet vi har. Ikke at disse endringene ikke kan være gode, det er de mange tilfeller, men hvorfor er dette det eneste vi gjør? 

Paul Klee, Tightrope. Kilde: Wikimedia Commons


Må man så må man?


Slik som kulturen er nå så opplever nok alle barn at det er en slags de facto skoleplikt i Norge. Man kan jo velge å drive hjemmeundervisning, men for de aller fleste er dette mest en teoretisk mulighet. Og for mange av de få som velger hjemmeundervisning, så hadde de nok foretrukket at det fantes en skole som virkelig tok vare på barna deres, og gav dem rom til å vokse og lære (mer om dette her). 

Hvis man tar tallene på de som har hjemmeundervisning (noen hundre), samt de veldig vage, men altfor store tallene på barn som mobbes eller mistrives sterkt på skolen (skolevegring), så burde dette få oss til å lure på om vårt standardiserte skolesystem egentlig fungerer. Legg til alle de elevene som kjeder seg mesteparten av tiden, og de 17 av elevene i ungdomsskolen i Oslo som svarte nei på spørsmålet om de gledet seg til å begynne på skolen etter koronastengingen (s.74 i denne rapporten, hvor 34 prosent svarte "ja, litt", 22 prosent "ja, ganske mye", og 27 prosent "ja, veldig mye"). Alt dette burde lede oss til å stille noen grunnleggende spørsmål (mer om mistrivsel og psykisk helse her og her, og negative effekter av læringstiltak her).  

Jeg er ganske forsiktig med å fremstå som kritisk til verdien av forskning. Ikke fordi all forskning er god, og særlig ikke når det gjelder skoleforskningen, dessverre. Men jeg tror også at forskning, dvs en eller annen anvendelse av vitenskapelige fremgangsmåter, dvs å undersøke systematisk i stedet for å ta ens egne antakelser for gitt, er det beste vi mennesker har oppfunnet for å komme frem til innsikter om oss selv og verden (mer om dette her). 

Når det er sagt, mye av det vi tror vi vet, også av ting vi har funnet ut av gjennom bruk av vitenskapelige fremgangsmåter, er nok feil. Det burde ikke overraske. Du har kanskje hørt at det er vanlig å si til nye medisinstudenter at femti prosent av det de kommer til å lære er feil? Problemet er bare at de ikke vet hvilke femti prosent det er snakk om. 

Skadelig praksis


Hvorfor insisterer vi på å holde på nesten alt som gjøres i skolen slik som det gjøres idag? Har vi liksom identifisert alle barnas behov, og fyller dem til punkt og prikke? Åpenbart ikke, og i mange tilfeller gjør vi nok faktisk skade, og gjør noen barn langt mindre rustet til livet enn de kunne ha vært. 

Det ble nylig slått opp i norske media at arbeid i åpne kontorlandskap dobler sjansen for at man blir sykemeldt (her er oppslag fra NRK, og her er selve forskningsartikkelen). Man kan nok diskutere de konkrete tallene, men grunnpoenget stemmer nok. Kan vi anvende noe av innsikten fra slik forskning på hvordan vi forstår skolens effekt på barna? 

Kunnskap om hva åpne kontorlandskap gjør med en kan brukes av arbeidstakere når de velger om de vil bli i en jobb, og man kan utøve press mot ledelsen hvis denne vil endre det fysiske arbeidsmiljøet. Kanskje via interesseorganisasjoner som fagforeninger, om man er heldig. Vi ser det som temmelig uholdbart at mennesker skal arbeide under omstendigheter som gjør dem syke, hvis vi er klar over konsekvensene og disse kan la seg unngå. I verste fall så slutter man i jobben (om man er i en livssituasjon hvor dette går an). 

Men barn kan ikke slutte på skolen om den gjør dem syke. Voksne rundt dem gjør dessuten alt de kan for å holde dem på skolen, selv om det er mye som tyder på at noen av dem lider i slike omgivelser.

Kritikerens egne alternativer


Dette er den typen kritikk som jeg og mange andre kommer med. Det er ikke helt godt å vite hva man skal gjøre med den. En av årsakene er sikkert at skolepolitikere og -byråkrater vet altfor lite om hvilke alternativer som finnes. 

Men her kan vi snakke om en slags selvpåført kunnskapsløshet, når vi bruker og har brukt så utrolig lite energi på å undersøke hva slags alternativer som kunne ha vært mulig (noen innlegg om dette her og her). Jeg har ingen komplette forslag, det skulle bare mangle, men jeg kjenner til skolealternativer som har pågått tilstrekkelig lenge til at man kan si at de funker, og i mange tilfeller vil jeg si langt bedre enn den skolen vi har idag (se lenke til innlegg om disse tingene her). 

De løser ikke alle problemer, og jeg ville ikke påstå at de lett skulle la seg implementere i stor skala. Men det trenger de heller ikke, vi trenger bare mer erfaring og kunnskap om hvor disse alternativene kan lede oss. Gitt tilbakemeldinger fra barn som allerede har fått være med på slike alternative skoleprosjekter så tror jeg barn ville ha hatt både glede og utbytte av å få delta i dette utviklingsarbeidet.  

For å gå tilbake til mitt utgangspunkt, hvorfor er jeg såpass forsiktig i mine uttalelser? Er jeg det, dette jeg sier her ganske forsiktige greier? Muligens, men de potensielle endringene som ligger innbakt i disse kritiske spørsmålene er jo temmelig store. 

Ingen individuelle løsningsforslag er fullverdige alternativer. Vi trenger å diskutere og snakke sammen, og ikke minst, gi barn mulighet til å vise hva som fungerer for dem, hvordan de kan lære godt, trives, gjøre frivillige og obligatoriske aktiviteter som føles meningsfulle og noenlunde relevante. 

Alle våre meninger er miks av rett og galt og uvisst, i forskjellige blandingsforhold. Ingen krever perfeksjon i verken meninger eller praktiske løsninger, men iblant så kan vi godt forvente litt mer enn hva vi idag presterer. Jeg er usikker på mye, men jeg er skråsikker på at skolen kan bli bedre. Hvordan? Vel, det kan vi forsøke å finne ut.  


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
En oversikt over mesteparten av innleggene jeg har skrevet om skole finner du her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?
  • Bakken, A., Pedersen, W., von Soest, T. & M. Aa. Sletten (2020). "Oslo-ungdom i koronatiden. En studie av ungdom under covid-19-pandemien", NOVA Rapport 12/20. Oslo: NOVA, OsloMet (lenke, omtale)
  • Birkeland Nielsen, Morten; Emberland, Jan Shahid, (2020), "Office design as a risk factor for disability retirement: A prospective registry study of Norwegian employees", Scandinavian Journal of Work, Environment & Health, 18.juni 2020 (lenke, omtale)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol