Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray. Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.
Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her, og om aldersblanding her og her. Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål.
Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.
Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når barn leker.
Gray forteller den kjente historien om hvordan barndommen innebærer stadig mindre frihet til lek og tid uten voksenoppsyn. I løpet av to-tre generasjoner har barndommen og barns kultur endret seg mye i de aller fleste land. Da han selv var barn, på 50-tallet, så fikk man leke ute mesteparten av dagen, gå til skolen eller butikken, eller til venner. En viktig faktor i denne situasjonen var jo at de aller fleste mødre på denne tiden var hjemme og mer tilgjengelige. Idag er begge foreldre som regel i jobb, og det forandrer også nabolagenes karakter. Folk er like ofte eller oftere venner med folk på jobben enn folk i nabolaget. Dermed har nabolagets karakter endret seg, det er ikke lenger den utstrakte lekeplassen hvor barn og voksne kjente hverandre, hvor det var voksne i nærheten uten å være til stede.
Gray mener ikke at vi bør tilbake til de gode gamle dager, men vi må kunne anerkjenne at barns muligheter for frilek har blitt dårligere med årene. Det er langt færre voksne som idag lar barn få leke på egenhånd, noe som utgjør en selvforsterkende dynamikk.
Denne utviklingen har en rekke konsekvenser. For eksempel, en åpenbar grunn til at endel barn og unge trekkes mot dataspill, er at dette er en av de få "verdene" hvor de får leke i fred. Vi klager kanskje over at de liker å sitte så mange timer foran skjermen, men har de egentlig noe valg, når mange av dem ikke får lov til å leke ute på egenhånd? Gray refererer en undersøkelse hvor 80 prosent av spurte ungdommer heller hadde valgt å leke ute i parken med venner enn å spille dataspill, hvis de bare kunne.
 |
| Kilde: Picryl.com |
Nå er heldigvis tilstandene i Norge ikke helt som i USA, også hva lek og barns frihet angår, men vi ser ofte en tendens til at amerikanske normer sniker seg inn (mer om dette her). Det er i alle fall sikkert at barn har mindre bevegelsesmuligheter og mindre tid til å leke fritt på egenhånd nå, sammenlignet med tidligere tiår (se Sundsdal og Øksnes 2015).
Lekens evolusjonære rolle
Lek er ingen menneskelig oppfinnelse. Leken har antakeligvis sakne men sikkert utviklet seg som en biologisk mekanisme, som en effektiv og allsidig måte for individer å tilegne seg viktige ferdigheter man trenger for resten av livet.
"Even in infancy, even in animals, joy in learning requires challenge, and challenge, up to a point, entails distress. This also applies to play, which many higher animals do. Naturalists define play as energy expenditure that looks both impractical and pleasurable, but the fact that it looks useless does not mean that it is. It serves the functions of physical exercise and learning about the environment, and it may supply or sharpen fundamental subsistence and social skills. In some mammals, a lack of play in early life impairs later social and reproductive skills. Not surprisingly, the most intelligent mammals - primates, whales and porpoises, and carnivores, including aquatic carnivores like seals - are the most playful. Intelligence and play coevolved, each strengthening the other." (Konner 2002, s.242)
Det finnes også interessant forskning som tyder på at barn er mer oppfinnsomme når de leker enn når de eksplisitt blir bedt om å løse et problem (Engel 2021, s.87; Bonavitz et al. 2011). Legg til dette at barn viser mindre utholdenhet og vilje til å fullføre når voksne griper inn (Leonard et al. 2021), så er det lett å se at vi i dagens samfunn ikke utnytter, og i stor grad undergraver, mye av barns evner og vilje til læring og utforskning. Er dette kanskje litt av grunnen til at så å si all forskning på barns nysgjerrighet viser at denne går ned over tid, og at barns engasjement i skolen viser samme trend etterhvert som de blir eldre?
Jeg synes vi burde ta leken mye mer alvorlig enn vi gjør idag. Som Melvin Konner skrev i sitatet ovenfor så er lek svært utbredt i naturen, og den spiller en viktig funksjon i individers utvikling og læring. Leken er antakeligvis der hvor barn sakte men sikkert lærer å forstå og følge regler, tilpasse seg gruppen, plukke opp samfunnets normer og rutiner, og mye mer. Som læringsforsker Jerome Bruner skrev i den glimrende artikkelen om dette tema, "Nature and Use of Immaturity" fra 1972, at det er denne kombinasjonen av observasjon, lek og verktøybruk som kanskje er kilden til menneskelig tilpasningsdyktighet. Leken er som sagt ikke en menneskelig oppfinnelse, men en aktivitet vi deler med mange andre pattedyr, og vi gjør lurt i å ikke undervurdere den.
"I would only urge that in considering these deep issues of educability we keep our perspective broad and remember that the human race has a biological past from which we can read lessons for the culture of the present. We cannot adapt to everything, and in designing a way to the future we would do well to examine again what we are and what our limits are. Such a course does not mean opposition to change but, rather, using man's natural modes of adapting to render change both as intelligent and as stable as possible." (Bruner 1972, s.44-45)
Det kan godt hende at vi voksne har litt vanskelig for å ta noe barn gjør på egenhånd, like seriøst som det vi voksne forsøker å lære dem, for eksempel lesing eller matematikk? Men har vi noe håndfast bevist for at vi har rett i dette? Og hvis vi insisterer på at tidlig innsats blir stadig viktigere, hva skjer hvis akademisk læring presser ut leken i enda større grad enn den allerede gjør?
Det er i alle fall nok av norske forskere som uttrykker bekymring med dagens utvikling, med stadig mindre frilek i barns hverdag, til å fastslå at dette ikke er noen perifer eller unik oppfatning (se feks her, her og her).
Jeg hadde egentlig planlagt å skrive endel om Jean Piaget og Lev Vygotskijs teorier om lek og barns utvikling, men det vil kreve så mye plass at jeg sparer det til et separat innlegg (se mer om Vygotskij i dette innlegget om læringsteori, og i episode 83 av Lars og Pål).
Den perfekte moderne lekeplass?
En gang i tiden var de fleste barns hverdag temmelig fattig på ny informasjon og faktakunnskap, samtidig som mange av dem måtte jobbe lange dager i harde yrker lenge før de var fullt utvokst. Skolen utgjorde her et stort fremskritt, med å gjøre såkalt boklig lærdom lettere tilgjengelig, og den var og er en viktig faktor i kampen mot barnearbeid.
Idag er det som sagt kanskje først og fremst frilek og sosialisering ut over aldersgruppene som barn savner mest av alt. Men, ærlig talt, er ikke skolen faktisk en ypperlig potensiell plass for disse aktivitetene, og ikke bare for de aller yngste barna? Kunne vi ikke brukt mye mer av skoletiden på barns frie lek?
Gitt at verden har forandret seg så mye siden den moderne skolen først så dagens lys så er det ikke sikkert at det fokuset vi fortsatt har på teoretisk læring egentlig lar seg forsvare. Det kan også være at vi kunne gjennomført mye av dagens læring på langt mindre tid, om vi bare omorganiserte skoledagen helt, blant annet ved å gi barn langt mer tid til lek og selvvalgte aktiviteter. Alexander Meyer har utformet en modell for en slik alternativ organisering i boken Det store skolespranget (2020, omtalt her), og den anbefales for alle som vil utforske disse tema nærmere.
Mer generelt så vil jeg bare avslutte med å påstå at barn og unge som får leke mye lærer mange av de ferdighetene som vi ønsker at skolen skal gi dem. Vi snakker om livsmestring, medborgerskap, respekt og toleranse og mye annet, og alle disse tingene utvikles i frileken. Det er viktig at leken er aldersblandet, fordi lek da har en tendens til å bli mer samarbeidsfokusert enn alderssegregert lek, som tenderer mot å være mer konkurransepreget (Gray 2011, se også Piaget 1932).
Hva med det inntrykket mange av oss har, at barn ikke er interessert i å leke med de som er yngre enn dem? Barn er selvsagt vanedyr, og vil ikke umiddelbart hoppe på muligheten til å leke i aldersblandede grupper, hvis de er vant til å leke og lære i alderssegregerte grupper. Om man bare forsøker det en dag iblant på en skole som vanligvis ikke er aldersblandet, vil det antakeligvis ikke fungere spesielt bra. Men alle som har vært så heldige at de har fått jobbe med og observere barn i mer aldersblandede grupper over tid vet at dette er av forbigående karakter, at barn egentlig trives godt i lek med de som er yngre og eldre (for mer om dette tema, se dette innlegget).
Det er dessuten slik blanding som alltid har vært vanlig i nabolag, når alle barna i gata lekte sammen, eller enda lengre tilbake, i menneskets lange evolusjonære historie hvor små og store barn lekte sammen og passet på hverandre.
Innser vi egentlig hvor alderssegregert dagens barndom er, i aldersgrupper i barnehagen, klasser på skolen og i sport? Og hvilken forskjell det for eksempel er på en fjortenåring i en klasse fjortenåringer, og en fjortenåring som leder en gruppe med litt yngre barn. Vi vokser alle sammen av å få ansvar og bli sett opp til, og aldersblandet frilek er en endeløs kilde til akkurat disse tingene. Vil vi virkelig gå med på å frata de fleste barn muligheten til slik læring?
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Bonawitz, Elizabeth; Shafto, Patrick; Gweon, Hyowon; Goodman, Noah D.; Spelke, Elizabeth, og Schulz, Laura, (2011), "The Double-edged Sword of Pedagogy: Instruction limits spontaneous exploration and discovery", Cognition, sept 2011, 120 (3), ss.322-330 (lenke til førpublisert versjon)
- Bruner, Jerome, (1972), "Nature and uses of immaturity", American Psychologist, 27(8), ss.687–708
- Burghardt, Gordon M., (2006), The Genesis of Animal Play: Testing the Limits, The MIT Press
- Engel, Susan, (2021), The Intellectual Lives of Children, Harvard University Press
- Frost, Joe, (2009), A History of Children's Play and Play Environments: Toward a Contemporary Child-Saving Movement, Routledge
- Gray, Peter, (2011), "The Special Value of Children's Age-Mixed Play", The American Journal of Play, volume 3, number 4, 2011, ss.500-522 (lenke)
- Gray, Peter, (2013), Free to learn: Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life, Basic Books
- Groos, Karl, (1899), Die Spiele der Menschen, Gustav Fischer
- Konner, Melvin (2002), The Tangled Wing: Biological Constraints on the Human Spirit, Henry Holt and Company [1982]
- Lancy, D. F.; Bock, J.; Gaskins, S. (red.), (2010) The Anthropology of Learning in Childhood, AltaMitra Press
- Leonard, Julia A.; Martinez, Dominique N.; Dashineau, Samantha C.; Park, Anne T.; Mackey, Allyson P., (2021), «Children Persist Less When Adults Take Over», Child Development, 23.januar 2021
- Meyer, Alexander, (2020), Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats, Universitetsforlaget
- Mintz, Steven, (2004), Huck's Raft: A Story of American Childhood, The Belknap Press of Harvard University Press
- Piaget, Jean, (1932), The Moral Judgement of the Child, Kegan Paul
- Piaget, Jean, (1994), La formation du symbole chez l'enfant: imitation, jeu et rêve, image et représentation, Delachaux et Niestlé, [1945]
- Sundsdal, Einar, & Øksnes, Maria, (2015), "Til forsvar for barns spontane lek", Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, Vol.1 (lenke)
- Thuen, Harald, (2008), Om barnet. Oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien, Abstrakt forlag
- Vygotsky, Lev S., (1978), Mind in Society: The Development of Higher Psychological Processes, redigert av Michael Cole, Vera John-Steiner, Sylvia Scribner, Ellen Souberman, Harvard University Press
- Winger, Cecilie, (2018), De onde gamle dager. Barneoppdragelse gjennom tidene, Humanist forlag
- Wolf, Kristin Danielsen, (2017), Medvirkning til barns spontane lek, Universitetsforlaget