I skoledebatten snakkes det ofte om en motsetning mellom progressiv pedagogikk vs noe som kan kalles kunnskapspedagogikk. Det er selvsagt ikke et helt meningsløst skille, men likevel, en slik motsetning er noe av det minst hjelpsomme og mest misvisende vi har å ty til i denne debatten. Grove inndelinger og antatt gjensidig utelukkende posisjoner har en tendens til å gjøre våre samtaler til meningsløse språkspill. Jeg har nok selv befunnet meg nærmere et progressivt pedagogisk standpunkt, men samtidig så kjenner jeg meg overraskende sjeldent igjen i meninger som puttes i denne båsen. Det er fryktelig mye rart som går under navnet progressiv pedagogikk, også omtalt som reformpedagogikk. Problemet med slike begreper og skarpe motsetningspar er at de skaper tilsynelatende klare skillelinjer, som er til svært liten hjelp når det kommer til å nyansere og utvide våre meninger om hvordan skolen burde organiseres. Målet er sjelden å endre mening, å snu 180 grader, men heller å finne ut hvilke