I diskusjoner om skolen snakkes det ofte om kunnskapshull. Det er et enkelt ord for en politiker eller skoledebattant å benytte seg av, og man tar det for gitt at det refererer til et sentralt og klart definert problem i skolen og skolepolitikken. Senest ute er nåværende kunnskapsminister Trine Skei Grande i denne artikkelen hos NRK (11. februar 2020).
Jeg synes ærlig talt at begrepet kunnskapshull er et håpløst begrep, og det er det mange grunner til.
 |
| Kilde: pexels.com, Skitterphoto |
Selvsagt, det er konkrete ferdigheter som videregående skole etterspør, slik de er forpliktet til å undervise idag, og om man mangler dem idet man begynner der, så vil det være vanskelig for noen. Spørsmålet er bare om det er vanskelig av de grunnene man tror. Kommer straks tilbake til det poenget.
Et annet problem med begrepet kunnskapshull er den tilslørende effekten slik begrepsbruk har. Hvis man snakker om at noen har et hull i sin kunnskap, så høres dette ut som et avvik, et unntak fra normen. Men ikke alle mangler er like alvorlige, og litt av problemet med læreplaner er at alt innholdet blir like viktig, i og med at det kan dukke opp på tester, eksamener og videregåendepensum.
I livet mer generelt finnes det definitivt tydeligere skiller mellom det som kan kalles livsviktige ferdigheter og kunnskaper, de som muligens bare er nyttige, de som kanskje er irrelevante men interessante, og de tingene som man kanskje skulle ha kunnet mer om men som man trygt nedprioriterer. For å nevne noen mulige kategorier. I skolens verden finnes det ikke noe slik som kunnskap som man trygt nedprioriterer. Derav kunnskapshull, uansett hvor sekundær den kunnskapen måtte være.
Hvis et menneske lærer seg en promille, altså en tusendel, av den kunnskapen som mennesker har frembrakt, så er det nærmest et mirakel. Av all den kunnskapen vi har frembrakt, alle de fakta og innsikter som vi har oppdaget, gravd frem blant skrotet av utdatert informasjon, gamle sannheter som vi gjenoppdager og statistiske regulariteter, av alt dette så er det kun minimalt som vi hver og en av oss har oversikt over. Sånn må det nødvendigvis være.
Så hvilke ferdigheter og kunnskaper er det læreplanene definerer som essensielle, og hvorfor? Hvordan ser livet og skolens venn-diagram ut?
Ikke alle ferdigheter skolen etterspør, potensielle kunnskapshull, er nødvendige for resten av ens liv. Å spørre voksne mennesker spørsmål om tema fra skolen er godt nok bevis på dette, mange av oss er helt blanke på de mest elementære ting. Ville våre liv vært bedre hvis vi fortsatt husket, ville samfunnet fungert bedre om slik kunnskap satt bedre? Det er neimen ikke så sikkert. Litt mer kunnskap om et tema er dessverre så altfor ofte bare korrelert med litt mer påståelighet, eller en antagelse om at man kan litt mer enn man faktisk gjør.
Det kan iblant være nyttig å jobbe med ting som man der og da ikke ser nytten og poenget med, og noen ganger gjør ting man ikke har lyst til å gjøre. Men hvor ofte og hvor mye? Jeg synes ærlig talt at skolen slik den fungerer idag har drevet dette litt vel langt. Det er nok av lærere som forsvarer det de gjør med å henvise til det noe vaklende argumentet om at barn må lære seg å gjøre ting de ikke har lyst til (de skal jo ut i jobb, etc). Selv om jeg ikke svarer direkte på dette argumentet her, så er egentlig hele dette innlegget, og mange av de andre innleggene her på bloggen svar på dette argumentet.
Det er noe med skolens rammer og tilbakemeldinger som forvirrer vår selvinnsikt rundt hva vi kan og ikke kan. Følelsen av å forstå og å kunne noe er ikke nødvendigvis det som henger tettest sammen med gode skoleprestasjoner. Man kan godt gjøre det godt på skolen uten å føle at man forstår noe særlig, og i lengden kan dette fort redusere skoleprestasjonen til en temmelig mekanisk øvelse, frakoblet særlig økt forståelse.
Både meg selv og mange jeg har snakket med har fortalt om den litt absurde følelse av å ha en prøve hvor man avleverte svar man hadde lært utenat uten noen særlig forståelse, eller skrev noe man opplevde som halvgodt, for så likevel å få veldig god karakter, eller til og med toppkarakter. Litt bedre vurderingspraksis og litt mer dybdelæring er idag løsningen man forsøker seg på.
Egentlig så synes jeg at vi heller burde snakke om motivasjonshull i stedet for kunnskapshull. Det er her vi finner den største mangelen hos mange elever. UngData-undersøkelsen viser at stadig flere elever kjeder seg på skolen (undersøkelsen er kort oppsummert her), og i USA viste nylig en stor undersøkelse blant litt over 21000 videregåendeelever at omtrent 75 prosent av dem hadde hovedsaklig negative følelser om skolen (se feks denne artikkelen).
Så hva er faktisk mest problematisk, å mangle motivasjon eller å mangle kunnskap?
Så å si all forskning på tema viser at skolen sakte men sikkert bryter ned elevers motivasjon og læringslyst (se feks Samforsks analyse av Elevundersøkelsen 2018 her, hvor motivasjon behandles fra s.130 og utover). De fleste barn gleder seg til å begynne på skolen, men det tar ikke så lang tid før mange av dem mister den gløden. Men uten skikkelig motivasjon, uten følelser som nysgjerrighet og interesse så er det langt vanskeligere å lære (for litt info om nyere forskning på følelser, motivasjon og læring, se feks boken som er omtalt her). Dessuten, mange av de tiltakene vi benytter for å "tette" kunnskapshull bidrar antakeligvis lett til å bryte ned denne motivasjonen ytterligere.
Jeg vil avslutte med litt anekdotiske argumenter for hvorfor motivasjon teller mer enn vi ofte innrømmer, og i alle fall mer enn kampen mot kunnskapshull.
Jeg har i det siste snakket med en rekke foreldre og voksne som har fulgt barn gjennom såkalt "unschooling". Dette er en form for ustrukturert hjemmeskole, hvor barna i stor grad arbeider med det de har lyst, og ingen læring er obligatorisk, og det finnes ingen læreplan. Noen vil sikkert tenke at det er en oppskrift på katastrofe, omsorgssvikt, eller noe i den dur.
Det merkelige er bare at det som kjennetegner så mange av disse barna er en sterk læringslyst. De er i stor grad selvdrevne og evner å ta valg og fylle huller i egne kunnskaper og ferdigheter etterhvert som de ser behovet. Det er barn som har lært seg grunnskolematematikken på en sommer når de bestemte seg for å begynne på et studie som krevde dette. En kommentar som stadig går igjen er hvordan de synes at medstudentene sine på universitetet, som har vanlig skolebakgrunn, virker nærmest utbrente og lite drevet av nysgjerrighet og læringslyst.
Ikke at jeg er sikker på at jeg vil forsvare hjemmeskole i enhver sammenheng. Fellesskolen, gratisprinsippet, nitidig arbeid for et mer rettferdig samfunn, alt dette er ting som veier tungt i denne debatten. Og det er egentlig nettopp derfor at det er så frustrerende at skoledebatten er så snever, for det er så mye vi burde ha snakket så mye mer om, det er så mange ting som kunne vært prioritert annerledes. De som driver med alternativ utdanning og hjemmeskole viser oss i alle fall at det finnes måter å vokse opp og lære på som gir langt bedre livsvilkår til nysgjerrighet og læringslyst.
Dette er dessverre ting som skolen og skolepolitikken, tross endel flotte uttalelser og signalisering om det motsatte, tar altfor lett på.
La oss for eksempel snakke om motivasjonshull i stedet for kunnskapshull. Det kan være en start.
(Og så må vi husket på at i motsetning til kunnskapshull, så er motivasjonshull bare noe vi må forsøke unngå å grave.)