Gå til hovedinnhold

La oss snakke om motivasjonshull i stedet for kunnskapshull

I diskusjoner om skolen snakkes det ofte om kunnskapshull. Det er et enkelt ord for en politiker eller skoledebattant å benytte seg av, og man tar det for gitt at det refererer til et sentralt og klart definert problem i skolen og skolepolitikken. Senest ute er nåværende kunnskapsminister Trine Skei Grande i denne artikkelen hos NRK (11. februar 2020).

Kilde: pexels.com, Skitterphoto
Jeg synes ærlig talt at begrepet kunnskapshull er et håpløst begrep, og det er det mange grunner til. 

Selvsagt, det er konkrete ferdigheter som videregående skole etterspør, slik de er forpliktet til å undervise idag, og om man mangler dem idet man begynner der, så vil det være vanskelig for noen. Spørsmålet er bare om det er vanskelig av de grunnene man tror. Kommer straks tilbake til det poenget. 

Et annet problem med begrepet kunnskapshull er den tilslørende effekten slik begrepsbruk har. Hvis man snakker om at noen har et hull i sin kunnskap, så høres dette ut som et avvik, et unntak fra normen. Men ikke alle mangler er like alvorlige, og litt av problemet med læreplaner er at alt innholdet blir like viktig, i og med at det kan dukke opp på tester, eksamener og videregåendepensum. 

I livet mer generelt finnes det definitivt tydeligere skiller mellom det som kan kalles livsviktige ferdigheter og kunnskaper, de som muligens bare er nyttige, de som kanskje er irrelevante men interessante, og de tingene som man kanskje skulle ha kunnet mer om men som man trygt nedprioriterer. For å nevne noen mulige kategorier. I skolens verden finnes det ikke noe slik som kunnskap som man trygt nedprioriterer. Derav kunnskapshull, uansett hvor sekundær den kunnskapen måtte være. 

Hvis et menneske lærer seg en promille, altså en tusendel, av den kunnskapen som mennesker har frembrakt, så er det nærmest et mirakel. Av all den kunnskapen vi har frembrakt, alle de fakta og innsikter som vi har oppdaget, gravd frem blant skrotet av utdatert informasjon, gamle sannheter som vi gjenoppdager og statistiske regulariteter, av alt dette så er det kun minimalt som vi hver og en av oss har oversikt over. Sånn må det nødvendigvis være. 

Så hvilke ferdigheter og kunnskaper er det læreplanene definerer som essensielle, og hvorfor? Hvordan ser livet og skolens venn-diagram ut? 

Ikke alle ferdigheter skolen etterspør, potensielle kunnskapshull, er nødvendige for resten av ens liv. Å spørre voksne mennesker spørsmål om tema fra skolen er godt nok bevis på dette, mange av oss er helt blanke på de mest elementære ting. Ville våre liv vært bedre hvis vi fortsatt husket, ville samfunnet fungert bedre om slik kunnskap satt bedre? Det er neimen ikke så sikkert. Litt mer kunnskap om et tema er dessverre så altfor ofte bare korrelert med litt mer påståelighet, eller en antagelse om at man kan litt mer enn man faktisk gjør. 

Det kan iblant være nyttig å jobbe med ting som man der og da ikke ser nytten og poenget med, og noen ganger gjør ting man ikke har lyst til å gjøre. Men hvor ofte og hvor mye? Jeg synes ærlig talt at skolen slik den fungerer idag har drevet dette litt vel langt. Det er nok av lærere som forsvarer det de gjør med å henvise til det noe vaklende argumentet om at barn må lære seg å gjøre ting de ikke har lyst til (de skal jo ut i jobb, etc). Selv om jeg ikke svarer direkte på dette argumentet her, så er egentlig hele dette innlegget, og mange av de andre innleggene her på bloggen svar på dette argumentet. 

Det er noe med skolens rammer og tilbakemeldinger som forvirrer vår selvinnsikt rundt hva vi kan og ikke kan. Følelsen av å forstå og å kunne noe er ikke nødvendigvis det som henger tettest sammen med gode skoleprestasjoner. Man kan godt gjøre det godt på skolen uten å føle at man forstår noe særlig, og i lengden kan dette fort redusere skoleprestasjonen til en temmelig mekanisk øvelse, frakoblet særlig økt forståelse. 

Både meg selv og mange jeg har snakket med har fortalt om den litt absurde følelse av å ha en prøve hvor man avleverte svar man hadde lært utenat uten noen særlig forståelse, eller skrev noe man opplevde som halvgodt, for så likevel å få veldig god karakter, eller til og med toppkarakter. Litt bedre vurderingspraksis og litt mer dybdelæring er idag løsningen man forsøker seg på. 

Egentlig så synes jeg at vi heller burde snakke om motivasjonshull i stedet for kunnskapshull. Det er her vi finner den største mangelen hos mange elever. UngData-undersøkelsen viser at stadig flere elever kjeder seg på skolen (undersøkelsen er kort oppsummert her), og i USA viste nylig en stor undersøkelse blant litt over 21000 videregåendeelever at omtrent 75 prosent av dem hadde hovedsaklig negative følelser om skolen (se feks denne artikkelen). 

Så hva er faktisk mest problematisk, å mangle motivasjon eller å mangle kunnskap? 

Så å si all forskning på tema viser at skolen sakte men sikkert bryter ned elevers motivasjon og læringslyst (se feks Samforsks analyse av Elevundersøkelsen 2018 her, hvor motivasjon behandles fra s.130 og utover). De fleste barn gleder seg til å begynne på skolen, men det tar ikke så lang tid før mange av dem mister den gløden. Men uten skikkelig motivasjon, uten følelser som nysgjerrighet og interesse så er det langt vanskeligere å lære (for litt info om nyere forskning på følelser, motivasjon og læring, se feks boken som er omtalt her). Dessuten, mange av de tiltakene vi benytter for å "tette" kunnskapshull bidrar antakeligvis lett til å bryte ned denne motivasjonen ytterligere. 

Jeg vil avslutte med litt anekdotiske argumenter for hvorfor motivasjon teller mer enn vi ofte innrømmer, og i alle fall mer enn kampen mot kunnskapshull. 

Jeg har i det siste snakket med en rekke foreldre og voksne som har fulgt barn gjennom såkalt "unschooling". Dette er en form for ustrukturert hjemmeskole, hvor barna i stor grad arbeider med det de har lyst, og ingen læring er obligatorisk, og det finnes ingen læreplan. Noen vil sikkert tenke at det er en oppskrift på katastrofe, omsorgssvikt, eller noe i den dur. 

Det merkelige er bare at det som kjennetegner så mange av disse barna er en sterk læringslyst. De er i stor grad selvdrevne og evner å ta valg og fylle huller i egne kunnskaper og ferdigheter etterhvert som de ser behovet. Det er barn som har lært seg grunnskolematematikken på en sommer når de bestemte seg for å begynne på et studie som krevde dette. En kommentar som stadig går igjen er hvordan de synes at medstudentene sine på universitetet, som har vanlig skolebakgrunn, virker nærmest utbrente og lite drevet av nysgjerrighet og læringslyst.  

Ikke at jeg er sikker på at jeg vil forsvare hjemmeskole i enhver sammenheng. Fellesskolen, gratisprinsippet, nitidig arbeid for et mer rettferdig samfunn, alt dette er ting som veier tungt i denne debatten. Og det er egentlig nettopp derfor at det er så frustrerende at skoledebatten er så snever, for det er så mye vi burde ha snakket så mye mer om, det er så mange ting som kunne vært prioritert annerledes. De som driver med alternativ utdanning og hjemmeskole viser oss i alle fall at det finnes måter å vokse opp og lære på som gir langt bedre livsvilkår til nysgjerrighet og læringslyst. 

Dette er dessverre ting som skolen og skolepolitikken, tross endel flotte uttalelser og signalisering om det motsatte, tar altfor lett på. 

La oss for eksempel snakke om motivasjonshull i stedet for kunnskapshull. Det kan være en start. 

(Og så må vi husket på at i motsetning til kunnskapshull, så er motivasjonshull bare noe vi må forsøke unngå å grave.) 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol