Vår virkelighetsoppfatning er en slags grøtete blanding av idealer, mer og mindre klare håp og forventninger, og den virkeligheten vi står ovenfor. Dette er ikke ment å være et dypt, filosofisk poeng, siden det er forhåpentligvis noe vi alle merker i våre mer klartenkte øyeblikk.
Det er jo åpenbart en spenning mellom virkelighet og ideal, men akkurat hvordan denne spenningen funker er det ikke like godt å bli klok på. Jeg husker å ha kommet over formuleringen "tilfredshet = forventninger minus realiteter." Den er snedig, ikke helt ukorrekt, men også temmelig mangelfull. Hvor ofte har vel ikke min tilfredshet bestått i at realitetene har stilt meg ovenfor noe jeg ikke hadde forventet? Etc etc.
I sin klassiske bok The Feminine Mystique fra 1963 har Betty Friedan denne formuleringen, som når jeg leste den her en morgen satte igang det overnevnte filosofiske steinraset: "They are chains made up of mistaken ideas and misinterpreted facts, of incomplete truths and unreal choices." (Friedan 2013, s.21) Hun skriver selvsagt om kvinnens rolle i det amerikanske samfunnet på 1950-tallet, men setningen kan likevel anvendes langt bredere.
Hvordan vi forholder oss til virkeligheten og våre idealer har mye å si for hvordan vi oppfatter offentlige debatter, som for eksempel de samtalene vi har om skolen.
Skuffet over virkeligheten?
Grunnen til at jeg har lyst til å skrive denne teksten er jo at jeg har lyst til å utforske hvordan våre idealer former vår virkelighetsoppfatning.
Jeg har skrevet 60
innlegg hvor de aller fleste av dem har et kritisk blikk på dagens skoletenking og hva som gjøres i skolen. Man kan si at dette tilsier at jeg er skuffet over skolen. Men hvorfor er jeg skuffet? Og hvor stor er denne skuffelsen? Og i hvilken grad skiller denne skuffelsen seg fra hvordan andre folk er skuffet over skolen? For akkurat som det finnes gode og dårlige grunner til å være for og mot noe, så finnes det også gode, mindre gode og direkte dårlige grunner til å være skuffet over skolen.
For de aller, aller fleste lærere er nok litt skuffet over skolen, i den forstand at det er en forskjell mellom det de klarer å gi barna og det de skulle ønske at de kunne gi barna. Og hvor mange av oss har ikke sett enkeltelever som vi så gjerne skulle ha gjort mye mer for? Så når folk skriver kritisk om skolen, og kanskje til og med får seg til å si at noen barns liv blir forverret som en følge av skolegang, så er dette forhåpentligvis en systemkritikk, og ikke et personangrep.
Jeg tror nesten aldri jeg har møtt en lærer som ikke vil barn og unge vel. Vi gjør ikke alltid vårt beste, såpass ærlig må vi kunne være med oss selv. Men, dette kommer ganske sikkert delvis av et helt nødvendig hensyn til eget liv og helse. Det er liten nytte i en slitt strikk. Men lærere forsøker virkelig, innenfor de rammene de har. Og denne dynamikken medfører litt skuffelse.
Men hva slags konklusjoner trekker vi fra dette? At livet er som en kommode, det er skuff på skuff, og det får vi bare leve med? Eller at vi må gjennomføre reformer og gjøre ting bedre, litt etter litt? Eller at vi må rive ned hele skiten og starte på nytt, for denne strukturen er pill råtten? Reform eller revolusjon?
Når livet blir diktning
Som Miguel de Cervantes viste oss i
Don Quijote (fra 1605 og 1615), og Gustav Flaubert i
Madame Bovary (1857), vi skal være litt forsiktige med å ukritisk la idealer forme våre forventninger og vår virkelighetsoppfatning. Verden er full av folk som ønsker å tre sine oppfatninger ned over virkeligheten, og slik blir hindret i å se og omgås med virkeligheten. Disse to bøkene egentlig bare viser oss overdrevne versjoner av det vi alle gjør, for også vi kjemper mot vindmøller i en eller annen form, og er skuffet over at livet ikke lever opp til forventningene.
En annen klassisk roman som drøfter denne spenningen er Arne Garborgs
Bondestudentar (1883), hvor denne spenningen mellom den man er og den man ønsker å være, livets tilsynelatende grå virkelighet målt opp mot det man drømmer om. Boken skildrer også den oppdagelsen vi alle gjør i livet, idet vi oppdager at de idealer vi har strebet mot og de personer vi har sett opp til, ikke er så entydig gode som vi har trodd. Når vi endelig får oppleve det vi har ventet så lenge på, så er det ikke sjelden vi blir litt skuffet. Både i bøker og i livet lærer vi om det som er tittelen på en av Honoré de Balsacs mest kjente bøker,
Tapte illusjoner (1843). Alle disse bøkene ser også ut til å lære oss ikke bare skuffelsens natur, men også at oppskrudde idealer blir lett en oppskrift på skuffelse. Høye idealer ender lett opp med å falle langt.
Hvis man ikke klarer å fornekte virkeligheten livet gjennom, så er våre idealer og håp forbundet med en viss skuffelsesrisiko, og jo større denne skuffelsen blir jo mer naturlig blir det å bære nag mot virkeligheten.
Idealenes skylappeffekt
Fra mange protester kan man lett få inntrykk av at tingenes tilstand er verre enn noensinne. Men hvor ofte er dette faktisk tilfelle? Som jeg nevnte i
et tidligere innlegg, så har jo faktisk ganske mange ting blitt bedre. Og som
forskere har påpekt (Levari et al 2018), og som jeg og Pål har diskutert i en
podkastepisode, så har vi mennesker en tendens til å fremheve, legge merke til og/eller bli mer opprørt over en urettferdig situasjon eller behandling etterhvert som denne blir sjeldnere og sjeldnere.
Et enkelt eksempel er hvordan basketdommere i NBA ser ut til å bli stadig mer upopulære, samtidig som de faktisk blir stadig mer profesjonelle og objektive i sin dømming (hør
denne fantastiske podkasten om tema, fra journalist Michael Lewis). I skolen så er antakeligvis mobbing et godt eksempel: Det er mindre mobbing nå enn før, men samtidig har vi aldri hatt større fokus på dette, og større engasjement og også sinne.
Dette er samtidig forståelig og uforståelig. Forståelig, fordi vi er blitt mer bevisst disse problemene, og denne bevisstheten gir oss et ønske om å bli kvitt dem, og ethvert nytt tilfelle minner oss på at vi ennå ikke har lykkes i dette arbeidet. Men det er også litt uforståelig, for idet vi blir stadig mer energiske i vårt arbeid med det negative fenomenet vi ønsker å bli kvitt, jo mer har vi en tendens til å glemme ting tross alt står bedre til, og ikke verre, noe som kan skape former for utålmodighet og intoleranse som snarere kan undergrave dynamikker som har gitt oss reelle fremskritt.
Som det sies i denne artikkelen: "
But our studies suggest that even well-meaning agents may sometimes fail to recognize the success of their own efforts, simply because they view each new instance in the decreasingly problematic context that they themselves have brought about. Although modern societies have made extraordinary progress in solving a wide range of social problems, from poverty and illiteracy to violence and infant mortality, the majority of people believe that the world is getting worse. The fact that concepts grow larger when their instances grow smaller may be one source of that pessimism." (Levari et al 2018)
Alt dette kan lett tolkes som at jeg mener at det ikke er noen grunn til å protestere siden ting blir bedre. Men det er ikke den eneste, og etter min mening, ikke den mest naturlige slutningen man trekke. At ting faktisk har blitt bedre betyr ikke at det ikke finnes mer enn nok grunner til å protestere videre. Likevel, for å holde bakkekontakten er det alltid lurt å forsøke å skille tydelig mellom hvor man har sett fremskritt og hvor man ønsker mer fremskritt. Vår nåværende skuffelse bør være så spesifikk som mulig. Vag skuffelse er dessuten altfor lett å spille på for politiske lurendreiere.
Hvor mye utdanning er nok utdanning?
Ok, tilbake til skolespørsmålet. Jeg skriver denne teksten mest av alt for min egen del, for å forsøke å tenke gjennom noen spørsmål og dele en stor og vag tanke opp i noen mindre og mer håndterlige deler. Forhåpentligvis er jeg i stand til å si dette med langt færre ord en gang i fremtiden. Evt slå disse tankene fra meg og innrømme at jeg tok feil, hvis det ender med å bli konklusjonen.
Jeg tror litt av problemet i skoledebatten er at skolen, kanskje siden 1980-tallet, allerede har blitt utsatt for en revolusjon, den som ofte kalles "revolution of rising expectations." På mange måter har jo mye i skolen forandret seg lite, men våre forventninger til skolen, hva barna skal lære der, hva lærerne skal være i stand til å få til, og hva slags effekt skolen skal ha på samfunnet, disse forventningene har gått i været. Ofte som en følge av blanding av rapporter som skaper litt krisestemning, som rapporten A Nation at Risk i USA i 1983, og OECD-rapporten om norsk utdanningspolitikk fra 1989, som var en viktig del av den prosessen som ledet frem mot arbeidet med reform 94 og 97 (Thuen 2017, s.191-92) Senere har man fått PISA-sjokk og mer hyppige internasjonale målinger som, samtidig som de gir interessante data og innsikter, definitivt bidrar til å endre vårt syn på skolen og våre forventninger til den.
De fleste samfunn på jorden fokuserer stadig mer på viktigheten av utdanning, og dette medfører at mangel på utdanning vil bli et stadig større problem (se mitt tidligere innlegg om signalteori som en drøfting av utdanningens verdi). Ifølge Thuen så pekte faktisk OECD på at Norge på 1980-tallet delvis hadde det motsatte problemet, at ungdom for lett "kom til godene" uten utdanning, takket være den norske velferdsstaten, og i fremtiden ville landet få problemer med å dekke sitt behov for kvalifiserte yrkesutøvere og akademikere. Det var simpelthen ikke nok incentiver for å ta høyere utdanning, og dette medførte en risiko for at vi ville bli sittende igjen med en mangel på kvalifisert arbeidskraft, mente OECD (ibid).
Et problemet som nesten alle store politiske prosjekter møter er at man på tross av å ha identifisert et viktig problem, likevel ser seg nærmest blind på et enkelt løsningsforslag. Utdanningsforsker Daniel Tröhler kaller vår tendens til å stadig se til skolen etter løsningsforslag på samfunnsproblemer for "the education reflex" (Tröhler 2011), og han har senere omtalt denne tendensen slik: "It is one of the characteristics of an educationalized culture to react to unfulfilled expectations not only with educationalization of perceived social problems but also with more and allegedly better educational opportunities in general." (Tröhler 2016)
For et land å investere i utdanning har jo definitivt positive konsekvenser, men akkurat hvor mye og hvilke er faktisk litt uklart, som jeg har skrevet om tidligere. Et sterkt fokus på utdanning vil også forsterke de negative konsekvensene for de som klarer seg dårligst i utdanningssystemene.
Litt av grunnen til at vi fokuserer så mye på skole idag er selvsagt fordi barn og unge tilbringer så mye av tiden sin der. Men nettopp det er jo en villet utvikling. Vi kjempet for at alle skulle tilbringe stadig mer tid på skolen, samtidig som vi var ganske dårlige på å skille mellom ulike formål med denne økte skolegangen, nemlig å tilby utdanning til alle og å tilby alle et trygt sted å være. Det er ikke nødvendigvis helt det samme.
Kan vi for eksempel gi barn og unge et trygt sted å være, uten at vi insisterer på at dette hele tiden skal ha et pedagogisk fokus? Kan litt av skoledagen ganske enkelt bestå i å gi barn og unge et godt sted å være for å knytte sosiale bånd, lære seg sosiale ferdigheter, uten at det er noe undervisning og obligatoriske aktiviteter?
Men her begynner jeg å snakke om mine egne idealer, som jeg har omtalt i det vide og det brede i andre innlegg her på bloggen. Målet mitt her var å omtale hva slags effekt våre idealer har på vår virkelighetsoppfatning.
Skuffende konklusjon
Kanskje det passer å igjen spørre hvorfor man eventuelt er skuffet over dagens skolesystem. Vi burde vel alle kunne være i stand til å innrømme at på veldig mange måter så er dagens samfunn et lite mirakel, det er ekstremt mange ting som fungerer bedre enn vi strengt tatt kunne forvente. Det er vanskelig å diskutere med noen som ikke vil anerkjenne dette som et grunnleggende faktum.
Samtidig er det vanskelig for hver og en av oss å virkelig kunne si sikkert om våre vurderinger og oppfatninger er riktige. Vi har mange tendenser til såkalte tankefeil (cognitive bias), og særlig har vi lett for å legge vekt på det umiddelbare, og til å fremheve det negative og dermed overvurdere noen problemers omfang.
Vår tidsepoke må kunne sies å kjennetegnes av en viss utålmodighet. Vi har løst så mange problemer at dette skaper en tydelig forventning når vi møter nye problemer. Mer enn tidligere i menneskenes historie så fremstår problemer, for å ikke snakke om urettferdighet, som noe midlertidig, noe vi forventer at vi snart blir kvitt.
Et biprodukt av dette er desillusjon og skuffelse når ting ikke går som vi forventer. I verste fall får vi en avvisning av de resultater som allerede er oppnådd, fordi disse resultatene ikke er gode nok, de lever ikke opp til dagens forventninger. Samtidig burde en slik konklusjon fremstå noe korttenkt, i den forstand at avvisning av noe godt fordi det ikke er perfekt, fort blir en selvdestruktiv greie.
Jeg har absolutt ingen ytterligere konklusjon å komme med her. Målet var som sagt delvis å forsøke å klargjøre disse tingene litt for meg selv, samtidig som det utgjør en test om ting som gir mening for meg også gir mening for andre. Dette er i alle fall ting som bør diskuteres, uten at noen av oss antar at vi sitter med det endelige svaret.
Skuffelse, desillusjon, irritasjon, alt dette er relative størrelser, som formes av omverdenen og våre tidligere erfaringer. Det er ikke følelser som vi alltid kan ta for god fisk (for mer om følelser,
her er en podkastepisode vi laget om tema for et par år siden). Og disse følelsene formes av våre forventninger, og disse er igjen formet av de samme tendensene i samfunnet. Et samfunn med økte forventninger kan fort ende opp med å bli et samfunn med økt desillusjon i neste omgang. Det betyr ikke automatisk at vi skal håpe for mindre, og gi opp kampen for mer rettferdighet, men kanskje at vi kan innta et mer reflektert forhold til disse tingene.
Det er kanskje en kjedelig konklusjon, men min erfaring at det ofte er mye sannhet i endel kjedelige konklusjoner, så jeg lar det stå slik.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
- Levari, David E.; Gilbert, Daniel T.; Wilson, Timothy D.; Sievers, Beau; Amodio, David M.; Wheatley, Thalia, (2018), "Prevalence-induced concept change in human judgment", Science 360, 1465–1467 (lenke)
- Thuen, Harald, (2017), Den norske skolen. Utdanningssystemet historie, Abstrakt forlag
- Tröhler, Daniel, (2011), Languages of Education: Protestant Legacies, National Identities, and Global Aspirations, Taylor and Francis, Kindle Edition
- Tröhler, Daniel, (2016), "Educationalization of Social Problems and the Educationalization of the Modern World", Encyclopedia of Educational Philosophy and Theory
