Lars Sandåker

I de siste ukene har jeg lest om to forskjellige prosjekter, som på forskjellig vis trekker i tvil det som vi tenker er må til for at skoler skal fungere og læring skal skje. Ekstra interessant er det at de to nærmest er fullstendige motsetninger med henhold til hvordan de forholder seg til læringsprosessen, men begge kan skilte med gode resultater. Jeg skal kort presentere innholdet i disse prosjektene, før jeg diskuterer kort hvordan de kan påvirke skoledebatten.   Hvor fort kan vi lære? I boken Blind Spots (utgitt høsten 2020) forteller Kimberly Nix Berens om hennes arbeid med å anvende adferdsanalytiske prinsipper og analyser av store mengder kvantitative data i læringssituasjoner. Boken er både et forsvar for en mer vitenskapelig tilnærming til skole og læring, og en bitende skarp kritikk av dagens rådende metoder og tenkemåter. I 1998 started hun Fit Learning, som i utgangspunktet var et "after-school math program", og som etterhvert ble utvidet til å inkludere flere fa

Hvorfor er det så vanskelig å si "jeg vet ikke"? Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi ikke vet, og hvorfor belønner samfunnet folk som er skråsikre, ofte selv om de tar feil?  Dette er noe jeg har lurt mye på, og skrevet om i mange tidligere innlegg (feks her og her ). Dels fordi det er interessant å diskutere hvor en slik dårlig vane kan komme fra, men det er også interessant å tenke gjennom hvordan vi kan bli flinkere til å bruke dette og lignende uttrykk mer i hverdagen. Kan vi gjøre det mer sannsynlig, ja til og med belønnende, å innrømme at vi ikke vet ting? Kan vi bli ærligere, og mer presise i vår ærlighet? Rammeverket for disse spørsmålene er kjent nok: Vi mennesker er tilbøyelige til å tro at vi kan mer enn vi faktisk kan, og vi er bedre til å legge merke til ting som bekrefter, heller enn avkrefter, de tingene vi tror på og står for. Vi danner oss lett meninger, og når disse meningene først har oppstått og blitt uttalt, så er det merkelig nok lettere for os

It is almost so obvious that it becomes invisible - children observe and imitate others in their surroundings. But is this something we facilitate and use as a valuable aspect of learning? Recently one morning we were sitting outside in the sun, reading and drinking coffee. After sitting there for a while, our neighbors’ six year old daughter walked out on her balcony about fifteen meters away from where we were sitting. She had brought a little chair, a book and a pencil, and sat down to draw or write. I had never seen her do this before, so I am quite confident that when she did this, she was imitating what we were doing in some unconscious way. Take any ordinary Montessori classroom. One basic element in such classrooms is that there is some form of age-mixing. Children in a class are within an age span of at least three years, and teachers avoid forming any groups according to age. At any given time, the children are all doing different things, investigating different subjects and

Det er morgen på valgdagen her i USA. Jeg tror alle gleder seg til å få dette overstått. For et år og et valg dette har vært (og jeg skal ikke engang nevne korona). De amerikanerne jeg snakker med er helt matte.  De av mine slektninger her i landet som er Trump-tilhengere, skryter av hvor mye energi presidenten har, hvor mange folkemøter han holder, hvor lange taler han har. Er det nødvendigvis det som gjør en god president? Det minner meg om noe journalisten  Dan Carlin sa i forbindelse med valget i 2016 , at vi har å gjøre med en utvelgelsesprosess som ikke er spesielt godt egnet til å finne en kandidat som faktisk egner seg til jobben. Trumps stil og budskap appellerer overraskende sterkt til hans tilhengere, og de synes Biden er slapp og hans taler er kjedelige. Det merkelige er at de synes å mene at dette i seg selv er et argument for at han burde være president, at hans folkemøter er som "rockekonserter". Hva om det var motsatt, at den beste personen i presidentrollen v

Jeg har tidligere skrevet litt om hvordan vår virkelighetsoppfatning formes delvis av hvilke forventninger og idealer vi har, og hvordan standardiserin g selvsagt har både positive og negative konsekvenser, også i skole- og læringsspørsmål. Våre antakelser om læring er åpenbart heller ikke nøytrale når vi skal lære oss noe, eller om vi skal hjelpe de rundt oss å lære.  Det må nesten være sånn, og det er ikke noe realistisk mål å komme bort ifra slik påvirkning. Likevel, ville det være mulig å rydde opp litt i våre forventninger og tydeliggjøre hva det er vi egentlig forsøker å få til?  Som nevnt i mange tidligere innlegg så er det ikke åpenbart at den raskeste veien til gode prestasjoner, feks på en standardisert test, er den beste veien til varig og bærekraftig kunnskap. For å ikke snakke om nysgjerrighet. Gode prestasjoner på en test betyr ikke nødvendigvis at man har slått inn på beste veien til en god yrkeskarriere, et godt liv, eller til og med, en noenlunde nyansert, nyttig og