Gå til hovedinnhold

Aldersinndeling, et hinder for læring?

Et grunnleggende problem i skolen, i all opplæring egentlig, er tilpasning. Hvordan kan man tilrettelegge og undervise på en måte slik at man sikrer best mulig læring for alle elever? 

Jeg vil ikke påstå å ha noen løsning her, det ville være tåpelig. Det jeg vil påstå, og jeg vil mene at det er langt ifra tåpelig, er at måten vi vanligvis organiserer skolen på idag gjør denne tilpasningen langt vanskeligere enn den hadde trengt å være. 

Det er mange grunner til at det er vanskelig å tilpasse opplæring, men hovedgrunnen, slik jeg ser det, er at vi deler barn inn i klasser etter alder. Her skal jeg kort forsøke å sannsynliggjøre for hvorfor jeg tror dette er en riktig påstand. 

Men først, hvorfor er denne alderssegregeringen blitt så selvsagt i skolen? Det er absolutt ingenting naturlig ved den, vi har drevet med det et par hundre år, maksimum. Er denne organisasjonsformen nå blitt nesten universell fordi den reellt er bedre, eller for den gjør lærerjobben, og særlig de byråkratiske aspektene ved denne, lettere? Hva slags tanker og tilfeldigheter har ledet oss hit? 

(For en kontrafaktisk skolehistorie, se her)

Skoleskapte problemer

En elevs problemer i skolen kjennetegnes veldig ofte av en slags snøballdynamikk. Dvs, man faller av i et fag eller i en ferdighet, og dette får negative konsekvenser over hele linja. Det vanligste eksemplet, og det med størst konsekvenser, er nok lesing. Hvis man ikke lærer seg å lese raskt nok så blir nesten alt man skal gjøre i skolen vanskelig, og all læring går saktere. 

Spørsmålet er bare da om det er disse barna som har et problem, eller om det er skolesystemet som skaper et problem som ikke hadde trengt å være der. Hva er på lang sikt mest skadelig, å lære seg å lese litt sent, eller den selvfølelsen man får av å føle at man ikke får til noen ting i skolen, og trenger mer hjelp enn alle de andre i klassen? Man kan faktisk tenke disse to problemene adskilt fra hverandre, for det finnes eksempler på barn som i friere læringsrammer (feks hjemmeundervisning) ikke lærer å lese i den alderen som skolen forventer det, men som klarer seg bra, og blir gode lesere. 

Sagt på en litt annen måte: Det er ikke noen biologisk nødvendighet som skaper problemer for et individ som ikke kan lese ved en gitt alder. Det er summen av ting som skal gjøres, hvor noen grunnferdigheter er nødvendige, som skaper problemet for individet. Men alle de andre tingene som skal læres, de er jo heller ikke akkurat nødvendige, vi har bare bestemt oss for å lære barna disse tingene i denne alderen. Hvorfor? 

Alder rammer ingen

La oss heller snu på problemet: Hvis man ikke delte barn inn i klasser etter alder, hvordan kunne læringen foregått da? Vi kan tenke oss et aldersspenn på for eksempel 7-8 år, fra 6 til 14. Det finnes antakeligvis noen fordeler ved å gjøre aldersspennet såpass stort.  

Det er mulig dette er så fremmed og uvant å tenke på at en slik idé virker direkte skremmende, hvordan er det mulig å være lærer for en slik gruppe? Etter å ha jobbet med aldersblandede grupper, og observert mange andre pedagogiske tilnærminger, og intervjuet etterhvert temmelig mange folk med mer erfaring enn meg, så er jeg overbevist om at dette kan la seg gjøre. 

På den ene siden så har man et nærmest evolusjonært faktum, det at barn alltid har vokst opp i aldersblandede grupper. Ta en gruppe barn som leker, hvor man finner aldersspenn lignende det jeg nevnte tidligere, la oss se for oss at de spiller fotball. Ser en slik fotballkamp lik ut som om hvis man hadde hatt en gruppe jevnaldrende som spiller? Bare tenk hvor forskjellig type læring som foregår i de to settingene, og hvilken av dem som gir mest ferdigheter vi kan bruke utenfor fotballbanen. 

Kilde: theirhistory, Flickr


På den andre siden så har man etterhvert en hel del alternative pedagogiske retninger hvor aldersblanding er selve grunnelementet: Sudbury-modellen (omtalt feks her, her og her), Liberated Learners (her og her), og Montessori (her og her). Her lærer barn like mye av hverandre som av læreren, og de lærer ikke det samme til samme tid. Dessuten, siden progresjon i læringen ikke er lagt opp slik at alle barn i samme årstrinn helst er lik, så er det ingen automatikk i at et barn opplever det som skamfullt eller flaut om han eller hun ikke kan lese når de andre jevnaldrende kan det. Jo mindre barna vurderer sin egen læring ut ifra en antatt norm som alder, jo mer fokus kan de ha på faktisk læring. 

Selvsagt er det viktig å få måle seg med andre i blant, la seg inspirere og kanskje konkurrere litt nå og da. Men dette er fullt mulig i et aldersblandet klasserom, og siden det er mindre forventning om å være like god, så blir det mer fokus på imitasjon og beundring, og mindre fokus på selve konkurransen og sammenligningen. 

Jeg innser at dette kanskje ikke virker spesielt overbevisende, og særlig ikke om man har vanskelig for å se for seg hvordan et slikt klasserom ikke skal være ekstremt kaotisk. Men når man først skimter muligheten for at dette faktisk er mulig, så skjer det motsatte: Det fremstår nå som nesten absurd at vi har valgt å organisere skolen rundt noe så tilfeldig og læringsmessig ineffektivt som alderssegregering. 


Ps. Etter at jeg la ut dette innlegget så søkte jeg mer etter forskning på aldersblanding, og noe av det jeg fant har jeg lagt til i litteraturlisten under. Det er også lagt til i den komplette litteraturlisten, som man kommer til om man trykker på lenken under. 

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?
  • Berg-Olsen, Anita, (2008), Omsorg eller formål. Rasjonalitet og dilemmaer i fådeltskolen, Phd ved Universitetet i Tromsø, august 2008 (lenkeomtale)
  • Berg-Olsen, Anita, (2012), "Aldersblanding som læringssystem", Norsk pedagogisk tidsskrift 05/2012, vol.96 (lenke)
  • Dysthe Næss, Inger-Lise, (2007), Ingen utenfor- alle innenfor. En studie om tilpasset opplæring i skolen, belyst gjennom aldersblandedegrupper og kriterier for tilpasset opplæring, Masteroppgave i spesialpedagogikk, ved Universitetet i Oslo, våren 2007
  • Ertesvåg, Sigrun K., (2003), "Trening av sosial kompetanse hjå skuleelevar: Tiltak for alle elevar eller elevar med mangel på slik kompetanse?", Norsk pedagogisk tidsskrift, 05-06/200, vol.87 (lenke)
  • Gray, Peter, (2011), "The Special Value of Children's Age-Mixed Play", The American Journal of Play, volume 3, number 4, 2011, ss.500-522 (lenke)
  • Klevås, Inga (2006), "Muligheter for tilpasset opplæring i aldersblandet organisering", Spesialpedagogikk, no.6 2006, ss.10-17 (lenke)
  • Kvam, Vegard, (2009), En livsnær skole. En historie om Erling Kristvik og den fådelte skolen, Abstrakt forlag
  • Solerød, Erling. (1997), "Aldershomogenisering som prinsipp i grunnskolen", Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 4, 238–246
  • Teigen, Sara Einbu, (2017), Tilpasset opplæring i et aldersblanda fellesskap, Bacheloroppgave i Grunnskolelærerutdanningen 1-7.trinn, ved Høgskolen i Innlandet, 2017
  • Aanonsen, Magnus, (2019), Arbeid med sosial kompetanse på 1-10 skoler, Bacheloroppgave i Grunnskolelærerutdanning 5-10.trinn, ved NTNU, mai 2019

 

Kommentarer

  1. skolen er enda platsen hvor man sorterer mennesker etter alder. ?Ja også i något måt gammlehjemmet. underlig at det ikke stilles flere spörsmål ved denna praktik.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Takk for din kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol