Gå til hovedinnhold

Om lykke

Hvordan skal vi forstå forholdet mellom lykke og læring? Det er nesten hinsides enhver tvil at vi lærer bedre når vi er lykkelige, når det vi holder på med er akkompagnert av følelser som lykke, tilfredshet, oppmerksomhet. Vi kan sikkert alle vise til personlige erfaringer her, og moderne nevrovitenskap har så smått begynt å gi oss solide bevis for at dette er riktig (se feks Immordino-Yang 2015 og Feldman Barrett 2017). 

Den engelske poeten John Masefield (1878-1967) avslutter diktet Biography med denne ofte siterte linjen: "The days that make us happy make us wise." Å si at en poet har sagt det er selvsagt ikke det samme som å si at noe er sant - noen ganger er det nesten det motsatte - men denne setningen setter ord på noe helt grunnleggende tror jeg. Det er ikke det at vi trenger å være lykkelige hele tiden, men en god dag, en lykkelig dag, er verdt ti dårlige dager.  

Men hva er lykke, og hva er visdom? Masefield gir oss selvsagt ikke noe svar på slike uklarheter, men indirekte stiller han oss et interessant spørsmål, nemlig dette: Kan vi bli vise uten å oppleve lykke? Og hva skjer hvis vi i lange perioder opplever lite eller ingen lykke i livene våre?  

Det er ikke et problem i seg selv at barn synes skolen er kjedelig nå og da. Problemet oppstår når vi voksne snakker om denne skolen, som tar opp stadig mer av barnas tid, og som i sin massive rolle bare virker enda mer meningsløs for mange unge, som om den er det viktigste i barnas liv. Det er definitivt noe som skurrer når vi omtaler arbeid som ofte er uengasjerende og irrelevant, som det viktigste barna kan bruke tiden sin på. Burde ikke noe som skal være så enormt viktig føles litt mer meningsfullt?  

Dessuten, hvor ofte hører vi ikke voksne som sier at mesteparten av det de lærte på skolen har de glemt uansett? Hvor mange har ikke opplevd at læringen har blitt et ork, og til slutt handlet det bare om å få på plass de karakterene man trengte og komme seg videre. Om man da ikke mistet motivasjonen lenge før den tid, og kanskje manglet støtte og hjelp hjemmeifra, og falt av før man avsluttet, eller med karakterer som var lite verdt? Og hva med all den tiden som skolen opptar, kunne ikke noe av den vært brukt annerledes, til mer lek og sosialisering, og helst på tvers av alder


Pieter Bruegel den eldre, Barneleker, 1560, Kilde: Wikipedia


Bjørk Matheasdatter skrev nylig i Morgenbladet, under den talende tittelen "Tar skolen fra barna mer enn den gir dem?", om de negative effektene som skolegang har på mange av oss: "Jeg møter mange voksne i eksistensielle kriser, og flere av dem forteller det samme. De savner det barnet de en gang var, før de ble rettet på, før de fikk forståelsen av at de ikke bare svarte feil, men at de var feil. Før de fikk en følelse av at de ikke var gode nok, at deres tanker og drømmer ikke passet inn. Mange savner seg selv. Gjennom livet har de gradvis mistet noe av sin livsglede og spontanitet, kreativitet og skaperglede, empati og innlevelsesevne, sin tro på seg selv og verden. Og når livet kjennes vanskelig, tror de fort at det er parforholdet eller jobben det er noe i veien med. Men ofte viser det seg at det egentlig handler om det som en gang ble tatt fra dem. Det de trenger å finne tilbake til. Gjør vi livet til noe vi skal igjennom i stedet for noe vi skal leve? Ser vi ikke barndommens egenverdi, men kun verdien den har for fremtiden?"

De fleste av oss kan kjenne oss igjen i slike spørsmål, og selv vi som jobber i skolen innser at det er mye vi gjør, mye vi må gjøre, som virker direkte kontraproduktivt. (Noe John Holt har skrevet mye innsiktsfullt om). 

Men, vi må likevel spørre oss: Er det verre nå enn før? Det er nok ikke det, for så enkel er ikke virkeligheten, og generelt så har Hans Rosling og Steven Pinker overbevist meg om at veldig mange ting er bedre nå enn de var, tross vår tilbøyelighet til å føle det stikk motsatte. Det er godt mulig at noen ting faktisk er verre, som jeg ser ut til å antyde, men vi må likevel motstå fristelsen til å si at alt var bedre før. For vi er eksperter til å legge merke til alt som er dårlig idag og glatte over tidligere tiders elendigheter. 

Også når det er snakk om barns oppvekst og læring så må vi være litt forsiktige med å falle for fristelsen til å si at ting var bedre før, før overbeskyttende foreldre, og testing og karakterjag i skolen. 

Ole Jacob Madsen har flere steder skrevet om slike spørsmål og vist hvordan vi ofte fokuserer på feil ting og overdramatiserer noen problemer. I et nytt innlegg i Aftenposten skriver han at de barna som har såkalte "helikopterforeldre" eller hva man nå vil kalle dem, og som blir anklaget for å være overbeskyttende, kanskje ikke er et så stort problem som man skulle tro. Dessuten, ifølge forskning som Madsen viser til så kan det se ut til at våre intuisjoner tar feil: "Parents and grown children who engaged in such frequent support viewed it as nonnormative (i.e., too much support), but grown children who received intense support reported better psychological adjustment and life satisfaction than grown children who did not receive intense support." (Fingerman et al, 2012) 

Cecilie Winger har også skrevet om barneoppdragelse gjennom tidene, og tittelen på boken hennes etterlater liten tvil, De onde gamle dager (Winger 2018, se også Thuen 2008). På så mange måter har barn det bedre enn noen gang. Hvilken rett har jeg til å sutre over at barn kjeder seg på skolen, når tenker over denne forhistorien? Et barn som tilbrakte lange dager i de tidligere fabrikkene før lover mot barnearbeid ble innført, i et støyete og forurenset arbeidsmiljø, med minimal lønn og ingen rettigheter (se Freeman 2018, kap.1 for mer om disse tilstandene), ville jo selvsagt heller valgt å være i dagens skole, hvis han eller hun fikk det valget. 

Problemet her er at det her er snakk om et falskt alternativ. For alle som følger dagens amerikanske valgkamp burde dette være en velkjent retorisk figur, skapt for å polarisere og forenkle kompliserte spørsmål. Valget står selvsagt ikke mellom en elendig fortid og status quo. Hva med alt det vi ikke har prøvd, eller prøvd altfor lite?  

Når det gjelder skole så er det liten tvil om at skole og rett til utdanning var et fremskritt, fra barnearbeid og rettsløshet. Dessuten var jo skolen nesten det eneste stedet hvor informasjon ble gjort tilgjengelig for alle, uavhengig av klassetilhøringhet og økonomi. Men hvilke problemer har vi idag? Er våre nåværende løsningsforslag og systemer godt tilpasset disse problemene? 

Jeg har egentlig skrevet om alt dette før. Jeg tror ungdommer kunne klart seg like bra uten at de ble utsatt for det læringspresset de opplever i dagens ungdomsskole og videregående. Jeg tror vi mister veldig mye når vi ikke lar barn omgås i mer aldersblandede grupper, særlig hva gjelder sosial og emosjonell læring. Det er mye snakk om fokus på livsmestring i skolen, men jeg klarer ikke å bli kvitt følelsen av at vi angriper dette problemet så å si fra feil vinkel, og vi ser ut til å overse endel av skolens potensielt negative effekter (mer om dette her). Vi ser ut til å overse grunnleggende aspekter ved læring, og prioritere kortsiktig målbår læring fremfor dypere og mer verdifulle former for læring. Sentrale menneskelige kjennetegn, som motivasjon og nysgjerrighet, svekkes i løpet av vår skolegang. Og til hvilken pris? Hva er verdien av skolegang og utdanning, for individet og for samfunnet? Skoleforskningen, dvs store deler av den, tar dagens system mer eller mindre for gitt, og blir på denne måten temmelig snever. 

Jeg tror faktisk at fokus på lykke kan være en viktig prioritering i arbeidet med å løse disse problemene. Ikke den kortsiktige gleden ved ting som å gjøre akkurat som man vil, eller å få spise godteri, men den lykken som kommer av å få bruke tiden sin til noe som oppleves meningsfullt, hvor man får være med på å forme sin egen hverdag.

Hvis dette virkelig ble en større prioritering når vi organiserte barn og unges hverdag, og hvis de opplevde mer reell medbestemmelse, meningsfulle utfordringer og lykke, vel, da hadde vi ikke løst alle verdens problemer, men vi hadde kanskje løst noen. 


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Feldman Barrett, Lisa, (2017), How Emotions Are Made: The Secret Life of the Brain, Mariner Books
  • Fingerman, Karen L.; Cheng, Yen-Pi; Wesselmann, Eric D.; Frank, Steven; Furstenberg, Zarit, og Birditt, Kira S., (2012), "Helicopter Parents and Landing Pad Kids: Intense Parental Support of Grown Children", Journal of Marriage and Family, 2012 Aug, 74(4), ss.880–896 (lenke)
  • Freeman, Joshua B., (2018), Behemoth: A History of the Factory and the Making of the Modern World, W.W. Norton & Company
  • Immordino-Yang, Mary Helen, (2015), Emotions, Learning, and the Brain: Exploring the Educational Implications of Affective Neuroscience, W. W. Norton
  • Madsen, Ole Jacob, (2020), "Foreldremerkelapper som ikke faller av", Aftenposten, 17.august 2020 (lenke)
  • Matheasdatter, Bjørk, (2020), "Tar skolen fra barna mer enn den gir dem?", Morgenbladet, 26.august 2020 (lenke)
  • Thuen, Harald, (2008), Om barnet. Oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien, Abstrakt forlag
  • Winger, Cecilie, (2018), De onde gamle dager. Barneoppdragelse gjennom tidene, Humanist forlag

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol