Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 25.juni, i litt forkortet form.
Bjørgulv Braanen skrev tirsdag 16.juni under tittelen «Fraværsfasit», om de nyeste tallene vi har på effektene av fraværsgrensa. «Fraværsgrensa har derfor vært en håndsrekning, ikke bare til arbeiderungdom, men også til barn av innvandrere. Forutsetningene for å lykkes med integreringen er blitt større. Når deler av venstresida, i likhet med Elevorganisasjonen, har mobilisert mot fraværsgrensa, har de i praksis prioritert de privilegerte på bekostning av dem de burde representere, arbeider- og innvandrerungdommen.» Hans perspektiv er venstrevridd, han fremmer det faktum at fraværsgrensa hjelper de dårligst stilte i samfunnet aller mest, og han kritiserer deler av venstresida for å ha vært motstandere, på tross av den positive effekten dette tiltaket har.
Men når det blir så lett å svare på et slikt ja/nei-spørsmål, kan det hende at vi overser den utvelgelsen som allerede har skjedd i formuleringen av spørsmålet?
 |
| Kilde: PublicDomainPictures from Pixabay |
For er vi virkelig redusert til å måle alle de tiltak vi gjør for barn og unge, særlig for de dårligst stilte, med fraværstall og avgangskarakterer?
Hvorfor ser vi ikke tydeligere hvor problematisk dette er? På den ene, tilsynelatende positive siden, så ser vi at mer utdanning korrelerer med høyere lønn og en rekke andre positive utfall. Jo fler som får tilgang til dette, jo mer rettferdig er samfunnet. På den andre og mer kritiske siden så ser vi jo også at vi har en viss inflasjon i høyere utdanning, og jobber hvor man ikke nødvendigvis skulle behøve høyere utdanning er nå lettere å få hvis man har det.
Kunne det ikke vært til alles beste, både arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnet som helhet, om det fantes muligheter i arbeidsmarkedet som ikke var mer eller mindre direkte knyttet til utdanning? Noen arbeidsgivere har allerede sett muligheten for å ansette folk uten krav til formell utdanning, f.eks. ved å benytte seg av prøvetid, tester og andre tiltak.
Frem til omtrent 1970-tallet var det en rekke yrker tilgjengelig, mange av dem ganske godt betalte, for de uten eller med lite utdanning. Dessuten, disse ufaglærte arbeiderne hadde ofte sterke fagforeninger i ryggen. I hvilken grad er argumentet om at dagens arbeidsliv krever mer utdanning mer en slags etterrasjonalisering av det som skjer? Hva skjedde med å lære på jobben? Å begynne på bunnen og gå gradene, som en annen vei til status i yrkeslivet?
Arbeidere med kun grunnskoleutdanning blir stadig sjeldnere, og yrkesfagene er upopulært, trass gode jobbutsikter. Vi sier det kanskje ikke rett ut, men måten vi snakker om verdien av skolegang sender likevel et tydelig signal. I vår kamp om å gjøre skolen god og tilgjengelig for alle, har vi tydeligvis bestemt, på tynt bevisgrunnlag, at skole skal være den eneste veien til arbeidslivet. Hva med det faktum at dagens skole faktisk har en negativ effekt i endel menneskers liv?
Vi burde spørre oss om informasjonen fra slike tall er tilstrekkelig til å si at vi er på rett vei. Bør vi styre skole- og samfunnsutviklingen i den retningen disse tallene ser ut til å indikere?
Mange elever har det greit i skolen, men et mindretall mistrives sterkt, som en rekke artikler om mobbing og skolevegring har vist oss. Og størsteparten av elevene oppgir at de kjeder seg en stor del av tiden. (Noe svarer da: er det så galt om de kjeder seg litt? Men da kan man jo også spørre: hva er så bra med at de kjeder seg på akkurat denne måten?)
Læringsutbyttet i skolen avhenger i stor grad av familiebakgrunn og sosioøkonomisk status. Og selv om skole på ingen måte kan få skylden for dette, så betyr det noe at vi bruker stadig mer energi, tid og penger på skole og utdanning, samtidig som vi ser de sosiale og økonomiske ulikhetene øke, og den sosiale mobiliteten er lavere nå enn den har vært.
Mange argumenterer med at skolegang og utdanning korrelerer med hvordan man klarer seg videre i livet. Men jeg klarer ikke slå fra meg at disse dataene er langt mer tvetydige enn vi liker å tro. I et samfunn som i så stor grad signaliserer at skole og utdanning er viktig, så blir jo skolegang en naturlig måte å søke og få status på. Å si at skole er viktig, blir veldig lett til en selvoppfyllende profeti.
Kanskje skolens verdi delvis er noe annet enn vi antar? Kanskje den er litt mindre viktig enn hva vi som samfunn liker å fortelle oss selv? Om vi virkelig vil ha en bedre skole så er det ikke sikkert at ting som fravær og karaktersnitt er de beste retningsgiverne for hva vi burde fokusere på i tiden som kommer.
For som sagt, hva er pålitelige tegn på langvarige positive konsekvenser av skolegang? Slike tall som dette gir ingen klar indikasjon på om mesteparten av skolens verdi kommer fra dens innhold eller dens statusgivende signaleffekt.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
En oversikt over mesteparten av innleggene jeg har skrevet om skole finner du her.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?