Gå til hovedinnhold

Leserinnlegg om skole, Klassekampen 25.juni

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 25.juni, i litt forkortet form.  

I den norske velferdsstaten er det en grunnleggende enighet om at målet med statlige tiltak er å sikre noenlunde like muligheter og øke graden av sosial mobilitet. Skolen er et viktig ledd i dette systemet. Men hvordan vet vi om den lykkes i sin rolle? Hva er pålitelige tegn på langvarige positive konsekvenser av skolegang, både for individ og samfunn?

Bjørgulv Braanen skrev tirsdag 16.juni under tittelen «Fraværsfasit», om de nyeste tallene vi har på effektene av fraværsgrensa. «Fraværsgrensa har derfor vært en håndsrekning, ikke bare til arbeiderungdom, men også til barn av innvandrere. Forutsetningene for å lykkes med integreringen er blitt større. Når deler av venstresida, i likhet med Elevorganisasjonen, har mobilisert mot fraværsgrensa, har de i praksis prioritert de privilegerte på bekostning av dem de burde representere, arbeider- og innvandrerungdommen.» Hans perspektiv er venstrevridd, han fremmer det faktum at fraværsgrensa hjelper de dårligst stilte i samfunnet aller mest, og han kritiserer deler av venstresida for å ha vært motstandere, på tross av den positive effekten dette tiltaket har.

Men når det blir så lett å svare på et slikt ja/nei-spørsmål, kan det hende at vi overser den utvelgelsen som allerede har skjedd i formuleringen av spørsmålet? 

Kilde: PublicDomainPictures from Pixabay 


For er vi virkelig redusert til å måle alle de tiltak vi gjør for barn og unge, særlig for de dårligst stilte, med fraværstall og avgangskarakterer?

Hvorfor ser vi ikke tydeligere hvor problematisk dette er? På den ene, tilsynelatende positive siden, så ser vi at mer utdanning korrelerer med høyere lønn og en rekke andre positive utfall. Jo fler som får tilgang til dette, jo mer rettferdig er samfunnet. På den andre og mer kritiske siden så ser vi jo også at vi har en viss inflasjon i høyere utdanning, og jobber hvor man ikke nødvendigvis skulle behøve høyere utdanning er nå lettere å få hvis man har det.

Kunne det ikke vært til alles beste, både arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnet som helhet, om det fantes muligheter i arbeidsmarkedet som ikke var mer eller mindre direkte knyttet til utdanning? Noen arbeidsgivere har allerede sett muligheten for å ansette folk uten krav til formell utdanning, f.eks. ved å benytte seg av prøvetid, tester og andre tiltak.

Frem til omtrent 1970-tallet var det en rekke yrker tilgjengelig, mange av dem ganske godt betalte, for de uten eller med lite utdanning. Dessuten, disse ufaglærte arbeiderne hadde ofte sterke fagforeninger i ryggen. I hvilken grad er argumentet om at dagens arbeidsliv krever mer utdanning mer en slags etterrasjonalisering av det som skjer? Hva skjedde med å lære på jobben? Å begynne på bunnen og gå gradene, som en annen vei til status i yrkeslivet?

Arbeidere med kun grunnskoleutdanning blir stadig sjeldnere, og yrkesfagene er upopulært, trass gode jobbutsikter. Vi sier det kanskje ikke rett ut, men måten vi snakker om verdien av skolegang sender likevel et tydelig signal. I vår kamp om å gjøre skolen god og tilgjengelig for alle, har vi tydeligvis bestemt, på tynt bevisgrunnlag, at skole skal være den eneste veien til arbeidslivet. Hva med det faktum at dagens skole faktisk har en negativ effekt i endel menneskers liv?

Vi burde spørre oss om informasjonen fra slike tall er tilstrekkelig til å si at vi er på rett vei. Bør vi styre skole- og samfunnsutviklingen i den retningen disse tallene ser ut til å indikere?

Mange elever har det greit i skolen, men et mindretall mistrives sterkt, som en rekke artikler om mobbing og skolevegring har vist oss. Og størsteparten av elevene oppgir at de kjeder seg en stor del av tiden. (Noe svarer da: er det så galt om de kjeder seg litt? Men da kan man jo også spørre: hva er så bra med at de kjeder seg på akkurat denne måten?)

Læringsutbyttet i skolen avhenger i stor grad av familiebakgrunn og sosioøkonomisk status. Og selv om skole på ingen måte kan få skylden for dette, så betyr det noe at vi bruker stadig mer energi, tid og penger på skole og utdanning, samtidig som vi ser de sosiale og økonomiske ulikhetene øke, og den sosiale mobiliteten er lavere nå enn den har vært.

Mange argumenterer med at skolegang og utdanning korrelerer med hvordan man klarer seg videre i livet. Men jeg klarer ikke slå fra meg at disse dataene er langt mer tvetydige enn vi liker å tro. I et samfunn som i så stor grad signaliserer at skole og utdanning er viktig, så blir jo skolegang en naturlig måte å søke og få status på. Å si at skole er viktig, blir veldig lett til en selvoppfyllende profeti.

Kanskje skolens verdi delvis er noe annet enn vi antar? Kanskje den er litt mindre viktig enn hva vi som samfunn liker å fortelle oss selv? Om vi virkelig vil ha en bedre skole så er det ikke sikkert at ting som fravær og karaktersnitt er de beste retningsgiverne for hva vi burde fokusere på i tiden som kommer.

For som sagt, hva er pålitelige tegn på langvarige positive konsekvenser av skolegang? Slike tall som dette gir ingen klar indikasjon på om mesteparten av skolens verdi kommer fra dens innhold eller dens statusgivende signaleffekt.


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
En oversikt over mesteparten av innleggene jeg har skrevet om skole finner du her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol