Et problem man kjapt støter borti når man kritiserer dagens skole er et manglende sammenligningsgrunnlag. På hvilket grunnlag påstår man som kritiker av dagens skole at de metoder vi bruker for å få barn og unge til å lære ikke fungerer, eller mer nøyaktig, skaper holdninger til læring og kunnskap som kan tenkes å være negativ for læring og kunnskap på lang sikt? Er ikke barn helt avhengige av å gå på skole for å lykkes i livet, og jo lenger skolegang jo bedre?
Hva vi vet om skole og skolens effekt både på enkeltindividet og på samfunnet er preget og begrenset av de rammevilkår skolen fungerer innenfor. Siden barn har rett til å gå på skole, så har de fleste land etterhvert fått systemer som sikrer denne rettigheten, men som også har som oppgave å sikre kvaliteten på det som tilbys. Mange land, som Norge, har en offentlig skole, finansiert gjennom statsbudsjettet, og man vil sikre seg at barna får noe som er bra og at pengene brukes på skikkelig vis. Det er lett å forstå og vanskelig å være mot.
Noen problemer oppstår likevel i slike store systemer. Retten til skole og utdanning blir ofte fort en plikt, om så ikke av juridiske årsaker, så i alle fall et resultat av sosialt press. Dette skaper store økonomiske og sosiale incentiver til å gjøre det samme som alle de andre, fordi det ofte lønner seg å ha utdanningsløp og bakgrunner og erfaringer som folk kjenner til. Og for å komme inn på utdanninger må man ha en viss skolebakgrunn, noe som igjen fort er blitt temmelig standardisert for å møte de kvalitetskrav som er blitt satt. Opplæringslov og læreplaner kan jo sies å være kjernen i dette systemet, men det finnes også flere elementer.
Så langt, alt vel? Tja. Vi mennesker har så lett for å tenke at det som er vanlig er riktig og bra. Vi må da ha en god grunn til å gjøre alt dette, lovfeste og regulere det og greier, siden det er så vanlig? Vi slutter fort fra er til bør. Men med hvilken rett tillater vi oss å signalisere til alle at dette er veien å gå, at man trenger tretten års obligatorisk skole, og for flere og flere unge idag, enda mer skole etter det? Problemet er ikke at dette er et dårlig tilbud, for slik samfunnet fungerer idag så er det jo et fornuftig valg. Problemet er at det fremstår mer og mer som det eneste tilbudet, og dermed mister det kjapt følelsen av å være et tilbud, og det blir til en plikt i stedet.
Det er selvfølgelig ikke slik at alle plikter er av det dårlige slaget. Det finnes masse gode plikter, selv om folk sikkert vil være uenige om detaljer her. Men en plikt som strekker seg over tretten år? Det er et pliktløp av den lengre sorten, for å si det mildt.
Så derfor bør vi spørre, litt oftere enn vi gjør idag, har vi virkelig en god grunn til å gjøre skole slik vi gjennomfører den idag? Finnes det ingen alternativer som står åpne for de som måtte være interessert og kanskje trenger det? Det gjør jo faktisk det, men i offentligheten snakkes det lite om slikt og mye om å få enda flere til å gjennomføre videregående. Det signaliseres dessuten tilstrekkelig til å avskrekke de fleste om at må være temmelig dum om man skulle velge et annet alternativ. Hva disse alternativene kan være for noe, og hva konsekvensene vil være av å velge noen av dem, det vet vi ærlig talt ekstremt lite om.
Hva vi vet om skole og skolens effekt både på enkeltindividet og på samfunnet er preget og begrenset av de rammevilkår skolen fungerer innenfor. Siden barn har rett til å gå på skole, så har de fleste land etterhvert fått systemer som sikrer denne rettigheten, men som også har som oppgave å sikre kvaliteten på det som tilbys. Mange land, som Norge, har en offentlig skole, finansiert gjennom statsbudsjettet, og man vil sikre seg at barna får noe som er bra og at pengene brukes på skikkelig vis. Det er lett å forstå og vanskelig å være mot.
Noen problemer oppstår likevel i slike store systemer. Retten til skole og utdanning blir ofte fort en plikt, om så ikke av juridiske årsaker, så i alle fall et resultat av sosialt press. Dette skaper store økonomiske og sosiale incentiver til å gjøre det samme som alle de andre, fordi det ofte lønner seg å ha utdanningsløp og bakgrunner og erfaringer som folk kjenner til. Og for å komme inn på utdanninger må man ha en viss skolebakgrunn, noe som igjen fort er blitt temmelig standardisert for å møte de kvalitetskrav som er blitt satt. Opplæringslov og læreplaner kan jo sies å være kjernen i dette systemet, men det finnes også flere elementer.
Så langt, alt vel? Tja. Vi mennesker har så lett for å tenke at det som er vanlig er riktig og bra. Vi må da ha en god grunn til å gjøre alt dette, lovfeste og regulere det og greier, siden det er så vanlig? Vi slutter fort fra er til bør. Men med hvilken rett tillater vi oss å signalisere til alle at dette er veien å gå, at man trenger tretten års obligatorisk skole, og for flere og flere unge idag, enda mer skole etter det? Problemet er ikke at dette er et dårlig tilbud, for slik samfunnet fungerer idag så er det jo et fornuftig valg. Problemet er at det fremstår mer og mer som det eneste tilbudet, og dermed mister det kjapt følelsen av å være et tilbud, og det blir til en plikt i stedet.
Det er selvfølgelig ikke slik at alle plikter er av det dårlige slaget. Det finnes masse gode plikter, selv om folk sikkert vil være uenige om detaljer her. Men en plikt som strekker seg over tretten år? Det er et pliktløp av den lengre sorten, for å si det mildt.
Så derfor bør vi spørre, litt oftere enn vi gjør idag, har vi virkelig en god grunn til å gjøre skole slik vi gjennomfører den idag? Finnes det ingen alternativer som står åpne for de som måtte være interessert og kanskje trenger det? Det gjør jo faktisk det, men i offentligheten snakkes det lite om slikt og mye om å få enda flere til å gjennomføre videregående. Det signaliseres dessuten tilstrekkelig til å avskrekke de fleste om at må være temmelig dum om man skulle velge et annet alternativ. Hva disse alternativene kan være for noe, og hva konsekvensene vil være av å velge noen av dem, det vet vi ærlig talt ekstremt lite om.