Gå til hovedinnhold

Må vi mene det vi sier?

Dette er et spørsmål som har fascinert meg lenge. Jeg og Pål spilte inn en episode for halvannet år siden hvor vi diskuterte hva det egentlig burde bety å mene det man sier, og spørsmålet fremsto raskt som ganske mye mer komplekst enn hva vi ofte antar.

For vi antar jo lett at folk mener det de sier, eller at de i alle fall bør det. Åpenbart, et tydelig unntak er når man lyver, men det er ikke det jeg er opptatt av her. Mer interessant blir det nemlig når man for eksempel diskuterer et tema hvor man ikke er helt sikker på egne oppfatninger. Dette er mer vanlig enn man skulle tro, mener jeg. For hvis man virkelig er ærlig med seg selv så er man vel aldri helt sikker på sine oppfatninger?

Jeg tror det er ganske åpenbart (?) at vi mennesker har en grunnleggende kognitiv begrensning som gjør at vi kun unntaksvis er i stand til å tenke ferdig tankene våre før vi snakker.

Jeg opplever i alle fall i mange tilfeller å komme med en påstand, i skrift eller i en samtale, ikke fordi jeg er fullstendig overbevist om at det er dette jeg mener, men fordi jeg lurer på om denne påstanden holder mål. Den beste måten å finne ut om det er tilfelle er å uttale den. Hvis man virkelig vil teste ut en mening, et argument eller en påstand (tre kategorier som har delvis men langt ifra helt overlappende betydninger, men jeg skal ikke gå nærmere inn på akkurat dette her. Se relaterte refleksjoner i dette innlegget), så kan man forsøke å ytterligere nyansere påstandene, gi eksempler, tenke over motargumenter og reaksjoner, og se om man kan få ytringen til å fortsatt holde mål ved at man utfører diverse småjusteringer. Reparer båten til sjøs, så å si. Det er interessant å teste hva det er som faktisk gjør et argument overbevisende, og å se om det holder å endre på ord og nyansere, eller om argumentets grunnantakelser er pill råtne og raser sammen i dagslyset utenfor kraniet. Og det som fremstår som et godt argument en kveld, virker temmelig ubehjelpelig en tid senere. 

Jeg tror det er ganske åpenbart (?) at vi mennesker har en grunnleggende kognitiv begrensning som gjør at vi kun unntaksvis er i stand til å tenke ferdig tankene våre før vi snakker. Mens de fortsatt er i hodet vårt er det som om vi bare ser dem i halvmørket, og det er først når vi uttaler tankene våre, forsøker å sette ord på dem, at vi gjør oss i stand til å se om det er noe i dem eller ikke. Et nyttig mellomstadium i denne prosessen er å skrive. Her får vi se hva tankene klarer å få til, hvor ryddige de egentlig er, og vi får visuell støtte underveis. Det er selvsagt ingen garanti, men det hjelper.

Poenget er at vi tenker best når vi tenker sammen. Det er ikke slik at vi våre lager tanker i ensomhet, som vi deretter tar med oss og fekter med i sosialt lag. Det vil si, det kan vi selvsagt gjøre, om vi insisterer, men det funger dessverre sjeldent særlig godt. Om våre samtaler og tanker og argumenter er verdt noe, så er det tanker og argumenter som forandrer seg ofte, som tar inn over seg innvendinger og som virkelig åpner for å lære og endre mening.

Vi må ikke mene det vi sier, men vi må ha en ærlig intensjon om å komme frem til noe, å kommunisere godt, å lære noe. At vi ikke trenger å mene det vi sier, betyr ganske enkelt bare at vi ikke trenger å være på forhånd helt sikre på det vi skal si. Vi trenger ikke vite om motstanderen kanskje sitter på et motargument som du vil oppleve som bedre enn ditt eget. Sånn er det bare iblant, og det stiller ikke deg i noe dårlig lys om du endrer mening.

Å i en samtale bare stå fast ved det man allerede mener, er egentlig det minst krevende for et menneske i en slik situasjon. Vi er overraskende gode til å forsvare våre tanker og handlinger og uttalelser, uansett hva som måtte dukke opp. Å ha tydelige overbevisninger, men også være villig til å oppgi dem uten å se det som en personlig ydmykelse, slik at de dermed lettere kan justeres og endres når det måtte trenges, det er det som er virkelig vanskelig.

Grunnen til at jeg i det hele tatt kom til å tenke på dette idag var en fotnote i jusprofessor Cass R. Sunsteins bok Impeachment. A citizens guide, fra 2017 (ny utgave 2019). I fotnote 1 til kapittel 4 forteller han om hvordan James Madison (1751-1836), overfor sin venn Jared Sparks, forsvarte at debattene i løpet av grunnlovskonvensjonen (the Constitutional Convention) fra mai til september 1787, ble holdt hemmelige. Sparks, som var historiker og senere ble rektor ved Harvard, skrev ned Madisons forklaring i dagboken sin, og den er virkelig verdt å sitere og reflektere over:

"Opinions were so various and at first so crude that it was necessary they should be long debated before any uniform system of opinion could be formed. Meantime, the minds of the members were changing and much was to be gained by a yielding and accommodating spirit. Had the members committed themselves publicly at first, they would have afterwards supposed consistency required them to retain their ground, whereas by secret discussion, no man felt himself obliged to retain his opinions any longer than he was satisfied of their propriety and truth and was open to argument." (Sunstein s.270-71)

Makan til kloke ord om politisk fornuft, for å ikke snakke om fornuft generelt, skal man lete lenge etter. Om du ikke ser det, les igjen og tenk igjennom hvilke gode og grunnleggende innsikter Madison her formulerer. Å gjennomføre hemmelig diskusjon, for å lufte ideer fritt, som en slags idémyldring, hvor man ikke observeres og refereres fra første øyeblikk, gjør at man tør uttale seg friere og føler seg mindre bundet av det man har sagt.

The James Madison Papers, copyright: The Library of Congress


Hvor mange av oss har vel ikke funnet seg selv i en situasjon hvor man forsvarer noe man selv har sagt, selv om man egentlig innser at det ikke var spesielt korrekt det man påstod? Jo lettere det er for oss å legge bak oss alle våre lite gjennomtenkte uttalelser, jo lettere er det for oss alle å skifte mening, det er det Madison her sier. Og for å komme frem til virkelige innsikter så er denne prosessen her helt nødvendig.

Om man for eksempel i et romantisk forhold alltid skal trekke frem noe den andre sa i en eller annen anledning så blir man kjapt defensiv, og vi reduseres raskt til den mest utilfredsstillende av alle argumentasjonsformer, en eller annen variant av "han sa, hun sa".

Den tyske sosiologen Jürgen Habermas forteller visstnok (jeg skal sjekke denne referansen når jeg får anledning) i sin første bok Borgerlig Offentlighet fra 1962 om hva som skjedde når tysk tv begynte å sende direkte fra de politiske forhandlingene i den tyske riksdagen. Folk skal ha blitt mer påståelige og ufleksible i sine meninger og påstander, og utvekslingen bar langt mer preg av at politkerne forsøkte å fremstå sterke og overbevisende for seerne, snarere enn for å komme frem til bedre politiske løsninger.

Akkurat hvor mye den tyske politikken (og for den saks skyld, alle andre lands politikk, siden politikere idag er vant til å argumentere foran media og publikum) ble forandret av dette er åpenbart vanskelig å si, men det er ikke vanskelig å tenke seg at det har hatt en stor påvirkning, og at denne påvirkningen er av det negative slaget.

For å avslutte så vil jeg påstå at vi ville snakke langt bedre sammen, og dermed tenke og komme frem til bedre holdninger og meninger, om vi ikke krevde av hverandre at vi skulle stå inne for alt vi sier.

Dette er ikke det samme som å si at folk gjerne må snakke uforsiktig og ufint, og at alle uttalelser er greie siden folk ikke mener det de sier og kan skylde på det. Ærlighet og en slags grunnleggende menneskelighet trengs også. Men så lenge vi anstrenger oss for å ikke være direkte fæle og ondsinnede, så må vi faktisk kunne si ting, for deretter å innse at vi ikke lenger er enige med oss selv, og gå videre og på nytt forsøke å artikulere i ord og hele og halve setninger hva det er vi forsøker å mene, og lære av egne og andres feil. Et menneskeliv er fullt av feil, og det er kun hvis vi føler oss noenlunde sikre på at mange av disse ikke vil bli brukt mot oss (ps. ikke snakk om forbrytelser og lignende her), at vi kan føle oss trygge til å tenke og teste meninger på den måten vi mennesker faktisk er i stand til når vi er på vårt beste.

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Habermas, Jürgen (1991), Borgerlig Offentlighet: dens fremvekst og forfall : henimot en teori om det borgerlige samfunn, Gyldendal [tysk utgave 1962]
  • Sunstein, Cass R. (2019) Impeachment. A citizens guide, Penguin

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol