Gå til hovedinnhold

Yang Zhao om skolens bivirkninger

I medisinen så er første bud: "Ikke gjør noen skade." Nå skal det sies at man lett kan finne eksempler hvor medisinen har gjort mer eller mindre det motsatte, og slik påstå at dette er et bud som ikke alltid følges av dens utøvere. Men brudd på idealer betyr ikke automatisk at idealene er skadelige, og jeg tror de fleste som arbeider innenfor det medisinske feltet stadig vil påstå at det er et godt og verdig ideal.

Hva med utdanningsfeltet? Har vi her noen slike idealer, som fungerer grunnleggende restriktivt på samme måte? Vi har gjort store fremskritt hva gjelder mobbing og fysisk avstraffelse, så dette er former for skade som vi i alle fall forsøker å redusere og unngå så godt som mulig.

For en stund siden kom jeg for første gang over den kinesiske (nå basert i USA, ved universitetet i Kansas) skoleforskeren Yang Zhao. Jeg bladde litt i den boken som er oversatt til norsk som Strekk deg mot stjernene (den eneste av bøkene hans som er oversatt til norsk, og for en fæl tittel), leste nok til å bli nysgjerrig, men la likevel boken fra meg igjen og glemte Zhao for en stund.

Nylig fortalte noen meg om boken hans What works may hurt (2018, se et fint foredrag om boken her), og jeg ble på nytt interessert. Jeg har nå hørt et langt intervju med ham på podkasten Education Research Reading Room (episode 36), og allerede før jeg har fått lest boken hans så får jeg lyst til å skrive litt om det perspektivet han her inntar. Litt fordi det kan gjøre lesingen av boken enda mer interessant, og fordi noen av hans poenger trenger man ikke engang lese boken hans for å forstå viktigheten av.

Kort og godt er poenget hans akkurat det tittelen sier. Det som virker kan være skadelig. Det er jo en gammel sannhet. For mye av det gode kan være skadelig. Det er overdosens logikk. Men gjelder det også ting som skole og læring? Eller det slik at om vi mener at læring er bra, så må mer læring nødvendigvis være bedre? Hvilke midler bruker vi i så fall for å oppnå slike mål?

For de som har lest noen av de andre innleggene her, eller hørt på podkasten Lars og Pål, så er det vel ikke overraskende at jeg har sansen for dette perspektivet. Det fremstår for meg som temmelig åpenbart at mange av de tilnærminger man benytter seg av i skolen, når man forsøker å fremme barn og unges (og voksnes, for den saks skyld) læring, risikerer på sikt å undergrave den samme læringen. Det som fremstår som en læringsgevinst på kort sikt blir et tap når man tenker mer langsiktig.

Derfor blir jeg desto mer entusiastisk når jeg ser at Zhao har skrevet en bok om tema, hvor han lister opp en rekke slike eksempler på mulige bivirkninger av skole, institusjonalisert læring, etc.

Problemet er bare at vi ikke vet så mye om disse bivirkningene som vi burde, og her kommer vi tilbake til medisinen. Om man skal tilby nye prosedyrer og medisiner i dag så kreves utførlige testinger og dokumentasjon. To ting skal dokumenteres: en forutsigbar og målbar effekt, og minst like viktig, fravær av, eller mer vanlig, tydelig oversikt over bivirkninger.

I skoleverdenen er det bare såvidt man har reflektert over hva bivirkninger egentlig kan bety. Vi har snakket om mobbing og lignende som skjer på skolen. Vi snakker om frafall i videregående, skolestress og flere og flere elever som opplever skolen som kjedelig og umotiverende. Men dette er bare deler av hva en slik diskusjon burde inneholde. Zhao ser ut til å gjøre denne diskusjonen langt mer innholdsrik.

Et par eksempler fra boken, som jeg håper å komme tilbake til, er for eksempel de negative effekter som intensive tidlig forsøk på å sikre tidlig lesing kan ha på elevers motivasjon og interesse.

Fokus på grunnleggende ferdigheter kan godt sikre bedre resultater på tester, men dette er ikke alene en garanti for bedre skoleresultater senere, og det ser ut til at vi har data som i alle fall kan indikere at det i mange tilfeller leder til det motsatte. I mine øyne gir det mening, og enhver psykologistudent kan fortelle deg at motivasjon er en viktig faktor for læring. At skolen tar livet av motivasjonen hos mange elever er anekdotisk utvilsomt, og den nyeste elevundersøkelsen understøtter dette. Jeg har ikke tall på hvor mange som har fortalt meg at de gledet seg til å begynne på skolen, men at de etter kort tid enten kjedet seg der, eller gruet seg til å gå. Hva slags bivirkninger har denne følelsen hos mange av oss?

Læring er en flott ting, kunnskap også. La det være klart. Men fremmer vi kunnskap og læring på best mulig måte slik vi organiserer skolen idag? Jeg tviler mer og mer.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol