I medisinen så er første bud: "Ikke gjør noen skade." Nå skal det sies at man lett kan finne eksempler hvor medisinen har gjort mer eller mindre det motsatte, og slik påstå at dette er et bud som ikke alltid følges av dens utøvere. Men brudd på idealer betyr ikke automatisk at idealene er skadelige, og jeg tror de fleste som arbeider innenfor det medisinske feltet stadig vil påstå at det er et godt og verdig ideal.
Hva med utdanningsfeltet? Har vi her noen slike idealer, som fungerer grunnleggende restriktivt på samme måte? Vi har gjort store fremskritt hva gjelder mobbing og fysisk avstraffelse, så dette er former for skade som vi i alle fall forsøker å redusere og unngå så godt som mulig.
For en stund siden kom jeg for første gang over den kinesiske (nå basert i USA, ved universitetet i Kansas) skoleforskeren Yang Zhao. Jeg bladde litt i den boken som er oversatt til norsk som Strekk deg mot stjernene (den eneste av bøkene hans som er oversatt til norsk, og for en fæl tittel), leste nok til å bli nysgjerrig, men la likevel boken fra meg igjen og glemte Zhao for en stund.
Nylig fortalte noen meg om boken hans What works may hurt (2018, se et fint foredrag om boken her), og jeg ble på nytt interessert. Jeg har nå hørt et langt intervju med ham på podkasten Education Research Reading Room (episode 36), og allerede før jeg har fått lest boken hans så får jeg lyst til å skrive litt om det perspektivet han her inntar. Litt fordi det kan gjøre lesingen av boken enda mer interessant, og fordi noen av hans poenger trenger man ikke engang lese boken hans for å forstå viktigheten av.
Kort og godt er poenget hans akkurat det tittelen sier. Det som virker kan være skadelig. Det er jo en gammel sannhet. For mye av det gode kan være skadelig. Det er overdosens logikk. Men gjelder det også ting som skole og læring? Eller det slik at om vi mener at læring er bra, så må mer læring nødvendigvis være bedre? Hvilke midler bruker vi i så fall for å oppnå slike mål?
For de som har lest noen av de andre innleggene her, eller hørt på podkasten Lars og Pål, så er det vel ikke overraskende at jeg har sansen for dette perspektivet. Det fremstår for meg som temmelig åpenbart at mange av de tilnærminger man benytter seg av i skolen, når man forsøker å fremme barn og unges (og voksnes, for den saks skyld) læring, risikerer på sikt å undergrave den samme læringen. Det som fremstår som en læringsgevinst på kort sikt blir et tap når man tenker mer langsiktig.
Derfor blir jeg desto mer entusiastisk når jeg ser at Zhao har skrevet en bok om tema, hvor han lister opp en rekke slike eksempler på mulige bivirkninger av skole, institusjonalisert læring, etc.
Problemet er bare at vi ikke vet så mye om disse bivirkningene som vi burde, og her kommer vi tilbake til medisinen. Om man skal tilby nye prosedyrer og medisiner i dag så kreves utførlige testinger og dokumentasjon. To ting skal dokumenteres: en forutsigbar og målbar effekt, og minst like viktig, fravær av, eller mer vanlig, tydelig oversikt over bivirkninger.
I skoleverdenen er det bare såvidt man har reflektert over hva bivirkninger egentlig kan bety. Vi har snakket om mobbing og lignende som skjer på skolen. Vi snakker om frafall i videregående, skolestress og flere og flere elever som opplever skolen som kjedelig og umotiverende. Men dette er bare deler av hva en slik diskusjon burde inneholde. Zhao ser ut til å gjøre denne diskusjonen langt mer innholdsrik.
Et par eksempler fra boken, som jeg håper å komme tilbake til, er for eksempel de negative effekter som intensive tidlig forsøk på å sikre tidlig lesing kan ha på elevers motivasjon og interesse.
Fokus på grunnleggende ferdigheter kan godt sikre bedre resultater på tester, men dette er ikke alene en garanti for bedre skoleresultater senere, og det ser ut til at vi har data som i alle fall kan indikere at det i mange tilfeller leder til det motsatte. I mine øyne gir det mening, og enhver psykologistudent kan fortelle deg at motivasjon er en viktig faktor for læring. At skolen tar livet av motivasjonen hos mange elever er anekdotisk utvilsomt, og den nyeste elevundersøkelsen understøtter dette. Jeg har ikke tall på hvor mange som har fortalt meg at de gledet seg til å begynne på skolen, men at de etter kort tid enten kjedet seg der, eller gruet seg til å gå. Hva slags bivirkninger har denne følelsen hos mange av oss?
Læring er en flott ting, kunnskap også. La det være klart. Men fremmer vi kunnskap og læring på best mulig måte slik vi organiserer skolen idag? Jeg tviler mer og mer.
Hva med utdanningsfeltet? Har vi her noen slike idealer, som fungerer grunnleggende restriktivt på samme måte? Vi har gjort store fremskritt hva gjelder mobbing og fysisk avstraffelse, så dette er former for skade som vi i alle fall forsøker å redusere og unngå så godt som mulig.
For en stund siden kom jeg for første gang over den kinesiske (nå basert i USA, ved universitetet i Kansas) skoleforskeren Yang Zhao. Jeg bladde litt i den boken som er oversatt til norsk som Strekk deg mot stjernene (den eneste av bøkene hans som er oversatt til norsk, og for en fæl tittel), leste nok til å bli nysgjerrig, men la likevel boken fra meg igjen og glemte Zhao for en stund.
Kort og godt er poenget hans akkurat det tittelen sier. Det som virker kan være skadelig. Det er jo en gammel sannhet. For mye av det gode kan være skadelig. Det er overdosens logikk. Men gjelder det også ting som skole og læring? Eller det slik at om vi mener at læring er bra, så må mer læring nødvendigvis være bedre? Hvilke midler bruker vi i så fall for å oppnå slike mål?
For de som har lest noen av de andre innleggene her, eller hørt på podkasten Lars og Pål, så er det vel ikke overraskende at jeg har sansen for dette perspektivet. Det fremstår for meg som temmelig åpenbart at mange av de tilnærminger man benytter seg av i skolen, når man forsøker å fremme barn og unges (og voksnes, for den saks skyld) læring, risikerer på sikt å undergrave den samme læringen. Det som fremstår som en læringsgevinst på kort sikt blir et tap når man tenker mer langsiktig.
Derfor blir jeg desto mer entusiastisk når jeg ser at Zhao har skrevet en bok om tema, hvor han lister opp en rekke slike eksempler på mulige bivirkninger av skole, institusjonalisert læring, etc.
Problemet er bare at vi ikke vet så mye om disse bivirkningene som vi burde, og her kommer vi tilbake til medisinen. Om man skal tilby nye prosedyrer og medisiner i dag så kreves utførlige testinger og dokumentasjon. To ting skal dokumenteres: en forutsigbar og målbar effekt, og minst like viktig, fravær av, eller mer vanlig, tydelig oversikt over bivirkninger.
I skoleverdenen er det bare såvidt man har reflektert over hva bivirkninger egentlig kan bety. Vi har snakket om mobbing og lignende som skjer på skolen. Vi snakker om frafall i videregående, skolestress og flere og flere elever som opplever skolen som kjedelig og umotiverende. Men dette er bare deler av hva en slik diskusjon burde inneholde. Zhao ser ut til å gjøre denne diskusjonen langt mer innholdsrik.
Et par eksempler fra boken, som jeg håper å komme tilbake til, er for eksempel de negative effekter som intensive tidlig forsøk på å sikre tidlig lesing kan ha på elevers motivasjon og interesse.
Fokus på grunnleggende ferdigheter kan godt sikre bedre resultater på tester, men dette er ikke alene en garanti for bedre skoleresultater senere, og det ser ut til at vi har data som i alle fall kan indikere at det i mange tilfeller leder til det motsatte. I mine øyne gir det mening, og enhver psykologistudent kan fortelle deg at motivasjon er en viktig faktor for læring. At skolen tar livet av motivasjonen hos mange elever er anekdotisk utvilsomt, og den nyeste elevundersøkelsen understøtter dette. Jeg har ikke tall på hvor mange som har fortalt meg at de gledet seg til å begynne på skolen, men at de etter kort tid enten kjedet seg der, eller gruet seg til å gå. Hva slags bivirkninger har denne følelsen hos mange av oss?
Læring er en flott ting, kunnskap også. La det være klart. Men fremmer vi kunnskap og læring på best mulig måte slik vi organiserer skolen idag? Jeg tviler mer og mer.