God dag, skoleforskning! - Økseskaft!

Forskning er vel i prinsippet en god ting, men når man ser noen av de debattene som foregår i offentligheten i forbindelse med skoleforskningen, så blir man iblant litt usikker. Litt av problemet i disse diskusjonene er vel at så mye forblir usagt: Hvilke spørsmål er det man søker svar på, og hvilke aspekter er tatt for gitt. Det er sjelden man tar seg tid til å spørre hva avdekkede data kan brukes til, og ikke minst, om det er andre spørsmål som vi like gjerne kunne ha stilt. Og hvor ofte svarer vi egentlig på hverandres spørsmål? 

Skoleforsker Thomas Nordahl er i media i igjen, og han er akkurat passelig bastant til å terge på seg en masse lærere og andre folk som bryr seg om disse tingene. Denne gangen handler det om konsekvensene av skolestengingen, som Nordahl mener har vært negative for barns læring. "Nå bør flest mulig tilbake igjen til klasserommet og i vanlig skolerytme igjen", som han sier det i denne NRK-artikkelen. I en artikkel på nettsidene til Høyskolen i Innlandet, skriver han om spørreundersøkelser gjennomført med 4106 elever fra 5. til 10.trinn. Overskriften er "Skole er best på skolen". 

Elevenes tale er tydelig, skriver Nordahl: Elevene sier at de ikke arbeider bedre hjemme enn på skolen, de er mer rastløse hjemme, de savner kontakt og støtte fra læreren, og mange av dem har ikke deltatt i mye av undervisningsopplegget på nett. Videre, "79 % av elevene uttrykker at de savner mer kontakt med lærerne sine, og 78 % av elevene savner undervisningen på skolen." Tallene er tydelige, hadde det vært snakk om et stortingsvalg så hadde det vært brakseier for skolen. Og som sagt, Nordahl konkluderer, "skole er best på skolen". Jeg er tilbøyelig til å være enig i Nordahls tautologi, om det er skole man vil ha, så er det best å gjøre dette på skolen. 

Noe av denne debatten har deretter gått i retningen av uenigheter om uteskole og kosetimer egentlig hører hjemme i skolen, om slike aktiviteter er bra for barnas læring eller ei (se feks denne artikkelen på TV2s nyhetssider). Blir det nok læringstrykk i slike rammer, mon tro? Nordahl, i den grad man kan slutte seg til mannens meninger ut ifra et par setninger, ser ut til å mene at det er undervisning i klasserommet som må til, og uteskole må definitivt vike. Dette skal ikke jeg gå inn på her. 

Kilde: Wikimedia Commons

Det jeg vil drøfte, inspirert av disse artiklene, kan fremstå som litt urettferdig, om det tolkes som en kritikk av Nordahl, da det går inn på poenger som han ikke snakker om i artikkelen, og som sikkert falt langt utenfor forskningsoppdraget hans. Det er derfor mer en kritisk refleksjon rundt skoleforskningen som sådan. Jeg skulle likevel vært nysgjerrig på å vite hva Nordahl og andre som jobber med lignende tema tenker om disse tingene. 

En forsker er på sett og vis en byråkrat, i den forstand at han eller hun jobber med prosjekter som har klare rammer, innenfor hvilke noen spørsmål kan stilles og andre ikke. Det er ikke det at noen spørsmål er direkte forbudte, det er bare det at det finnes mange spørsmål vi ikke kan undersøke, og begrensningene kan være metodologiske, teknologiske, organisatoriske, etiske mm. Jeg vil påstå at skoleforskningen, av mange årsaker, er spesielt hardt rammet av slike begrensninger. 

En ting er selve vitenskapeligheten. Hvor sikre er de data som skoleforskningen graver frem? En kritisk skoleforsker, David Labaree, sier det slik: "If we think of knowledge as ranging from hard to soft and from pure to applied, educational knowledge is both very soft and very applied" (Labaree 2003, s.14). Det er dessverre mye klein utdanningsforskning, men litt av dette må antakeligvis tilskrives det faktum at, sammenlignet med forskning på barns læring og utvikling, så kan man si at kvantemekanikk er temmelig oversiktiglige greier.  

Det finnes massevis av talldata fra og om skolen, men er disse dataene gode, og hva kan de si oss? Man kan ta Hattie-debatten som et eksempel, uten at jeg skal gå nærmere inn på denne her (les feks denne tidlige omtalen for endel gode poenger. Hatties arbeider med metaanalyser av skoleforskning anses av noen for å være det beste vi har innen skoleforskningen, mens den av andre anses for å i beste fall være interessant, og i verste fall en avsporing av debatten.

Bare tenk på den debatten som har foregått om sosioøkonomiske faktorer i barns skoleprestasjoner, som for første gang ble tydelig påpekt i rapporten Equality of Education Opportunity fra 1964, den såkalte Coleman-rapporten (se Heyneman & Loxley 1983). Vi er fortsatt veldig langt unna noen tydelig løsning på dette problemet (se Putnam 2015 og Aasland 2019 for nyere omtaler av dette). Hattie, på sin side, av forståelige årsaker egentlig, tar ikke med slike faktorer i det hele tatt.    

Nordahl er ekspert i å få sine kritikere til å fremstå som synsere, mens han skal være den evidensbaserte og nøkterne forskeren (se Nordahls artikkel "Kritikken av kvantitativ forskning i pedagogikk" fra 2019, og diskusjonen som fulgte her, her og her). Det har som sagt fått mange andre forskere, og ikke minst lærere, til å irritere seg, feks nå de siste dagene på facebook etter den overnevnte artikkelen på NRK. 

Det jeg reagerer mest på er Nordahls selvfølgelige antakelser, og dette gjenspeiles i mye skoleforskning generelt, om at den læringen som foregår i skolen er den beste formen for læring. "Skole er best på skole", sier Nordahl, men hva betyr dette, bortsett fra at det er en tautologi, noe som er sant med logisk nødvendighet. Man kan også si "ridderturneringer er best på ridderturneringer", men dette utgjør ikke dermed et argument for at vi burde ha flere ridderturneringer. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan man får veldig forskjellige debatter eller samtaler avhengig av hvilke ting man tar for gitt, hva man ser for seg at er mulig å endre (oversikt over alle artiklene om skole finner du her). Man kan for eksempel spørre om alle barn som går på skolen må lære det samme, og svaret vil være, vi vet ikke, for vi har ikke prøvd. Tidligere, ja kanskje noe slikt var lurt, men ikke nødvendigvis i dagens kontekst, og det er en stor forskjell. Noen foreslår at videregående skole burde være obligatorisk, men jeg vil påstå at argumentasjonen som brukes her er sirkulær og bruker vikarierende motiver (mer om dette her og her). Det er gjort interessante forsøk på gjennomføre læring og skole svært forskjellig fra slik vi gjør det nå, men forskningen på disse tingene er minimal. Og hvis vi har lite forskning på alternativer til vanlig skole, så er man fanget i den moderne politikkens logikk, hvor tiltak krever evidens av en viss type, noe som utelukker muligheten for å oppdrive mer forskning på alternativ skole og alternativer til skole. 

 

Det er godt mulig at Nordahl og alle andre skoleforskere er enige i alt dette. Ja kanskje synes de at det er mange ting med skolen er langt fra ideellt (akkurat som de fleste lærere opplever det), kanskje de har en skikkelig raddis av en hovedfagsoppgave bak seg, hvor de drømte om en helt annen skolehverdag? Men nå er spørsmålene blitt nøkterne og mer kvantifiserbare (jeg har ingenting mot kvantifisering, bare så det er sagt), og implisitt i disse nøkterne undersøkelsene ligger en antakelse om at skolen forblir mer eller mindre slik som den er. 

Det ser litt ut til at skoleforskningen, for å ikke nevne skolepolitikken, har bestemt seg på forhånd hvilke spørsmål som skal stilles, på en sånn måte at svarene blir selvfølgelige. Hvis det er skole man vil ha så er skole best. Greit nok. Og disse svarene kan vi selvsagt utforske mer, slik at vi får stadig med tall som i fremtiden skal hjelpe oss å bestemme om mattetimene skal være 45 eller 60 minutter, eller noe i den dur. Ikke misforstå meg, dette er ikke fullstendig ubrukelig forskning, men hvordan skal vi eventuelt kunne ha sjans til å oppdage at det faktisk finnes helt andre måter å organisere barn og unges læring og oppvekst på? Jo mer vi insisterer på at denne typen forskningen er den eneste mulige, den eneste gode, jo mer sier vi egentlig at dagens skole er nært opp til den ideelle løsningen på disse problemene. 

Men dette er da en fullstendig uholdbar vitenskapelig holdning? 

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?

Litteraturliste

• Hattie, John, (2008), Visible Learning, A Synthesis of Over 800 Meta-Analyses Relating to Achievement, Routledge
• Heyneman, Stephen P.; Loxley, William A. (1983), "The Effect of Primary-School Quality on Academic Achievement Across Twenty-nine High and Low-Income Countries", American Journal of Sociology, Vol. 88, No. 6 (May 1983), ss.1162-1194 
• Klitmøller, Jacob, og Nielsen, Klaus, (2020), "Kritikken av kvaliteten av John Hatties kvantitative forskning. Debatt: Et svar til Thomas Nordahl", Utdanningsnytt.no, publisert 17.jan 2020 (lenke)
• Labaree, David F., (2003), "The Peculiar Problems of Preparing Educational Researchers", Educational Researcher, Vol. 32, No. 4, ss. 13–22
• Lervåg, Arne, og Melby-Lervåg, Monica, (2014), "John Hatties Visible Learning: Ingen «hellig gral» for undervisningen", Bedre Skole (lenke)
• Nordahl, Thomas, (2019), "Kritikken av kvantitativ forskning i pedagogikk", Utdanningsnytt.no, publisert 10.sept 2019 (lenke)
• Nordahl, Thomas, (2020), "Skole er best på skole", publisert på inn.no 28.mai 2020 (lenke)
• Putnam, Robert D., (2015), Our Kids: The American Dream in Crisis, Simon & Schuster
• Aasland, Sigrun, (2019), Det trengs en landsby. Hvordan familie, skole og nabolag påvirker våre barns fremtid, Res Publica