Noen forskjeller er så grunnleggende og selvfølgelige at de er lette å glemme. Ta for eksempel forskjellen på hva vi forsøker å oppnå, og hvordan vi forsøker å oppnå det. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom kvaliteten på de målene vi setter oss og de midlene vi benytter oss av for å nå dem.
Et annet problem er at noen mål er så uklare at de er vanskelig å være imot, samtidig som det også er vanskelig å vite akkurat hva de egentlig innebærer. Å være for mer rettferdighet, eller mer kunnskap i skolen, er eksempler på slike positive, men uklare mål. Har slike mål egentlig noen praktisk nytte? Eller er de så romslige at de kan inkludere de fleste tiltak, noe som lett gjør dem uhåndterlige og forvirrende?
Vi kan alle være enige om at vi ønsker å redusere urettferdighet og gi alle like muligheter. Likevel, gitt disse ideenes vaghet og forskjellige formuleringer, er det på ingen måte sikkert at vi bidrar til å realisere dem, selv om dette er vår erklærte målsetning. Gode intensjoner er ikke nødvendigvis lik gode resultater (tidligere innlegg om tema her og her).
Livsmestring er et slikt ord: Det synes så åpenbart positivt at det er vanskelig å være imot, samtidig som det er så vagt at det kan brukes på så uendelig mange forskjellige måter. Det sier seg antakeligvis selv at ikke ethvert prosjekt som påberoper seg livsmestring som mål nødvendigvis bringer oss nærmere denne vage livskompetansen. I sin nye bok, Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? (Spartacus 2020, alle sitater uten ytterligere henvisning er fra denne boken), analyserer psykologiprofessor Ole Jacob Madsen utbredelsen og den ofte noe ukritiske omfavnelsen av dette begrepet.
Boken føyer seg inn i det prosjektet man kjenner fra Madsens tidligere bøker, hvor han har utforsket hvordan endel velmente tiltak, ideer og programmer innen psykologien og relaterte felt kanskje ikke har den effekten vi ofte håper at de har. Kan det tenkes at vi undervurderer de negative bivirkningene av den terapeutiske kulturen (Madsen 2017b), av selvhjelpsindustrien (Madsen 2014), bruken av diagnoser (Madsen 2017a), elevundersøkelser (Madsen 2018), for å nevne noen av de tingene Madsen tidligere har skrevet om?
I artikkelen "Helsestasjonismen" fra 2016 problematiserte Madsen måten vi gjennom målinger og undersøkelser, i dette tilfellet ettårskontroll, risikerer å sykeliggjøre og overbehandle. Intensjonen er selvsagt god, målet er godt, men det er jo som sagt aldri sikkert at vi oppnår noe godt bare fordi vi ønsker det.
Ta for eksempel i skolesammenheng. Vi vet at barn som gjør det bra på skolen, som får god karakter i matematikk (jeg velger det faget fordi det er et fag så mange foreldre bekymrer seg om), eller ender opp med å ta en lang utdanning, gjør det gjennomsnittlig bedre i livet. Kan vi dermed konkludere at det ville vært enda bedre om enda flere gjorde det bra på skolen, fikk gode karakterer og tok lang utdanning? Hvor mye innsats i form av tid og penger, og hvor stor grad av formell og uformell tvang, kan vi eventuelt rettferdigghøre? (se tidligere innlegg om slike spørsmål feks her, her og her)
Når jeg drøfter diverse skolerelaterte spørsmål, er ikke min skepsis rettet mot de målene og verdiene vi forestiller oss at skolen representerer og sikrer. Jeg lurer mest av alt på om de tiltak vi igangsetter, og de mange og ofte høye forventninger som dette medfører, egentlig bringer oss nærmere disse idealene. Kan det være at våre forventninger til skolen risikerer å undergrave dens faktiske potensiale? Er vi kanskje for lite kritiske til mye av det som gjøres i skolen, og de måter vi rettferdiggjør dette på?
Hva er livsmestring?
Madsen åpner boken med å konstatere at "[l]ivsmestring er imidlertid lang ifra så ukomplisert, bivirkningsfritt eller politisk nøytralt som man først kan få inntrykk av." Han gjennomgår bakgrunnen for dagens fokus på dette begrepet, forskning på ting som selvkontroll og metakognisjon, såkalte "21st century skills", fokuset på stress i skolen, Ludvigsenutvalget, og diverse utdanningspolitiske argumenter. Vi er mange som mener at skolen behøver noen justeringer, og få er vel uenige i at den gjerne skal gjøre barn og unge mer skikkede til å møte livet. Derav appellen til ordet livsmestring.
Problemet er bare at ordet er litt hva man gjør det til, og politikere, forskere og pedagoger (noen av dem med kommersielle interesser) har allerede rukket å presentere oss med en rekke mer eller mindre meningsfulle tolkninger.
Madsen har tidligere skrevet om selvhjelpsindustrien, og det er mye ved ideen om livsmestring som minner om selvhjelpstenkning. Det er flere grunner til at dette er problematisk: For det første så er mye av selvhjelpen og de tradisjonene den ofte bygger på, like vag som den er selvfølgelig. Det vil si, den høres ofte bra ut, men etterlater en ofte like klok, eller uklok, eller kanskje bare mer forvirret. For det andre, slik selvhjelp en tendens til å fokusere på individets ansvar, ofte på bekostning av mer strukturelle og samfunnsmessige perspektiver og løsninger (se Madsen 2014 for mer om dette). "Å snakke om selvregulering uten å snakke om innholdet i barns liv blir ikke bare intetsigende, men også ideologisk, da det skaper inntrykk av at alle får som fortjent her i livet."
Madsen siterer en undervisningsmanual hvor det står "For å ha det bra, er vi altså nødt til å hjelpe oss selv." På den ene siden er dette en selvfølgelighet, som Marcus Aurelius og andre stoikere kunne ha nikket anerkjennende til. Samtidig er formuleringen så vag og ansvarsforflatende at det er vanskelig å si hva som skal være praktisk anvendelig her. I en annen manual som blir omtalt siteres en elev som åpenbart har internalisert disse tenkemåtene:"Det er opp til meg selv å legge ned det arbeidet som skal til for å øke hjernekapasiteten slik at jeg gjør det bedre på skolen." Det er selvsagt noe sant i dette, men det er da vel ikke vanskelig å se at et slikt perspektiv legger ekstremt mye ansvar på individet. Hvem andre enn seg selv skal man skylde på, om man ikke har økt sin egen hjernekapasitet tilstrekkelig til å lykkes i dagens samfunn?
Man tar imot det man kan få
Om elevene har internalisert slike forventninger som dette, er det ikke rart at de gjerne tar imot all tilgjengelig hjelp for å bli i stand til å håndtere slikt ansvar. Med de rette teknikkene så skal vi vel kunne takle enda litt mer ansvar? Det virker i alle fall som om at ungdommen syne livsmestring høres forlokkende ut, og Madsen forteller at "majoriteten av de spurte elevene mener også at det bør være et eget livsmestringsfag på timeplanen." Hvem vil vel si ifra seg muligheten for slik hjelp?
Problemet er bare at slike tilbud utnytter en grunnleggende usikkerhet i oss mennesker. Det er noe her som minner om spørsmål av typen "ønsker du å kjøpe ekstra bagasjeforsikring?" Nemlig en åpenbar appell til vår naturlige frykt for å ikke benytte oss av de mulighetene som finnes til å forsikre oss mot de ulykker og andre tilfeldigheter som kan ramme oss. Dessuten, livsmestring i skolen, siden skolen er gratis og for alle, ville jo være et gratistilbud, og ikke noe man måtte betale for, i motsetning til bagasjeforsikringen. Hvem har vel motforestillinger mot noe slik?
Men det er nærmest litt som om brannvesenet skulle tilby å måke oppkjørselen din for snø. Tilbudet høres kanskje bra ut, men vi bør antakeligvis spørre oss om dette er god bruk av brannvesenets tid og penger. Livsmestring er på ingen måte gratis, og det er ikke sikkert at dette er en god anvendelse av de midlene vi vil bruke på skolen.
Andre løsninger?
Her ligger slik jeg ser det noe av den grunnleggende verdien i Madsens prosjekt: Gjennom å stille spørsmål ved de løsningene og forklaringsmetodene vi lett tyr til i dagens samfunnsdebatter, viser han oss hvordan det finnes andre løsninger og forklaringsmetoder som tilsvarende faller ut av disse debattene. I et "terapeutisk samfunn" har våre problemer en tendens til å bli individualiserte, og det blir mer opp til hver og en av oss å løse dem.
Det er selvsagt ingenting galt i litt individuelt ansvar, men hva om det er mer systematiske trekk ved vår kultur og våre samfunnsmessige forventninger som er problemenes hovedårsaker? Et slik perspektiv gir oss litt andre muligheter og løsningsforslag, men det krever at vi endrer vår tilnærming. "Et første steg mot en bedre forståelse av de unges, og dermed samfunnets, problemer, er derfor å bli bevisst at ting kunne ha vært annerledes." At vi ikke har anledning til å forvandle kulturelle og samfunnsmessige trekk på en enkel og grei måte, hindrer ikke at vi kan identifisere problemer på dette nivået og gjøre vårt beste for å korrigere dem. "Ubalansen mellom ytre krav og individuelle ressurser kan i teorien like gjerne løses ved å justere forventningene fra omgivelsene."
I diverse debatter om begrepet livsmestring høres det iblant ut som om noen av Madsens motdebattanter tror at han er imot livsmestring som sådan. Mitt inntrykk etter å ha lest boka er at dette er en avsporing fra den debatten Madsen forsøker å skape: Han spør om livsmestring, her forstått som et tiltak, egentlig kan tenkes å gi de resultater vi håper på. Kan det kanskje tenkes at det nye tiltaket er med på å opprettholde noen av de forhold som skaper de problemene det er ment å løse? Dessuten, kan det ikke godt hende at dette håpet om en løsning avleder oss fra mer grunnleggende innsikter i hva som kan være årsakene til disse problemene?
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Madsen, Ole Jacob, (2014), «Det er innover vi må gå» En kulturpsykologisk studie av selvhjelp, Universitetsforlaget
- Madsen, Ole Jacob, (2016), "Helsestasjonismen", Morgenbladet, 29.juni 2016 (lenke)
- Madsen, Ole Jacob, (2017) «Diagnosenes makt over sinnene: refleksjoner om diagnoser og diagnosekritikkens mangler», Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 01/17, Vol.14, s.25-41
- Madsen Ole Jacob, (2017b), Den terapeutiske kultur. 2.utgave, Universitetsforlaget [2010]
- Madsen, Ole Jacob, (2018), Generasjon Prestasjon - Hva er det som feiler oss? Universitetsforlaget
- Madsen, Ole Jacob (2020), Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Spartacus Forlag