Et sted mellom kaos og orden finner vi jo mye av det vi setter pris på her i livet: kreativitet, spenning, læring, kjærlighet, improvisasjon, ja til og med stabilitet, siden det som er for rigid ender opp med å være ustabilt. Men hvor mye kaos eller uorden eller uklarhet blir for mye av det gode? Forklaringene ligger vel her på mange nivåer, fra biologisk til kulturelt, fra smakssak til vanesak.
 |
| Noen fungerer tydeligvis helt greit i kaotiske tilstander: Jean Piaget på kontoret sitt |
Tvetydighetstoleranse?
Psykologen Arie W. Kruglanski (f.1939) har lenge forsket på det han kaller "need for closure", dvs et slags avklaringsbehov, hvor man forsøker å måle en persons "desire for a definite answer on some topic, any answer as opposed to confusion and ambiguity." (sitert i Holmes 2015, s.11)
I et tidligere innlegg drøftet jeg tanken at "jeg vet ikke" i mange sammenhenger burde anses for å være et riktig svar, gitt den selvinnsikten dette utsagnet viser frem. Hvor mye mer verdifull en ikke en slik åpen holdning, enn å klenge seg til et halvgodt svar som man kanskje ikke engang skjønner. Gamle vismenn som Sokrates og Buddha skjønte jo dette for lenge siden, om vi tar oss tid til å grave litt dypere i våre tanker og overbevisninger, så vil nesten garantert oppdage at vi vet mindre enn vi tror. (En annen vismann som så mye fint om disse tingene var fysikeren Richard Feynman; se innlegg om han her).
Når vi skal lære noe nytt om verden, oss selv eller andre mennesker, så er ofte den største hindringen hva vi tror vi vet og forstår. Folk med erfaring fra forskningsverdenen vil antakeligvis være de første til å innrømme dette problemet. Det finnes mange eksempler på eksperter som har vært så intenst fokusert på et problem at de har oversett en løsning fordi den var et annet sted enn der de var blitt vant til å lete etter den. Iblant så blir etablerte metoder og teoretiske antakelser til hindringer som man må avvenne seg med for å løse et problem. Selv om det er usannsynlig og ganske uvanlig, så hender det til og med at amatører klarer å løse problemer som eksperter har strevd med i lang tid (for mer om dette, se kapittel 8 i David Epsteins bok Range fra 2018, omtalt i dette innlegget).
I forskning og hverdag så er det som som David Dunning, en av forskerne bak Dunning-Kruger-effekten, har notert, egentlig overraskende vanskelig å skille klart mellom det man vet og det man ikke vet. "As it turns out, this simple ideal is extremely hard to achieve. Although what we know is often perceptible to us, even the broad outlines of what we don’t know are all too often completely invisible. To a great degree, we fail to recognize the frequency and scope of our ignorance." (Dunning 2014)
I den grad vitenskapelig metode kan lære oss alle noe praktisk nyttig, så er det kanskje å alltid lete etter slike feil og svakheter i egen tenking, kunnskap og observasjoner, og venne seg til det faktum at vi tar oftere feil enn vi liker å tro. Hvis man ikke har spesielt dyp kunnskap om et tema så er det overraskende hvor ofte "jeg vet ikke" kan sies å være det mest korrekte og nyanserte svaret man kan gi. Hvis man ønsker å finne bedre svar og lære noe nytt så er kanskje tvetydighetstoleranse en av de viktigste ferdighetene vi kan utvikle.
I sin bok Ignorance understreker Stuart Firestein (2012, se hans foredrag om tema her) viktigheten av nyansert kunnskapsløshet, dvs virkelig nyanserte spørsmål. Gjennom kunnskap får vi en stadig bedre forståelse av hva vi ennå ikke vet, og klarer dermed å stille bedre spørsmål. Spørsmål får ofte de svarene de fortjener, og dårlige, unyanserte eller generaliserende spørsmål leder ofte til ukonstruktive debatter og tilsynelatende svar hvis effekt er å glatte over de mer interessante og viktige detaljene. Hvis svaret man får er vagt eller intetsigende, eller kanskje polariserende, så kan man også spørre om spørsmålet egentlig var særlig bra.
Vitenskap som lært kunnskapsløshet
Dilemmaet som all læring og kunnskapsproduksjon står ovenfor kan oppsummeres slik: Litt kunnskap om et tema skaper ofte en følelse av at man kan mer enn man faktisk kan, og uten mer kunnskap er man ikke i stand til å gjennomskue egne mangler. Igjen, som David Dunning, sier det: "incompetence robs poor performers of the skills necessary to adequately judge performance. They are not able to accurately assess when someone, either themselves or another person, is turning in a superior or inferior performance." (Dunning 2005, s.18, og dette temaet har jeg drøftet ytterligere i dette innlegget)
En mulig tilnærming for å delvis omgå denne kognitive svakheten og så å si tjuvstarte videre læring er altså ganske enkelt å innrømme egen kunnskapsløshet og begrensninger. Ofte er den vanskeligste å innrømme dette for en selv, og det er noe som antakeligvis krever endel trening.
Yuval Noah Harari, i sin bestselger Sapiens (2011), omtaler det som vi ofte kaller den vitenskapelige revolusjon og opplysningstiden som "the discovery of ignorance", hvor vitenskap baserer seg på "the willingness to admit ignorance. Modern science is based on the Latin injunction ignoramus - 'we do not know'." (Harari 2011, s.279) En slik kulturell holdning er ikke noe som falles oss menneskelig naturlig, og krever at vi motarbeider noen av våre grunnleggende tilbøyeligheter, for å sannsynliggjøre det usannsynlige, som den tyske sosiologen Niklas Luhmann så fint formulerte det (kort omtalt i dette innlegget). Så hvordan kan man gjøre slik kritisk selvinnsikt mer sannsynlig?
Når forskere og andre forsvarere av denne typen moderne vitenskap igjen og igjen insisterer på slike temmelig enkle prinsipper, så er det ikke fordi de er filosofisk naive eller mangler skolering i postmoderne vitenskapskritkk, men snarere fordi dette et ganske vanskelig ideal for oss å følge. Vi må nærmest tvinge fornuften vår til å etterstrebe sannhet mer enn gruppetilhørighet, og vi vil aldri lykkes fullt og helt. Det er også i mine øye litt av grunnen til at vitenskapen aldri helt lever opp til disse høye idealene, ganske enkelt fordi de er vanskelige å leve opp til. Vitenskap er nærmest aldri så vitenskapelig som den forsøker å være. Men det er slående hvor ofte mye av den aller beste vitenskapskritikken likevel foregår innenfor aksepterte vitenskapelige rammer.
Skole og lært kunnskapshjelpeløshet?
Som tidligere nevnt (feks her og her) så er det mye som tyder på at skolegang lett reduserer barns nysgjerrighet og gjør dem mer usikre rundt egen kunnskapstilegnelse. Når man diskuterer slike tema er det alltid noen som minner om at skolen selvsagt ikke bare skal være koselig og lett, at barn må lære seg at læring iblant er vanskelig og krever innsats. Sant nok. Det er ikke et problem at barn må anstrenge seg litt, men det er faktisk et problem at barn må anstrenge seg med tema som føles meningsløse, og som for mange av dem ikke gir noen særlig belønning annet enn adgang til neste steg i utdanningsprosessen.
Det er vanskelig å si for sikkert hva det er som skjer med barn og unge i skolen. De lærer selvsagt masse ting, men hva slags ting er det de lærer mest av? Veldig mange elever lærer (og med det mener jeg ikke nødvendigvis at lærerne forteller dem dette, men at slike oppfatninger ofte belønnes, uansett hvor feil de er) ting som at
- At det finnes ett svar på de spørsmålene som stilles (i realiteten er jo mange av de svarene som bes om i timer og i skolebøker i beste fall en liten del av sannheten, og i verste fall direkte feil, og alt elever tar med seg er nye misforståelser)
- At det er bedre å late som om man forstår hva som snakkes om enn å innrømme at man ikke gjør det (det er det åpenbart ikke)
- At det viktigste man kan vite om det stoffet man forsøker å lære er om det kommer på prøven eller ikke (noe som bare er trist, og som lett skjer selv der hvor læreren gjør sitt beste for å sende andre signaler).
I forbindelse med tema for dette innlegget, så er er min hovedpåstand denne, at i mye av dagens form for utdanning og læring, på tross alle idealer og forsøk, så blir evnen til kritisk selvinnsikt og evnen til å innrømme at man ikke vet eller forstår, sterkt understimulert, ja nærmest undertrykt. Som adferdsanalytikere vet godt, så er det ikke så mye hjelp i fine ord og høye idealer, om man direkte eller indirekte hele tiden belønner adferd som undergraver disse idealene.
Hvis man deretter senere i livet skal studere et tema i dybden, eller bli flink i et håndverk eller lære seg et instrument, så er for mange mennesker det første hinderet, og for mange også det største, at man må tørre å innrømme at man ikke vet eller kan, og være komfortabel i en slik posisjon. Man trenger å tilegne seg lært kunnskapsløshet, og legge fra seg alle disse kunnskapsmessige uvanene og frykten for å gjøre feil.
Og da er vi tilbake til utgangspunktet, nemlig spørsmålet om vår tvetydighetstoleranse. Hvordan skal vi klare å leve med uklarhet, og heller vente lenger på et bedre svar enn å umiddelbart akseptere et dårlig et? Noen vil sikkert påstå at mennesket trenger sannhet, og i mangel av sannhet så omfavner vi løgner som om de skulle være sanne. Det er jo i bunn og grunn det doktor Relling sier i Ibsens Vildanden: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.» Men i hvor stor grad er dette egentlig sant, hvor mye av denne følelsen er et slagas kulturelt produkt?
Er det mangelen på sann informasjon som er problemet, eller er det vårt forhold til informasjonen? Og hva er det som får folk til å omfavne idealer og selvbilder som tvinger dem til å spinne intrikate løgner for å holde illusjonen oppe? Hvordan kan vi endre vår kulturelle vaner slik at det blir like sannsynlig at man sier, og uten at det føles som noe nederlag: "Vent litt, jeg vet faktisk ikke", "Uff, for en tufs jeg har vært", eller "Oops, jeg tok feil"? John Holt var for eksempel helt tydelig på at han mente at skolen var i stor grad skyld i disse uvanene. Gitt at ingen mennesker tar hundre prosent feil, i hvor stor prosent hadde han rett?
Tidligere nevnte Arie W. Kruglanski er blant annet opptatt av hva slags effekt "our thirst for clear answers" har på politikk og samfunn. Han understreker den velkjente faren ved politikere og autoritære figurer som reduserer virkeligheten til enkle løsninger, oss mot dem-tenkning, og gjør utstrakt bruk av gamle triks som syndebukker og konspiratorisk tenking. Mye av konspirasjonsteorienes makt over sinnene består nettopp i at de tilbyr tilsynelatende klare svar. Hvorfor er noen av oss komfortable med å innta en avventende holdning, mens andre velger å ty til de svarene som finnes, uansett hvor mangelfulle de måtte være? (Mer om idealer og virkelighet i dette innlegget).
Politikk på solid grunn?
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Bouglé, Célestin, (1906), "Qu'est-ce qu'un républicain?", Revue politique et littéraire, No 1, 1906, s.60-63
- Dunning, David, (2005), Self-Insight: Roadblocks and Detours on the Path to Knowing Thyself, Taylor and Francis
- Dunning, David, (2014), "We're all confident idiots", Pacific Standard, 27. Oktober, 2014 (lenke)
- Epstein, David J. (2019) Range: Why Generalists Triumph in a Specialized World, Penguin Publishing Group, Kindle Edition
- Firestein, Stuart, (2012), Ignorance: How It Drives Science, Oxford University Press
- Harari, Yuval Noah, (2011), Sapiens: A Brief History of Humankind, Vintage
- Holmes, Jamie, (2015), Nonsense: The Power of Not Knowing, Crown
- Schultz, Kathryn, (2010) Being Wrong; Adventures in the Margin of Error, Harper Collins
- Topalov, Christian (red.), (1999), Laboratoires du nouveau siècle. La nébuleuse réformatrice et ses réseaux en France,1880-1914, Éditions de l'École des Hautes Études en Sciences Sociales