Dette er egentlig en videreutvikling av noen tanker som vi først kom inn på i podkasten (ep.54) tidligere i år. Det er en slags metarefleksjon rundt hvordan vi forstår og benytter oss av argumenter, og inneholder noen poenger som jeg tror er nyttige i enhver sammenheng hvor argumenter benyttes (dvs alltid).
Mine poenger er til en viss grad omformuleringer og anvendelser av tema som blir omtalt i Hugo Mercier og Dan Sperbers bok The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding (2017). Det er en rik og interessant bok, temmelig tung til tider, som kan gi et bidrag til en rekonfigurering av vår forståelse av hvordan vi bruker vår fornuft. Et par sitater gir en grei innføring i hva forfatterne er ute etter å gjøre:
"Why do you think this? Why did you do that? We answer such questions by giving reasons, as if it went without saying that reasons guide our thoughts and actions and hence explain them. These reasons are open to evaluation: they may be good or bad. Good reasons justify the thoughts or actions that they explain. This picture of the role of reasons in explanation and in justification may seem self-evident. It is based, however, on a convenient fiction: most reasons are after-the-fact rationalizations. Still, this fictional use of reasons plays a central role in human interactions, from the most trivial to the most dramatic." (Mercier og Sperber 2017: s.109)
Mine poenger er til en viss grad omformuleringer og anvendelser av tema som blir omtalt i Hugo Mercier og Dan Sperbers bok The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding (2017). Det er en rik og interessant bok, temmelig tung til tider, som kan gi et bidrag til en rekonfigurering av vår forståelse av hvordan vi bruker vår fornuft. Et par sitater gir en grei innføring i hva forfatterne er ute etter å gjøre:
"Why do you think this? Why did you do that? We answer such questions by giving reasons, as if it went without saying that reasons guide our thoughts and actions and hence explain them. These reasons are open to evaluation: they may be good or bad. Good reasons justify the thoughts or actions that they explain. This picture of the role of reasons in explanation and in justification may seem self-evident. It is based, however, on a convenient fiction: most reasons are after-the-fact rationalizations. Still, this fictional use of reasons plays a central role in human interactions, from the most trivial to the most dramatic." (Mercier og Sperber 2017: s.109)
Kort sagt, mye av det vi bruker fornuften til er å rettferdiggjøre våre handlinger, valg og meninger, ikke i forkant men i ettertid. Ved nærmere ettertanke er det vel ikke så vanskelig å se at de kan ha mer rett i det enn vi liker å innrømme.
"It is generally thought that the main role psychological reasons play is to motivate and guide people’s actions and beliefs [...] We disagree. The main role of reasons is not to motivate or guide us in reaching conclusions but to explain and justify after the fact the conclusions we have reached. The uses of reasons to explain and to justify are not just related; they are intertwined." (ibid: s.112)
Det er som Jonathan Haidt sier det i sin bok The Righteous Mind, at fornuften vår fungerer langt mer som en forsvarsadvokat som søker å rettferdiggjøre og forsvare oss, enn som en vitenskapsmann som er ute etter å finne sannheten, om den passer ditt selvbilde eller ei. De fleste har sikkert opplevd situasjoner hvor man unnskylder og bortforklarer seg lenge etter at man har passert det punktet hvor man egentlig har skjønt at man tar feil. Likevel er det ofte slik at vi simpelthen ikke klarer å innrømme dette. Forsvarsadvokaten har en jobb å gjøre, en forpliktelse til sin klient, og det er opp til dommeren eller juryen å endelig avgjøre hva som skjedde. Dvs fornuften sier, "det er ikke min jobb å finne ut hva som skjedde. Jeg forsøker å ta vare på din sosiale status."
Jeg skal ikke forsøke å gå dypere inn i disse argumentene her nå, men jeg synes i alle fall de har mye for seg. De stemmer dessuten ganske godt overens med den hverdagen vi kjenner. Allerede fra de er små så er noe av det første barn gjør er å bortforklare og forskyve skyld. Litt av grunnen til dette er nok hvordan vi lager regler og straffer (mer om det i dette innlegget), men det kan også være et grunntrekk i vår psykologiske fabrikkinnstilling.
La oss si at vi aksepterer dette perspektivet, hva har det å si? En analogi jeg forsøkte i den nevnte episoden, som kanskje ikke kom helt tydelig frem, var vårt ordforråd, eller vokabular. Vi har en rekke ord vi kan bruke skriftlig og muntlig, og så har vi en enda større gruppe med ord som vi forstår, men som vi ikke selv kan benytte oss av. Disse to delene av vårt ordforråd kalles vanligvis aktivt og passivt ordforråd. De fleste av oss klarer sikkert å se for seg at det er ord som vi vil forstå i bruk men som vi ikke finner på å bruke selv. Det kan være fordi vi ikke kan dem godt nok og kjenner våre begrensninger, kanskje vi ikke kommer på dem når de kunne vært nyttige for oss, vi har ikke brukt dem ofte nok, osv. Ved hyppig bruk kan nye ord gå fra det passive til det aktive ordforrådet, akkurat som vi kan lære nye ord vi tidligere ikke kjente til. Det er bare å åpne en ordbok på en tilfeldig side og utføre eksperimentet.
Poenget med å introdusere boken til Mercier og Sperber, og analogien til aktivt og passivt ordforråd, er at jeg tror at dette kan anvendes når vi snakker om argumenter. Hvilke argumenter har du så å si i argumentforrådet ditt? Et aktivt element i dette forrådet er et argument du mer eller mindre klarer å fremføre på egenhånd, mens et passivt et ville være et argument du klarer å følge når andre fremfører det. Denne siste kategorien er temmelig stor, for hvor mange har ikke hørt noen andre fremføre det de opplever som et skikkelig godt argument for eller imot noe, for så å være fullstendig ute av stand til å gjenta det? Det føles litt iblant som å observere en akrobat eller en lignende spesialist: Vi ser at det kan gjøres, det ser til og med lett ut, men ikke søren om vi får det til selv. Men selvsagt er det mye som blir lett med øvelse.
Det er åpenbart litt lettere å utvide sitt ordforråd enn sitt argumentforråd. Det er lettere å repetere og øve på et nytt ord enn det er å øve på et argument. Men på et visst nivå er det nok likheter til at dette kan være et nyttig skille, i alle fall bare for å peke ut noen problemer i hvordan vi argumenterer.
For hvis det er slik som boken The Enigma of Reason hevder (og de er jo absolutt ikke alene om dette, det er bare en klar og tydelig fremstilling av en posisjon), så har fornuften vår en sosial funksjon: "The ability to produce and evaluate reasons has not evolved in order to improve psychological insight but as a tool for defending or criticizing thoughts and actions, for expressing commitments, and for creating mutual expectations. The main function of attributing reasons is to justify oneself and to evaluate the justifications of others." (ibid: s.186-87)
Akkurat som det finnes ord og uttrykk som du sannsynligvis kjenner og bruker som et resultat av den tiden og kulturen du lever i, så vil jeg hevde at det samme gjelder for argumenter og posisjoner. Det er idag ganske lett for oss å argumentere for at barn bør få leke mye, at vi bør være ute i naturen iblant, at man burde legge fra seg mobilen når man er med venner, at folk skal behandles rettferdig uavhengig av bakgrunn og identitet, eller det kan være lurt å være i litt fysisk aktivitet. Det krever ikke så mye kommunikativt arbeid for å nå gjennom til andre med slike argumenter. Du kan argumentere for disse tingene i sosiale sammenhenger, og du løper ikke en spesielt stor risiko for å måtte forsvare dine holdninger, og argumentene dine må ikke være spesielt spissfindige. Du har ikke engang måttet oppsøke og lære disse argumentene selv, for det er ting man hører såpass ofte at det er påstander som ikke engang trenger å argumenteres for. (Gråsonen mellom påstander og argumenter er forøvrig et annet interessant tema som jeg ikke skal komme inn på her, men det holder å si at en diskusjon av det temaet sikkert blir komplisert).
Men bortsett fra de tilfeller av folk som liker å være provoserende og annerledestenkende, så er de fleste mennesker ukomfortable med å forsvare en posisjon de egentlig ikke er i stand til å argumentere for. Og hvis du ikke har tilbrakt mye tid i spesielle grupper hvor man får øving i å fremføre slike argumenter, eller sittet mye for deg selv og skrevet og trent på å sno sammen tankerekker, så er sjansen sannsynligvis liten for at det faller deg lett å fremføre det vi kan kalle et sjeldent argument. Desto mer imponert blir man kanskje når andre nettopp er i stand til dette. Det kan godt være at du er i stand til å følge hver eneste punkt i argumentet, og du føler deg ikke det minste forvirret, og du føler kanskje til og med overbevist. Likevel, om du ble bedt om å fremføre det samme argumentet på nytt, kanskje samme kveld, så ville det bare være en skygge av det du hørte tidligere, og du ville være den første til å merke det, og det er en god sjanse for at din tidligere overbevisning smyger seg tilbake på plass. Advokater er ikke spesielt glade i å fremføre argumenter de ikke behersker.
Så spørsmålet blir da: Hvor stor sjanse er det for at man vil innta en posisjon i et eller annet spørsmål, om man ikke er i stand til å argumentere for denne posisjonen? Den interessante hypotesen er at man antakeligvis her velger like mye på bakgrunn av ens egne argumentasjonsevner, som på ens faktiske holdning. Altså, jeg tror folk er veldig lite tilbøyelige til å innta en posisjon de ikke føler de kan rettferdiggjøre. Motsatt så er sjansen mye større for at folk skal innta en ny posisjon hvis de samtidig får mye øving i å argumentere for den.
Alt dette er selvsagt temmelig verdinøytralt, og det er like lett å se denne innsikten misbrukt som det er å se for seg at den brukes til noe bra. Det betyr likevel ikke at det ikke er en innsikt som er nyttig å ha. For spørsmålet er nettopp hvilke argumenter som lett lar seg beherske i dagens omgivelser. Tilgjengeliggjør og sannsynliggjør vi som samfunn mange virkelig gode argumenter? Eller, litt mer nøktern sagt, argumenter som er i alle fall er bedre enn de vi tilfeldigvis snubler over idag? Hvis man ønsker at noen skal innta en posisjon, en holdning til et tema, så er det nok viktig at de kan se for seg selv forsvare denne, og at de føler seg i stand til å svare på spørsmål og innvendinger. Hva ville sannsynliggjøre dette?
En annen innvending som nok bør nevnes er denne: Det er ikke så rent sjelden at folk fremfører en påstand som om den skulle være et argument. Advokaten setter seg fornøyd ned igjen, i visshet om å ha fremført et saftig motargument. Men dette evinnelige problemet annullerer ikke alt jeg har skrevet her så langt, det bare gjør det temmelig komplisert.
I stedet for å konkludere så vil jeg bare knytte dette opp mot de tema jeg har skrevet om på bloggen så langt. Det er som sagt visse holdninger som lett lar seg innta og rettferdiggjøre i dagens samfunn. Man kan liksom ikke trå feil hvis man for eksempel hevder at vi må gjøre mer for ungdommens psykiske helse, eller vi må heve skolenes prestasjoner på nasjonale prøver. Poenget er bare at disse posisjonene er såpass lette å innta, at vi får lite innsikt av hva gode motargumenter her faktisk ville være, og vi blir dermed litt late i argumentasjonen vår.
Man kan si det på en litt flåsete måte: Når man argumenterer mot en stråmann så er det ens egne poenger og argumenter som over tid svekkes mest.
Så hvordan kan vi gjøre det mer sannsynlig at folk kommer over, hører, øver og praktiserer argumenter som går andre veier enn de vanligste? Ikke for å være kontrær eller vrang, men fordi det faktisk finnes gode poenger mot det som er dagens tiltak mot psykiske helseplager i skolen. Man må dyrke frem mer komplette argumenter og distinksjoner der hvor vi nå sitter med litt ullene følelser. Dessuten, de første gangene man forsøker å argumentere på nye måter så er man nesten dømt til å mislykkes, det vil være mindre klart og overbevisende enn man skulle ønske man klarte å være. Det er mye mer arbeid å etablere, stabilisere og finpusse nye argumenter enn det er å trille ut de gamle, velprøvde og overleverte argumentene, og dette blir raskt et problem når det er snakk om å få et mer helhetlig blikk på kompliserte saker.
-----------------------------
"It is generally thought that the main role psychological reasons play is to motivate and guide people’s actions and beliefs [...] We disagree. The main role of reasons is not to motivate or guide us in reaching conclusions but to explain and justify after the fact the conclusions we have reached. The uses of reasons to explain and to justify are not just related; they are intertwined." (ibid: s.112)
Det er som Jonathan Haidt sier det i sin bok The Righteous Mind, at fornuften vår fungerer langt mer som en forsvarsadvokat som søker å rettferdiggjøre og forsvare oss, enn som en vitenskapsmann som er ute etter å finne sannheten, om den passer ditt selvbilde eller ei. De fleste har sikkert opplevd situasjoner hvor man unnskylder og bortforklarer seg lenge etter at man har passert det punktet hvor man egentlig har skjønt at man tar feil. Likevel er det ofte slik at vi simpelthen ikke klarer å innrømme dette. Forsvarsadvokaten har en jobb å gjøre, en forpliktelse til sin klient, og det er opp til dommeren eller juryen å endelig avgjøre hva som skjedde. Dvs fornuften sier, "det er ikke min jobb å finne ut hva som skjedde. Jeg forsøker å ta vare på din sosiale status."
Jeg skal ikke forsøke å gå dypere inn i disse argumentene her nå, men jeg synes i alle fall de har mye for seg. De stemmer dessuten ganske godt overens med den hverdagen vi kjenner. Allerede fra de er små så er noe av det første barn gjør er å bortforklare og forskyve skyld. Litt av grunnen til dette er nok hvordan vi lager regler og straffer (mer om det i dette innlegget), men det kan også være et grunntrekk i vår psykologiske fabrikkinnstilling.
La oss si at vi aksepterer dette perspektivet, hva har det å si? En analogi jeg forsøkte i den nevnte episoden, som kanskje ikke kom helt tydelig frem, var vårt ordforråd, eller vokabular. Vi har en rekke ord vi kan bruke skriftlig og muntlig, og så har vi en enda større gruppe med ord som vi forstår, men som vi ikke selv kan benytte oss av. Disse to delene av vårt ordforråd kalles vanligvis aktivt og passivt ordforråd. De fleste av oss klarer sikkert å se for seg at det er ord som vi vil forstå i bruk men som vi ikke finner på å bruke selv. Det kan være fordi vi ikke kan dem godt nok og kjenner våre begrensninger, kanskje vi ikke kommer på dem når de kunne vært nyttige for oss, vi har ikke brukt dem ofte nok, osv. Ved hyppig bruk kan nye ord gå fra det passive til det aktive ordforrådet, akkurat som vi kan lære nye ord vi tidligere ikke kjente til. Det er bare å åpne en ordbok på en tilfeldig side og utføre eksperimentet.
Poenget med å introdusere boken til Mercier og Sperber, og analogien til aktivt og passivt ordforråd, er at jeg tror at dette kan anvendes når vi snakker om argumenter. Hvilke argumenter har du så å si i argumentforrådet ditt? Et aktivt element i dette forrådet er et argument du mer eller mindre klarer å fremføre på egenhånd, mens et passivt et ville være et argument du klarer å følge når andre fremfører det. Denne siste kategorien er temmelig stor, for hvor mange har ikke hørt noen andre fremføre det de opplever som et skikkelig godt argument for eller imot noe, for så å være fullstendig ute av stand til å gjenta det? Det føles litt iblant som å observere en akrobat eller en lignende spesialist: Vi ser at det kan gjøres, det ser til og med lett ut, men ikke søren om vi får det til selv. Men selvsagt er det mye som blir lett med øvelse.
Det er åpenbart litt lettere å utvide sitt ordforråd enn sitt argumentforråd. Det er lettere å repetere og øve på et nytt ord enn det er å øve på et argument. Men på et visst nivå er det nok likheter til at dette kan være et nyttig skille, i alle fall bare for å peke ut noen problemer i hvordan vi argumenterer.
For hvis det er slik som boken The Enigma of Reason hevder (og de er jo absolutt ikke alene om dette, det er bare en klar og tydelig fremstilling av en posisjon), så har fornuften vår en sosial funksjon: "The ability to produce and evaluate reasons has not evolved in order to improve psychological insight but as a tool for defending or criticizing thoughts and actions, for expressing commitments, and for creating mutual expectations. The main function of attributing reasons is to justify oneself and to evaluate the justifications of others." (ibid: s.186-87)
Akkurat som det finnes ord og uttrykk som du sannsynligvis kjenner og bruker som et resultat av den tiden og kulturen du lever i, så vil jeg hevde at det samme gjelder for argumenter og posisjoner. Det er idag ganske lett for oss å argumentere for at barn bør få leke mye, at vi bør være ute i naturen iblant, at man burde legge fra seg mobilen når man er med venner, at folk skal behandles rettferdig uavhengig av bakgrunn og identitet, eller det kan være lurt å være i litt fysisk aktivitet. Det krever ikke så mye kommunikativt arbeid for å nå gjennom til andre med slike argumenter. Du kan argumentere for disse tingene i sosiale sammenhenger, og du løper ikke en spesielt stor risiko for å måtte forsvare dine holdninger, og argumentene dine må ikke være spesielt spissfindige. Du har ikke engang måttet oppsøke og lære disse argumentene selv, for det er ting man hører såpass ofte at det er påstander som ikke engang trenger å argumenteres for. (Gråsonen mellom påstander og argumenter er forøvrig et annet interessant tema som jeg ikke skal komme inn på her, men det holder å si at en diskusjon av det temaet sikkert blir komplisert).
Men bortsett fra de tilfeller av folk som liker å være provoserende og annerledestenkende, så er de fleste mennesker ukomfortable med å forsvare en posisjon de egentlig ikke er i stand til å argumentere for. Og hvis du ikke har tilbrakt mye tid i spesielle grupper hvor man får øving i å fremføre slike argumenter, eller sittet mye for deg selv og skrevet og trent på å sno sammen tankerekker, så er sjansen sannsynligvis liten for at det faller deg lett å fremføre det vi kan kalle et sjeldent argument. Desto mer imponert blir man kanskje når andre nettopp er i stand til dette. Det kan godt være at du er i stand til å følge hver eneste punkt i argumentet, og du føler deg ikke det minste forvirret, og du føler kanskje til og med overbevist. Likevel, om du ble bedt om å fremføre det samme argumentet på nytt, kanskje samme kveld, så ville det bare være en skygge av det du hørte tidligere, og du ville være den første til å merke det, og det er en god sjanse for at din tidligere overbevisning smyger seg tilbake på plass. Advokater er ikke spesielt glade i å fremføre argumenter de ikke behersker.
Så spørsmålet blir da: Hvor stor sjanse er det for at man vil innta en posisjon i et eller annet spørsmål, om man ikke er i stand til å argumentere for denne posisjonen? Den interessante hypotesen er at man antakeligvis her velger like mye på bakgrunn av ens egne argumentasjonsevner, som på ens faktiske holdning. Altså, jeg tror folk er veldig lite tilbøyelige til å innta en posisjon de ikke føler de kan rettferdiggjøre. Motsatt så er sjansen mye større for at folk skal innta en ny posisjon hvis de samtidig får mye øving i å argumentere for den.
Alt dette er selvsagt temmelig verdinøytralt, og det er like lett å se denne innsikten misbrukt som det er å se for seg at den brukes til noe bra. Det betyr likevel ikke at det ikke er en innsikt som er nyttig å ha. For spørsmålet er nettopp hvilke argumenter som lett lar seg beherske i dagens omgivelser. Tilgjengeliggjør og sannsynliggjør vi som samfunn mange virkelig gode argumenter? Eller, litt mer nøktern sagt, argumenter som er i alle fall er bedre enn de vi tilfeldigvis snubler over idag? Hvis man ønsker at noen skal innta en posisjon, en holdning til et tema, så er det nok viktig at de kan se for seg selv forsvare denne, og at de føler seg i stand til å svare på spørsmål og innvendinger. Hva ville sannsynliggjøre dette?
En annen innvending som nok bør nevnes er denne: Det er ikke så rent sjelden at folk fremfører en påstand som om den skulle være et argument. Advokaten setter seg fornøyd ned igjen, i visshet om å ha fremført et saftig motargument. Men dette evinnelige problemet annullerer ikke alt jeg har skrevet her så langt, det bare gjør det temmelig komplisert.
I stedet for å konkludere så vil jeg bare knytte dette opp mot de tema jeg har skrevet om på bloggen så langt. Det er som sagt visse holdninger som lett lar seg innta og rettferdiggjøre i dagens samfunn. Man kan liksom ikke trå feil hvis man for eksempel hevder at vi må gjøre mer for ungdommens psykiske helse, eller vi må heve skolenes prestasjoner på nasjonale prøver. Poenget er bare at disse posisjonene er såpass lette å innta, at vi får lite innsikt av hva gode motargumenter her faktisk ville være, og vi blir dermed litt late i argumentasjonen vår.
Man kan si det på en litt flåsete måte: Når man argumenterer mot en stråmann så er det ens egne poenger og argumenter som over tid svekkes mest.
Så hvordan kan vi gjøre det mer sannsynlig at folk kommer over, hører, øver og praktiserer argumenter som går andre veier enn de vanligste? Ikke for å være kontrær eller vrang, men fordi det faktisk finnes gode poenger mot det som er dagens tiltak mot psykiske helseplager i skolen. Man må dyrke frem mer komplette argumenter og distinksjoner der hvor vi nå sitter med litt ullene følelser. Dessuten, de første gangene man forsøker å argumentere på nye måter så er man nesten dømt til å mislykkes, det vil være mindre klart og overbevisende enn man skulle ønske man klarte å være. Det er mye mer arbeid å etablere, stabilisere og finpusse nye argumenter enn det er å trille ut de gamle, velprøvde og overleverte argumentene, og dette blir raskt et problem når det er snakk om å få et mer helhetlig blikk på kompliserte saker.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Hugo Mercier, Dan Sperber, (2017), The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding, Penguin
- Jonathan Haidt, (2012) The Rigtheous Mind. Why Good People are Divided by Politics and Religion, Pantheon