En av de mest konsistente og hardarbeidende skolepodkastene i Norge er Lektor Lomsdalens innfall. Podkasten drives av Christian Lomsdalen, som i tillegg til å være lærer og podkastprodusent, er styremedlem i Human Etisk Forbund. Podkastene er nå oppe i 184 episoder, alle om et eller annet skolerelatert tema, og er herved anbefalt fra min side.
Siste episode så langt, nr.184, er med Arne Holte, og handler om psykisk helse i skolen. Holte er professor emeritus i helsepsykologi ved UiO, og har tidligere vært assisterende direktør ved Folkehelseinstituttet (mer info finner man på hans hjemmeside).
 |
| Fra lektorlomsdalen.no |
Siste episode så langt, nr.184, er med Arne Holte, og handler om psykisk helse i skolen. Holte er professor emeritus i helsepsykologi ved UiO, og har tidligere vært assisterende direktør ved Folkehelseinstituttet (mer info finner man på hans hjemmeside).
Jeg vil skrive ned noen tanker som dukket opp mens jeg hørte på denne episoden, og det ble en formiddagstur i skogen med mye rabling i notatboka. Det blir først en gjennomgang av noen positive punkter, før jeg forsøke å peke på hva jeg eventuelt opplevde som mangelfullt, og hvorfor.
Psykisk helse, både som et individuelt og samfunnsmessig spørsmål, får idag langt større oppmerksomhet enn noensinne. Forskjellen er temmelig enorm, bare sammenlignet med få tiår tilbake. Det er kommet langt mer forskning, innenfor svært forskjellige felt som psykologi og biologi, og ikke minst samfunnsøkonomi. Psykiske lidelser koster ifølge Holte 280 milliarder kroner i året (ca.3min 40sek, alle referanser i parentes til denne episoden), og han peker på at tiltak som kan ha positiv effekt på nordmenns psykiske helse har et potensiale til enorme innsparinger. Alle tall som presenteres i denne sammenhengen er selvfølgelig alltid tentative og usikre, og de som Holte refererer fra London School of Economics, sier at vi får omtrent igjen 5 kroner for hver krone investert. Om dette tallet stemmer eller ikke er ikke så viktig, det er ganske sikkert at vellykkede tiltak for bedret psykisk helse vil spare oss for enorme utgifter. Det er også alltid billigere å gjøre forebyggende tiltak enn å behandle, og dette gjør jo skolen til en naturlig plass å fokusere på.
Det er en økende forekomst av psykiske helseproblemer blant unge, noe som kommer frem i UngData-undersøkelsene, HUNT (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag), antall besøk hos BUP (barne- og ungdomspsykiatriske klinikker) og registreringer av slike lidelser hos fastleger (ca.6min). Alt dette er jo temmelig foruroligende, og har ledet til en masse diskusjon i politikk og media, og ikke minst på sosiale medier. I de reviderte læreplanene og nyskrevet overordnet del er det derfor blir fokusert mye på psykisk helse og livsmestring, hvor målet er at skolen skal lære barn og unge ferdigheter som de kan bruke for å unngå psykiske lidelser og redusere stress.
Arne Holte kommenterer i denne podkasten dette arbeidet, og kommer med mange interessante kritikker. Han nevner blant annet at på tross av denne brede enigheten i folket og blant politikerne, som har ført til at den nye overordnete delen av læreplanen inneholder punktet 2.5.1 Folkehelse og livsmestring, så er det likevel lite spor av dette fokuset i de enkelte fags kompetansemål. Han etterspør mye mer tverrfaglig fokus på kunnskap om følelser, som kan knyttes til barnas egne opplevelser, og verktøy som kan brukes for å bli bedre til å hanskes og med og forstå egne og andres følelser.
Mye av podkasten er en gjennomgang av fag etter fag, med drøfting av fagets potensielle verdi for psykisk helse, og noen forslag til kompetansemål som kunne sikre et større fokus på disse tema. I norskfaget, for eksempel, kan vi fokusere mer på språk for å snakke om følelser, og ikke minst ikke-verbal kommunikasjon, fortellinger og litteratur som tross alt mest fokuserer på slik grunnleggende menneskelig kommunikasjon. I samfunnsfag, og litt i KRLE, er det kommet inn noe konkret om psykisk helse, identitetsutvikling og fellesskap, men det er ganske begrenset, og det er i alle fall ikke den tverrfaglige bredden som det kunne ha hatt (ca.22min). I KRLE kunne man i følge Holte snakket mye mer om hvordan vi påvirker hverandre, hvordan samfunn, kultur og religion påvirker våre følelser, hva vi gjør, hvorfor vi gjør gode ting, osv. I naturfag, som egentlig skulle kunne være et sted hvor man lærte en masse om dette tema, om følelser og biologi, samspill og interaksjon mellom planter og dyr og mennesker, så er temaet psykisk helse ifølge Holte nesten ikke kommet inn.
Holte spør, hvorfor skal vi lære om atommodeller og grunnstoffer, men hvorfor ikke om hvordan vi bruker språk og tanker til å styre følelser og tanker og sosiale forbindelser (ca.44min)? Elevene skal lære om biotiske og abiotiske faktorer i økosystemer, men hvorfor ikke lære om å utforske sammenhenger mellom kontekst og følelser, tanker og handlinger i dagliglivet? Og de skal lære å bruke platetektonikkteorien for å forklare jordas utvikling over tid, men hvorfor ikke lære å bruke utviklingspsykologi til å forklare hvordan egen personlighet, følelser og tanker utvikler seg over tid?
Det er jo tydelig for lytteren at Holte bare forsøker å fremheve hvordan vi åpenbart ikke underviser i alle aspekter av naturen, og dette poenget innebærer ingen implisitt kritikk av de tingene som skolen allerede underviser i. Likevel, sidestilt på denne måten er det en veldig tydelig forskjell i det som det nå undervises i og det som Holte foreslår: De tema som allerede finnes på læreplanen er temmelig veletablerte og ukontroversielle temaer fra fysikk, kjemi, biologi og geologi, mens de tema han snakker om er lang mer uklare, og med langt mindre vitenskapelig konsensus hva årsak og virkning angår. Vi vet ennå lite om hva som gjør at folk er så forskjellige på alle de måter vi er forskjellige. Det betyr jo ikke at vi ikke kan bruke tid på å snakke om disse tingene i skolen, men jeg tror at om man ikke anerkjenner denne forskjellen i vitenskapelig status vil mange av de mer naturvitenskapelig funderte lærere fnyse av en slik sammenligning.
Så hva nå?
Så hvordan underviser vi om ting som psykisk helse og følelser? Er dette snakk om kunnskaper eller ferdigheter (ca.26min 20sek), hva trenger elevene, og er det mulig å skille mellom disse to i et såpass komplisert felt? Tanker og følelser henger jo egentlig sammen, gjør de ikke? Men kanskje det ville være enda bedre å ikke skille tydelig mellom de to, de er snarere begge to del av det vi kan kalle kognisjon? Jeg og Pål har drøftet andre fagfolk som har snakket om dette temaet i en tidligere podkastepisode, særlig Lisa Feldman Barrett, og særlig bøker av forskere som Antonio Damasio, nevnte Lisa Feldman Barrett (i tillegg til boken hennes, sjekk ut noen av artiklene her, feks denne, om hvor vanskelig det er å slutte fra ansiktsuttrykk til følelsestilstand), Mary Helen Immordino-Yang, og ikke minst Robert Sapolsky, har gitt oss mye nytt å tenke på her.
Dessuten, som psykologiprofessor ved UiO Ole Jacob Madsen har pekt på i flere bøker, senest i sin Generasjon Prestasjon fra i fjor (og Timothy Wilson i sin bok Redirect), det finnes mange eksempler på velmente forsøk på å fikse problemer som kanskje like gjerne gjør problemene verre, eller i alle fall ikke får oss noe nærmere en løsning. Mye av fokuset på barn og unges stress og psykiske lidelser kan tenkes å gjøre barn og unge enda mer fokusert på dette. Som Madsen skriver "det er ikke sikkert det hadde vært så dumt med en viss karantenetid mellom hver gang man bedriver sjelegransking på nasjonal skala og spør ungdommen: "Hvordan har du det egentlig?"" (Generasjon Prestasjon, s.206). Man jo her være ærlig og si at dette vet vi veldig lite om, men det er ingen garanti for at fokus på psykisk helse og livsmestring uansett vil ha positive resultater.
Hva med skolen selv da? Kan det ikke tenkes at den produserer en del av disse psykiske problemene hos de unge? Fra begynnelsen av skolens historie så har den stadig fått kritikker fra forfattere, filosofer, sosiologer, psykologer, via spesialpedagoger og radikale aktivister, til dagens hjerneforskere og andre.
I romaner er det stadig blitt pekt på hvilken negativ effekt skolen kan ha på barn og unges liv. Kiellands Gift og Bjørneboes Jonas er klassikere, og på andre språk finnes Charles Dickens Hard Times, Jules Valles L'enfant, og en virkelig sterk bok som jeg tilfeldigvis nettopp leste, Herman Hesses Unterm Rad (Under hjulet). Denne siste er virkelig hjerteskjærende i sin elendighet, og temmelig spissfindig i sin kritikk av skolen, av hvordan lærerne og andre voksne som utøver presset bortforklarer sin egen rolle for seg selv og beskytter sin egen følelse av uskyldighet. Det er dagens sterkeste bokanbefaling, i et innlegg som nevner mange bøker.
I romaner er det stadig blitt pekt på hvilken negativ effekt skolen kan ha på barn og unges liv. Kiellands Gift og Bjørneboes Jonas er klassikere, og på andre språk finnes Charles Dickens Hard Times, Jules Valles L'enfant, og en virkelig sterk bok som jeg tilfeldigvis nettopp leste, Herman Hesses Unterm Rad (Under hjulet). Denne siste er virkelig hjerteskjærende i sin elendighet, og temmelig spissfindig i sin kritikk av skolen, av hvordan lærerne og andre voksne som utøver presset bortforklarer sin egen rolle for seg selv og beskytter sin egen følelse av uskyldighet. Det er dagens sterkeste bokanbefaling, i et innlegg som nevner mange bøker.
Noen vil selvsagt si at slike bøker inneholder ekstreme historier som ikke er representative for dagens skole. Dette er heldigvis sant, men man finner likevel idag en rekke stemmer som er svært bekymret for effekten dagens skole, og ikke minst generelle stress og prestasjonsjag har på barn og unge. Fra generalsekretær i Norges Røde Kors, Bernt G. Apeland (se feks denne kronikken fra i vår), idéhistoriker Espen Schaannings mange temmelig detaljerte kritikker av de siste års utredninger og rapporter om skole (siste i rekken, om Stoltenbergutvalget, her), til psykolog og kjent skolekritiker Peter Gray (her er en artikkel fra ham), til helt ferske data fra årets UngData-undersøkelse, som påpeker at færre ungdommer trives på skolen, tegnene er mange på at skolen ikke er helt der den burde være. Robert Sapolsky, biolog og hjerneforsker, har mange ganger påpekt akkurat hvor usunt det er å kontinuerlig bli utsatt for stress, og særlig i barne- og ungdomstiden (se feks dette podkastintervjuet)
Det er heller ikke slik, som jeg har skrevet i et par andre innlegg (her og her), at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer..
Det er sant at å falle ut av videregående korrelerer sterkt med mange negative konsekvenser senere i livet. Men, kan det tenkes at dette like mye kommer fra det faktum at å se seg selv som en som falt ut, som en som mislyktes, like mye som at man faktisk ikke har vitnemål fra Vgs. Hvis man derimot heller aktivt hadde valgt å gjøre noe helt annet, og var fullt klar over at dette var mulig, og folk rundt støttet en i et slikt valg, og samfunnet ikke overalt signaliserte at videregående opplæring er det mest verdifulle og viktigste en ungdom kan ta med seg ut av ungdomstiden, ja da hadde det antakeligvis ikke vært slik. Gir det mening? Dette er selvsagt en ren hypotese, la det være klart, men den er ikke like absurd som den først fremstår om man bare tenker gjennom det. At dette er en blindflekk i dagens skoledebatt er mildt sagt.
Det er sant at å falle ut av videregående korrelerer sterkt med mange negative konsekvenser senere i livet. Men, kan det tenkes at dette like mye kommer fra det faktum at å se seg selv som en som falt ut, som en som mislyktes, like mye som at man faktisk ikke har vitnemål fra Vgs. Hvis man derimot heller aktivt hadde valgt å gjøre noe helt annet, og var fullt klar over at dette var mulig, og folk rundt støttet en i et slikt valg, og samfunnet ikke overalt signaliserte at videregående opplæring er det mest verdifulle og viktigste en ungdom kan ta med seg ut av ungdomstiden, ja da hadde det antakeligvis ikke vært slik. Gir det mening? Dette er selvsagt en ren hypotese, la det være klart, men den er ikke like absurd som den først fremstår om man bare tenker gjennom det. At dette er en blindflekk i dagens skoledebatt er mildt sagt.
Denne siste delen av innlegget har jo ikke dreid seg like mye om podkastepisoden og Arne Holtes forslag. Disse er veldig forståelige og velmente, og mange av dem gode, men de befinner seg hele tiden innenfor et rammeverk som opplever som stadig mer merkelig og i mange tilfeller kontraproduktivt. Om vi virkelig ønsker å hjelpe barn og unge, og redusere hyppigheten av psykiske lidelser, kan vi ikke forsøke å tenke andre løsninger enn de vi nærmest insisterer på å gjennomføre idag?
Som alltid, mange av disse tankene er ennå litt halvferdige, og noen av dem har blitt beskrevet mer i detalj i andre bloggposter eller i podkasten, og enda fler av dem vil forhåpentligvis bli omtalt i større detalj på samme steder i fremtiden. Alle tilbakemeldinger mottas med takk.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?
- Ole Jacob Madsen, Generasjon Prestasjon. Hva er det som feiler oss?, Universitetsforlaget 2018
- Timothy Wilson, Redirect: Changing the stories we live by, Back Bay Books, 2015
- Antonio Damasio, The Strange Order of Things. Life, Feelings and the Making of Cultures, Pantheon Books 2018
- Lisa Feldman Barrett, How emotions are made. The secret life of the brain, Macmillan 2017
- Mary Helen Immordino-Yang, Emotions, Learning, and the Brain. Exploring the Educational Implications of Affective Neuroscience, W.W. Norton & Company, 2016
- Espen Schaanning, Til alle barns beste? Intervensjoner i skolefeltet, Kolofon 2018
- Robert Sapolsky, Why zebras don't get ulcers, St.Martin's Press, 2004