Lars Sandåker

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel.  Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og  dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige.  Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer

Måten vi snakker om læring på, hvilke ord og forståelsesrammer vi bruker, har mye å si for hva slags læring vi oppnår, ser etter og belønner, og hva slags læring som evt blir oversett. Disse innleggene fremhever derfor diverse begreper og forskning, og jeg forsøker å si noe om hva dette kan ha å si for læring og undervisning.  Det er for eksempel utvilsomt mange problemer med hvordan vi snakker om forståelse i forbindelse med læring og skole. Mange barn har ingen klar formening om hva det vil si å forstå noe, og føler mest av alt at dette er en slags mytisk kunnskapstilstand som de selv ikke har oppnådd. Men akkurat som at det å vokse opp ikke innebærer en helt nye bevissthetstilstand og endelig forståelse av virkeligheten, noe alle opplever når de innser at de nå er voksne, men at de føler seg omtrent som de gjorde da de var yngre, så er ikke kunnskap og forståelse et slags nytt nivå som vi med ett plutselig oppnår. To av innleggene tar opp dette spørsmålet i mer detalj.  På samme vi