Gå til hovedinnhold

"Jeg vet ikke"

Hvorfor er det så vanskelig å si "jeg vet ikke"? Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi ikke vet, og hvorfor belønner samfunnet folk som er skråsikre, ofte selv om de tar feil? 

Dette er noe jeg har lurt mye på, og skrevet om i mange tidligere innlegg (feks her og her). Dels fordi det er interessant å diskutere hvor en slik dårlig vane kan komme fra, men det er også interessant å tenke gjennom hvordan vi kan bli flinkere til å bruke dette og lignende uttrykk mer i hverdagen. Kan vi gjøre det mer sannsynlig, ja til og med belønnende, å innrømme at vi ikke vet ting? Kan vi bli ærligere, og mer presise i vår ærlighet?

Rammeverket for disse spørsmålene er kjent nok: Vi mennesker er tilbøyelige til å tro at vi kan mer enn vi faktisk kan, og vi er bedre til å legge merke til ting som bekrefter, heller enn avkrefter, de tingene vi tror på og står for. Vi danner oss lett meninger, og når disse meningene først har oppstått og blitt uttalt, så er det merkelig nok lettere for oss å forsvare disse enn å endre dem, selv om det siste i mange tilfeller er det beste man kan gjøre. Som nevnt i tidligere innlegg, så fungerer vår fornuft mer som en advokat enn som en forsker. Dvs, den er langt bedre til å rettferdiggjøre våre uttalelser og handlinger enn den er til å finne frem til noe som er mer sant. (Haidt 2012) 

Vi går fort opp spor i våre meninger og argumenter, og når disse sporene først finnes så foretrekker vi som regel å gå de samme sporene om og om igjen. 

Men hva skjer hvis man sier at man ikke vet, og gjerne før man prøver seg frempå med meninger man egentlig ikke har tenkt gjennom? Hvis fornuften vår er så god til å rettferdiggjøre det vi sier, så vil vel å si "jeg vet ikke" gjøre oss mer tilbøyelige til å rettferdiggjøre at vi ikke vet? Det er jo det som i flaut mange tilfeller egentlig er sannheten.

Vi liker godt å tenke at vi har rett. Men hvis vi er virkelig ærlige i dette ønsket, så er tryggeste veien til å faktisk ha rett, å si "jeg vet ikke." Det fremstår kanskje litt tøvete, men logisk sett så er jo dette riktig. 

Dessuten, hvis vi virkelig er interessert i å finne ut hva som er sant og komme videre i alskens kunnskapsområder, så må vi gjøre vårt beste for å ikke belemres med altfor mange feilaktige forestillinger og ideer. I vitenskapelige felter er dette en selvfølge, og alle forskere vet at forskning er en stadig kamp med vår tendens til å trekke feilaktige slutninger. 

Det er klart at vi verken bør eller kan nærme oss alle aspekter i livene våre med en slags vitenskapelig holdning. Men hvor mye, og hva slags sannheter trenger vi mennesker egentlig? Hvordan skal vi forholde oss til idealer og forventninger, og når går disse fra å være viktige ledestjerner til å være forstyrrende og misvisende?  

Vi lever jo selvsagt i en kunnskapskultur, og ingen vil benekte at kunnskap har en enormt viktig rolle i mye av det som er best i livene våre. Men bare fordi kunnskap er bra i mange sammenhenger, så betyr jo ikke dette nødvendigvis at vi alltid vil ha mer kunnskap på alle områder, og særlig ikke hvis denne kunnskapen er av lav kvalitet. Dessuten, kanskje denne kunnskapskulturen gjør oss tilbøyelige til å late som om vi har kunnskap når vi egentlig ikke vet? Hvis det i en kultur er bra å vite, da er det ikke rart at enkeltindivider forsøker så godt de kan på å fremstå som om de vet, uavhengig av hva som faktisk er tilfelle, siden vi uansett som regel slipper unna uten å bli testet. 

Det kan til og med være at denne kulturens påvirkning stikker så dypt at vi virkelig tror at vi vet, når vi står der og snakker om ting vi ikke har noen forutsetning for å vite noe om (tidligere omtalt her og her). At vi mennesker ender opp med å tro på egne løgner er jo i alle fall ikke noe nytt. 

Inntil videre, før vi eventuelt løser alle disse problemene med mer kunnskap om menneskelig psykologi og reduserer alle tanker og følelser til oversiktlige og entydige atomer i fri dressur, så kan jo litt mer "lært kunnskapsløshet" være noe å dyrke? 


Praktiske tips

It is easier to act yourself into a new way of thinking, 
than it is to think yourself into a new way of acting.” 
— Millard Fuller

La oss si at dette er mulig, og at vi alle kan bli litt mindre påståelige og kunnskapsrike ved å regelmessig erklære vår kunnskapsløshet. Hvis vår adferd tilstrekkelig ofte modelleres etter en slags åpen og/eller naiv kunnskapsløshet, vil vi dermed også anstrenge oss litt mer for å rettferdiggjøre slik adferd ovenfor oss selv og andre? 

Her er noen irriterende simple, men muligens velfungerende måter å utfordre seg selv til å leve et mer ærlig og kunnskapsløst liv. For artighets skyld har jeg også skrevet inn noen belønninger til noen av handlingene. I litteraturlisten har jeg inkludert endel bøker som omtaler relaterte tema. 
  • Si "jeg vet ikke" til deg selv i speilet hver dag. Belønn deg selv med å tenke "idiot" når en eller annen idiot sier noe dumt på tv (eller youtube).  
  • Si "jeg vet ikke" 1-5 ganger om dagen i sosialt lag. Belønn deg selv med en hårreisende skråsikker påstand en gang i uken. 
  • Vær på vakt etter følelsen av å ønske å forsvare en uttalelse du nettopp gjorde, som åpenbart var helt feil. Stopp opp, og si heller noe slikt som "Beklager, der tok jeg åpenbart feil."  
  • Hver gang du hører noen andre, folk du kjenner eller folk i media, si ting som "jeg vet ikke", gjør det til en vane å si til deg selv, "Ah, endelig et ærlig menneske!" 
  • Tar gjerne imot andre ideer her. 

Det er klart, det finnes de som sier "jeg vet ikke" som en strategi for å unngå spørsmål, og det er helt sikkert mange som kan ha godt av å lære å være mer selvsikre på egne meninger. Det er så ofte de feil menneskene som er skråsikre, og mange av de usikre har egentlig mye bra å komme med. Men sånn jevnt over synes jeg vi alle kan bidra til mer rom og romslighet i det private og i offentligheten, vet å være mer åpne på alt vi ikke vet. 

Kilde: Max-Planck-Gesellschaft


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Dunning, David, (2005), Self-Insight: Roadblocks and Detours on the Path to Knowing Thyself, Taylor and Francis
  • Firestein, Stuart, (2012), Ignorance: How It Drives Science, Oxford University Press
  • Haidt, Jonathan, (2012), The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion, Pantheon
  • Holmes, Jamie, (2015), Nonsense: The Power of Not Knowing, Crown
  • Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, (2011), "Why do humans reason? Arguments for an argumentative theory",  Behavioral and Brain Sciences, (2011) 34, ss.57–111 (lenke)
  • Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, (2017), The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding, Penguin
  • Nichols, Tom, (2017), The Death of Expertise. The Campaign agains Established Knowledge and Why it Matters, Oxford University Press
  • Schultz, Kathryn, (2010) Being Wrong; Adventures in the Margin of Error, Harper Collins
  • Sloman, Steven, og Fernbach, Philip, (2017), The Knowledge Illusion: Why We Never Think Alone, Pan Books
  • Tett, Gillian, (2015), The Silo Effect: The Peril of Expertise and the Promise of Breaking Down Barriers,  Simon & Schuster, Kindle Edition
  • Trouche, Emmanuel; Johansson, Petter; Hall, Lars; Mercier, Hugo, (2015), "The Selective Laziness of Reasoning", Cognitive Science, 40 (2016) ss.2122–2136 (lenke)
  • Vassnes, Bjørn, (2020), Tankens fallgruver. En guide for deg som ikke liker å bli lurt, Cappelen Damm

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Forventer vi for mye av skolen?

Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.  Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et

Mer om lek, læring og aldersblanding

Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray . Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.  Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her , og om aldersblanding her og her . Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål .  Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.  Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når ba

Hva om ungdom ikke måtte gå på skole?

Jeg skal forsøke et litt annerledes innlegg her, en slags kommentert videoliste. Temaet er North Star , et alternativ til ungdomsskole og videregående som startet i Massachusetts i 1996, og som nå har fått endel avleggere i USA, samt et senter på Filippinene . Jeg har allerede skrevet et innlegg om North Star og boken som grunnlegger Kenneth Danford har skrevet, Learning is natural, school is optional , fra 2019 . Du finner Danfords nettside, hvor han publiserer jevnlige blogginnlegg, her . La oss starte med denne korte videoen, et klipp fra filmen Self Taught. Se den før du leser videre, bare halvannet minutt lang. Det grunnleggende spørsmålet som Kenneth Danford og Joshua Hornick stilte når de startet North Star i 1996 var: Hva vil skje om vi ikke plasserer ungdom i et miljø med obligatorisk undervisning og oppmøte, men mer bare et sted å være, hvor de kan gjøre hva de vil, og komme og gå når de vil? Det underliggende spørsmålet er: Må virkelig ungdom gå på skole for å lyk