"Jeg vet ikke"

Hvorfor er det så vanskelig å si "jeg vet ikke"? Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi ikke vet, og hvorfor belønner samfunnet folk som er skråsikre, ofte selv om de tar feil? 

Dette er noe jeg har lurt mye på, og skrevet om i mange tidligere innlegg (feks her og her). Dels fordi det er interessant å diskutere hvor en slik dårlig vane kan komme fra, men det er også interessant å tenke gjennom hvordan vi kan bli flinkere til å bruke dette og lignende uttrykk mer i hverdagen. Kan vi gjøre det mer sannsynlig, ja til og med belønnende, å innrømme at vi ikke vet ting? Kan vi bli ærligere, og mer presise i vår ærlighet?

Rammeverket for disse spørsmålene er kjent nok: Vi mennesker er tilbøyelige til å tro at vi kan mer enn vi faktisk kan, og vi er bedre til å legge merke til ting som bekrefter, heller enn avkrefter, de tingene vi tror på og står for. Vi danner oss lett meninger, og når disse meningene først har oppstått og blitt uttalt, så er det merkelig nok lettere for oss å forsvare disse enn å endre dem, selv om det siste i mange tilfeller er det beste man kan gjøre. Som nevnt i tidligere innlegg, så fungerer vår fornuft mer som en advokat enn som en forsker. Dvs, den er langt bedre til å rettferdiggjøre våre uttalelser og handlinger enn den er til å finne frem til noe som er mer sant. (Haidt 2012) 

Vi går fort opp spor i våre meninger og argumenter, og når disse sporene først finnes så foretrekker vi som regel å gå de samme sporene om og om igjen. 

Men hva skjer hvis man sier at man ikke vet, og gjerne før man prøver seg frempå med meninger man egentlig ikke har tenkt gjennom? Hvis fornuften vår er så god til å rettferdiggjøre det vi sier, så vil vel å si "jeg vet ikke" gjøre oss mer tilbøyelige til å rettferdiggjøre at vi ikke vet? Det er jo det som i flaut mange tilfeller egentlig er sannheten.

Vi liker godt å tenke at vi har rett. Men hvis vi er virkelig ærlige i dette ønsket, så er tryggeste veien til å faktisk ha rett, å si "jeg vet ikke." Det fremstår kanskje litt tøvete, men logisk sett så er jo dette riktig. 

Dessuten, hvis vi virkelig er interessert i å finne ut hva som er sant og komme videre i alskens kunnskapsområder, så må vi gjøre vårt beste for å ikke belemres med altfor mange feilaktige forestillinger og ideer. I vitenskapelige felter er dette en selvfølge, og alle forskere vet at forskning er en stadig kamp med vår tendens til å trekke feilaktige slutninger. 

Det er klart at vi verken bør eller kan nærme oss alle aspekter i livene våre med en slags vitenskapelig holdning. Men hvor mye, og hva slags sannheter trenger vi mennesker egentlig? Hvordan skal vi forholde oss til idealer og forventninger, og når går disse fra å være viktige ledestjerner til å være forstyrrende og misvisende?  

Vi lever jo selvsagt i en kunnskapskultur, og ingen vil benekte at kunnskap har en enormt viktig rolle i mye av det som er best i livene våre. Men bare fordi kunnskap er bra i mange sammenhenger, så betyr jo ikke dette nødvendigvis at vi alltid vil ha mer kunnskap på alle områder, og særlig ikke hvis denne kunnskapen er av lav kvalitet. Dessuten, kanskje denne kunnskapskulturen gjør oss tilbøyelige til å late som om vi har kunnskap når vi egentlig ikke vet? Hvis det i en kultur er bra å vite, da er det ikke rart at enkeltindivider forsøker så godt de kan på å fremstå som om de vet, uavhengig av hva som faktisk er tilfelle, siden vi uansett som regel slipper unna uten å bli testet. 

Det kan til og med være at denne kulturens påvirkning stikker så dypt at vi virkelig tror at vi vet, når vi står der og snakker om ting vi ikke har noen forutsetning for å vite noe om (tidligere omtalt her og her). At vi mennesker ender opp med å tro på egne løgner er jo i alle fall ikke noe nytt. 

Inntil videre, før vi eventuelt løser alle disse problemene med mer kunnskap om menneskelig psykologi og reduserer alle tanker og følelser til oversiktlige og entydige atomer i fri dressur, så kan jo litt mer "lært kunnskapsløshet" være noe å dyrke? 

Praktiske tips

“It is easier to act yourself into a new way of thinking, 

than it is to think yourself into a new way of acting.” 

— Millard Fuller

La oss si at dette er mulig, og at vi alle kan bli litt mindre påståelige og kunnskapsrike ved å regelmessig erklære vår kunnskapsløshet. Hvis vår adferd tilstrekkelig ofte modelleres etter en slags åpen og/eller naiv kunnskapsløshet, vil vi dermed også anstrenge oss litt mer for å rettferdiggjøre slik adferd ovenfor oss selv og andre? 

Her er noen irriterende simple, men muligens velfungerende måter å utfordre seg selv til å leve et mer ærlig og kunnskapsløst liv. For artighets skyld har jeg også skrevet inn noen belønninger til noen av handlingene. I litteraturlisten har jeg inkludert endel bøker som omtaler relaterte tema. 

• Si "jeg vet ikke" til deg selv i speilet hver dag. Belønn deg selv med å tenke "idiot" når en eller annen idiot sier noe dumt på tv (eller youtube).  
• Si "jeg vet ikke" 1-5 ganger om dagen i sosialt lag. Belønn deg selv med en hårreisende skråsikker påstand en gang i uken. 
• Vær på vakt etter følelsen av å ønske å forsvare en uttalelse du nettopp gjorde, som åpenbart var helt feil. Stopp opp, og si heller noe slikt som "Beklager, der tok jeg åpenbart feil."  
• Hver gang du hører noen andre, folk du kjenner eller folk i media, si ting som "jeg vet ikke", gjør det til en vane å si til deg selv, "Ah, endelig et ærlig menneske!" 
• Tar gjerne imot andre ideer her. 

Det er klart, det finnes de som sier "jeg vet ikke" som en strategi for å unngå spørsmål, og det er helt sikkert mange som kan ha godt av å lære å være mer selvsikre på egne meninger. Det er så ofte de feil menneskene som er skråsikre, og mange av de usikre har egentlig mye bra å komme med. Men sånn jevnt over synes jeg vi alle kan bidra til mer rom og romslighet i det private og i offentligheten, vet å være mer åpne på alt vi ikke vet. 

Kilde: Max-Planck-Gesellschaft

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Litteraturliste

• Dunning, David, (2005), Self-Insight: Roadblocks and Detours on the Path to Knowing Thyself, Taylor and Francis
• Firestein, Stuart, (2012), Ignorance: How It Drives Science, Oxford University Press
• Haidt, Jonathan, (2012), The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion, Pantheon
• Holmes, Jamie, (2015), Nonsense: The Power of Not Knowing, Crown
• Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, (2011), "Why do humans reason? Arguments for an argumentative theory",  Behavioral and Brain Sciences, (2011) 34, ss.57–111 (lenke)
• Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, (2017), The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding, Penguin
• Nichols, Tom, (2017), The Death of Expertise. The Campaign agains Established Knowledge and Why it Matters, Oxford University Press
• Schultz, Kathryn, (2010) Being Wrong; Adventures in the Margin of Error, Harper Collins
• Sloman, Steven, og Fernbach, Philip, (2017), The Knowledge Illusion: Why We Never Think Alone, Pan Books
• Tett, Gillian, (2015), The Silo Effect: The Peril of Expertise and the Promise of Breaking Down Barriers,  Simon & Schuster, Kindle Edition
• Trouche, Emmanuel; Johansson, Petter; Hall, Lars; Mercier, Hugo, (2015), "The Selective Laziness of Reasoning", Cognitive Science, 40 (2016) ss.2122–2136 (lenke)
• Vassnes, Bjørn, (2020), Tankens fallgruver. En guide for deg som ikke liker å bli lurt, Cappelen Damm