Når vi gjør et forsøk å diskutere noe så er det temmelig viktig å være tydelig på hva det er man faktisk diskuterer. Vi mennesker er eksperter på å snakke forbi hverandre, så man kan nesten ikke være tydelig nok, om man vil oppnå noenlunde klarhet.
Når man snakker om skole og læring så kan vi alltid plassere denne samtalen på flere forskjellige nivåer. Disse nivåene gir oss forskjellige rammer for hva som kan diskuteres, og hva som er så å si udiskutabelt, hva som er utenfor samtalens rammer.
Hvis vi tar de formelle rammene for gitt, med lovverk og dagens skolestruktur, så kan man drøfte metoder, læreverk, tverrfaglighet, klasseromsorganisasjon, omvendt klasserom, bruk av hjemmelekser, underveisvurdering med og uten karakter, og mye mye mer. Alt dette og mer kan da diskuteres uten at man stiller spørsmål ved de rammene som lovverk og skoleadministrasjon definerer. Det er vel på dette nivået at mesteparten av samtalen om skolen foregår idag?
Om man forsøker å gjennomføre en samtale på et annet nivå, så kan man for eksempel drøfte disse lovene og reglene. Er det ikke slik at dette lovverket står i veien for mye god læring og skoledrift? Alltid? Noen ganger? Hva om en ikke hadde skoleklasser inndelt etter alder? (mer om det her) Hva om vi ikke alle måtte lære det samme? Vi tar for gitt at skolen må ha en læreplan, men glemmer at læreplanen er en temmelig ny oppfinnelse (omtalt her). (Det samme gjelder jo strengt tatt skolen, men det kommer kanskje litt an på hva man legger i ord som ny og gammel.)
Men fire-fem generasjoner er ikke spesielt mye, og bare innenfor de siste tre generasjonene så har skolen forandret seg en hel del. Så det er lite som tilsier at dagens lovverk og ordninger kommer til å vare for evig, og vi kan ikke påstå at vi med sikkerhet vet at det nåværende systemet er bedre enn alternativene, fordi det ikke finnes noen reelle alternativer.
For min del gir det mening å tydeliggjøre et slik skille, slik at vi ser tydelig hva det er som diskuteres, hva det er som tas for gitt. De to typene samtaler kan dessuten fint foregå samtidig, ja de bør helst foregå samtidig, for vi må på en og samme tid diskutere hvordan vi kan gjøre ting bedre akkurat her og nå, og søke etter hvordan vi kan organisere oss best mulig i fremtiden.
Hvis man diskuterer hvordan barna bør lære, men tar for gitt at det finnes en læreplan som sier hva alle skal lære, så er jo det åpenbart en ganske annen diskusjon enn den som stiller spørsmål ved behovet for en slik læreplan. Den første typen samtale er åpenbart langt mer vanlig, og den andre stiller spørsmål ved noe som antas å være en selvfølgelighet, til den grad at mange sikkert er tilbøyelige til å avvise et slikt perspektiv som enten dumt eller urealistisk.
En av mine hovedpåstander i innleggene her er at vårt eget erfaringsgrunnlag, samt den forskningen som finnes på skole, læring og utviklingspsykologi, ikke gir oss noe god idé om hvilke andre muligheter som finnes der ute. Trenger barn å lære på den måten vi tvinger dem til å lære idag? Hvis man svarer ja her, hvilke argumenter bruker man? (hvis det er at de lykkes bedre senere i livet, her og her er to foreløpige motsvar til en slik argumentasjon).
Vi har endel anekdotiske erfaringer som tilsier at det ikke trenger å være slik, og antallet slike erfaringer begynner å bli så mange at det snart er pinlig at det ikke finnes mer systematisk forskning på dette feltet (se tidligere innlegg her på bloggen, feks her, her, her og her, for noen eksempler som jeg ikke skal bruke mer plass på nå). Dette gjør at samtalen om skolen foregår på et manglende sammenligningsgrunnlag, vi vet som sagt for lite om alternativene, og vi tar skolen i sin nåværende form så selvfølgelig at vi ikke engang tenker på å stille spørsmål ved den. Eller, vi stiller spørsmål, men de går sjelden så veldig dypt.
Hva om ungdommer ikke måtte gå på skole? Men de må de jo, kan man svare, og dermed vet man på hvilket nivå man er interessert i å debattere. Likevel kan man spørre, må de virkelig det? At man som en familie eller som et samfunn ikke tør gjøre annet, eller tror at det er det riktigste å gjøre, uten å ha undersøkt alternativene, sier mer om vår medfødte konformisme enn om vår reelle innsikt i hva barn og unge trenger.
Alternativet jeg snakker om er ikke hjemmeundervisning slik det foregår i dag, men en annen måte å organisere steder hvor barn og unge kan være. Det er veldig viktig her å ikke blande sammen debatten om å gi barn og unge et sted å være mens foreldrene er på jobb, med debatten om hvordan vi best mulig kan legge opp til god læring og sosial utvikling. Altså, det er veldig mye som tilsier at vi burde tilby alle sammen et gratis og inkluderende sted å være på dagtid. Men at dette stedet først og fremst skal være et sted hvor man tilbyr obligatorisk fagundervisning i alderssegregerte klasser, hvorfor er det så selvfølgelig?
Jeg innser at dette er ideer som for mange fremstår som enten for idealistiske, eller urealistiske, eller hvordan nå enn dette måtte fremstå for leseren. Likevel, gitt alt det jeg har sett og hørt om, gjennom bøker og samtaler og observasjoner, beskrevet her på bloggen og i mange av de bøkene jeg har referert til, så er jeg overbevist om at det går an. Ikke perfekt, ikke på noe som helst vis, men like bra som det som foregår på skolen idag, og kanskje bedre.
Skolen, slik den eksisterer idag, vil kanskje fortsette å være der, kanskje som et av flere muligheter barna kan velge mellom. Og bare tenk på den psykologiske forskjellen det er å føles som om du er tvunget å være et sted, og det å selv ha valgt å være der. For endel elever som har hatt hjemmeundervisning eller gått på alternative skoler så oppleves skolen litt på denne måten, det er et sted de nå har valgt å være, og det endrer utgangspunktet for trivsel og engasjement.
For de som vil høre mer om slike tanker så kan dere for eksempel høre på noen av de samtalene jeg har hatt på podkasten med folk som driver med alternative former for pedagogikk. Samtalen med Kenneth Danford kan være et fint sted å starte.
Når man snakker om skole og læring så kan vi alltid plassere denne samtalen på flere forskjellige nivåer. Disse nivåene gir oss forskjellige rammer for hva som kan diskuteres, og hva som er så å si udiskutabelt, hva som er utenfor samtalens rammer.
Hvis vi tar de formelle rammene for gitt, med lovverk og dagens skolestruktur, så kan man drøfte metoder, læreverk, tverrfaglighet, klasseromsorganisasjon, omvendt klasserom, bruk av hjemmelekser, underveisvurdering med og uten karakter, og mye mye mer. Alt dette og mer kan da diskuteres uten at man stiller spørsmål ved de rammene som lovverk og skoleadministrasjon definerer. Det er vel på dette nivået at mesteparten av samtalen om skolen foregår idag?
 |
| Kilde: Spencer Means, Flickr |
Om man forsøker å gjennomføre en samtale på et annet nivå, så kan man for eksempel drøfte disse lovene og reglene. Er det ikke slik at dette lovverket står i veien for mye god læring og skoledrift? Alltid? Noen ganger? Hva om en ikke hadde skoleklasser inndelt etter alder? (mer om det her) Hva om vi ikke alle måtte lære det samme? Vi tar for gitt at skolen må ha en læreplan, men glemmer at læreplanen er en temmelig ny oppfinnelse (omtalt her). (Det samme gjelder jo strengt tatt skolen, men det kommer kanskje litt an på hva man legger i ord som ny og gammel.)
Men fire-fem generasjoner er ikke spesielt mye, og bare innenfor de siste tre generasjonene så har skolen forandret seg en hel del. Så det er lite som tilsier at dagens lovverk og ordninger kommer til å vare for evig, og vi kan ikke påstå at vi med sikkerhet vet at det nåværende systemet er bedre enn alternativene, fordi det ikke finnes noen reelle alternativer.
For min del gir det mening å tydeliggjøre et slik skille, slik at vi ser tydelig hva det er som diskuteres, hva det er som tas for gitt. De to typene samtaler kan dessuten fint foregå samtidig, ja de bør helst foregå samtidig, for vi må på en og samme tid diskutere hvordan vi kan gjøre ting bedre akkurat her og nå, og søke etter hvordan vi kan organisere oss best mulig i fremtiden.
Hvis man diskuterer hvordan barna bør lære, men tar for gitt at det finnes en læreplan som sier hva alle skal lære, så er jo det åpenbart en ganske annen diskusjon enn den som stiller spørsmål ved behovet for en slik læreplan. Den første typen samtale er åpenbart langt mer vanlig, og den andre stiller spørsmål ved noe som antas å være en selvfølgelighet, til den grad at mange sikkert er tilbøyelige til å avvise et slikt perspektiv som enten dumt eller urealistisk.
En av mine hovedpåstander i innleggene her er at vårt eget erfaringsgrunnlag, samt den forskningen som finnes på skole, læring og utviklingspsykologi, ikke gir oss noe god idé om hvilke andre muligheter som finnes der ute. Trenger barn å lære på den måten vi tvinger dem til å lære idag? Hvis man svarer ja her, hvilke argumenter bruker man? (hvis det er at de lykkes bedre senere i livet, her og her er to foreløpige motsvar til en slik argumentasjon).
Vi har endel anekdotiske erfaringer som tilsier at det ikke trenger å være slik, og antallet slike erfaringer begynner å bli så mange at det snart er pinlig at det ikke finnes mer systematisk forskning på dette feltet (se tidligere innlegg her på bloggen, feks her, her, her og her, for noen eksempler som jeg ikke skal bruke mer plass på nå). Dette gjør at samtalen om skolen foregår på et manglende sammenligningsgrunnlag, vi vet som sagt for lite om alternativene, og vi tar skolen i sin nåværende form så selvfølgelig at vi ikke engang tenker på å stille spørsmål ved den. Eller, vi stiller spørsmål, men de går sjelden så veldig dypt.
Hva om ungdommer ikke måtte gå på skole? Men de må de jo, kan man svare, og dermed vet man på hvilket nivå man er interessert i å debattere. Likevel kan man spørre, må de virkelig det? At man som en familie eller som et samfunn ikke tør gjøre annet, eller tror at det er det riktigste å gjøre, uten å ha undersøkt alternativene, sier mer om vår medfødte konformisme enn om vår reelle innsikt i hva barn og unge trenger.
Alternativet jeg snakker om er ikke hjemmeundervisning slik det foregår i dag, men en annen måte å organisere steder hvor barn og unge kan være. Det er veldig viktig her å ikke blande sammen debatten om å gi barn og unge et sted å være mens foreldrene er på jobb, med debatten om hvordan vi best mulig kan legge opp til god læring og sosial utvikling. Altså, det er veldig mye som tilsier at vi burde tilby alle sammen et gratis og inkluderende sted å være på dagtid. Men at dette stedet først og fremst skal være et sted hvor man tilbyr obligatorisk fagundervisning i alderssegregerte klasser, hvorfor er det så selvfølgelig?
Jeg innser at dette er ideer som for mange fremstår som enten for idealistiske, eller urealistiske, eller hvordan nå enn dette måtte fremstå for leseren. Likevel, gitt alt det jeg har sett og hørt om, gjennom bøker og samtaler og observasjoner, beskrevet her på bloggen og i mange av de bøkene jeg har referert til, så er jeg overbevist om at det går an. Ikke perfekt, ikke på noe som helst vis, men like bra som det som foregår på skolen idag, og kanskje bedre.
Skolen, slik den eksisterer idag, vil kanskje fortsette å være der, kanskje som et av flere muligheter barna kan velge mellom. Og bare tenk på den psykologiske forskjellen det er å føles som om du er tvunget å være et sted, og det å selv ha valgt å være der. For endel elever som har hatt hjemmeundervisning eller gått på alternative skoler så oppleves skolen litt på denne måten, det er et sted de nå har valgt å være, og det endrer utgangspunktet for trivsel og engasjement.
For de som vil høre mer om slike tanker så kan dere for eksempel høre på noen av de samtalene jeg har hatt på podkasten med folk som driver med alternative former for pedagogikk. Samtalen med Kenneth Danford kan være et fint sted å starte.
_____________________________
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Jeg har også brukt endel tid på å samle litteratur om relevant forskning, alternativ pedagogikk og mye mer. Den oppdateres jevnlig, og er tilgjengelig her:
Litteraturliste
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Jeg har også brukt endel tid på å samle litteratur om relevant forskning, alternativ pedagogikk og mye mer. Den oppdateres jevnlig, og er tilgjengelig her:
Litteraturliste