Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.
Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et slik kritisk blikk.
Men hva koker all denne skolekritikken min ned til? Fokuset endrer seg litt over tid, men akkurat nå vil jeg formulere den omtrent slik:
Et hovedproblem er at vi forventer for mye av skolen. Skolen har gått fra å være en av mange institusjoner og tilnærminger som skal gjøre samfunnsborgernes liv godt og noenlunde rettferdig, til å bli hovedtilnærmingen. Dette gjør skolen dårligere i stand til å gjøre den jobben den mer realistisk kan forventes å gjøre.
Det er selvsagt nok av potensielle innvendinger til en slik formulering. Har vi ikke også politikere og andre som kjemper for skattereformer, mer rettferdig helsepolitikk, kritiserer NAV og andre institusjoner, diskuterer Norges rolle i verden, osv? Selvsagt, men når vi drøfter individets tilstand i samfunnet, problemer og muligheter, så faller overraskende mye av ansvaret på skolen, som skal skape sosial mobilitet (noe den ikke gjør, effekten er kanskje til og med motsatt), fremme kritisk tenkning og slik motvirke konspirasjonsteorier og antidemokratiske tendenser (mer om dette nedenfor, og på denne podkastepisoden av Lars og Pål), skape økonomisk vekst (utdanningsøkonomiens kjepphest, mer om dette her og her), fremme livsmestring (mer om det tema her og her), for å nevne noen eksempler.
Men hva om skolen og skolens resultater minst like mye er en effekt av andre samfunnsmessige strukturer, som den kan forventes å forandre disse? Hva om den står, om enn ikke maktesløs, så i det minste temmelig svak, om vi forventer at den skal kunne hamle opp med disse strukturene og tendensene? (se Downey 2020 for en fin diskusjon av denne tematikken).
Det er lett å drive symbolsk skolepolitikk, i den forstand at det er lett å sette opp fine mål, som er så vage at det er vanskelig å være uenig med dem, og gjennomføre reformer med usikker effekt. Hva har vi oppnådd med disse høye forventningene og idealene?
 |
| Kilde: Cristian Carrara, Flickr |
Lesing som eksempel
Etter 20 år med PISA så ser det ut til at det nasjonale gjennomsnittet i lesing er omtrent det samme, bare at de svakeste leserne er enda litt svakere (Jensen et al 2020, s.25 og 31). Skolen ser ikke ut til å ha skapt bedre lesere på disse årene.
Hva med leselyst? I 2018 oppga femti prosent av ungdommene (40 prosent av jentene og 61 prosent av guttene) at "jeg leser ikke for fornøyelsens skyld", noe som er en tydelig nedgang på 20 år (Roe 2020, s.111) Dette på tross av at vi har satt inn store tiltak i skolen for å motvirke denne trenden (ibid, s.131). Det pekes på av viktigheten av "lærernes rolle i arbeidet med å få elevene til å bli glade i å lese, og mye tyder på at lærere som er bevisste på betydningen av å inspirere elevene til å lese i fritiden, kan bidra positivt i arbeidet med å gi alle elever like muligheter til å bli glade i å lese. De kan for eksempel være gode lesende forbilder, foreslå lesestoff som engasjerer elevene, og ikke minst gjøre arbeidet med tekster i klasserommet spennende og utfordrende for elevene. Og klarer de det, er det grunn til å tro at mange elever både kan oppnå bedre lese- forståelse – og dermed også bedre skoleprestasjoner." (ibid, s.132).
Men ærlig talt, kan vi virkelig forvente dette av skolen? I en tid hvor bøker blir stadig mindre populære blant både unge og voksne, noe som jeg antar kommer mye fra konkurransen fra telefoner, sosiale medier og ting som youtube, skal skolen, denne institusjonen som de fleste elever forbinder med kjedsomhet og umotiverende arbeidsoppgaver, klare å få elevene interessert i bøker? Virkelig?
Misforstå meg ikke, jeg er enormt glad i bøker, og jeg tror alle hadde hatt godt av å lese mer, det er jeg nesten skråsikker på. Men jeg aner ikke hvordan vi best skal få til dette, og jeg tror ikke skolemessig tvang vil hjelpe. I verste fall vil enda mer press her bare undergrave det vi forsøker å få til (for et annet innlegg om aspekter ved lesing, se her)
Kritisk tenking
Vi liker også å snakke om at kritisk tenking og samfunnskunnskap skal kunne virke som et motgift mot konspirasjonstenking og antidemokratiske tendenser. Men ser man ikke hvor uholdbart dette argumentet er? Blant ekstremister og konspirasjonsteoretikere, og særlig de som leder an i utformingen av disse, er det nok av smarte og velutdannede mennesker. Generelt så vet vi at intelligens ikke er noen garanti mot å ta feil, og den kan like godt anvendes i forsvaret av løgner og misforståelser (se Grant 2021, s.24-25, og Kahan et al 2017, og litt mer om et relatert tema her). For mange mennesker så er nok konspirasjonsteorier og lignende ideer like mye et symptom på vanskelige livskår, usikkerhet, reell og opplevd urettferdighet (Douglas et al 2017), og håndteres nok minst like godt ved å ta tak i disse sosiale problemene, ikke i skolen.
Man forsvarer ofte matematikk som skolefag med at det lærer oss å tenke. Heller ikke her skal det så mye til for å vise at dette ikke stemmer. Er matematikere de mest klartenkte menneskene iblant oss? Eller må vi kanskje innse at matematiske ferdigheter ikke har den overføringsverdi som vi liker å tro? (for mer om tema, se Schaanning 2015, og Caplan 2017, kap.2). Det er heller ikke nødvendigvis slik at matematikk gjør barn bedre til å kode (omtalt her).
Det er ikke det at skolen ikke kan bidra til at barn lærer å lese, liker bøker, tenker kritisk og ikke lar seg lure. Men hvor stor tror vi at denne innflytelsen kan være? 5 prosent, eller 50, eller 80? Innflytelsen er nok i alle fall mindre enn vi liker å tro, og den innsikten vil kanskje kunne få oss til å se etter andre tiltak, og revurdere skolens rolle, og skylde litt mindre på skole og lærere når vi observerer samfunnstrender vi ikke liker.
Redningsmann og syndebukk
Skolen rolle i dagens samfunn er både løsning og syndebukk. Det er skolens skyld at samfunnet er slik og slik, og at barn og unge ikke kan det og det, men det er også skolen som skal fikse disse problemene. Skolen skal løse alt det samfunnet ikke får til. Denne tendensen er blitt beskrevet og analyser i en rekke bøker (feks Anderson 2010, Sandel 2020, Caplan 2017, Frank 2016, Helsvig 2017), og det er på tide at vi tar inn over oss denne innsikten: Det er ikke nødvendigvis slik at høyere forventninger og vakrere idealer nødvendigvis driver oss mot bedre resultater. Om vi ikke er forsiktige, og formulerer og velger forventninger med omhu, så vil disse fort undergrave våre forsøk, og skuffelsen vil bli desto større, siden forventningene har gått opp.
Jeg har skrevet endel om alternativer andre steder på denne bloggen, og jeg tror de finnes (se feks her, her og her). Men så lenge våre forventninger og måten vi måler måloppnåelse beholder det smale fokuset de har idag, så vil slike alternative tilnærminger kveles lenge før de blir skikkelig utprøvd.
Skolen er en viktig institusjon, og lærere er viktige i samfunnet. Men ingen av oss blir bedre av å bare bli mer overlesset av ansvar. Kanskje vi kan litt mer aktivt kan forsøke å definere begrensninger, snevre inn noen ansvarsområder? Kanskje ideen om kunnskapssamfunnet og utdanning som løsning på alle våre problemer baserer seg på en misforståelse, eller kanskje rettere sagt, en overdrivelse?
Så, spør igjen, hva forventer vi av dagens skole, og vil den kunne klare å oppfylle våre forventninger? Vil vi kanskje kunne lykkes bedre i skolen og i samfunnet generelt, om ansvaret for disse oppgavene fordeles bredere?
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Andersson, Jenny, (2010), The Library and the Workshop: Social Democracy and Capitalism in the Knowledge Age, Stanford University Press
- Caplan, Bryan, (2017), The Case against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money, Princeton University Press
- Douglas, Karen M.; Sutton, Robbie M.; Cichocka, Alekandra, (2017), "The Psychology of Conspiracy Theories", Current Directions in Psychological Science, 2017, Vol. 26(6) ss.538–542
- Downey, Douglas B., (2020), How Schools Really Matter. Why Our Assumption about Schools and Inequality Is Mostly Wrong, University of Chicago Press
- Frank, Thomas, (2016), Listen, Liberal: Or, What Ever Happened to the Party of the People?, Metropolitan Books
- Frønes, Tove Stjern og Jensen, Fredrik (red.), (2020), Like muligheter til god leseforståelse?20 år med lesing i PISA, Universitetsforlaget (åpen tilgang)
- Grant, Adam (2021), Think Again: The Power of Knowing What You Don't Know, Viking
- Jensen, Fredrik; Frønes, Tove Stjern; Kjærnsli, Marit; Roe, Astrid (2020), "Lesing i PISA 2000–2018: Norske elevers lesekompetanse i et internasjonalt perspektiv", i Frønes og Jensen (red.) Like muligheter til god leseforståelse?20 år med lesing i PISA, Universitetsforlaget
- Helsvig, Kim, (2017), Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945-2017, Pax forlag
- Kahan, Dan M.; Peters, Ellen; Dawson, Erica Cantrell; Slovic, Paul, (2017), "Motivated numeracy and enlightened self-government" Behavioural Public Policy, 31.mai 2017 (lenke)
- Roe, Astrid, (2020), "Elevenes lesevaner og holdninger til lesing", i Frønes og Jensen (red.) Like muligheter til god leseforståelse?20 år med lesing i PISA, Universitetsforlaget
- Sandel, Michael, (2020), The Tyranny of Merit: What's Become of the Common Good? Farrar, Straus and Giroux, Kindle Edition
- Schaanning, Espen (2015), "Hvis skolematematikken ikke fantes", Arr, Nr.4 2015 (lenke)