Gå til hovedinnhold

Kampen om forsøkene: Hva har vi lært, og hva kan vi lære?

Å skrive er et utrolig nyttig verktøy for å finne ut litt mer om hva man egentlig mener. Som jeg har skrevet om tidligere (her og her) så er det ikke så enkelt å vite hva vi egentlig mener om ting og tang, og bare det å forsøke å skrive det ned kan stikke hull i mange av de tingene man antok var solide overbevisninger eller argumenter. 

Å skrive disse blogginnleggene om skole har vært nyttig, mest av alt fordi mange lesere har signalisert at innleggene uttrykker ting som de selv har tenkt på. Det er alltid en viss betryggende følelse i å oppdage at ens egne tanker og intuisjoner overlapper bra med hva andre opplever.

Når det gjelder skolekritikk så er dette spesielt fremtredende synes jeg, fordi jeg opplever at mine stadig mer kritiske tanker om skole overlapper stadig mindre med hva som ser ut til å være mer allmenne syn. Jo mer man tenker over det, jo mer absurd fremstår endel av de tingene vi forsøker å gjøre på skolen, og mye av skolens effekt virker paradoksalt nok å gjøre mange barn mindre interesserte og nysgjerrige (mer om dette her). 

Så hvorfor ser det likevel ut til at kritikk av skolen har så lite innflytelse på hvordan vi driver skole? Kan det virkelig forklares først og fremst med systemtreghet og svakheter med hvordan byråkratier fungerer? Litt av håpet mitt i skrivingen av disse innleggene er at jeg skal få noen kritiske kommentarer og innspill som skal kunne gjøre ideene mine her litt mer nyanserte. Skuffende nok har de aller fleste tilbakemeldingene så langt vært utelukkende positive. 

Vel, jeg er ikke sikker på hva det betyr. Uansett, her er noen tema jeg har fundert endel på i det siste, og særlig om hva vi kan lære av ting som hjemmeundervisning og andre alternative tilnærminger.  

Hjemmeundervisningens læringsverdi


Noen av de tekstene jeg har skrevet handler om hjemmeundervisningen og dens relasjon til den offentlige skolen. Her er minst tre hovedpoenger å ta med seg: 

  • Hjemmeundervisningen truer på ingen måte den offentlige skolen (det finnes anslagsvis et par hundre barn som får hjemmeundervisning i Norge, mer info på nettsidene til Norsk Hjemmeundervisningsforbund). Hjemmeundervisning har vært lov lenge, og det har ikke vært spesielt behov for å hindre at alle foreldre tar barna ut fra skolen. Det er, og kommer mest sannsynligvis til å forbli, et marginalt fenomen. 
  • Hjemmeundervisning burde kunne lære oss en hel del om hvordan barn kan lære i ganske andre kontekster, med betydelig mindre struktur og tvang og obligatoriske emner, enn det de gjør på skolen. 
  • Hjemmeundervisningen tilbyr en sikkerhetsventil for de barn og deres foresatte som befinner seg i skolesituasjoner (mobbing, sterk mistrivsel, etc) som gjør denne til et skadelig sted å være for barnet. Tall på dette er selvsagt usikre, men det hevdes at så mye som 60000 barn blir mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere (lenke). Man kan forvente at endel av disse sakene kan ordnes innenfor skolekontekst, men når man vet at mobbing går sterkt ut over disse barnenes fremtidige liv, og at det i mange tilfeller ikke blir bedringer i situasjoner, så er det vel ikke spesielt kontroversielt å hevde at hjemmeundervisning hører hjemme som en løsning der hvor det er behov for det? 
Bare så det er sagt, det finnes noen dårlige argumenter som ofte brukes mot hjemmeundervisning:
  • Barna vil ikke få nok sosial læring/trening i en slik kontekst: Denne påstanden baserer seg på endel antakelser som ved nærmere ettersyn lett kollapser. Mange av dem som bruker dette argumentet mot hjemmeundervisning har interessant nok aldri møtt et barn som har blitt undervist hjemme, noe som i seg selv burde skape en viss usikkerhet angående argumentets holdbarhet. Kan det hende at dette er en fordom, og ikke noe mer? Skolen er en temmelig ny institusjon i menneskenes historie, men påstår man derfor at menneskene før skolen ble oppfunnet var sosialt inkompetente alle mann? Så å si alle barn som har hjemmeundervisning har en temmelig rik sosial omgang med folk i alle aldre, og i mange tilfeller er denne sosiale erfaringen mer rik og variert enn den man får i skolen (mer om dette temaet i dette tidligere innlegget). 
  • Historier om barn som har blitt hold fanget, blitt misbrukt av familien: Dette er grusomt og ingen forsvarer noe slikt. De fleste forsvarere av hjemmeundervisning i Norge er tydelige på at de ikke har noe imot kontakt med myndigheter for å gjøre det man kan for å unngå at noen barn havner i slike situasjoner. Omsorgssvikt og det som verre er, er dessverre noe som altfor mange barn opplever, og alle står forent i kampen mot dette. 

Fordelene med felles løsninger

Likevel, selv om det er mye fint å si om hjemmeundervisning, så tror jeg ikke det er her løsningen ligger. Det er mange årsaker til dette. Norge har veldig gode velferds- og pensjonsordninger, og vi har gjort mye for å gjøre det mulig for alle som ønsker å være i arbeid å være det. Vi tilbyr gratis skole for alle, akkurat som vi tilbyr helsetjenester, og det er ikke tvil om at det finnes kilder her til et egalitært og solidarisk samfunn, hvor vi alle støtter hverandre i fellesskap gjennom ting som skattebetaling og demokratiske institusjoner og lovverk. 

Sånn som det er nå så får man for eksempel ikke mulighet til å feks samle pensjonspoeng om man velger å være hjemme med barnet sitt og drive hjemmeundervisning. Jeg vet ikke om det er flere kvinner enn menn som ender opp med å være hjemme med barna, men det ville i så fall vært en interessant ting å undersøke. 

Jeg synes i alle fall det er noe veldig fint og verdifullt med felles og noenlunde universelle løsninger, også på skolespørsmålet. Det er bare det, at det vi gjør idag, på så mange vis, i beste fall kan kalles mangelfullt. Den fellesskolen som alle barn kan gå på, helt gratis, kunne da vært organisert annerledes enn den er idag? 


Paul Klee, Tragedie, kilde: Wikimedia Commons


Vi trenger flere forsøk


Gitt endel åpenbare svakheter ved skolen (mange lærer lite, mye mistrivsel og kjedsomhet, ineffektiv måte å lære på, se feks dette innlegget, og om mental helse her og her) så er det overraskende at vi ikke eksperimenterer mye mer med andre tilnærminger og løsninger. Selvsagt, man skal ikke eksperimentere med barns liv og læring kan man si. Alternativer må gjennomtenkte, og vise stort hensyn til de barna som evt deltar. Men dette er da mulig å få til. 

Jeg har skrevet om flere alternativer til den vanlige skolen, som alle er allerede utprøvd i lang tid, og som lett ville kunne vært tilrettelagt for en norsk kontekst (se lenke til noen av dem her). Store systemendringer på kort tid fører sjelden noe godt med seg, det har vi altfor mange ganger i alskens  revolusjoner lært, tror jeg. Men konklusjonen vi trekker fra dette burde vel ikke derfor være at vi burde la alt være som det er? 

Vi forsøker jo allerede å gjøre små endringer i skolen, og mange vil sikkert si at vi jobber veldig hardt og systematisk med å gjøre skolen bedre. Det er for så vidt sant, det jobbes både hardt og systematisk, men vi legger så å si all innsats inn rundt en veldig snever retning, hvor nesten alt vi gjør i skolen idag tas for gitt.
Jeg har skrevet en rekke innlegg om akkurat dette, og det slutter egentlig ikke å overraske meg hvor lite vi egentlig vet om hvordan andre forsøk på å organisere læring og oppvekst kunne ha fungert. 

  • Det er viktig, for å kunne sammenligne, at slike forsøk er gratis for elevene, for det sikrer oss, så godt som det er mulig, mot at sosioøkonomiske faktorer blir en avgjørende faktor.
  • Slike forsøk burde kanskje også gjennomføres med loddtrekning, slik at man kan sammenligne de som fikk plass med andre som også søkte, men som ikke fikk plass. 
  • Fokus på langsiktige effekter, ikke kortsiktige testresultater, siden dette uansett ikke er hovedfokus. Dette skaper selvfølgelig et visst problem, siden det vil kreve tålmodighet av både myndigheter og deltakere, og resultatet vil aldri kunne være helt entydig, siden folk sikkert er litt uenige i hva som er viktigst. Men når alt kommer til alt, hvilke alternativer har vi, om vi ønsker å oppnå reell endring på dette feltet? Det finnes jo som sagt eksperimenter som har foregått i lang tid, så det er ikke som om dette er fullstendig nye ideer.  

§1-5.Forsøksverksemd

Kunne dette ha fungert? Det er mye som ligger til rette for det, og det finnes til og med en paragraf i opplæringsloven som skal legge til rette for slike pedagogiske forsøk: "§ 1-5.Forsøksverksemd Departementet kan etter søknad frå kommunen eller fylkeskommunen gi løyve til at det blir gjort avvik frå lova og forskriftene etter lova i samband med tidsavgrensa pedagogiske eller organisatoriske forsøk."

Denne paragrafen ble innført i 1954, som Lov om forsøk i skolen, som ledet frem til opprettelsen av Forsøksrådet samme året. Hovedfunksjonen til dette rådet var nok først og fremst å muliggjøre Arbeiderpartiets plan om 9-årig skole, selv om, som Tønnes Sirevåg, en av hovedpersonene i dette arbeidet skrev senere, det ble "markedsført med ord om forsøk på fritt grunnlag og med ord som spela på samspel med vitskapleg granskning", og dette "åpnet faktisk for det kritikere i dag ville kalle en manipulatorisk måte å få innført 9-årig skole på" (sitert i Helsvig 2017, s.66)

Likevel, dette er en generell lov som, såvidt jeg kan se, åpner for den slags forsøk som jeg har omtalt. Det ser ut til at det er en kommune eller fylkeskommune som må søke om denne dispensasjonen om å gjennomføre forsøk. Om det må foregå innenfor en allerede eksisterende skole, eller om det kan være et frittstående pedagogisk prosjekt, fremgår ikke tydelig av lovteksten. 

Loven er omtalt i NOU 2019:23 Ny opplæringslov på s.574-578, og her skriver de: "Da bestemmelsen om forsøk kom inn i loven, var komiteens begrunnelse å legge til rette for skole- utvikling og gi kommuner mulighet til å prøve ut nye pedagogiske og organisatoriske løsninger. Utvalget mener opplæringsloven fremdeles bør åpne for at forsøk kan tas i bruk som et utviklingsverktøy. Det er stor fleksibilitet i dagens regelverk, inklusiv læreplanverket, med hensyn til mulighetene for å ta i bruk og eventuelt gjennom- føre en utprøving av ulike pedagogiske og organisatoriske løsninger." (NOU 2019:23 s.577)

Er dette det byråkratiske smutthullet som fremtidens skole skal kunne vokse ut ifra? 
 


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?
  • Helsvig, Kim, (2017), Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945-2017, Pax forlag a/s
  • NOU 2019:23 Ny Opplæringslov, 2019

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol