For en stund tilbake så leste jeg Mumle Gåsegg , et av de rareste og villeste norske folkeeventyrene, i engelsk oversettelse, til amerikanske fjerde- til sjetteklassinger, klassen min på en aldersblandet montessoriskole. Kort fortalt så handler eventyret om Mumle Gåsegg, som kommer ut av et gigantisk egg funnet på åkeren av fem gamle damer. Han er råsterk, spiser enorme mengder mat, og dreper mennesker, dyr og troll over en lav sko, før han til slutt slenger kongen ut i satelittbane rundt jorda. Les det på nytt om du ikke tror meg, eller enda bedre, hør på Lars Andreas Larsens opplesing av eventyret, hvor han får Mumle Gåsegg til å høres ut som Trygdebeistet fra Thomas Seltzers Trygdekontoret. Det er fantastisk. Jeg skal komme tilbake til hva elevene synes om historien. Selv om Mumle er temmelig amoralsk, er det likevel en moral her. Men først, det grunnleggende spørsmålet det skal handle om her: Hva har det å si for vår leseforståelse at vi kan se for oss det vi leser? Dette har fasc