Gå til hovedinnhold

Om de unges psykisk helse og våre foreslåtte løsninger

Jeg går for tiden hele tiden rundt og har lyst til å skrive flere lange tekster om bøker om skole, men har i det siste ikke hatt tid til slik. For min egen del er det utrolig nyttig å skrive ned disse tingene, det virker mer klargjørende enn jeg hadde trodd, og det er lett å se at det kan bli vanedannende.

Å få skrevet ned, forklart og klargjort mine egne tanker og følelser (for deler av dette er jo foreløpig ikke mer enn det) om skole og læring virker ofte som et litt uoverkommelig stort arbeid. Forskjellige deler av argumentasjonen henger sammen, og det føles som en invitasjon til misforståelse og intensjonell eller tilfeldig feiltolkning når man skriver uten å kunne få med alt.

Midt i disse tider med nye læreplaner er det mange som er optimistiske på skolens vegne. Nå skal det bli rom for bedre skole, med mer læring og trivsel. Om det stemmer så er jo det vel og bra, jeg skal gjøre mitt beste for å se og anerkjenne de forbedringer som faktisk skjer. Likevel, for min egen del er opplevelsen først og fremst en følelse av at de viktigste og mest grunnleggende spørsmål fortsatt blir oversett. Eller, mer korrekt, det virker som om disse spørsmålene ikke engang dukker opp i hodene til folk flest når vi snakker om skole.

Det snakkes mye om viktigheten av å fokusere på ungdoms psykiske helse, og mange tiltak foreslås (se et annet innlegg om tema her). Det er kommet inn i den nye overordnete delen av læreplanen, og skal dermed få plass som et underliggende tema i alle fag. Det høres bra ut, men jeg klarer ikke å unngå å være sterkt i tvil om dette er riktige veiene å gå. I opplæringslovens §1-1 står det: "…elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine", og det er det jo umulig å være uenig i. Spørsmålet er bare hvordan dette best gjøres. Vi har åpenbart begitt oss ut på en vei for å forsøke å løse problemene, men er det en fornuftig vei? 

I det overnevnte innlegget mitt om psykisk helse skrev jeg dette: "Det er heller ikke slik [...] at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer." Jeg hadde elsket å ha en masse samtaler med alle slags folk, lærere og andre, på bakgrunn av det spørsmålet. Jeg mener at vi virkelig ikke vet svaret her, og at folk slipper altfor lett unna med å anta at all læring er bra, uansett og jo mer jo bedre. Dette vet vi ganske enkelt ikke. (Litt mer om hvorfor dette er såpass vanskelig å vite her)

For å være helt tydelig her: Kunnskap er et gode, og jo flere mennesker som er nysgjerrige og lærer og vet ting, jo bedre. Men hva slags kunnskap sitter folk igjen med etter år på skolen, og hva har de ikke brukt tiden sin på?


Illustrasjonsfoto: Fra Vigelandsmuseet, eget bilde





Her kommer vi til hvordan vi forsøker å løse problemet rundt ungdommenes psykiske helse. Det høres ofte ut som om det er de voksne som skal lære barna om hvordan få bedre psykisk helse eller noe slikt. Jeg mener egentlig at dette burde være barnas egen oppgave, men da må de også ha tid til det. Voksne mennesker bør selvfølgelig være til stede, veilede og være rollemodeller, slik voksne mennesker til all tid har vært del av barn og unges oppvekstmiljø. Men jeg er ganske overbevist om at barn, og særlig ungdom, trenger tid til å sosialisere og lære av hverandre, og at slike aktiviteter føles mer meningsfullt enn noe annet de gjør.

Jeg er bevisst når jeg skriver dette at det ikke virker særlig overbevisende. Om jeg skal gjette så er det av denne grunn: Det ser ut til at jeg fullstendig underkjenner viktigheten av den faglige læringen som ungdommen skal ha i disse årene, og da kan man jo ikke ta meg alvorlig? Og det er jo ganske alvorlig, at vi opererer med såpass forskjellige utgangspunkter. Denne mentale sperringen mellom forskjellige læringssyn er vel et av de største hindre vi må forsere om vi skal kunne utvide debatten om skole.

Grunnen til at jeg føler meg noenlunde trygg til å tro at det går bra med barn som ikke gjennomgår dette læringsprogrammet, er at det finnes barn som ikke gjennomgår dette læringsprogrammet, og det går bra med dem. Hjemmeskole, unschooling, alternativ pedagogikk, det er ikke så nøye hva man kaller det, det viktigste er at vi her finner beviset på det som det norske skolesystemet tilsynelatende mener er umulig, nemlig å bli et velfungerende voksent menneske uten skole slik vi kjenner den. Og sånn i forbifarten, når det gjelder ordene vi bruker, jeg klarer ikke å dy meg for å sitere Asmund O. Vinje, som i sin omtale av Ibsens Brand skrev: "Den opplyste mannen bør sjå etter grunntanken og ikkje vera ordsår" (Skrifter i samling, J.W. Cappelens forlag, 1948, 2.bind, s.189).

Hvis barna får litt mer tid og litt mindre prestasjonsjag (ja, jeg er også litt matt av idealismen min som skinner gjennom her, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av det, og vi er egentlig nødt til å stille litt idealistiske spørsmål og se hvor de leder oss, selv om de ikke alltid kan eller bør følges), ja så vil de antakeligvis ha litt mer tid til å "utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine". Dette er en modningsprosess som tar år, det holder ikke med korte møter klassevis eller individuelt med en eller annen ekspert for å oppnå dette. Slik det ser ut idag så har ungdom ekstremt lite tid til denne prosessen, og nå skal vi forsøke å løse det med mer voksenintervensjon? Hva med det motsatte? Og hvilket signal sender vi egentlig til ungdommen når vi sier at vi trenger flere psykologer inn i skolen? At det de sliter med til daglig er så store problemer at dette ikke er mulig å takle på egenhånd? Noen problemer er jo åpenbart så store, og takk og lov for at vi har instanser som kan hjelpe de som trenger det. Men det signalet vi sender er at alskens stress og uro egentlig best hadde blitt håndtert om vi bare hadde litt flere eksperter til å hjelpe disse ungdommene, de har jo så lite livserfaring stakkars. Kan det hende at vi voksne bare bittelitt bidrar til å forsterke problemet? Iblant så får jeg følelsen av at de unge hadde klart seg bedre om vi voksne bare hadde vett å blande oss litt mindre.

For å avslutte med å repetere en påstand som muligens går til kjernen av tematikken: "Det er heller ikke slik [...] at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer." Jeg mener, vi må da kunne tvile litt mer på om det vi gjør faktisk er så bra som vi liker å fortelle oss selv at det er. Det er jo virkelig mulig vi tar feil her, og det ville være en skam å oppdage dette altfor seint.

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om flere spørsmål, men jeg tror jeg tar det en annen gang, dette er allerede blitt langt nok.

Disse tekstene jeg legger ut her er skrevet etter et par grunnprinsipper: De er forsøk på å sortere i mine egne tanker, argumenter og oppfatninger, og utgjør dermed ikke noen endelig mening om tema. Å endre mening (dvs å få vite noe som gjør at man endrer sine overbevisninger og syn på fenomener i verden) burde jo egentlig være noe vi feirer hver gang det skjer, og jeg forsøker her å legge til rette for å få noen gode motargumenter. Tekstene er min invitasjon til samtale og diskusjon, og målet er i bunn og grunn bare å komme med et lite positivt bidrag til en slik samtale.

Takk for at du leser, og send meg gjerne noen innspill til sandakerlars@gmail.com

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol