Jeg går for tiden hele tiden rundt og har lyst til å skrive flere lange tekster om bøker om skole, men har i det siste ikke hatt tid til slik. For min egen del er det utrolig nyttig å skrive ned disse tingene, det virker mer klargjørende enn jeg hadde trodd, og det er lett å se at det kan bli vanedannende.
Å få skrevet ned, forklart og klargjort mine egne tanker og følelser (for deler av dette er jo foreløpig ikke mer enn det) om skole og læring virker ofte som et litt uoverkommelig stort arbeid. Forskjellige deler av argumentasjonen henger sammen, og det føles som en invitasjon til misforståelse og intensjonell eller tilfeldig feiltolkning når man skriver uten å kunne få med alt.
Midt i disse tider med nye læreplaner er det mange som er optimistiske på skolens vegne. Nå skal det bli rom for bedre skole, med mer læring og trivsel. Om det stemmer så er jo det vel og bra, jeg skal gjøre mitt beste for å se og anerkjenne de forbedringer som faktisk skjer. Likevel, for min egen del er opplevelsen først og fremst en følelse av at de viktigste og mest grunnleggende spørsmål fortsatt blir oversett. Eller, mer korrekt, det virker som om disse spørsmålene ikke engang dukker opp i hodene til folk flest når vi snakker om skole.
Det snakkes mye om viktigheten av å fokusere på ungdoms psykiske helse, og mange tiltak foreslås (se et annet innlegg om tema her). Det er kommet inn i den nye overordnete delen av læreplanen, og skal dermed få plass som et underliggende tema i alle fag. Det høres bra ut, men jeg klarer ikke å unngå å være sterkt i tvil om dette er riktige veiene å gå. I opplæringslovens §1-1 står det: "…elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine", og det er det jo umulig å være uenig i. Spørsmålet er bare hvordan dette best gjøres. Vi har åpenbart begitt oss ut på en vei for å forsøke å løse problemene, men er det en fornuftig vei?
I det overnevnte innlegget mitt om psykisk helse skrev jeg dette: "Det er heller ikke slik [...] at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer." Jeg hadde elsket å ha en masse samtaler med alle slags folk, lærere og andre, på bakgrunn av det spørsmålet. Jeg mener at vi virkelig ikke vet svaret her, og at folk slipper altfor lett unna med å anta at all læring er bra, uansett og jo mer jo bedre. Dette vet vi ganske enkelt ikke. (Litt mer om hvorfor dette er såpass vanskelig å vite her)
For å være helt tydelig her: Kunnskap er et gode, og jo flere mennesker som er nysgjerrige og lærer og vet ting, jo bedre. Men hva slags kunnskap sitter folk igjen med etter år på skolen, og hva har de ikke brukt tiden sin på?
Her kommer vi til hvordan vi forsøker å løse problemet rundt ungdommenes psykiske helse. Det høres ofte ut som om det er de voksne som skal lære barna om hvordan få bedre psykisk helse eller noe slikt. Jeg mener egentlig at dette burde være barnas egen oppgave, men da må de også ha tid til det. Voksne mennesker bør selvfølgelig være til stede, veilede og være rollemodeller, slik voksne mennesker til all tid har vært del av barn og unges oppvekstmiljø. Men jeg er ganske overbevist om at barn, og særlig ungdom, trenger tid til å sosialisere og lære av hverandre, og at slike aktiviteter føles mer meningsfullt enn noe annet de gjør.
Jeg er bevisst når jeg skriver dette at det ikke virker særlig overbevisende. Om jeg skal gjette så er det av denne grunn: Det ser ut til at jeg fullstendig underkjenner viktigheten av den faglige læringen som ungdommen skal ha i disse årene, og da kan man jo ikke ta meg alvorlig? Og det er jo ganske alvorlig, at vi opererer med såpass forskjellige utgangspunkter. Denne mentale sperringen mellom forskjellige læringssyn er vel et av de største hindre vi må forsere om vi skal kunne utvide debatten om skole.
Grunnen til at jeg føler meg noenlunde trygg til å tro at det går bra med barn som ikke gjennomgår dette læringsprogrammet, er at det finnes barn som ikke gjennomgår dette læringsprogrammet, og det går bra med dem. Hjemmeskole, unschooling, alternativ pedagogikk, det er ikke så nøye hva man kaller det, det viktigste er at vi her finner beviset på det som det norske skolesystemet tilsynelatende mener er umulig, nemlig å bli et velfungerende voksent menneske uten skole slik vi kjenner den. Og sånn i forbifarten, når det gjelder ordene vi bruker, jeg klarer ikke å dy meg for å sitere Asmund O. Vinje, som i sin omtale av Ibsens Brand skrev: "Den opplyste mannen bør sjå etter grunntanken og ikkje vera ordsår" (Skrifter i samling, J.W. Cappelens forlag, 1948, 2.bind, s.189).
Hvis barna får litt mer tid og litt mindre prestasjonsjag (ja, jeg er også litt matt av idealismen min som skinner gjennom her, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av det, og vi er egentlig nødt til å stille litt idealistiske spørsmål og se hvor de leder oss, selv om de ikke alltid kan eller bør følges), ja så vil de antakeligvis ha litt mer tid til å "utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine". Dette er en modningsprosess som tar år, det holder ikke med korte møter klassevis eller individuelt med en eller annen ekspert for å oppnå dette. Slik det ser ut idag så har ungdom ekstremt lite tid til denne prosessen, og nå skal vi forsøke å løse det med mer voksenintervensjon? Hva med det motsatte? Og hvilket signal sender vi egentlig til ungdommen når vi sier at vi trenger flere psykologer inn i skolen? At det de sliter med til daglig er så store problemer at dette ikke er mulig å takle på egenhånd? Noen problemer er jo åpenbart så store, og takk og lov for at vi har instanser som kan hjelpe de som trenger det. Men det signalet vi sender er at alskens stress og uro egentlig best hadde blitt håndtert om vi bare hadde litt flere eksperter til å hjelpe disse ungdommene, de har jo så lite livserfaring stakkars. Kan det hende at vi voksne bare bittelitt bidrar til å forsterke problemet? Iblant så får jeg følelsen av at de unge hadde klart seg bedre om vi voksne bare hadde vett å blande oss litt mindre.
For å avslutte med å repetere en påstand som muligens går til kjernen av tematikken: "Det er heller ikke slik [...] at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer." Jeg mener, vi må da kunne tvile litt mer på om det vi gjør faktisk er så bra som vi liker å fortelle oss selv at det er. Det er jo virkelig mulig vi tar feil her, og det ville være en skam å oppdage dette altfor seint.
Jeg hadde egentlig planer om å skrive om flere spørsmål, men jeg tror jeg tar det en annen gang, dette er allerede blitt langt nok.
Disse tekstene jeg legger ut her er skrevet etter et par grunnprinsipper: De er forsøk på å sortere i mine egne tanker, argumenter og oppfatninger, og utgjør dermed ikke noen endelig mening om tema. Å endre mening (dvs å få vite noe som gjør at man endrer sine overbevisninger og syn på fenomener i verden) burde jo egentlig være noe vi feirer hver gang det skjer, og jeg forsøker her å legge til rette for å få noen gode motargumenter. Tekstene er min invitasjon til samtale og diskusjon, og målet er i bunn og grunn bare å komme med et lite positivt bidrag til en slik samtale.
Takk for at du leser, og send meg gjerne noen innspill til sandakerlars@gmail.com
Å få skrevet ned, forklart og klargjort mine egne tanker og følelser (for deler av dette er jo foreløpig ikke mer enn det) om skole og læring virker ofte som et litt uoverkommelig stort arbeid. Forskjellige deler av argumentasjonen henger sammen, og det føles som en invitasjon til misforståelse og intensjonell eller tilfeldig feiltolkning når man skriver uten å kunne få med alt.
Midt i disse tider med nye læreplaner er det mange som er optimistiske på skolens vegne. Nå skal det bli rom for bedre skole, med mer læring og trivsel. Om det stemmer så er jo det vel og bra, jeg skal gjøre mitt beste for å se og anerkjenne de forbedringer som faktisk skjer. Likevel, for min egen del er opplevelsen først og fremst en følelse av at de viktigste og mest grunnleggende spørsmål fortsatt blir oversett. Eller, mer korrekt, det virker som om disse spørsmålene ikke engang dukker opp i hodene til folk flest når vi snakker om skole.
I det overnevnte innlegget mitt om psykisk helse skrev jeg dette: "Det er heller ikke slik [...] at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer." Jeg hadde elsket å ha en masse samtaler med alle slags folk, lærere og andre, på bakgrunn av det spørsmålet. Jeg mener at vi virkelig ikke vet svaret her, og at folk slipper altfor lett unna med å anta at all læring er bra, uansett og jo mer jo bedre. Dette vet vi ganske enkelt ikke. (Litt mer om hvorfor dette er såpass vanskelig å vite her)
For å være helt tydelig her: Kunnskap er et gode, og jo flere mennesker som er nysgjerrige og lærer og vet ting, jo bedre. Men hva slags kunnskap sitter folk igjen med etter år på skolen, og hva har de ikke brukt tiden sin på?
 |
| Illustrasjonsfoto: Fra Vigelandsmuseet, eget bilde |
Her kommer vi til hvordan vi forsøker å løse problemet rundt ungdommenes psykiske helse. Det høres ofte ut som om det er de voksne som skal lære barna om hvordan få bedre psykisk helse eller noe slikt. Jeg mener egentlig at dette burde være barnas egen oppgave, men da må de også ha tid til det. Voksne mennesker bør selvfølgelig være til stede, veilede og være rollemodeller, slik voksne mennesker til all tid har vært del av barn og unges oppvekstmiljø. Men jeg er ganske overbevist om at barn, og særlig ungdom, trenger tid til å sosialisere og lære av hverandre, og at slike aktiviteter føles mer meningsfullt enn noe annet de gjør.
Jeg er bevisst når jeg skriver dette at det ikke virker særlig overbevisende. Om jeg skal gjette så er det av denne grunn: Det ser ut til at jeg fullstendig underkjenner viktigheten av den faglige læringen som ungdommen skal ha i disse årene, og da kan man jo ikke ta meg alvorlig? Og det er jo ganske alvorlig, at vi opererer med såpass forskjellige utgangspunkter. Denne mentale sperringen mellom forskjellige læringssyn er vel et av de største hindre vi må forsere om vi skal kunne utvide debatten om skole.
Grunnen til at jeg føler meg noenlunde trygg til å tro at det går bra med barn som ikke gjennomgår dette læringsprogrammet, er at det finnes barn som ikke gjennomgår dette læringsprogrammet, og det går bra med dem. Hjemmeskole, unschooling, alternativ pedagogikk, det er ikke så nøye hva man kaller det, det viktigste er at vi her finner beviset på det som det norske skolesystemet tilsynelatende mener er umulig, nemlig å bli et velfungerende voksent menneske uten skole slik vi kjenner den. Og sånn i forbifarten, når det gjelder ordene vi bruker, jeg klarer ikke å dy meg for å sitere Asmund O. Vinje, som i sin omtale av Ibsens Brand skrev: "Den opplyste mannen bør sjå etter grunntanken og ikkje vera ordsår" (Skrifter i samling, J.W. Cappelens forlag, 1948, 2.bind, s.189).
Hvis barna får litt mer tid og litt mindre prestasjonsjag (ja, jeg er også litt matt av idealismen min som skinner gjennom her, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av det, og vi er egentlig nødt til å stille litt idealistiske spørsmål og se hvor de leder oss, selv om de ikke alltid kan eller bør følges), ja så vil de antakeligvis ha litt mer tid til å "utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine". Dette er en modningsprosess som tar år, det holder ikke med korte møter klassevis eller individuelt med en eller annen ekspert for å oppnå dette. Slik det ser ut idag så har ungdom ekstremt lite tid til denne prosessen, og nå skal vi forsøke å løse det med mer voksenintervensjon? Hva med det motsatte? Og hvilket signal sender vi egentlig til ungdommen når vi sier at vi trenger flere psykologer inn i skolen? At det de sliter med til daglig er så store problemer at dette ikke er mulig å takle på egenhånd? Noen problemer er jo åpenbart så store, og takk og lov for at vi har instanser som kan hjelpe de som trenger det. Men det signalet vi sender er at alskens stress og uro egentlig best hadde blitt håndtert om vi bare hadde litt flere eksperter til å hjelpe disse ungdommene, de har jo så lite livserfaring stakkars. Kan det hende at vi voksne bare bittelitt bidrar til å forsterke problemet? Iblant så får jeg følelsen av at de unge hadde klart seg bedre om vi voksne bare hadde vett å blande oss litt mindre.
For å avslutte med å repetere en påstand som muligens går til kjernen av tematikken: "Det er heller ikke slik [...] at vi faktisk med sikkerhet vet at elever absolutt trenger skolen og nøyaktig de kunnskapene som den tilbyr for å lykkes i livet. Vær så snill å lese den setningen en gang til og tenk over hva den innebærer." Jeg mener, vi må da kunne tvile litt mer på om det vi gjør faktisk er så bra som vi liker å fortelle oss selv at det er. Det er jo virkelig mulig vi tar feil her, og det ville være en skam å oppdage dette altfor seint.
Jeg hadde egentlig planer om å skrive om flere spørsmål, men jeg tror jeg tar det en annen gang, dette er allerede blitt langt nok.
Disse tekstene jeg legger ut her er skrevet etter et par grunnprinsipper: De er forsøk på å sortere i mine egne tanker, argumenter og oppfatninger, og utgjør dermed ikke noen endelig mening om tema. Å endre mening (dvs å få vite noe som gjør at man endrer sine overbevisninger og syn på fenomener i verden) burde jo egentlig være noe vi feirer hver gang det skjer, og jeg forsøker her å legge til rette for å få noen gode motargumenter. Tekstene er min invitasjon til samtale og diskusjon, og målet er i bunn og grunn bare å komme med et lite positivt bidrag til en slik samtale.
Takk for at du leser, og send meg gjerne noen innspill til sandakerlars@gmail.com