Gå til hovedinnhold

Studieteknikk, interesse og motivasjon

Hva som er den beste studieteknikken avhenger ofte av hva slags studiesituasjon man befinner seg i. Men kan man ikke også si at en av de beste studieteknikkene er å ordne studiesituasjonen en befinner seg i på best mulig vis?

Kilde: Wikimedia Commons

I The End of Average beskriver Todd Rose hvordan han gikk frem når han begynte å studere. Han hadde droppet ut av videregående, og jobbet diverse steder, før han endte opp på universitetet, på tross av alle tegn på at dette ikke var veien for ham. Noe av det første rådgiveren anbefalte ham var å ta "remedial math", for å ta igjen alt det han hadde glemt og ikke kunne i matematikk.

"Should I take it? No way. Remedial math has one of the highest fail rates in colleges across the country. I knew if I sat in a long, boring math class, I would almost certainly fail, too." (Rose 2015, s.141) Han innser at han trenger å komme i gang med studiene, og det viktigste er å bli motivert, vekke interessen til live, ikke å få unna de kjedelige fagene først: "I rearranged the sequence of my entire four-year schedule so that I took the most interesting courses in my first two years." (ibid, s.141)

Jeg skal ikke bruke mer tid på å skrive om Roses opplevelser her (mer om boken her), bare understreke at jeg mener dette er en ekstremt god studieteknikk, som dessuten er et eksempel på god selvinnsikt (og studieteknikk og selvinnsikt har mye med hverandre å gjøre).

Jeg snakket nettopp med en som for ikke lenge siden fullførte sin doktorgrad i biologi, hvor han hadde brukt avansert matematiske modeller for å arbeide med teorier om hvordan livet på jorden kan ha oppstått. Han hadde gjennomført en vanlig master i biologi, uten å anvende spesielt avansert matematikk. Når han så fattet interesse for slike matematiske modeller og valgte å sikte seg inn mot en doktorgrad på slike tema, ble han nødt til å lære seg all den matematikken han hadde behov for. Og, som han sa, det gikk ganske fint, og var egentlig bare spennende arbeid, fordi han nå skulle bruke denne matematikken til noe.

Rekkefølgen man lærer ting i betyr selvsagt mye. Men i de tilfeller hvor rekkefølgen er bestemt på forhånd og er obligatorisk, eller der hvor alle forventer det skal gjøres på en viss måte, i hvilken grad kan vi vite om denne rekkefølgen faktisk sikrer godt læringsutbytte? Det er ikke nødvendigvis slik at man må lære alt det tekniske først, før man så kan begynne med den interessante delen av studiet, eller hva det nå det er man forsøker å lære.

Biologen jeg snakket med sa at mange av hans kollegaer oppfattet at den største mangelen hos studentene var driv og interesse, ikke de detaljerte fagkunnskapene. Det gir veldig god mening i mitt hode, både fra det jeg har lest og erfaringer med egen læring. Om man er interessert og motivert så er det mye som går ganske greit å lære, mens om dette mangler så er det aller meste av læringen et ork (mer om dette temaet og forskningen på det her)

Hvilke deler av et tema, og hvilke tema som vekker vår interesse varierer mye fra person til person. Vi vet at skolen slik den fungerer til daglig kun sjelden klarer å vekke denne interessen (mer om dette her). Noen personer har den misunnelsesverdige egenskapen at de aktivt forsøker å se etter hva det er som kan interessere dem ved det temaet de må studere, og det gjør antakeligvis livet deres langt lettere, og økter læringsutbyttet betraktelig. Når de får et tema så spør de seg selv: Hva er det som potensielt sett kan interessere meg med dette fagfeltet? Hvilke spørsmål kan man stille, hvor anvendes denne informasjonen, kan jeg knytte dette opp mot noe jeg allerede interesserer meg for, om så bare litt? Man kan aktivt søke etter noe som skaper engasjement og interesse, men etter mange år på skolen, hvor man lærer fordi man må, og derfor ofte lite og uinspirerende, så er ikke dette noe som faller de fleste av oss naturlig.

Hos de aller fleste mangler et slikt initiativ fullstendig. Dessuten, skolen er i stor grad organisert slik at det er lærerne som styrer hva som skal læres. Samuel Levin formulerer det slik, om videregående i USA: "The first, most glaring, most obvious thing missing from schools, it seemed to me, was autonomy. Students have absolutely no ownership over their own education, no real ability to choose what they learn or how they learn it. [...] the curriculum was largely set in stone. Each assignment, direction, focus, topic was laid out in front of us like a set of Google Maps instructions. There was rarely, if ever, a sense that we were learning things that we had chosen to learn, or pursuing paths that interested us." (Engel & Levin 2016, s.26)

Skolesystemet, og normene vi følger når vi planlegger fag og undervisning, er sterkt preget av det vi kan kalle stiavhengighet (på engelsk kjent som path dependency). Hvis vi idag spør hvorfor vi gjør slik og slik, så er det umiddelbare svaret at slik har vi gjort det. Vi har selvsagt forsket på dette også, men skoleforskningen undersøker i stor grad kun mindre endringer innenfor systemets grenser (mer om dette her). Dermed er vi der hvor vi har skapt et system hvor reelle alternativer og pedagogiske forsøk aldri vil være noe annet enn interessante men irrelevante anekdoter, fordi de data som slike eksperimenter kan tilby er for små til å utgjøre den evidensen som kreves. (For de som vil høre mer om dette har jeg diskutert dette tema med Kenneth Danford fra North Starpodkasten).

"[F]ar too often we interpret average patterns of behavior as proof that something is innate and universal, when in fact the patterns might stem entirely from social customs that constrain what pathways are even possible in the first place." (Rose 2015, s.128)

Den aller dårligste studieteknikken som finnes er å tvinge seg selv til å lære noe som vekker null interesse. Om man vil gjøre litt bedre så forsøker man å gjøre det uinteressante interessant, og her finnes det mye rom for oppfinnsomhet. Men den aller beste måten å lære på er å lære det man har lyst til å lære. Og hvis man ikke har lyst til å lære noe, men likevel har fem forskjellige ting man er nødt til å lære? Velg det som interesserer en mest først, det er ofte en god start.

Hva er det vi skal lære, og i hvilken rekkefølge? Dette spørsmålet er idag nesten fullstendig overlatt til andre enn elevene og studentene selv. Hadde det bare vært slik at denne rekkefølgen, dette innholdet, var så nødvendig at det når alt kom til alt ikke var noen vei utenom å gjøre det akkurat slik, så hadde jo saken vært litt annerledes. Noen nødvendigheter er det best å bare akseptere. Men det er nok av ting som lenge har fått fremstå som nødvendigheter, men som viser seg, ved nærmere ettersyn, å kun være vaner og godt opptråkkede stier, som kan rettferdiggjøres med uttalelser som "hvis generasjon Ø kunne gjøre det slik så må da generasjon Æ kunne gjøre det slik også!"

Men læringen kan foregå på andre måter, og de tingene vi akkurat nå for tiden må lære overlapper definitivt ikke fullstendig med de tingene vi trenger å lære. Læreplaner, studieprogresjon, læringsmål på forskjellige alderstrinn, alt dette er temmelig arbitrære retningslinjer på god læring, og ender svært lett med å være hindre for det de skal sikre.



----------------------------

Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
  • Engel, Susan, og Levin, Samuel, (2016), A School of Our Own: The Story of the First Student-Run High School and a New Vision for American Education, The New Press, Kindle Edition. 
  • Rose, Todd, (2015) The End of Average: How We Succeed in a World That Values Sameness, HarperOne, Kindle Edition







Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol