Gå til hovedinnhold

Arbeid før utdanning? - litt om kunnskapssamfunnets blindflekker

Hvis man funderer på hvordan fremtidens arbeids- og utdanningsliv kommer til å se ut, så er det interessant å se på det som er alternativer til dagens dominerende tilnærming. 

I Norge så er dagens norm 13 år i skole, før man tar høyere utdanning, gjerne i fem år. Eventuelt tar man 14 års utdanning, med de to siste i lære, får fagbrev og er ute i jobb. Den nye fullføringsreformen inneholder mange fine tanker og tiltak, og er et steg i riktig retning, men jeg synes fortsatt den gir uttrykk for et noe snevert utdanningsfokus. 

Det er noenlunde enighet om at dagens samfunn kan kalles et "kunnskapssamfunn." Dette betyr blant annet at vi antar mer utdanning er nødvendig for å lykkes i dagens og fremtidens arbeidsliv. For at land skal kunne hevde seg i den skarpe internasjonale konkurransen er det nødvendig med en velutdannet befolkning (for kritiske diskusjoner av disse tema, se tidligere blogginnlegg her, her og her, og for en annen blogg enn min egen, se feks denne). 

Problemet med slike påstander er ikke at de er direkte usanne. Problemet er snarere at de er så vage at de kan brukes til å forsvare nesten hva som helst av politikk og ideer, så lenge man ordlegger seg i positive ordelag om verdien av utdanning. (For en interessant diskusjon av ideer om kunnskapssamfunnet, informasjonssamfunnet etc, se Vogt 2017). 

I denne teksten vil jeg bare kort ta for meg et spørsmål: Finnes det andre veier inn i arbeidslivet, som ikke nødvendigvis leder via de vanlige lange utdanningsløp forut for arbeidslivet? Hvis det gjør det, hvorfor benytter vi oss ikke mer av dem, særlig for de elever som mistrives på skolen. Hva slags veier bør finnes? For litt av problemet med dagens skoletenking er at den ikke helt tar hensyn til hvordan skolen føles for elevene som er der: Vi snakker mer og mer om skolen som eneste veien til voksenlivet, som veien til en god, trygg og meningsfull jobb. Da er det ikke rart at elever som gjør det dårlig og/eller mistrives på skolen blir bekymret over egen fremtid. Og denne bekymringen oppstår uten av de nødvendigvis besitter den nødvendige selvdisiplin og/eller selvinnsikt til å bare dra seg selv opp etter håret og forbedre egne skoleprestasjoner. For endel elever føles skolen mest som en ond sirkel, hvor man setter egen fremtid i fare ved å ikke jobbe hardere med disse skolefagene som føles meningsløse, men som alle forteller en at er kjempeviktige. Hvis skolen er så viktig, hvorfor er mye av den da så ubeskrivelig kjedelig? 

Folk som jobber med ungdom vet at mange ungdommer tenker slik. Det er ikke en tanke de har tenkt ut selv, dette er ideer og forventninger som er i lufta rundt oss. De elever som er trygge nok på seg selv til å ikke la seg dominere av disse forventningene er heldige, men de er nok ikke så mange, og en slik avslappet holdning kommer nok heller ikke fra et valg man har tatt helt bevisst. Det er ikke fordi man har bestemt seg å ikke bekymre seg at man ikke bekymrer seg. 

Før i tiden - men ikke tenk på dette som de gode gamle dager - fantes det flere muligheter for ungdommen. Man kunne ta seg en jobb tidlig i tenårene, noen dro til sjøs. En ganske vanlig vei inn i arbeidslivet var å gå rett inn i arbeidslivet. Det var selvsagt fordeler og ulemper med en slik tilnærming, men den lot i alle fall ungdommen få arbeidserfaringer tidlig, som innebar ansvar og reell forståelse av arbeidslivet. I dag skal man med langt mindre erfaring velge jobb, og tilegne seg de ferdighetene som trengs, uten at man nødvendigvis vet hvordan denne jobben fungerer i praksis. For å hjelpe ungdommen med dette er det stadig mer rådgivning i ungdomsskolen og videregående.  

Paul Klee, The Virtue Wagon. Kilde: Wikimedia Commons


Neste gang du henger sammen og venner og bekjente, still dem dette spørsmålet: Hvis du hadde tatt høyere utdanning, ville du idag ha foretrukket å tatt denne et par år senere, mens du var litt mer moden (og ofte litt mer motivert), og kanskje heller ha jobbet et par år først? For min egen del opplever jeg at de fleste svarer: ja, det hadde egentlig vært ålreit. 

Slik som det er nå dyttes vi alle videre i utdanningsløpet, uten at vi helt får summet oss. For mange er det viktig å få unna utdanningen og komme i arbeid. Greit nok det. Men for alle som kommer skolelei ut av videregående, klarer man nødvendigvis å tenke klart om hva det er man har lyst til å studere? Og hvorfor føler flere og flere at de må studere?

Tenk om mange av oss i stedet kunne begynne å arbeide, etter ungdomsskolen eller videregående, og tilegne seg endel erfaringer på arbeidsplassen? Hvis både arbeidsgivere og utdanningssystemet var innstilt på å tilby mer utdanning etterhvert, ville man kunne videreutdanne seg og tilegne seg de ferdigheter som man eventuelt ikke klarer å lære på jobben. Men hvis man faktisk klarer å lære seg disse ferdighetene på jobben, uten å gå innom noen formell utdanning, så er vel også det like greit, og supert for den som klarer det? 

Gladnyheter

På NRKs nettsider kom jeg her om dagen, i kategorien gladnyheter, over en historie om Møbelfabrikken Ekornes i Sykkylven. Det siste året har de tatt inn 92 arbeidsledige fra NAV, og 87 av disse er nå i fast jobb etter prøvearbeidet. Bedriften er ikke avhengig av å ta inn utenlandsk arbeidskraft, og Stein Veland i NAV Møre og Romsdal sier at dette må være "norgesrekord i inkluderende rekruttering". 

Det amerikanske utdanningsnettstedet The Hechinger Report har også skrevet endel saker om bedrifter som rekrutterer folk uten universitetsbakgrunn og i stedet gir dem opplæring underveis (feks her og her). Både arbeidsgiver og arbeidere ser ut til å være ganske fornøyde med slike ordninger.  

Vi hører ofte om alle de jobbene som krever høyere utdanning, for eksempel innenfor matematikk og data. Likevel, store selskaper som IBM har innsett at de ikke kun må basere seg på å rekruttere folk som allerede besitter slike kunnskaper: "The company is looking for employees who can take on white-collar work that doesn’t, or shouldn’t, require a four-year degree. The necessary learning happens on the job." (Pulkkinen 2021) Å si at man kan begynne i et selskap som IBM uten å ha høyere utdanning i beltet, slikt fremstår som usannsynlig eller umulig i kunnskapssamfunnets forestillingsverden, men det betyr ikke at det ikke går an. 

Dette ligner på tanker som Todd Rose beskrev i 2015 i sin bok The End of Average (tidligere omtalt her). Endel selskaper, fortrinnsvis innen data og teknologi, har innsett at karakterer og formell utdanning ikke nødvendigvis er det beste signalet å basere seg på når man forsøker å rekruttere nye ansatte. Mange selskaper har eksperimentert med å bruke andre ansettelsesmetoder, som prøvetid, lansering av diverse problemer som interesserte søkere kan forsøke seg på, ulike tester og mye annet. 

Sridar Vembu driver Zoho Corporation i India, og ifølge Rose ansetter dette datateknologiselskapet mange som ikke har bakgrunn fra prestisjetunge universiteter, eller noen utdanning i det hele tatt: "Vembu discovered that there was little or no correlation between academic performance (as measured by grades and the perceived quality of the diploma) and on-the-job performance. “The narrow pathway of college didn’t seem to be necessary to become successful at something like programming. So then I began to wonder, why does everyone make it a precondition for being hired?”" (Rose 2015, s.155)

Det snakkes også mye om at matteferdigheter bare blir viktigere og viktigere i dette kunnskapssamfunnet, særlig på grunn av økt bruk av data og programmering. Men ny forskning tyder likevel på at språkferdigheter ser ut til å være viktigere når man skal se hva det er som predikerer gode ferdigheter i programmering (Prat et al, 2020). Man kan også argumentere overbevisende om at vi fokuserer altfor mye på matematikk i skolen, og at dette egentlig undergraver mye av det kunnskaps- og ferdighetsgrunnlaget som dette fokus er ment å sikre (se Hacker 2016; se også Schaanning 2015, og en rekke innlegg her på bloggen om skole og motivasjon, feks dette). 

Det er også blitt sett på om folk med bakgrunn fra såkalte eliteuniversiteter nødvendigvis er bedre ansatte enn folk med mindre prestisjetung bakgrunn (se Taras et al 2020). Svaret er tvetydig. "Despite their slightly better overall performance, hiring graduates from higher-ranked institutions could have a downside. Our data suggest that students from higher-ranked universities might damage team dynamics, sometimes inadvertently. We found that graduates from higher-ranked universities tend to excessively focus on the instrumental tasks, often at the expense of paying insufficient attention to interpersonal relationships. In some instances, graduates from top universities tend to be less friendly, are more prone to conflict, and are less likely to identify with their team." (ibid)

Malcolm Gladwell laget for noen år siden en podkastepisode hvor han på sedvanlig underholdende vis argumenterer for at det finnes gode grunne til å tro at advokater fra eliteuniversiteter ikke gjør noen bedre jobb enn advokater fra mindre prestisjetunge utdanningsinstitusjoner, selv om de får bedre lønn. Man trenger ikke være enig i alle hans konklusjoner for å være enig at han kanskje er inne på noe. 

Avslutning

Kunnskap er utvilsomt viktig, det er bare det at mennesker oppnår slik kunnskap på mangfoldig vis. Formalisert ferdighetsdokumentasjon, som fagbrev og høyere utdanning signaliserer nødvendigvis noe, men det er godt mulig at disse signalene overdøver like viktige eller viktige signaler (mer om utdanning og signalteori her). Det er i alle fall utvilsomt at mange individers talenter forblir uoppdaget eller til og med undertrykkes i våre skolesystemer. Vi kan selvsagt ikke forvente perfekte systemer, men vi kan sikkert gjøre bedre enn vi gjør idag. 

Våre forventninger til skolegang, hvilke ferdigheter som er nødvendige og når de må læres, er, som så mye annet her i livet, et tveegget sverd. Hvis vi blir blendet av dem og overser at de tross alt er produkter av vår tid og våre begrensede forestillingsevne, så blir de fort til et unødvendig hinder. 

Kunnskap er i veldig stor grad ferskvare, den oppdateres hele tiden. Et kunnskapssamfunn som skal leve opp til sitt navn, bør nødvendigvis også inkludere at vi hele tiden tar selvkritikk og oppdager at vi kan ta og tar feil, og at vi er i stand til å oppdatere våre oppfatninger og forventninger. Skolesystemet er ikke bare en nøytral formidler av kunnskap, den er formet av et spesifikt kunnskapssyn, og forsterker dette kunnskapssynet.  

"It is a powerful reminder that far too often we interpret average patterns of behavior as proof that something is innate and universal, when in fact the patterns might stem entirely from social customs that constrain what pathways are even possible in the first place." (Rose 2015, s.128)



-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Litteraturliste

  • Hacker, Andrew, (2016), The Math Myth: And Other STEM Delusions, The Free Press
  • Prat, Chantel S.; Madhyastha, Tara M.; Mottarella, Malayka J.; Kuo, Chu-Hsuan, (2020), "Relating Natural Language Aptitude to Individual Differences in Learning Programming Languages",  Scientific Reports, vol.10, artikkel nr: 3817 (2020) (lenkeomtale)
  • Pulkkinen, Levi, (2021), "Facing a white-collar worker shortage, American companies seek a blue-collar solution", The Hechinger Report, 2.juli 2021 (lenke)
  • Rose, Todd, The End of Average: How We Succeed in a World That Values Sameness, HarperOne, 2015, Kindle Edition
  • Sanches, Olivia (2021), "Business partnerships with community colleges help funnel workers into better jobs", The Hechinger Report, 2.juli 2021 (lenke)
  • Schaanning, Espen (2015), "Hvis skolematematikken ikke fantes", Arr, Nr.4 2015 (lenke)
  • Taras, Vasyl; Shah, Grishma; Gunkel, Marjaana; Tavoletti, Ernesto, (2020) "Graduates of Elite Universities Get Paid More. Do They Perform Better?", Harvard Business Review, 4.september 2020 (lenke)
  • Vogt, Kristoffer Chelsom (2017), "The post-industrial society: from utopia to ideology",  Work, employment and society, 2016, Vol. 30(2) ss.366–376

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol