Lars Sandåker

Jeg antar at de fleste har hatt denne opplevelsen med et eller annet tema: Etterhvert som man bruker mer og mer tid på å tenke gjennom noe og diskutere det med andre, så merker man at ens eget standpunkt vingler litt frem og tilbake. I en periode dominerer et argument mot, men så overskygges dette argumentet av et tilsynelatende tyngre et, for den motsatte siden.  La meg forsøke å tippe deg litt over på ene siden, og så kan du fortelle meg hvordan det føles. For interesserte lesere så har jeg skrevet noen innlegg hvor jeg forsøker å tenke gjennom hvordan vi argumenterer og lærer oss nye argumenter ( her , her og her ).  Et av poengene utviklet her er verdien av å tenke høyt, uten å nødvendigvis mene, dvs være overbevist om alt man sier. Dette er et stort tema, og iblant så er den beste måten å tenke i fellesskap å slenge ut noen litt kontrære påstander, for så å sirkle inn hvor de egentlige uenighetene ligger, og hvor vi trenger mer kunnskap.  Svaret er "På bålet". Hva var s

Vi er dårlige til å tenke alene. Selv om vi ofte innbiller oss det, så er vi ikke særlig gode til å løse problemer på egenhånd. Så det gjelder å holde kommunikasjonslinjene åpne, om vi klarer.  En klok fyr sa til meg her om dagen, hvorfor er du så forsiktig i dine uttalelser om skole? Du kan masse om disse greiene, og har god grunn til å være kritisk. Hvorfor så var?  Min første tanke var nok noe sånt som: Var? Forsiktig? Hva søren? Jeg er jo temmelig radikal og kritisk i alt som dreier seg om skole?  Men han har jo rett. Jeg har ingen ferdige alternativer, fullt utprøvde alternativer, og jeg ønsker ikke å fremstå som om at jeg tror jeg har noe slikt på lur. Jeg innser at jeg formulerer meg litt snirklete, kanskje litt for å virke nyansert. Og så hater jeg jo at folk er skråsikre, så jeg gjør mitt beste for å unngå det.  Min frustrasjon rundt alt som dreier seg om skole og læring på noen punkter er selvsagt litt vag i mange tilfeller. Skolen kunne vært så mye bedre, elevene kunne ha tr

Ta bort eller legg til en antakelse, og den situasjonen man observerer eller tenker over kan plutselig fremstå i et helt annet lys. Våre antakelser, selv når vi er dem fullstendig ubevisste, former våre oppfatninger av hva som skjer, hva som går an, våre tolkninger av det som skjer.  Å si at vi har forsket på skole og læring, dvs på effektene av våre antakelser om skole og læring slik de former barns hverdag, skole og lovverk, betyr ikke at vi virkelig har undersøkt om våre antakelser alltid er velfunderte.  Det er litt vanskelig å sette ord på disse tingene, siden antakelser er temmelig vage greier, og generaliseringer ofte skjuler de interessante nyansene. Jeg skal her bare skrive om to forskjellige aspekter ved læring, litt skjematisk, for å se om det ikke lar oss justere noen av de antakelsene vi drasser rundt på.  Først skal jeg forsøke å si litt om tvang og læring, og så det som jeg skal kalle "den kvantitative antakelsen".  Tvang Det er mye å si om tvang i skole og lær

Å skrive er et utrolig nyttig verktøy for å finne ut litt mer om hva man egentlig mener. Som jeg har skrevet om tidligere ( her og her ) så er det ikke så enkelt å vite hva vi egentlig mener om ting og tang, og bare det å forsøke å skrive det ned kan stikke hull i mange av de tingene man antok var solide overbevisninger eller argumenter.  Å skrive disse blogginnleggene om skole har vært nyttig, mest av alt fordi mange lesere har signalisert at innleggene uttrykker ting som de selv har tenkt på. Det er alltid en viss betryggende følelse i å oppdage at ens egne tanker og intuisjoner overlapper bra med hva andre opplever. Når det gjelder skolekritikk så er dette spesielt fremtredende synes jeg, fordi jeg opplever at mine stadig mer kritiske tanker om skole overlapper stadig mindre med hva som ser ut til å være mer allmenne syn. Jo mer man tenker over det, jo mer absurd fremstår endel av de tingene vi forsøker å gjøre på skolen, og mye av skolens effekt virker paradoksalt nok å gjøre mang