Lars Sandåker

Hvor mye kunnskap og informasjon trenger vi mennesker for å fungere og føle oss vel? Og hva med usikkerhet og manglende informasjon, hvordan forholder vi oss til det? Liker vi for eksempel filmer og bøker med tvetydig eller åpen slutt? Hvor mye usikkerhet er vi komfortable med? I mange tilfeller er vi åpenbart så ukomfortable med usikkerhet at vi tar til takke med løgner og vage forklaringer for å unngå å konfrontere usikkerhet eller kritikk. Hvorfor er det slik?  Et sted mellom kaos og orden finner vi jo mye av det vi setter pris på her i livet: kreativitet, spenning, læring, kjærlighet, improvisasjon, ja til og med stabilitet, siden det som er for rigid ender opp med å være ustabilt. Men hvor mye kaos eller uorden eller uklarhet blir for mye av det gode? Forklaringene ligger vel her på mange nivåer, fra biologisk til kulturelt, fra smakssak til vanesak.  Noen fungerer tydeligvis helt greit i kaotiske tilstander: Jean Piaget på kontoret sitt Tvetydighetstoleranse? Psykologen ...

Vår virkelighetsoppfatning er en slags grøtete blanding av idealer, mer og mindre klare håp og forventninger, og den virkeligheten vi står ovenfor. Dette er ikke ment å være et dypt, filosofisk poeng, siden det er forhåpentligvis noe vi alle merker i våre mer klartenkte øyeblikk.  Det er jo åpenbart en spenning mellom virkelighet og ideal, men akkurat hvordan denne spenningen funker er det ikke like godt å bli klok på. Jeg husker å ha kommet over formuleringen "tilfredshet = forventninger minus realiteter." Den er snedig, ikke helt ukorrekt, men også temmelig mangelfull. Hvor ofte har vel ikke min tilfredshet bestått i at realitetene har stilt meg ovenfor noe jeg ikke hadde forventet? Etc etc.   I sin klassiske bok The Feminine Mystique fra 1963 har Betty Friedan denne formuleringen, som når jeg leste den her en morgen satte igang det overnevnte filosofiske steinraset: " They are chains made up of mistaken ideas and misinterpreted facts, of incomplete truths and unreal...

Det er ikke enkelt å vurdere forskjeller. Hvilke forskjeller er store, hvilke er små? Hva slags forskjeller vil faktisk utgjøre en forskjell? Ved å forandre en liten del av helheten, hvor mye forandrer vi helheten?  Slike spørsmål er det egentlig vi hele tiden stiller oss i det daglige arbeidet i skolene, og i skolepolitikken. Hvilke endringer kan vi gjøre for å gjøre skolen litt bedre for litt flere elever, og på lang sikt mye bedre for alle? Likevel, på tross av alle disse anstrengelsene, ser misnøyen med skolen bare ut til å tilta. Det er liksom ingen som ser ut til å være spesielt fornøyde. Men hvor mye er dagens misnøye og løsninger er preget av måten vi tenker skolen på?  I sin nye bok Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats (Universitetsforlaget 2020, 247 sider) gjør lærer Alexander Meyer et systematisk men lettlest forsøk å nærme seg disse problemene på en ny måte. Og for å konkludere først som sist: han presenterer oss for en løsning som ...

Vi begynte å organisere barns skolegang på 17- og 18-hundretallet. Skolegang var ennå bare en liten del av oppveksten, opplæringen foregikk i stor grad hjemme på gårdene, og ble utført av omreisende lærere. Likevel, det var mange som ikke forstod vitsen med at barn i det hele tatt skulle bruke tiden på «boklæring», siden det var mer enn nok å gjøre på gårdene. I løpet av 1800-tallet flyttet stadig flere inn til byene, hvor den nye industrien sysselsatte mange. Barn tok del i dette nye fabrikkarbeidet, ofte under elendige omstendigheter. Det var lange dager, dårlig lønn og farlige omgivelser. Derfor tok folk til orde for at barn ikke burde utsettes for denslags arbeid, og de foreslo å utvide skoletiden i stedet. Noen av dem var ute etter å beskytte barna, men det var også mange som først og fremst ville sikre landet sunne og friske soldater i fremtiden. Kilde: Wikimedia Commons Barn ble samlet i skolehus i nærheten av der de bodde. Man argumenterte overbevisende for at barna burde saml...