Hvor er det vi tenker? Og leser og husker? - Litt læringsteori, del 4

Hvor er det vi tenker? Eller, hvor er tankene våre? På en måte er det selvsagt: Vi tenker inni hodet. Likevel, både gammel visdom og ny hjerneforskning viser oss at det er mange nyanser å utforske her, fullt så enkelt er det ikke. 

Vi tenker i bilder og begreper, vi tenker konkret og abstrakt, og vi lager oss ofte mentale modeller for å forstå, huske og analysere. Vi kan rotere mentale objekter rundt i hodet, både i metaforisk forstand (for eksempel, vi reflekterer over diverse aspekter ved den norske statsmodellen, de tre statsmakter og hvordan de forholder seg til hverandre) eller bokstavelig talt, ved å mentalt rotere et objekt vi ser for oss (vanlig del av mange kognitive tester, feks denne). 

I boken How the Mind Works gjenforteller Steven Pinker en vits som passer fint her: "[T]wo carpenters are hammering nails into the side of a house, and one asks the other why he is examining each nail as he takes it out of the box and throwing half of them away. 'They're defective,' replies the second carpenter, holding one up. 'They pointy end is facing the wrong way.' 'You fool!' shouts the first carpenter. 'Those are for the other side of the house!'" (Pinker 1999, s.285)

Det er ikke bare objekter vi kan observere i en eller annen form for mentale rom, også vår kunnskap og forståelse ser ut til å ha aspekter av romlighet ved seg. Hvordan denne romligheten fungerer ser ut til å variere fra person til person, og disse forskjellene påvirker antakeligvis hvordan vi tenker og husker informasjon. Jeg har ofte diskutert med elever hvordan de ser for seg tall, regnestykker og tidslinjer. Svarene jeg har fått er overraskende varierende. Det er nok mange av oss som aldri har tenkt over hvordan vi ser for oss tall, og det er derfor antakeligvis ikke alltid så lett å gi et klart svar på slike spørsmål. Men jeg tror vi alle ser for oss noe når vi tenker på et tall eller en enkel regneoperasjon (Se for deg tallet 5, eller 2+2=4. Hvordan ser dette ut i ditt hode?) Noen ser tallinjer, eller selve tallet, noen ganger isolert og noen ganger i en sammenheng, eller diverse objekter eller bilder som illustrerer mengdene det er snakk om. Selv ser jeg en slags bølgende tallinje som går fra venstre til høyre, med noen tall på toppen av disse bølgene, andre på bunnen (12, 20, 100 er for eksempel topper), og telling, regneoperasjoner og tallinjer (1200-tallet er på samme sted som 12 på tallinjen, etc) foregår i dette mentale rommet. Jeg aner ikke hvorfor jeg ser for meg disse tingene, eller når jeg begynte å se for meg tall på denne måten, eller om det er en fordel eller en ulempe. 

(For en interessant diskusjon av hva matematikk er for noe og hvordan vi mennesker lærer å tenke på denne måten, se Marr 2015. Etter at jeg la ut artikkelen fikk jeg også en tilbakemelding som minnet meg om at denne visualiseringen av tall kalles number form, og artikkelen om dette på wikipedia inneholder mange interessante referanser)

Da mennesker levde som jegere og sankere, før skriftspråk ble oppfunnet, må man anta at mesteparten av vår kunnskap og hukommelse i stor grad var konkret og stedsbundet. Vi husket hvor mat fantes, hvilke planter som var spiselige og hvilke som var giftige. Vi visste veien til gode jaktsteder, og veien hjem. Det er selvsagt mange antakelser her, men det virker tilforlatelig å si at vi hovedsakelig brukte våre kognitive evner i nær tilknytning til faktiske rom og omgivelser vi befant oss i. Det skal også nevnes at denne praktiske kunnskapen om naturen på mange vis så var langt mer rik enn den det gjennomsnittlige nåtidsmennesket besitter. 

Den langsomme oppdagelsen og utbredelsen av landbruk gjorde nye menneskelige aktiviteter nødvendige og mulige. Økte muligheter for lagring av korn og endrede arbeidsformer gjennom teknologi, ga oss en større arbeidsdeling blant menneskene. Skriftspråk og tall ble utarbeidet som et ledd i denne utviklingen (se feks Harari 2011, særlig kap.3 og 7), først ofte som en del av praktiske oppgaver, som å føre handelsregnskap. Men mennesker oppdaget snart at skriftspråk og tall skapte nye muligheter og utfordringer for tanken og hukommelsen. Sokrates fryktet som kjent på at skriftspråket ville gjøre folk glemsomme, og han gjenforteller en egyptisk fabel hvor Tot gir menneskene skriftspråk, og kongen Thamus sier at "this discovery of yours will create forgetfulness in the learners' souls" (omtalt tidligere i dette innlegget). Vi ble kanskje mer glemsomme av å kunne skrive ting ned, men mer abstrakt tenking skapte også nye muligheter. 

Paul Klee, Ghost Chamber with the Tall Door. Kilde: Wikimedia Commons

Den italienske jesuittpresten Matteo Ricci, født i 1522, dro i 1583 til Kina for å misjonere. Han lærte seg kinesisk, og for å presentere et solid argument for kristendommens fortreffelighet forsøkte han også å vise hvordan den kristne kulturen var full av verdifulle ideer og ferdigheter. Endel kristne grupper, som jesuittene, hadde i århundrer dyrket en lærdomskultur som blant annet la stor vekt på viktigheten av å trene opp hukommelsen. De utviklet teknikker for å huske og systematisere store mengder kunnskap. I 1596 gjenforteller Ricci - på kinesisk! - opprinnelsen til den mest kjente av alle disse husketeknikkene slik: 

Long ago a Western poet, the noble Xi-mo-ni-de, was gathered with his relatives and friends for a drinking party at the palace, among a dense crowd of guests. When he left the crowd for a moment to step outside, the great wall came tumbling down in a sudden mighty mind. All the other revelers were crushed to death, their bodies were mangled and torn apart, not even their own families could recognize them. Xi-mo-ni-de, however, could remember the exact order in which his relatives and friends had been sitting, and as he recalled them one by one their bodies could be identified. From this we can see the birth of the mnemonic method to latter ages. (sitert i Spence, 1984, s.2-3)

Man får bare håpe at kineserne ikke tenkte at slike husketeknikker ledet til dårlige arkitektoniske ferdigheter! Uansett, Ricci siterte vel her, etter hukommelsen, omtalen av denne hendelsen slik Cicero omtaler den i sin klassiske tekst om utdanning og talekunst, De Oratore (Om taleren) fra 55 f.v.t., hvor han forteller denne historien om dikteren Simonides og bruker mye tid på å forklare slike husketeknikker og hvordan de kan brukes. 

Fra De Oratore til Memo

Da jeg studerte ved NTNU i Trondheim for snart femten år siden, var jeg med i en gruppe som inviterte Oddbjørn By, forfatter av Memo og flere andre bøker om huske- og studieteknikk, på besøk. Han holdt et par foredrag, viste oss studenter hvordan han kunne memorisere en kortstokk på rekordtid, og lærte bort disse grunnleggende teknikkene. 

Den grunnleggende teknikken er jo veldig enkel, og du har sikkert hørt den omtalt før: Man ser for seg et sted man kjenner godt fra virkeligheten, feks det huset man vokste opp i. Deretter lager man seg symboler på det man skal huske, gjerne en person som gjør noe, gjerne noe ganske absurd (derav tittelen på Joshua Foers bok om dette tema, Moonwalking with Einstein), som man plasserer i en reiserute gjennom dette huset. Repeter til du har plassert ut alle de tingene du vil huske i denne sammenheng. Etterpå kan du vandre gjennom ruten og se de forskjellige personene og handlingene du plasserte ut, som minner deg på det du skulle huske. Det fungerer faktisk overraskende godt. 

Jeg var nok litt skeptisk til denne teknikken, og jeg endte ikke opp med å bruke den til så mye. Jeg har ennå ikke forsøkt å memorisere kortstokker på tid. Men teknikken er faktisk lett å beherske, i alle fall på et grunnleggende nivå, og jeg fant etterhvert ut at det var en glimrende måte å huske spørsmål jeg hadde forberedt til intervjuer på podkasten (første gang jeg brukte teknikken var i dette intervjuet med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair). Om man har spørsmålene behagelig lagret langs en slik reiserute, kan man lettere fokusere på den man snakker med, og det er temmelig åpenbart for meg at en lignende teknikk kan brukes for mange lignende situasjoner uten at det krever for mye trening. 

Poenget mitt med å fortelle alt dette er at det finnes en åpenbar måte å utnytte det faktum at vi mennesker er gode til å se for oss og huske steder, langt bedre enn vi er til å huske en tallrekke eller noen navn. Det Simonides angivelig oppdaget var at han husket ting lett når han hadde denne romlige assosiasjonen, og det tok ikke lang tid før slike husketeknikker ble utviklet til langt mer avanserte, og svært imponerende, metoder, som tar lang tid å beherske. Ricci, for eksempel, anbefalte kineserne han underviste i bruken av disse såkalte "minnepalassene", å skape fiktive palasser, med flere rom enn de palasser man hadde tilgjengelig i virkeligheten, for alt man ville huske. (Spence 1984, se også Yates 1966 for en klassisk fremstilling av disse teknikkene). 

Steder i hukommelsen

Et spørsmål som melder seg er om bruken av fiktive steder fungerer like godt som faktiske steder, som man kjenner fra å ha vært der. For de som har spilt endel dataspill så finner man her en interessant mulighet for å gjøre litt anekdotisk skrivebordsforskning: Hvordan husker du brettene på noen av de spillene du spilte, målt opp mot virkelige steder? 

Jeg spilte endel såkalte førstepersonskytere som Doom 2, Hexen, Quake og Star Wars: Dark Forces da jeg var tenåring, og jeg husker jo endel av brettene ganske godt. Likevel, det er, i alle fall for meg, slående hvor mye lettere det er å huske steder jeg bare har vært en gang, sammenlignet med brett jeg iblant må ha spilt hundrevis av ganger. Det hadde vært interessant å høre hva andre tenker om dette, for det er igjen ganske sikkert individuelle forskjeller. 

Hvis man vil utvide eksperimentet, så kan man jo forsøke å lage minnepalasser, eller minneskur, om det høres mindre råflott ut,, og teste hvilke typer steder som funker best. Det er heller ikke vanskelig å se for seg hvordan dette kan gjøres som et reellt forskningsprosjekt, og teste minnepalasser fra virkelighet og simulasjoner eller brett i dataspill. Hvor mye mer solid og finkornet er de stedene vi kjenner fra virkeligheten, hvor vi hadde med oss hele kroppen vår og alle sansene, sammenlignet med de verdener vi kun opplever virtuelt?   

Fra spillet Hexen, utviklet av Id Software, 1995

Sannsynligheten er stor for at vi er bedre til å huske faktiske steder og romlige forhold, enn simulerte omgivelser og abstrakte symboler. Fra et evolusjonært perspektiv er dette helt selvfølgelig, gitt de omgivelser vårt sanseapparat har utviklet seg i, sammenlignet med hvor relativt splitter nye disse siste virtuelle stedene og kognitive aktivitetene er. I vår evolusjonære historie så kom bevegelse lenge før tanken, og bevegelse og relaterte aktiviteter og evner, som syn, ligger til grunn for hvordan vi tenker. Det gir til og med mening å si at hjernen ikke først og fremst er et organ vi tenker med (se Feldman Barrett 2017, og denne nye kronikken fra samme forfatter). 

Vi bruker jo hele kroppen vår når vi lærer og husker, selv der hvor det ikke er åpenbart. Vi kan eksempelvis øve på fysiske ferdigheter bare ved å forestille oss dem, for eksempel øve på et stykke på piano eller gitar. Hvis våre hender er bundet og ubevegelige, så er det vanskeligere å forklare retninger, feks hvordan orientere seg i en by. Selv i de delene av vår tenking som er tilsynelatende mer abstrakte ser det ut til at kroppen og sansene våre spiller en sentral rolle (se Tversky 2019 for en innføring i dette tema, og hør et intervju med henne her). 

Steder i boka

Et annet, men relatert tema er hvordan hukommelse (og forståelse) kan knyttes til lesing og medium. Husker man bedre det man har lest på skjerm eller det man leser på papir? Hva kan eventuelt forklare forskjellene her?

Selv så leser jeg omtrent 50/50 av bøkene i papirform vs på Kindle, og sistnevnte er nyttig og praktisk, særlig med tanke på hvor mye bøker veier. Likevel, jeg foretrekker jo å lese på papir. Litt av grunnen er at jeg opplever at jeg husker innholdet litt bedre. Hver dobbeltside er litt som en kvadrant, delt inn i oppe/nede, venstre/høyre, og jeg har ofte en anelse om hvor på siden diverse informasjon står. Innholdet i boken får en viss romlighet ved seg. Dette inntrykket har jeg ikke når jeg leser på skjerm eller Kindle. 

Forskning ser jo ut til å vise at dette er tilfelle. I en artikkel publisert 30. september i år, oppsummerer en gruppe forskere det slik: "In summary, existing research has shown that on-screen reading is not as effective as paper, especially for expository texts where the purpose is to give information and there is a need for a deeper and more detailed level of processing. Researchers suggested that this is because it is difficult to construct effective cognitive maps with on-screen readers, but cognitive map theory is rarely studied empirically." (Shi et al, 2020). 

I 1948 innførte den amerikanske psykologen Edward Tolman (1886-1959) begrepet "cognitive maps", som et forsøk i å beskrive nettopp slike situasjoner hvor vi forsøker å forklare forholdet mellom vår tenking og verden rundt oss. Først mange tiår senere har denne teoretiske ideen blitt forent med moderne nevrovitenskap, og vi har blitt sakte men sikkert i bedre stand til å virkelig utforske disse spørsmålene (Tolman 1948, Bellmund et al, 2018). 

Forfatterne av den overnevnte nye studien forklarer noen aspekter av hvordan lesing forstås innenfor en slik teoretisk ramme: "According to the cognitive maps theory, compared with on-screen reading, text presentation on paper is more conducive to the construction of a mental map by the reader, thus, they can achieve better comprehension and a high degree of immersion, and will not easily fatigue. Printed texts present readers with fixed typography, chapter information, page numbers, corner frames, and blank spaces. During the process of flipping through a text on paper, rich kinesthetic feedback, such as visual perception and tactility, is also presented, and readers unconsciously know the physical location of specific information within a text and its spatial relationship to their location in the text as a whole. This ability to locate information is important for comprehension and recall because, when readers search for an object in their memory, they often locate it by recalling relevant background information cues." (Shi et al, 2020, se også Hou et al, 2017)

En metastudie fra 2019 fant en liten fordel å lese på papir, men understreket at denne ikke er veldig stor. Papirlesere ser ut til å være mer oppmerksomme på det de leser. En slående observasjon er at når man leser på skjerm ser det ut til at vi har en tendens til å overvurdere egen forståelse. Som utdanningsnettstedet The Hechinger Report formulerer det i en artikkel om studien: "Screen readers consistently overestimated their reading comprehension. Paper readers were more accurate in their self-judgments." (Barshay 2019, for selve studien, se Clinton 2019). Det ser ut til at når det gjelder å lese sakprosatekster, uten uthevinger, faktabokser og lignende, så er lesing på papir helt overlegent skjerm. Om teksten benytter seg av disse uthevingsmetodene, som i bunn og grunn hjelper leseren å bygge opp et bedre kognitivt kart over teksten og innholdet, så blir forskjellen mindre (Shi et al, 2020). 

Oppsummering: Som så ofte er den ærligste foreløpige konklusjonen at vi ikke helt vet ennå. Men det virker temmelig åpenbart at en slags stedssans eller stedsfølelse definitivt er en viktig del av lesing, akkurat som i hukommelsen mer generelt (se her for en lett tilgjengelig oversikt over noe av denne forskningen). 

Jo mer levende, konkrete og detaljerte bilder og ideer er, jo lettere har vi for å huske dem. Å knytte informasjonen til en kontekst, et lett forståelig eksempel og lignende, er jo åpenbare hjelpemidler i å huske nytt stoff. Joshua Foer understreker, i sin kamp for å bli amerikansk hukommelsesmester (noe han ble i 2006), at jo mer levende og slående bildene man har i hodet er, jo lettere er de å huske, - og putte inn i minnepalasser, om man skulle være tilbøyelig til slikt (Foer 2011). 

Rent anekdotisk så har jeg ofte spurt elever om hva de ser for seg når de leser en roman. Mens noen elever kan skildre klare og tydelige bilder, så påstår andre elever at de nesten ikke ser for seg noe i det hele tatt. Om dette faktisk stemmer vet jeg jo ikke, det er ikke godt å vite om problemet er at spørsmålet mitt ikke var tydelig nok, om de skjønner helt hva jeg spør om, eller om de bare snor seg unna spørsmålet? Eller er  de kanskje ikke i stand til å beskrive det de faktisk ser for seg, eller at de ikke husker helt? Eller er det faktisk tilfellet at de ikke ser for seg noen ting? En ting er i alle fall sikkert, forskjellen på å ha en slags indre "kino" eller ikke gående mens man leser boken, må være en temmelig åpenbar og viktig forskjell når det kommer til forståelse, hukommelse, og ikke minst om man liker å lese eller ikke (for mer generelt om mentale bilder og den såkalte "mental imagery"-debatten, se Pinker 1999, s.284-98, og Pearson & Kosslyn 2015). 

Steder i verden i hjernen

I 2014 fikk som kjent de norske hjerneforskerne Edvard og May-Britt Moser, sammen med britiske John O'Keefe, nobelprisen i medisin for deres oppdagelse og utforskning av såkalte gitterceller (grid cells). Veldig kort fortalt så er dette celler i hjernen som gjør oss i stand til å orientere oss i verden og er helt grunnleggende for vår stedssans. 

Jeg har ingen ambisjon om å forklare denne forskningen her, og jeg skal ikke påstå at jeg forstår særlig mye av den. Men som nesten all banebrytende forskning er det temmelig fascinerende greier, og det litt vilt å tenke på hva slags nitidig arbeid som ligger bak disse oppdagelsene.  

På den ene siden er det jo selvfølgelig at hjernen har en måte å forstå verden på, men oppdagelsen ligger jo ikke i at man påviser at en slik mekanisme finnes, men at vi begynner å forstå hvordan denne fungerer. Det interessante er nettopp hvordan disse nye modellene og oppdagelsene gir oss nye spørsmål å stille, og andre måter å undersøke dem på. Det er mye som tyder på at disse måtene som hjernen koder sted og rom også har en avgjørende effekt på hvordan vi tenker, hvordan vi så å si tenker forskjellige mentale objekter og deres relasjon. En ny teoretisk artikkel om forskningsfeltet gir en viss anelse om hvor vi står: "Grid cells in the neocortex suggests that all knowledge is learned and stored in the context of locations and location spaces and that “thinking” is movement through those location spaces. We have a long way to go before we understand the details of how the neocortex performs cognitive functions, however, we believe that the location-based framework will not only be at the core of the solutions to these problems, but will suggest solutions." (Hawkins et al, 2019, s.11, se Cepelewicz 2019 for en populærvitenskapelig innføring i disse spørsmålene).  

Vår stedssans ser ut til å være et velegnet startsted for å forstå kognitive prosesser i hjernen mer generelt. Eller, på fagspråket: "Cognitive spaces provide a domain-general format for processing in the hippocampal-entorhinal region, in line with its involvement beyond navigation and memory. Spatial navigation serves as a model system to identify key coding principles governing cognitive spaces. An important question concerns the extent to which firing properties of spatially tuned cells are preserved in cognitive spaces." (Bellmund et al, 2018)

Nye spørsmål

Noen spørsmål som jeg umiddelbart stiller meg når jeg leser om dagens forståelse av disse prosessene i hjernen, er for eksempel om vi snart kanskje kan måle intensiteten eller rikdommen i de mentale bildene og rommene som barn og voksne har når de hører eller leser en historie? Som jeg nevnte så er det slående forskjeller på hvordan forskjellige elever beskriver sin leseopplevelse, men det er vanskelig å si hvor mye av denne forskjellen som ligger i kommunikasjonen versus den faktiske subjektive opplevelsen. Kanskje vi en gang i fremtiden til en viss grad kan måle slike ting? Intensiteten i leseopplevelsen slik den fremstår i hjernen? 

Hvis det faktisk er tilfelle at det finnes såpass store forskjeller i det vi ser for oss, så er det vel lett for å forstå at barn som ikke ser bilder og klare forestillinger når de leser en bok ikke synes lesing er spesielt interessant. Slike data som dette vil kanskje kunne konstatere slike forskjeller, og kanskje til og med påvise hvilke tilnærminger og læringsaktiviteter som styrker disse evnene? Dette er jo ren fabulering fra min side, men kanskje dette vil kunne si oss noe om hvordan video og digitale media, vs høytlesing og lesing, for eksempel, trener hjernen på forskjellig vis? Det er jo tydelig at lytterens/leserens aktivitetsnivå i produksjonen av bilder og forståelsen av historien er større når man leser, enn når man ser video og får servert bildene i ferdig form.

Her er et annet artig eksempel: Et forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo, ledet av hjerneforsker Johan Frederik Storm, forsker på signaturer ved bevissthet i hjernen, blant annet for kanskje kunne påvise om en pasient som skal opereres virkelig er i full narkose (se rapport om dette prosjektet i Morgenbladet fra januar 2017, og jeg deltok selv som forsøkssubjekt i en del av dette prosjektet). Hvilke tilstander i hjernen er det som kjennetegner forskjellige tilstander, feks bevissthet versus full narkose? Selv om vi ennå ikke vet svaret på dette, eller om et tydelig svar er mulig å få, er det nok av grunner til å tro at et slikt svar er mulig å finne. 

Slike forsøk på å finne måter å måle bevissthetstilstander via teknologi er ennå i en tidlig fase, men det er ikke vanskelig å se for seg en haug interessante anvendelser. Den amerikanske filosofen Sam Harris, som har en doktorgrad i nevrovitenskap, har for eksempel foreslått at det ikke er helt usannsynlig at vi en gang i fremtiden vil kunne avsløre løgner gjennom hjerneskanning. I 2009 skrev han: "The development of mind-reading technology is in its infancy, of course. But reliable lie-detection will be much easier to achieve than accurate mind reading. Whether on not we ever crack the neural code, enabling us to download a person’s private thoughts, memories, and perceptions without distortion, we will almost surely be able to determine, to a moral certainty, whether a person is representing his thoughts, memories, and perceptions honestly in conversation." Dette kaninhullet er dypt. Er det for eksempel mulig å se forskjell på en som lyver helst bevisst, og en som har begynt å tro på egne løgner? Inntil videre er det nok viktig å insistere på alt vi ennå ikke vet, og ikke trekke noen overforenklede slutninger. 

Avslutning: Usannsynlig kultur og mentale verktøy

Joshua Foer ble amerikansk hukommelsesmester, men for de som har lest boka så ble hans hverdagshukommelse, skuffende nok, ikke påviselig bedre. Det er jo verdt å ta med seg, og sier oss noe grunnleggende om læring og overføringsverdi. Det er ikke alltid at verktøybruk, om det er snakk om en spade eller en bil, eller mentale verktøy som minnepalasser, gjør oss bedre til aktiviteten når vi ikke benytter oss av verktøyet. Biologen David Krakauer har omtalt slik teknologi som competetive cognitive artifacts, i motsetning til complementary cognitive artifacts (dette begrepsparet er omtalt og utforsket i dette blogginnlegget), som gir oss nye kognitive evner selv når ikke teknologien er tilgjengelig. Hvis vi bruker kuleramme når vi lærer matematikk vil antakeligvis dette skape og styrke en tallforståelse som vi beholder også når vi ikke har noen kuleramme tilgjengelig. Den franske psykologen Alfred Binet var en av de tidlige psykologene som interesserte seg for bruken av slike teknikker, og den russiske psykologen Lev Vygotskij var veldig opptatt av hvordan verktøybruk og språk hadde en slags synergieffekt i hvordan vår kultur og tenking utviklet seg (se Binet 1894, Vygotsky 1978, hør Lars og Pål-episoden om Vygotskij her).  

Filosofen Baruch de Spinoza skrev i sitt filosofiske hovedverk Etikken, publisert i 1677, at vi ikke kan vite hva kroppen er i stand til (Etikken, del 3, tillegg til læresetning 2; Spinoza 2010, s.230). Altså, det vi er i stand til, og det vi tror vi er i stand til, er ingen nødvendigvis noen sikker indikasjon på hva vi faktisk er i stand til. Overraskende kognitive ferdigheter er ikke nødvendigvis et resultat av helt unike mentale evner. Den greske poeten Simonides evne til å huske hvor alle menneskene på festen satt, og Joshua Foers og andre hukommelsesmesteres evne til å memorere kortstokker på rekordtid, er jo ganske imponerende saker. Men de er bare eksempler på hvordan vi mennesker har funnet teknikker som åpner opp muligheter vi ikke ante vi hadde. 

Sosiologen Niklas Luhmann snakket om "sannsynliggjøringen av det usannsynlige" (Luhmann 1981), og filosofen Peter Sloterdijk har tatt denne innsikten og laget en hel teori om hvordan vi mennesker kan øve oss opp til nivåer av ferdigheter og tenking som nettopp sannsynliggjør slike usannsynligheter (se Sloterdijk 2009). Tanker og innsikter som for oss idag kanskje er dagligdags, var umulige, eller i alle fall svært usannsynlige, for bare få generasjoner siden. Science fiction forfatteren Arthur C. Clarke, mannen bak bøker som 2001 - A Space Odyssey,  sa det på denne måten: "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic." Man skal ikke være blind for at det også kan gå andre veien, vi er ikke nødvendigvis bedre enn våre forgjengere i ett og alt. 

Med nye oppdagelser og teknologi utvides så definitivt våre handlingsrom. Det er en av våre viktigste oppgaver å bruke disse evnene på riktig måte. 

Jeg har i mange år vært fascinert av hukommelsesteknikker og lignende kognitive triks. Som jeg har forsøkt å vise her så utnytter slike teknikker egentlig bare grunnleggende trekk ved hvordan hjernen vår fungerer, som har sin rot i vår evolusjonære historie. Våre muligheter for forståelse og læring er definitivt påvirket av denne historien, og om vi ønsker å forstå hvordan læring kan foregå på en måte som respekterer vårt biologiske rammeverk på best mulig måte, så gjelder det å forstå disse tingene. Vår rom- og stedssans, samt forholdet mellom bevegelse, kropp og tanke, er essensielle aspekter i denne sammenheng, og disse oversees ofte i mye av vår samtale om læring og skole. 

  

Tidligere innlegg om læringsteori finner du her: del 1, del 2, del 3

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Litteraturliste

• Barshay, Jill, (2019), "Evidence increases for reading on paper instead of screens", The Hechinger Report, 12.august 2019 (lenke)
• Bellmund, Jacob L. S.; Gärdenfors, Peter; Moser, Edvard I.; Doeller, Christian F., (2018), "Navigating cognition: Spatial codes for human thinking",  Science, 362, 654 (2018)
• Binet, Alfred, (1894), Psychologie des grands calculateurs et joueurs d'échecs, Hachette
• By, Oddbjørn (2006), Memo. Den enkleste veien til bedre hukommelse, Bazar forlag
• Cepelewicz, Jordana (2019), "The Brain Maps Out Ideas and Memories Like Spaces", Quanta Magazine, 14.januar 2019 (lenke)
• Clinton, Virginia, (2019), "Reading from paper compared to screens: A systematic review and meta‐analysis", Journal of Research in Reading, Vol.2, No.2, Mai 2019, ss.288-325 (lenke)
• Delgado, Pablo; Vargas, Cristina; Ackerman, Rakefet; Salmerón, Ladislao, (2018), "Don't throw away your printed books: A meta-analysis on the effects of reading media on reading comprehension", Educational Research Review, Vol.25, November 2018, ss.23-38 (lenke)
• Dunbar, Robin, (2014), Human Evolution: A Pelican Introduction, Pelican
• Feldman Barrett, Lisa, (2017), How Emotions Are Made: The Secret Life of the Brain, Mariner Books
• Foer, Joshua, (2011), Moonwalking with Einstein: The Art and Science of Remembering Everything, Penguin
• Harari, Yuval Noah, (2011), Sapiens: A Brief History of Humankind, Vintage
• Hawkins, Jeff; Lewis, Marcus; Klukas, Mirko; Purdy, Scott; Ahmad, Subutai, (2019), "A Framework for Intelligence and Cortical Function Based on Grid Cells in the Neocortex", Frontiers in Neural Circuits, 11.januar 2019 (lenke)
• Houa, Jinghui; Rashid, Justin; Lee, Kwan Min, (2017), "Cognitive map or medium materiality? Reading on paper and screen", Computers in Human Behavior, Vol. 67, Feb. 2017, ss.84-94 (lenke)
• Jasanoff, Alan, (2018), The Biological Mind: How Brain, Body, and Environment Collaborate to Make Us Who We Are, Basic Books. Kindle Edition
• Kelly, Robert L., (2013) The Lifeways of Hunter-Gatherers: The Foraging Spectrum, Cambridge University Press, Kindle Edition
• Marr, M.Jackson, (2015), "Mathematics as Verbal Behavior",  Behavioural Processes, 113 (2015) ss.75–80
• Pearson, Joel; Kosslyn, Stephen M., (2015), "The heterogeneity of mental representation: Ending the imagery debate",  PNAS, 18. august, 2015, vol. 112 , no. 33, ss.10089–10092
• Pinker, Steven (1999), How the Mind Works, Norton [1997]
• Shi, Zifu; Tang, Ting; Yin, Lin, (2020), "Construction of Cognitive Maps to Improve Reading Performance by Text Signaling: Reading Text on Paper Compared to on Screen", Frontiers in Psychology, 30.september 2020 (lenke)
• Sloterdijk, Peter, (2009), Du musst dein Leben ändern: Über Antropotechnik, Suhrkamp
• Spence, Jonathan D., (1984), The Memory Palace of Matteo Ricci, Penguin
• Spinoza, Baruch de, (2010), Ethik in geometrischer Ordnung dargestellt. Lateinisch - Deutsch, Felix Meiner Verlag [1677]
• Time, Jan Kåre, (2017), "Rapport fra vitenskapens yttergrense: Ditt indre liv", Morgenbladet, 27.januar 2017 (lenke)
• Tolman, Edward C., (1948), "Cognitive Maps in Rats and Men", The Psychological Review, 55(4), ss.189-208 (lenke)
• Tversky, Barbara, (2019), Mind in Motion: How Action Shapes Thought, Basic Books
• Vygotsky, Lev S., (1978), Mind in Society: The Development of Higher Psychological Processes, redigert av Michael Cole, Vera John-Steiner, Sylvia Scribner, Ellen Souberman, Harvard University Press
• Yates, Frances, (1966), The Art of Memory, Routledge and Kegan Paul