Lars Sandåker

Når er det nyttig å være stresset? Finnes det godt stress? Jeg har tenkt litt ekstra mye på dette i de siste dagene, siden vi nylig la ut en podkastepisode hvor jeg sa at det egentlig ikke ser ut til å være noen god grunn til at ungdommer i skolen skal være stresset. I episoden sa jeg det slik: " Jeg vet ikke om stress har noe som helst å gjøre i barns liv " (25min). Like etterpå forsøker jeg å skille mellom anstrengelse og stress, noe som sikkert ikke er et helt tydelig skille, bare et forsøk på å si at selvsagt ikke alt slit og ting som er tungt er negativt. Det er sikkert å be om å bli misforstått, men det er uansett et interessant tema å diskutere.  Hva snakker vi om når vi snakker om stress? Og, bør barn jevnlig oppleve å være stresset? I hvilken grad er mange av oss faktisk uenige her, og i hvilken grad er det bare snakk om bruk av ordet stress i snever eller vid forstand?  Mitt eller vårt stress? I en bok om jenters forhold til stress,  Under Pressure: Confronting...

Forklar meg hvorfor du mener at mange av dagens forventninger til skolen er problematiske, eller, la oss si, feilkalibrerte?  Jeg kommer ikke bort fra tanken om at vi forventer for mye og feil ting av skolen . Men for å snakke helt generelt, ikke spesifikt om skolen, så er det temmelig åpenbart at for mange eller for høye forventninger fort får en kontraproduktiv effekt. Det virker riktig, gjør det ikke? Jo, hvis du med det mener en eller annen form for feilplasserte forventninger, som å tro at hver eneste dag skal være helt strålende, eller som å forvente å ha en avansert samtale med en fireåring, eller at en tenåring bare skal ta kloke avgjørelser? Eller at jeg plutselig ser for meg å delta i høydehopp i de olympiske leker? Det er klart at slike antakelser ikke tjener meg særlig, og i den grad jeg virkelig tror på den, så gjør de bare ting vanskelige, og hverdagen skuffende.  Noe sånt, det er et fint utgangspunkt. I de tilfellene du nevner så vil jo våre forventninger nødve...