Lars Sandåker

Nylig ble det publisert en artikkel på NORRAG (Northern Research Review and Advisory Group), om PISA-undersøkelser og økonomisk vekst, av forskerne Hikaru Komatsu og Jeremy Rappleye. Konklusjonen er ganske enkel: " there is no correlation between PISA scores/ PIAAC scores and economic growth ." La oss se litt nærmere på hva det er de skriver.  I september 2019 publiserte EU rapporten The Economic Benefits of Improving Educational Achievement in the European Union: An Update and Extension , skrevet av Eric Hanushek og Ludger Woessmann. Hovedargumentet her er at en utdanningspolitikk som fokuserer på forbedring av PISA-resultater vil resultere i økt ferdighetsnivå hos EU-befolkningen, som igjen vil lede til økt produktivitet og økonomisk vekst. Hanushek og Woessmann har argumentert for årsakssammenheng i en årrekke, og det samme har for eksempel Andreas Schleicher argumenter for, som for eksempel  her , i 2010.  Komatsu og Rappleye, som har skrevet om dette temaet i flere art

Et grunnleggende problem i skolen, i all opplæring egentlig, er tilpasning. Hvordan kan man tilrettelegge og undervise på en måte slik at man sikrer best mulig læring for alle elever?  Jeg vil ikke påstå å ha noen løsning her, det ville være tåpelig. Det jeg vil påstå, og jeg vil mene at det er langt ifra tåpelig, er at måten vi vanligvis organiserer skolen på idag gjør denne tilpasningen langt vanskeligere enn den hadde trengt å være.  Det er mange grunner til at det er vanskelig å tilpasse opplæring, men hovedgrunnen, slik jeg ser det, er at vi deler barn inn i klasser etter alder. Her skal jeg kort forsøke å sannsynliggjøre for hvorfor jeg tror dette er en riktig påstand.  Men først, hvorfor er denne alderssegregeringen blitt så selvsagt i skolen? Det er absolutt ingenting naturlig ved den, vi har drevet med det et par hundre år, maksimum. Er denne organisasjonsformen nå blitt nesten universell fordi den reellt er bedre, eller for den gjør lærerjobben, og særlig de byråkratiske aspe

Hva er det vi egentlig tenker med ? Vi har biologisk sett omtrent akkurat den samme kroppen, med hode og hjerne og hender og føtter og alt imellom, som mennesker hadde for 200 000 år siden, men våre tanker er definitivt temmelig forskjellige. Hvorfor kan vi tenke ting ikke de kunne, når hjernen vår strengt tatt er den samme? Har du noensinne forsøkt å gjøre matematikk med romertall? Hvis du gjør det så skjønner du fort hvorfor romerne ikke hadde noen store matematikere (såvidt jeg vet). Hoderegning er selvsagt mulig, men selv din evne til dette påvirkes ganske klart av hvordan man kan visualisere tallene og lignende ferdigheter. (for mer om dette, se feks kap.2 i Tall 2013). Verktøybruk Daniel Dennett benytter ofte dette sitatet fra filosofen Bo Dahlbom: " You can’t do much carpentry with your bare hands, and you can’t do much thinking with your bare brain. " (se feks Dennett 2017)   Det er ikke hjernen i seg selv som gjør oss i stand til å tenke slik vi gjør idag, til å utvi

Det er mange gode grunner til å standardisere. En av de viktigste standardiseringene for fremveksten av dagens globaliserte verden, kan kanskje sies å være transportkontaineren. Etter en lang forhistorie ble dagens kontainer, som alle har sett på lastebiler, tog og skip, designet i 1955 av Malcom McLean og Keith Tantlinger. I 1966 skal 1% av verdens land ha hatt kontainerhavner, mens i 1990 hadde 90% av verdens land slike havner (se info her og her ).  Å designe og innføre en standard er krevende, men kan fort bli lønnsomt. Verdensøkonomien hadde ikke sett helt lik ut uten den internasjonalt standardiserte transportkontaineren (sjekk ut marinetraffic.com og se på den utrolige svermen av skip som befinner seg til sjøs akkurat nå). Jeg skal ikke engang forsøke å komme inn på de negative konsekvensene, eller forsøke å veie dem mot de positive. Standardisering har vidtrekkende konsekvenser, såpass kan man fastslå.   Kilde: publicdomainpictures.net Et annet og eldre eksempel er jernbanen.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 25.juni , i litt forkortet form.   I den norske velferdsstaten er det en grunnleggende enighet om at målet med statlige tiltak er å sikre noenlunde like muligheter og øke graden av sosial mobilitet. Skolen er et viktig ledd i dette systemet. Men hvordan vet vi om den lykkes i sin rolle? Hva er pålitelige tegn på langvarige positive konsekvenser av skolegang, både for individ og samfunn? Bjørgulv Braanen skrev tirsdag 16.juni under tittelen «Fraværsfasit», om de nyeste tallene vi har på effektene av fraværsgrensa. «Fraværsgrensa har derfor vært en håndsrekning, ikke bare til arbeiderungdom, men også til barn av innvandrere. Forutsetningene for å lykkes med integreringen er blitt større. Når deler av venstresida, i likhet med Elevorganisasjonen, har mobilisert mot fraværsgrensa, har de i praksis prioritert de privilegerte på bekostning av dem de burde representere, arbeider- og innvandrerungdommen.» Hans perspektiv er venstrevridd, han

Her om dagen gikk fristen ut for å sende inn høringsinnspill for NOU 2019:23 Ny opplæringslov . Utdrag fra noen av de nær 250 innspillene er publisert på Fri Fagbevegelse , men disse utdragene gir bare et lite utsnitt av de tema som tas opp. Jeg snakket med Marta Straume på Lars og Pål (ep.79) her for noen uker siden om denne NOUen.  Det er fortsatt omtrent et år til et utkast til selve loven foreligger, nå skal Kunnskapsdepartementet gjennomgå de innspill som har kommet inn. Det blir interessant å se hva som kommer ut av denne prosessen. Det er sikkert nok å være kritisk til, men det er i alle fall en temmelig åpen prosess, og hvem vet, kanskje noen av innspillene ender opp med å endre fremtidens norske opplæringslov.  Innspillene kommer i mange forskjellige former, noen er lange og kildebelagte, andre korte. Noen av dem fokuserer på lovtekst og formuleringer, andre forteller egne historier som kan være relevante.  Et par andre svar, som hovedsaklig dreier seg om hjemmeundervisning,