Lars Sandåker

Hvordan og i hvilken grad påvirkes livene våre av skolen? Kan vi veie positive og negative effekter opp mot hverandre, og hvordan ser disse effektene ut sammenlignet med andre faktorer som påvirker våre liv? Det er selvsagt et komplisert spørsmål, hvor alle svar må inkludere mange forbehold, men flinke folk har i mange tiår gjort sitt beste for å gi oss noen svar. I boken How schools really matter: Why our assumption about schools and inequality is mostly wrong  (University of Chicago Press 2020) oppsummerer Douglas B. Downey endel av denne forskningen. Downey er professor i sosiologi ved Ohio State University, og han argumenterer for å revurdere noen etablerte antakelser om hvordan skolen fungerer. (Boken dreier seg om det amerikanske skolesystemet, men som vi skal se så er mye av hans påstander anvendelige også utenfor USA).  Dette er ikke tenkt som en bokomtale, men for ordens skyld så kan jeg nevne at boken er behagelig lettlest, ikke lastet med unødvendig tungt begrepsapparat, og

I en ny kronikk i The New York Times forklarer økonom Bryan Caplan hvorfor han mener at utdanning ikke har den effekten som det ofte antas at den har. Kommentarfeltet til kronikken gir en god indikasjon på hvor vanskelig det er å holde tunga rett i munnen i denne debatten .  Først av alt, om Bryan Caplan selv. Jeg har egentlig sansen for fyren, selv om jeg ikke deler særlig mye av hans libertarianske standpunkter. Han er alltid klar, tydelig og poengtert, på en måte som gjør at hans argumenter er artige å bryne seg på. Hans bok The Case Against Education (2017, kort omtale her ) er et solid argument for at utdanning ikke virker slik vi ofte antar at den gjør, og at utdanningens signaleffekt spiller en langt større rolle enn vi ofte tror. Men han er også en økonom, professor ved George Mason University, tilknyttet institusjoner som Mercatus Center og Cato Institute, som er temmelig hardbarka forsvarere av rene markedsløsninger, deregulering, mindre stat, osv.  Som nordmann med mange

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel.  Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og  dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige.  Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer

Måten vi snakker om læring på, hvilke ord og forståelsesrammer vi bruker, har mye å si for hva slags læring vi oppnår, ser etter og belønner, og hva slags læring som evt blir oversett. Disse innleggene fremhever derfor diverse begreper og forskning, og jeg forsøker å si noe om hva dette kan ha å si for læring og undervisning.  Det er for eksempel utvilsomt mange problemer med hvordan vi snakker om forståelse i forbindelse med læring og skole. Mange barn har ingen klar formening om hva det vil si å forstå noe, og føler mest av alt at dette er en slags mytisk kunnskapstilstand som de selv ikke har oppnådd. Men akkurat som at det å vokse opp ikke innebærer en helt nye bevissthetstilstand og endelig forståelse av virkeligheten, noe alle opplever når de innser at de nå er voksne, men at de føler seg omtrent som de gjorde da de var yngre, så er ikke kunnskap og forståelse et slags nytt nivå som vi med ett plutselig oppnår. To av innleggene tar opp dette spørsmålet i mer detalj.  På samme vi

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol