Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel. Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige. Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer
Det er lærermangel i skolen og stort frafall blant lærere i yrket. Det utdannes langt ifra nok lærere. Skolen som system er nok "for stort til å feile." Likevel, noe bør åpenbart gjøres. Men hvorfor er så å si alle foreslåtte løsninger og tiltak på disse problemene så fantasiløse? Er vi så bundet fast i lover og forventninger at vi ikke makter å prøve noe nytt ? For hundre år siden var det en selvfølge at vi måtte drive med skoleforsøk og hele tiden søke etter bedre måter å drive skole og utdanning på. Man kan for eksempel se lese mange tekster om dette fra Helga Eng (1875-1966), Norges første professor i pedagogikk (Lønnå 2002, s.144-150). Idag er vi så fastlåst i forventninger og en satt forståelse av hva skole skal være at vi ikke makter/tør/vil forsøke noe som bryter med dette systemet. Selv om vi antakeligvis vet at vi burde. Ingen helhetlige alternativer eller løsninger finnes. Såpass er selvsagt. Men denne mangelen innebærer ikke at det lureste vi kan gjøre er