Lars Sandåker

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

La oss tenke oss at det plutselig fantes midler og politisk vilje til å utvide hva som finnes innad vårt offentlige skolesystem, hva burde vi forsøke å få til? Hva slags utvidelser synes jeg at vi trenger? Problemet med all debatt om skole er at den foregår i et nærmest komplett fravær av kunnskap om hva som ville ha skjedd med barn som levde i dagens samfunn, men som ikke gikk på skolen. (se her , her og her for noen tidligere innlegg om tema). La oss holde oss til Norge, og la oss anta at disse ikke ville vært barn i spesielt konservative kristne familier eller en eller annen ideologi som fikk dem til å holde barna hjemme eller sende dem på privatskole. La oss tenke oss helt vanlige barn, gjennomsnittlige på gjennomsnittlig vis, hvordan ville slike barn klart seg annerledes om de ikke gikk på skole? Hva ville de savnet og hva ville de ha fått mer av enn dagens skolebarn? Det er dette spørsmålet jeg mener vi er helt kunnskapsløse om.  Vi kan spørre: Hvor godt funker skolen? Vel, det

Godt nyttår alle sammen. Det er selvsagt umulig å si hva det nye året kommer til å by på, men jeg har visse indikasjoner, og det kommer garantert til å bli et annerledes år på mange vis. Vi lar det stå ved det.  Jeg håper også på et år hvor det skjer interessante ting på skolefeltet. Det er over to år siden jeg begynte å skrive på denne bloggen, og det har blitt nesten hundre innlegg. Skrivingen (og den allerede eksisterende podkasten ) har ledet til en haug med fine samtaler og gode bekjentskaper. Og selv om det ikke alltid føles slik, så tror jeg at jeg har endret mening om en god del saker og ting hva skole og læring angår.  I dette innlegget vil jeg drøfte noen forskjellige tema som jeg både har skrevet om før og planlegger å skrive mer om i fremtiden. Often så kan en rask og skissemessig utforskning være en fin start, og så håper jeg at det kanskje melder seg noen spørsmål hos leseren, og at jeg kanskje får noen nyttige innspill eller kritikker.  Wilhelm Larsen, humoristisk julemo

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)