Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel. Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige. Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer
Nylig ble siste runde med resultater fra PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Norske 10-åringer viser en nedgang i leseferdigheter fra 2016. Jeg skal ikke diskutere denne undersøkelsen her (ser her for et fint blogginnlegg om de nyeste resultatene), men de gjør det fristende å tenke litt stort om leseferdigheter og leselyst. Hvilke faktorer utenfor skolen er det som bidrar til å styrke eller svekke barns interesse for lesing og leseferdigheter? Jeg skrev for en stund siden et langt innlegg om lesing, forståelse og relaterte tema , hvor et lite avsnitt handlet om tegneserier. Her er et par avsnitt fra det innlegget: Mamma og pappa vokste opp på 50- og 60-tallet. På loftet i begge barndomshjem var det en tydelig fellesnevner: lass av tegneserier, fra Donald Duck & Co til Tempo. Det virker nesten som om etterkrigsgenerasjonen badet i tegneserier. Dessuten, tegneserier var kult, selv de kule gutta leste dem, og dette varte i flere tiår. Store norske