Gå til hovedinnhold

Innlegg

Åpenlys og skjult tvang

Å benytte tvang er kompliserte greier. I hvilke situasjoner bør vi benytte den? Og hvordan skal vi kommunisere tvangen, når vi først har bestemt oss for å benytte oss av den?  I et klassisk intervju med den slovenske filosofen Slavoj Zizek på Barry Nolans program Nitebeat  fra tidlig 2000-tall, drøfter Zizek forskjellige former for tvang. Sett at du er forelder til et barn, og du vil at det skal besøke bestemor på søndagen. Man kan være den gammeldagse typen, "a good, old-fashioned, totalitarian father", som sier: "Du skal besøke bestemor på søndag, om du vil eller ikke!" Tvangen er ytre og direkte, man kan protestere, men ingen virkelig skade er skjedd. Opp mot dette setter Zizek "a tolerant, postmodern father", som sier: "Du vet hvor glad bestemor er i deg, men du må bare besøke henne hvis du selv virkelig har lyst til det."  Hans enkle poeng i denne sammenheng er at barn ikke er idioter, og de forstår godt at det finnes tvang også i dette and
Nylige innlegg

Salamanderpølsefabrikken: Om Simon, Jens og Jonas

Jeg har lenge vært glad i Jens Bjørneboes bøker, men tross stor interesse for skole og skoledebatt hadde jeg likevel aldri lest Jonas . Så da jeg fikk Simon Malkenes nye bok Salamandertesten i hendene, var det endelig den anledningen jeg trengte for å få lest Bjørneboes klassiske roman fra 1955. Og som så ofte med gode bøker man endelig får lest, gnagde det i meg: "hvorfor har jeg ikke lest denne tidligere?"  Jeg har nok antatt at Jonas er en slags lang og seigpint versjon av dødsscenen til lille Marius i Alexander Kiellands bok Gift fra 1883. Men akkurat som Gift  er langt mer enn latin og barn som dør, så er Jonas langt mer enn en trist gutt i skolen. Malkenes spør: " Men handler Jonas egentlig om skole? Er boken egentlig en skolekritikk? " (Malkenes 2021, s.7) Både ja og nei kan man si. Selvsagt handler boken om mer enn skole, heldigvis. Men den handler hovedsakelig om skole, hvordan skolen formes av krefter som ofte er større enn skolen selv, større enn de men

Læring, forståelse og tvetydighetstoleranse

Jeg husker godt at da jeg tok et fag som het fremmedspråkdidaktikk (dvs hvordan lære bort et fremmespråk), hvor det ble nevnt i flere pensumtekster at et typisk kjennetegn på en god språkstudent er en som ikke lar seg frustrere eller avspore av å ikke forstå alt. Dette slo meg den gang som en viktig innsikt om man lærer seg et nytt språk. Nå fremstår dette for meg som en helt sentral innsikt i hvordan vi forstår all læring, og leder til noen grunnleggende spørsmål:  Hva gjør vi i møte med noe vi ikke forstår?  Hva hører vi egentlig når noen spør oss: "Forstår du?"  Hvor høyt legger vi listen for hva som anses å være forståelse?  Det er tydelig at folk her har svært forskjellige standarder. Noen er tilfredse med å lese en bok eller å høre på en forelesning uten å forstå alt, mens andre stopper opp så snart det er noe de føler de ikke forstår. Begge tilnærminger har jo sine bruksområder, og i noen tilfeller er det nok helt på sin plass å kreve svært finkornet forståelse. Men, o

Vitenskapelig og hverdagslig forståelse - Litt læringsteori, del 5

I et par interessante artikler fra sent 70-tall diskuterte psykologiprofessor Ellen M. Markman hvordan barn er klar over sin egen forståelse, eller mangel på såden, når de blir undervist. Begge artiklene heter "Realizing That You Don't Understand", og undersøker hva det er som gjør små barn i stand til å merke hva det er de forstår, og når en forklaring ikke lenger gir mening. Markmans forskning befinner seg innenfor temaet vi kan kalle "self-monitoring", det vil si, hvordan vi er klar over de prosesser som ligger til grunn for vår egen læring, som idag ofte omtales som en del av "executive functions".  Markman påpeker at det er store individuelle forskjeller i hvordan barn (og utvilsomt, voksne) blir klar over egne mangler i forståelse: " Consequently individual and developmental differences in sensitivity to one's comprehension failure will result in differences in the quality of comprehension itself ." (Markman 1977, s.992). Å vite når

Lærerrollen og informasjonstilgjengelighet

Jeg har tidligere skrevet temmelig kritisk om det vi kaller kunnskapssamfunnet, og referert til mange som påpeker at dette fenomenet er langt ifra like entydig og dominerende som vi ofte later som at det er (se tidligere innlegg her ).  Men om vi kanskje ikke lever i kunnskapssamfunnet, eller at dette ordet ikke betyr det vi tror det betyr, så er det ganske sikkert at vi lever i noe vi kan kalle informasjonssamfunnet.  Dette betyr ikke at alle jobber med informasjon, eller at all materiell produksjon har mistet sin betydning, men bare at vi lever konstant omgitt av informasjon på en måte som aldri var tilfelle tidligere. Etter at internett ble trådløst, mobiltelefoner smarte, og nettilgangen konstant, så har veldig mange mennesker nesten alltid enorme mengder informasjon tilgjengelig.  I dette vil jeg bare kort omtale et poeng som jeg synes blir altfor sjeldent diskutert, nemlig hvordan dette har endret lærerens rolle og status.  En gang i tiden var jo ikke bare læreryrket statusgivend

Utdanning, skoleforventninger, arbeid og sosial mobilitet

Hva er egentlig sosial mobilitet? Og hvor stor er skolens innflytelse?  Forstått som et vagt ideal leder sosial mobilitet lett til merkelige ideer om hva skolens samfunnsrolle er. For eksempel, hva består dette idealet i? At mennesker skal kunne leve et noenlunde godt liv i alle yrker, eller at ethvert menneske skal kunne nå høyere status gjennom å ta mer utdanning og dermed få mer ettertraktede jobber? Dette er to forskjellige mål å jobbe for, som begge kan kalles varianter av sosial mobilitet.  Det tidlige norske sosialdemokratiske idealet var i stor grad en kamp for bedre lønn og arbeidsvilkår for alle arbeidere. Man kjempet for økt status for alt ærlig arbeid, statusen skulle ikke bare komme ved at man fant seg en bedre jobb. Det er selvsagt noe romantisk over dette, men det spørs om dette ikke likevel er en mer realistisk og logisk holdning enn å se for seg at sosial mobilitet kommer ved at alle hele tiden søker mot mer utdanning og mer statusgivende jobber.   Bundle boy, St.Loui

Noen tanker om stress

Når er det nyttig å være stresset? Finnes det godt stress? Jeg har tenkt litt ekstra mye på dette i de siste dagene, siden vi nylig la ut en podkastepisode hvor jeg sa at det egentlig ikke ser ut til å være noen god grunn til at ungdommer i skolen skal være stresset. I episoden sa jeg det slik: " Jeg vet ikke om stress har noe som helst å gjøre i barns liv " (25min). Like etterpå forsøker jeg å skille mellom anstrengelse og stress, noe som sikkert ikke er et helt tydelig skille, bare et forsøk på å si at selvsagt ikke alt slit og ting som er tungt er negativt. Det er sikkert å be om å bli misforstått, men det er uansett et interessant tema å diskutere.  Hva snakker vi om når vi snakker om stress? Og, bør barn jevnlig oppleve å være stresset? I hvilken grad er mange av oss faktisk uenige her, og i hvilken grad er det bare snakk om bruk av ordet stress i snever eller vid forstand?  Mitt eller vårt stress? I en bok om jenters forhold til stress,  Under Pressure: Confronting the