La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer? I deres nye bok Skolevegringsmysteriet utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol
I sin fantastiske bok Huck's Raft: A History of American Childhood , skriver historiker Steven Mintz om den innflytelsen puritanismen har hatt på våre ideer om barneoppdragelse. Selv om religiøse bøker om slike tema fra 1600- og 1700-tallet fremstår rå og brutale på oss idag, er de også på interessant vis slående like våre nåtidige overbevisninger. På mange måter ser vi i disse religiøse bevegelsene forestillinger om hvordan barn bør oppdras som fortsatt er med oss idag, i alle fall i den vestlige verden. At disse ideene ikke er universelle og evige, men relativt nye og heller uvanlige, er lett å konstatere om man ser på forskning på barns oppvekst verden over (Konner 2011, Lancy 2015, og for en ny populærvitenskapelig oversikt, se Doucleff 2021). Jeg har bare lyst til å samle noen av Mintz beskrivelser av puritanske ideer om barneoppdragelse, og ende kort med noen spørsmål som vi kan ta med oss videre. Her kommer fire sitater fra bokens første kapittel, Children of the Covenant