Gå til hovedinnhold

Innlegg

Virker skolen?

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel.  Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og  dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige.  Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer
Nylige innlegg

Leseferdigheter og tegneserier

Nylig ble siste runde med resultater fra PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Norske 10-åringer viser en nedgang i leseferdigheter fra 2016. Jeg skal ikke diskutere denne undersøkelsen her (ser her for et fint blogginnlegg om de nyeste resultatene), men de gjør det fristende å tenke litt stort om leseferdigheter og leselyst.  Hvilke faktorer utenfor skolen er det som bidrar til å styrke eller svekke barns interesse for lesing og leseferdigheter?  Jeg skrev for en stund siden et langt innlegg om lesing, forståelse og relaterte tema , hvor et lite avsnitt handlet om tegneserier. Her er et par avsnitt fra det innlegget:  Mamma og pappa vokste opp på 50- og 60-tallet. På loftet i begge barndomshjem var det en tydelig fellesnevner: lass av tegneserier, fra Donald Duck & Co til Tempo. Det virker nesten som om etterkrigsgenerasjonen badet i tegneserier. Dessuten, tegneserier var kult, selv de kule gutta leste dem, og dette varte i flere tiår.  Store norske

Om å sette våre meninger om skole i bås

I skoledebatten snakkes det ofte om en motsetning mellom progressiv pedagogikk vs noe som kan kalles kunnskapspedagogikk. Det er selvsagt ikke et helt meningsløst skille, men likevel, en slik motsetning er noe av det minst hjelpsomme og mest misvisende vi har å ty til i denne debatten. Grove inndelinger og antatt gjensidig utelukkende posisjoner har en tendens til å gjøre våre samtaler til meningsløse språkspill.   Jeg har nok selv befunnet meg nærmere et progressivt pedagogisk standpunkt, men samtidig så kjenner jeg meg overraskende sjeldent igjen i meninger som puttes i denne båsen. Det er fryktelig mye rart som går under navnet progressiv pedagogikk, også omtalt som reformpedagogikk. Problemet med slike begreper og skarpe motsetningspar er at de skaper tilsynelatende klare skillelinjer, som er til svært liten hjelp når det kommer til å nyansere og utvide våre meninger om hvordan skolen burde organiseres. Målet er sjelden å endre mening, å snu 180 grader, men heller å finne ut hvilke

Lærermangel og forsøksmangel, systemtreghet og politikertreghet

 Det er lærermangel  i skolen og stort frafall blant lærere i yrket. Det utdannes langt ifra nok lærere. Skolen som system er nok "for stort til å feile." Likevel, noe bør åpenbart gjøres. Men hvorfor er så å si alle foreslåtte løsninger og tiltak på disse problemene så fantasiløse? Er vi så bundet fast i lover og forventninger at vi ikke makter å prøve noe nytt ?  For hundre år siden var det en selvfølge at vi måtte drive med skoleforsøk og hele tiden søke etter bedre måter å drive skole og utdanning på. Man kan for eksempel se lese mange tekster om dette fra Helga Eng (1875-1966), Norges første professor i pedagogikk (Lønnå 2002, s.144-150). Idag er vi så fastlåst i forventninger og en satt forståelse av hva skole skal være at vi ikke makter/tør/vil forsøke noe som bryter med dette systemet. Selv om vi antakeligvis vet at vi burde.  Ingen helhetlige alternativer eller løsninger finnes. Såpass er selvsagt. Men denne mangelen innebærer ikke at det lureste vi kan gjøre er

Hva ser vi for oss når vi leser? - Litt læringsteori, del 6

For en stund tilbake så leste jeg Mumle Gåsegg , et av de rareste og villeste norske folkeeventyrene, i engelsk oversettelse, til amerikanske fjerde- til sjetteklassinger, klassen min på en aldersblandet montessoriskole. Kort fortalt så handler eventyret om Mumle Gåsegg, som kommer ut av et gigantisk egg funnet på åkeren av fem gamle damer. Han er råsterk, spiser enorme mengder mat, og dreper mennesker, dyr og troll over en lav sko, før han til slutt slenger kongen ut i satelittbane rundt jorda. Les det på nytt om du ikke tror meg, eller enda bedre, hør på Lars Andreas Larsens opplesing av eventyret, hvor han får Mumle Gåsegg til å høres ut som Trygdebeistet fra Thomas Seltzers Trygdekontoret. Det er fantastisk. Jeg skal komme tilbake til hva elevene synes om historien. Selv om Mumle er temmelig amoralsk, er det likevel en moral her. Men først, det grunnleggende spørsmålet det skal handle om her: Hva har det å si for vår leseforståelse at vi kan se for oss det vi leser? Dette har fasc

Montessori: inspirasjonskilder og samtid

Maria Montessori startet sin karriere på 1890-tallet, i en tid hvor sosialreformer, idealistiske politiske prosjekter, solidaritetsbevegelser, og ny sosiologisk og psykologisk forskning preget samtiden. Hennes stemme fremstår kanskje for oss idag som uvanlig og original, men i hennes samtid var mange av disse ideene utbredte og vekket stor interesse. Hvis vi vil forstå montessoripedagogikken ut ifra den tiden den ble til i, blir det viktig å tydeliggjøre hvor utbredte mange av disse ideene som tross alt var. Det betyr ikke at Montessoris bidrag er uoriginalt, men snarere at hennes originalitet lå i hvordan hun trakk sammen mange av disse ideene og pedagogiske tilnærmingene og formet dem til en noenlunde systematisk helhet.  For eksempel, den norske læreren og skolereformatoren Anna Sethne (1872-1961), som interesserte seg tidlig for Montessoris arbeider, og deltok på en rekke konferanser hvor Montessori også deltok,  skriver i 1917 dette om montessoripedagogikken: «Det er gode gamle pæ

Om økonomien som skjebne eller mulighet

Denne bloggen handler mest om skole, men siden skolen ikke eksisterer i et vakuum kan det være nyttig å diskutere større samfunnstrender som uunngåelig påvirker hva skolen er og hva vi tror den bør være.  Jeg har skrevet endel om skolens forhold til arbeidsmarkedet og økonomi generelt. Da begir jeg meg fort ut på tynn is, det er det bare å innrømme. Likevel, trender i økonomien og arbeidsmarkedet er noen av de sterkeste innflytelsene på skolepolitikere når de forsøker å se for seg og skape "fremtidens skole" , og vi trenger å diskutere disse sammenhengene. Ofte brukes tilstanden i arbeidsmarket og verdens økonomi som en slags brekkstang for å rettferdiggjøre skolereformer: elevene trenger å lære ditt og datt (les matematikk og koding) for å være konkurransedyktige. Det sies at kunnskap er hva vi skal leve av etter oljen (et prima eksempel på hvordan en uttalelse kan være både selvfølgelig og intetsigende).  I denne situasjonen kan det være nyttig å utforske minst to kritisk