Gå til hovedinnhold

Innlegg

Fornuft og følelser i skolekritikken

I en ny kronikk i The New York Times forklarer økonom Bryan Caplan hvorfor han mener at utdanning ikke har den effekten som det ofte antas at den har. Kommentarfeltet til kronikken gir en god indikasjon på hvor vanskelig det er å holde tunga rett i munnen i denne debatten .  Først av alt, om Bryan Caplan selv. Jeg har egentlig sansen for fyren, selv om jeg ikke deler særlig mye av hans libertarianske standpunkter. Han er alltid klar, tydelig og poengtert, på en måte som gjør at hans argumenter er artige å bryne seg på. Hans bok The Case Against Education (2017, kort omtale her ) er et solid argument for at utdanning ikke virker slik vi ofte antar at den gjør, og at utdanningens signaleffekt spiller en langt større rolle enn vi ofte tror. Men han er også en økonom, professor ved George Mason University, tilknyttet institusjoner som Mercatus Center og Cato Institute, som er temmelig hardbarka forsvarere av rene markedsløsninger, deregulering, mindre stat, osv.  Som nordmann med mange
Nylige innlegg

Virker skolen?

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel.  Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og  dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige.  Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer

Skriverier om læringsteori

Måten vi snakker om læring på, hvilke ord og forståelsesrammer vi bruker, har mye å si for hva slags læring vi oppnår, ser etter og belønner, og hva slags læring som evt blir oversett. Disse innleggene fremhever derfor diverse begreper og forskning, og jeg forsøker å si noe om hva dette kan ha å si for læring og undervisning.  Det er for eksempel utvilsomt mange problemer med hvordan vi snakker om forståelse i forbindelse med læring og skole. Mange barn har ingen klar formening om hva det vil si å forstå noe, og føler mest av alt at dette er en slags mytisk kunnskapstilstand som de selv ikke har oppnådd. Men akkurat som at det å vokse opp ikke innebærer en helt nye bevissthetstilstand og endelig forståelse av virkeligheten, noe alle opplever når de innser at de nå er voksne, men at de føler seg omtrent som de gjorde da de var yngre, så er ikke kunnskap og forståelse et slags nytt nivå som vi med ett plutselig oppnår. To av innleggene tar opp dette spørsmålet i mer detalj.  På samme vi

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol

Puritansk barneoppdragelse, før og nå

I sin fantastiske bok  Huck's Raft: A History of American Childhood , skriver historiker Steven Mintz om den innflytelsen puritanismen  har hatt på våre ideer om barneoppdragelse. Selv om religiøse bøker om slike tema fra 1600- og 1700-tallet fremstår rå og brutale på oss idag, er de også på interessant vis slående like våre nåtidige overbevisninger. På mange måter ser vi i disse religiøse bevegelsene forestillinger om hvordan barn bør oppdras som fortsatt er med oss idag, i alle fall i den vestlige verden. At disse ideene ikke er universelle og evige, men relativt nye og heller uvanlige, er lett å konstatere om man ser på forskning på barns oppvekst verden over (Konner 2011, Lancy 2015, og for en ny populærvitenskapelig oversikt, se Doucleff 2021).  Jeg har bare lyst til å samle noen av Mintz beskrivelser av puritanske ideer om barneoppdragelse, og ende kort med noen spørsmål som vi kan ta med oss videre. Her kommer fire sitater fra bokens første kapittel, Children of the Covenant

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen forslag til forsøksaktivitet i dagens norske skolesystem

La oss tenke oss at det plutselig fantes midler og politisk vilje til å utvide hva som finnes innad vårt offentlige skolesystem, hva burde vi forsøke å få til? Hva slags utvidelser synes jeg at vi trenger? Problemet med all debatt om skole er at den foregår i et nærmest komplett fravær av kunnskap om hva som ville ha skjedd med barn som levde i dagens samfunn, men som ikke gikk på skolen. (se her , her og her for noen tidligere innlegg om tema). La oss holde oss til Norge, og la oss anta at disse ikke ville vært barn i spesielt konservative kristne familier eller en eller annen ideologi som fikk dem til å holde barna hjemme eller sende dem på privatskole. La oss tenke oss helt vanlige barn, gjennomsnittlige på gjennomsnittlig vis, hvordan ville slike barn klart seg annerledes om de ikke gikk på skole? Hva ville de savnet og hva ville de ha fått mer av enn dagens skolebarn? Det er dette spørsmålet jeg mener vi er helt kunnskapsløse om.  Vi kan spørre: Hvor godt funker skolen? Vel, det