Lars Sandåker

It is almost so obvious that it becomes invisible - children observe and imitate others in their surroundings. But is this something we facilitate and use as a valuable aspect of learning? Recently one morning we were sitting outside in the sun, reading and drinking coffee. After sitting there for a while, our neighbors’ six year old daughter walked out on her balcony about fifteen meters away from where we were sitting. She had brought a little chair, a book and a pencil, and sat down to draw or write. I had never seen her do this before, so I am quite confident that when she did this, she was imitating what we were doing in some unconscious way. Take any ordinary Montessori classroom. One basic element in such classrooms is that there is some form of age-mixing. Children in a class are within an age span of at least three years, and teachers avoid forming any groups according to age. At any given time, the children are all doing different things, investigating different subjects and

Det er morgen på valgdagen her i USA. Jeg tror alle gleder seg til å få dette overstått. For et år og et valg dette har vært (og jeg skal ikke engang nevne korona). De amerikanerne jeg snakker med er helt matte.  De av mine slektninger her i landet som er Trump-tilhengere, skryter av hvor mye energi presidenten har, hvor mange folkemøter han holder, hvor lange taler han har. Er det nødvendigvis det som gjør en god president? Det minner meg om noe journalisten  Dan Carlin sa i forbindelse med valget i 2016 , at vi har å gjøre med en utvelgelsesprosess som ikke er spesielt godt egnet til å finne en kandidat som faktisk egner seg til jobben. Trumps stil og budskap appellerer overraskende sterkt til hans tilhengere, og de synes Biden er slapp og hans taler er kjedelige. Det merkelige er at de synes å mene at dette i seg selv er et argument for at han burde være president, at hans folkemøter er som "rockekonserter". Hva om det var motsatt, at den beste personen i presidentrollen v

Jeg har tidligere skrevet litt om hvordan vår virkelighetsoppfatning formes delvis av hvilke forventninger og idealer vi har, og hvordan standardiserin g selvsagt har både positive og negative konsekvenser, også i skole- og læringsspørsmål. Våre antakelser om læring er åpenbart heller ikke nøytrale når vi skal lære oss noe, eller om vi skal hjelpe de rundt oss å lære.  Det må nesten være sånn, og det er ikke noe realistisk mål å komme bort ifra slik påvirkning. Likevel, ville det være mulig å rydde opp litt i våre forventninger og tydeliggjøre hva det er vi egentlig forsøker å få til?  Som nevnt i mange tidligere innlegg så er det ikke åpenbart at den raskeste veien til gode prestasjoner, feks på en standardisert test, er den beste veien til varig og bærekraftig kunnskap. For å ikke snakke om nysgjerrighet. Gode prestasjoner på en test betyr ikke nødvendigvis at man har slått inn på beste veien til en god yrkeskarriere, et godt liv, eller til og med, en noenlunde nyansert, nyttig og

Hvor er det vi tenker? Eller, hvor er tankene våre? På en måte er det selvsagt: Vi tenker inni hodet. Likevel, både gammel visdom og ny hjerneforskning viser oss at det er mange nyanser å utforske her, fullt så enkelt er det ikke.  Vi tenker i bilder og begreper, vi tenker konkret og abstrakt, og vi lager oss ofte mentale modeller for å forstå, huske og analysere. Vi kan rotere mentale objekter rundt i hodet, både i metaforisk forstand (for eksempel, vi reflekterer over diverse aspekter ved den norske statsmodellen, de tre statsmakter og hvordan de forholder seg til hverandre) eller bokstavelig talt, ved å mentalt rotere et objekt vi ser for oss (vanlig del av mange kognitive tester , feks denne ).  I boken  How the Mind Works gjenforteller Steven Pinker en vits som passer fint her: " [T]wo carpenters are hammering nails into the side of a house, and one asks the other why he is examining each nail as he takes it out of the box and throwing half of them away. 'They're defe