Gå til hovedinnhold

Innlegg

Virker skolen?

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel.  Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og  dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige.  Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer
Nylige innlegg

Montessori: inspirasjonskilder og samtid

Maria Montessori startet sin karriere på 1890-tallet, i en tid hvor sosialreformer, idealistiske politiske prosjekter, solidaritetsbevegelser, og ny sosiologisk og psykologisk forskning preget samtiden. Hennes stemme fremstår kanskje for oss idag som uvanlig og original, men i hennes samtid var mange av disse ideene utbredte og vekket stor interesse. Hvis vi vil forstå montessoripedagogikken ut ifra den tiden den ble til i, blir det viktig å tydeliggjøre hvor utbredte mange av disse ideene som tross alt var. Det betyr ikke at Montessoris bidrag er uoriginalt, men snarere at hennes originalitet lå i hvordan hun trakk sammen mange av disse ideene og pedagogiske tilnærmingene og formet dem til en noenlunde systematisk helhet.  For eksempel, den norske læreren og skolereformatoren Anna Sethne (1872-1961), som interesserte seg tidlig for Montessoris arbeider, og deltok på en rekke konferanser hvor Montessori også deltok,  skriver i 1917 dette om montessoripedagogikken: «Det er gode gamle pæ

Om økonomien som skjebne eller mulighet

Denne bloggen handler mest om skole, men siden skolen ikke eksisterer i et vakuum kan det være nyttig å diskutere større samfunnstrender som uunngåelig påvirker hva skolen er og hva vi tror den bør være.  Jeg har skrevet endel om skolens forhold til arbeidsmarkedet og økonomi generelt. Da begir jeg meg fort ut på tynn is, det er det bare å innrømme. Likevel, trender i økonomien og arbeidsmarkedet er noen av de sterkeste innflytelsene på skolepolitikere når de forsøker å se for seg og skape "fremtidens skole" , og vi trenger å diskutere disse sammenhengene. Ofte brukes tilstanden i arbeidsmarket og verdens økonomi som en slags brekkstang for å rettferdiggjøre skolereformer: elevene trenger å lære ditt og datt (les matematikk og koding) for å være konkurransedyktige. Det sies at kunnskap er hva vi skal leve av etter oljen (et prima eksempel på hvordan en uttalelse kan være både selvfølgelig og intetsigende).  I denne situasjonen kan det være nyttig å utforske minst to kritisk

Hvis målet er mer rettferdighet så er skolen feil verktøy

Hvordan og i hvilken grad påvirkes livene våre av skolen? Kan vi veie positive og negative effekter opp mot hverandre, og hvordan ser disse effektene ut sammenlignet med andre faktorer som påvirker våre liv? Det er selvsagt et komplisert spørsmål, hvor alle svar må inkludere mange forbehold, men flinke folk har i mange tiår gjort sitt beste for å gi oss noen svar. I boken How schools really matter: Why our assumption about schools and inequality is mostly wrong  (University of Chicago Press 2020) oppsummerer Douglas B. Downey endel av denne forskningen. Downey er professor i sosiologi ved Ohio State University, og han argumenterer for å revurdere noen etablerte antakelser om hvordan skolen fungerer. (Boken dreier seg om det amerikanske skolesystemet, men som vi skal se så er mye av hans påstander anvendelige også utenfor USA).  Dette er ikke tenkt som en bokomtale, men for ordens skyld så kan jeg nevne at boken er behagelig lettlest, ikke lastet med unødvendig tungt begrepsapparat, og

Fornuft og følelser i skolekritikken

I en ny kronikk i The New York Times forklarer økonom Bryan Caplan hvorfor han mener at utdanning ikke har den effekten som det ofte antas at den har. Kommentarfeltet til kronikken gir en god indikasjon på hvor vanskelig det er å holde tunga rett i munnen i denne debatten .  Først av alt, om Bryan Caplan selv. Jeg har egentlig sansen for fyren, selv om jeg ikke deler særlig mye av hans libertarianske standpunkter. Han er alltid klar, tydelig og poengtert, på en måte som gjør at hans argumenter er artige å bryne seg på. Hans bok The Case Against Education (2017, kort omtale her ) er et solid argument for at utdanning ikke virker slik vi ofte antar at den gjør, og at utdanningens signaleffekt spiller en langt større rolle enn vi ofte tror. Men han er også en økonom, professor ved George Mason University, tilknyttet institusjoner som Mercatus Center og Cato Institute, som er temmelig hardbarka forsvarere av rene markedsløsninger, deregulering, mindre stat, osv.  Som nordmann med mange