I en ny kronikk i The New York Times forklarer økonom Bryan Caplan hvorfor han mener at utdanning ikke har den effekten som det ofte antas at den har. Kommentarfeltet til kronikken gir en god indikasjon på hvor vanskelig det er å holde tunga rett i munnen i denne debatten . Først av alt, om Bryan Caplan selv. Jeg har egentlig sansen for fyren, selv om jeg ikke deler særlig mye av hans libertarianske standpunkter. Han er alltid klar, tydelig og poengtert, på en måte som gjør at hans argumenter er artige å bryne seg på. Hans bok The Case Against Education (2017, kort omtale her ) er et solid argument for at utdanning ikke virker slik vi ofte antar at den gjør, og at utdanningens signaleffekt spiller en langt større rolle enn vi ofte tror. Men han er også en økonom, professor ved George Mason University, tilknyttet institusjoner som Mercatus Center og Cato Institute, som er temmelig hardbarka forsvarere av rene markedsløsninger, deregulering, mindre stat, osv. Som nordmann med mange
Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel. Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige. Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer