Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel. Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige. Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer
"He who knows only his own side of the case knows little of that." - John Stuart Mill Det er kanskje litt svulstig å starte med et Mill-sitat, men knapt noe siteringsverdig sitat er mer på sin plass i utdanningsdebatter enn denne setningen fra Mills On Liberty (1859). Vi vet altfor ofte altfor lite om hva våre meningsmotstandere egentlig mener. Å lese noen som man antar at man er uenig i kan fremstå litt skummelt. For hva om man faktisk blir overbevist og endrer mening? Det er tross alt litt snålt å skulle endre mening. Særlig når det er noe man er opptatt av, har brukt mye tid på. Jeg har skrevet endel innlegg om debatt, argumentasjon , meninger , tvetydighetstoleranse og å viktigheten av å anerkjenne hva man ikke vet . Det er vel en slags proaktiv selvterapi. Dessuten, det er frustrerende sjelden at jeg virkelig opplever å endre mening. Jeg kan tenke meg et par forskjellige forklaringer på akkurat det, men skal la det ligge her. Nylig leste jeg Natalie Wexler s stråle