Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel. Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige. Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer
Maria Montessori startet sin karriere på 1890-tallet, i en tid hvor sosialreformer, idealistiske politiske prosjekter, solidaritetsbevegelser, og ny sosiologisk og psykologisk forskning preget samtiden. Hennes stemme fremstår kanskje for oss idag som uvanlig og original, men i hennes samtid var mange av disse ideene utbredte og vekket stor interesse. Hvis vi vil forstå montessoripedagogikken ut ifra den tiden den ble til i, blir det viktig å tydeliggjøre hvor utbredte mange av disse ideene som tross alt var. Det betyr ikke at Montessoris bidrag er uoriginalt, men snarere at hennes originalitet lå i hvordan hun trakk sammen mange av disse ideene og pedagogiske tilnærmingene og formet dem til en noenlunde systematisk helhet. For eksempel, den norske læreren og skolereformatoren Anna Sethne (1872-1961), som interesserte seg tidlig for Montessoris arbeider, og deltok på en rekke konferanser hvor Montessori også deltok, skriver i 1917 dette om montessoripedagogikken: «Det er gode gamle pæ