Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn har skrevet boken Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt, nylig utgitt på Forlaget Manifest. Om man har lyst til å delta i en nyansert og fornuftig samtale om skolepolitikk i Norge idag så er dette en veldig nyttig bok å lese.
Boken er ikke lang, bare 150 sider før fotnoter, og inneholder nok nye innsikter og spennende intriger til at den etter min mening blir riktig underholdende. Forfatterne beskriver klart og tydelig noen av de grunnleggende motsetningene i måten privatskoler finansieres på i Norge idag. De viser hvor lett mange aktører har tatt ut personlig gevinst fra en pott som i stor grad består av offentlige tilskudd, i et system hvor profitt ikke er tillatt. De gir ingen klare svar, det skulle bare mangle, men de gjør det vanskelig å overse eller forenkle disse problemene i fremtiden.
Det er mulig at boken inneholder mange faktaopplysninger og beskrivelser som snakker litt forskjellige språk avhengig av ens politiske standpunkt i skolespørsmål. Det vil si, jeg antar at det ikke er sikkert alle trekker de samme politiske konklusjonene fra den informasjonen man får om enkeltsaker og problemer. Det som fremstår som løsningen for noen, er etter andres oppfatning en del av problemet. Likevel, forfatterne gjør i alle fall en god jobb med å fremheve noen grunnleggende spørsmål og vanskeligheter som alle gjør lurt i å tenke nøye gjennom. Når man sliter med å komme til enighet om svar, så kan det kanskje være lurt å bruke litt mer tid på å først finne frem til de spørsmål man alle kan være enige om at gir mening. Og jo mer detaljerte og nyanserte spørsmål man klarer å formulere, desto bedre. Forhåpentligvis litt mer om dette senere i teksten.
Bokens rammefortelling, som er temmelig personlig for de to forfatterne, er "Norges største privatskoleskandale." (s.7) Høsten 2015 kan de lese i Dagens Næringsliv om hvordan eierne av skolen de er studenter ved, den private høyskolen Westerdals Oslo ACT, har tatt ut stor personlig gevinst fra skoledriften. De får for første gang høre om hvordan dette kan ha skjedd, og lærer at det er ulovlig å ta ut gevinst når man driver slike statsstøttede privatskoler. Siden boken i seg selv allerede kort gjennomgang av denne saken, vil ikke jeg bruke så mye tid på det her, og kan bare anbefale de som vil vite mer om å lese den.
Friskoleloven, slik den mer eller mindre står ennå idag, med mindre endringer, ble innført i 2003. Før det hadde vi privatskoleloven, som var langt mer restriktiv med hvilke privatskoler som fikk lov til å drive i landet. Denne endringen, fra privatskolelov til friskolelov, kom under Kjell Magne Bondeviks andre regjering (2001-2005), med KrF, Venstre og Høyre i koalisjon. Dette siste partiet var det klart største i regjeringen, partiets Kristin Clemet ble utdanningsminister, og denne lovendringen var i tråd med partiets partiprogram, som gikk inn for å "likestille offentlige og private skoler økonomisk". (s.22) Det skulle lages en "ny friskolelov, med større rom for mangfold og færre begrensninger enn dagens lov", som Bondevik sa det i sin tiltredelsestale. (s.22-23) Mangfold høres selvsagt bra ut, men det er jo likevel sjelden at politikere bruker ord som "mangfold" i en slik generell betydning. Litt av bokens verdi ligger i at den viser oss hvor vanskelig det er å skape de beste betingelser for noe slikt mangfold, for eksempel i skolen. Mange velmente løsningsforsøk kan ha utilsiktede effekter, og denne boken gir oss noen konkrete eksempler på dette.
Fellesskolens idealer
Min motivasjon for å skrive denne teksten er omtrent som følger: Jeg har en veldig sterk sympati med alle posisjoner som forsvarer fellesskolen på bakgrunn av ønsket om likest mulig muligheter, svakest mulig klasseskiller, en slags grunnleggende sosialdemokratisk likhetstanke. Det hadde vært virkelig flott om skolen var et sted hvor barn får møte andre barn med alskens varierte bakgrunner (sosial, kulturell, økonomisk, de ord man kommer på), slik at barn og unge får oppleve og vokse opp i en flik av samfunnet som gjenspeilet det større samfunnet de kommer til å leve i. Jeg er temmelig sikker at dette er noe alle i samfunnet tjener på, og ikke bare de på den nedre delen av samfunnets diverse rangstiger, som på denne måten får et så bredt og rikt erfaringsgrunnlag som mulig. Også de med høyere status, lønn og så videre, vil nok høste en en personlig gevinst om man opplever flere barn med mer variert bakgrunn. Dette er jeg ganske overbevist om, såpass at det føles selvfølgelig, og jeg vil ikke bruke mer tid på akkurat det her.
Det er en vanlig innvendig fra mange, at løsninger som privatskoler og individuelt skolevalg har en nedbrytende effekt på den fellessskolen som skulle være en gratis og universelt tilgjengelig leverandør av slike livsmuligheter som omtalt ovenfor. Boken Privatskoleparadokset svarer bekreftende på mange av disse mistankene, og det argumenteres godt for at mange private løsninger ikke nødvendigvis representerer fremskritt for barn og unge, og at lovverket lett lar seg utnytte av kommersielle aktører.
For slik det står til nå er det mange åpenbare mangler i privatskoleordningen. Westerdals tok for høye skolepenger, opprettet linjer som ikke var godkjent (s.46) og fikk dermed mer skolepenger fra staten enn det de hadde krav på. (s.49) Likevel, etter rabalderet i 2015 og årene etterpå, kunne eierne selge skolen med stor profitt i mars 2017: "Verdiøkningen ble finansiert av statsstøtte og skolepenger, som har vært skolens inntektskilder. Slik har fellesskapet og studentene finansiert den inntjeningen ABN og brødrene Løvenskiold, til slutt, etter femten års statsstøttet skoledrift, og halvannet år med skandaler, kunne innkassere." (s.57) Det var dessuten slik at disse overtrampene ikke ble oppdaget av Utdanningsdirektoratet og NOKUT, men av uavhengige journalister (en annen idag hardt økonimisk presset gruppe). Økokrim undersøkte Westerdals-saken i ett år før den ble henlagt (s.93), og boken viser tydelig hvor vanskelig og kostnadskrevende det er å føre tilsyn med skoler. På grunn av mangel på tid og midler er dagens system i stor grad basert på tillit, og bokens fremstillinger av Westerdalhistorien, så vel som historier fra de andre store privataktører i Norge i bokens kapittel 5, får en til å lure på om disse aktørene er en slik tillit verdig.
Dette er et godt spørsmål som alle forsvarere av privatskoler burde anerkjenne og ta inn over seg, ikke bare avvise som mistenkeliggjøring og svartmaling. Det er jo synd at det skal være sånn, de fleste av oss foretrekker jo å basere oss på tillit så ofte som vi kan, det er både praktisk og hyggeligere. Om man vil at dagens skolesystemer skal unngå å gli enda mer fra hverandre, med mistillit mellom den offentlige skolen og de private, slik at vi kan oppnå en mer positiv effekt av et eventuelt mangfold, hvor man lærer av gode ideer, uansett hvor de dukker opp, så trenger vi klarhet i dette.
Hva er kvalitet?
Et spørsmål som alle debatter om skole ofte ender opp på er: Hva er god kvalitet på utdanning? Hvordan måler vi denne kvaliteten, og finnes elementer vi er enige om? Hva er vi eventuelt uenige om, og hvor mye av denne uenigheten er reell vs våre egne misoppfatninger av antatte motstandere? Det er kanskje her jeg tror at min egen personlige mening avviker mest, fra både forfatterne av boken og deres meningsfeller, og de som forsvarer privatskoler slik de fungerer i dag. Å lese boken har gjort at denne forskjellen begynner å tegne seg tydeligere opp for meg, og har vært litt av hovedmotivasjonen for å begynne å skrive på denne bloggen. Men det er mye å nøste opp i, noe er allerede gjort i andre innlegg, og noe skal jeg ta her.
En åpenbart temmelig klein kvalitetsindikator er karakterer. For hva betyr det egentlig, når vi skal vurdere kvaliteten på utdanningen på en skole, at den har høyt karaktersnitt? Man skal ikke lete så lenge etter informasjon som burde være tilstrekkelig for å bli skeptisk til den informasjonskvaliteten som karakterer formidler. For å starte med et geografisk fjernt eksempel så kan man se på forskning på karakterinflasjon i USA. Tom Nichols skriver endel om dette i et kapittel om høyere utdanning i boken The Death of Expertise, som er omtalt i et annet innlegg her på bloggen. Nettsiden gradeinflation.com viser en generell trend hvor karaktersnittet stiger over hele linja, men stiger mer i private skoler (se graf, fra nevnte nettside). Mange har pekt på det faktum at når man betaler for utdanning så er man like mye en kunde som en student, og jo mer man betaler jo mer kan man jo tenkes å ville få valuta for pengene. Selv om de skolene som er kjent for både høye skolepenger og gode karakterer neppe vil innrømme en slik inflasjon (se feks en kjapp omtale av Harvard her), så det en forklaring som jeg finner vanskelig å avfeie (motargumenter tas imot med takk).
I Privatskoleparadokset kommer de inn på lignende funn. En enkelt tilgjengelig måte å undersøke forekomsten av slik inflasjon er å se på spennet mellom standpunktkarakter og eksamenskarakter. Dette er mulig siden den første settes av faglærer, som jobber på skolen, og den andre settes av en anonym og ekstern sensor. "At karakterene er høyere på standpunkt enn på eksamen, er vanlig blant norske videregående skoler. Faktisk tilhører det sjeldenhetene at elever i gjennomsnitt går opp i eksamenskarakter. Allikevel er det en trend som peker seg ut: De statsstøttede kommersielle skolene scorer ofte høyt på listene over hvilke skoler som har størst forskjell mellom standpunktkarakter og eksamenskarakter." (s.109-110) Hvorfor er det slik at privatskoler jevnt over har større forskjell på standpunktkarakterer og eksamenskarakterer? En åpenbar og delvis helt sikkert riktig forklaring, er nok dessverre dette motsetningsfylte kundeforholdet, hvor eleven både er kunde og student. At det kan gå på tvers av faglig objektivitet er ikke så vanskelig å se for seg, og det selv der hvor de beste intensjoner er til stede.
Før jeg går videre må jeg likevel nevne en annen delforklaring som bør med i denne sammenhengen. Noen vil kanskje finne den irrelevant eller uviktig, eller en bortforklaring, eller noe annet, men det er vanskelig å forholde seg til argumenter før man kjenner dem, og anstrenger seg for å se dem i sin beste variant. Hva om litt av årsaken til denne økte forskjellen mellom de to karakterene er at privatskoler veldig ofte har en større lærertetthet, hvor man har mer tid til hver enkelt elev (for noen tall, se her). Dette medfører jo blant annet at faglærere har mer tid til å samle vurderingsgrunnlag i forskjellige vurderingsformer, noe som igjen kan medføre en annen vurdering enn det en enkeltstående skriftlig eller muntlig eksamen vil kunne gjøre. Dette er selvsagt ikke en fullgod forklaring, og som dessuten virker utrolig vanskelig å få oversikt over og kvantifisere. Likevel, den nevnes sjelden i denne sammenheng, så tenkte det var greit å ta med. Det skal sies at i endel privatskoler er det motsatt, der er det lavere lærertetthet enn i den offentlige skolen (s.125), og det sier seg selv at mitt argument i slike sammenhenger er temmelig irrelevant.
Andre tema fra boken
Boken nevner mange andre viktige poenger som jeg ikke vil ta meg tid til her (kanskje en annen gang): Den økende utgiften til reklame for skoler, som kjapt sprer seg i skolesystemet fra de kommersielle aktørene til de offentlige skolene. (s.113-116) Kapittel 8, "Drømmen om Europas beste skole" handler om skolepolitikken i Sverige siden 1990-tallet. Der innførte de i 1996 en finansiering hvor hundre prosent av pengene til hver elev følger dem til den skolen de velger. Tanken var selvfølgelig god, at alle elever skal ha like mye rett og mulighet til å velge den skolen de ønsker, men konsekvensene har likevel vært å skape enda større forskjell mellom unge i landet, og det er "i hovedsak de mer ressurssterke foreldrene som benytter seg av skolevalget for å flytte sine barn" som det sies i den svenske boken Barnexperimentet: svensk skola i fritt fall (sitert på s.127). I tillegg har Sverige fått en rekke storkonserner med styrtrike eiere som har slått seg opp i dette nye systemet. Dette svenske systemet fremstår temmelig ille slik det fremstilles her i boken, politikere har gått ut og beklaget den utviklingen det har tatt, men på tross av flertall for reform av lovverket blant den svenske befolkningen, for å blant annet fjerne muligheten til å ta ut profitt fra skoledrift, så stemte Sveriges Riksdag ned dette i 2018. (s.130) Norske politikeres kritiske vurderinger av det eksisterende svenske systemet siteres på siste side av kapitlet. (s.132) Og det er vel litt betryggende.
Problemet er vel egentlig i bunn og grunn at mange private aktører ikke gjør det som friskoleloven legger opp til at de skal: å være et reellt pedagogisk alternativ eller ha et annet særskilt formål (bortsett fra å tjene penger da!) Det historien viser oss er at mange privatskoler ender opp med systemer som ligner svært mye på den offentlige skolen, men at mange av dem sparer på utgifter og ender opp med billige og dårligere tilbud. Og skremmende ofte ender eierne likevel opp med å ta ut profitt, og en eventuell dårligere standard skjules i lite objektive karakterer.
Oppsummerende kommentarer
Selv om denne gjennomgangen kunne ha fortsatt lenge enda, så tenker jeg at jeg gir meg her for nå. Forhåpentligvis har jeg klart å gi nok indikasjoner på at dagens privatskolesystem (og hovedsakelig videregående og høyskoler, det må sies) har mange huller i reguleringen, som lett lar seg utnytte av aktører som vet å bruke disse hullene. Det er godt mulig at mange av dem har gode intensjoner, men de har i så fall ofte kommunisert og vist konsekvensene av disse intensjonene på merkelige måter.
Min egen posisjon, som jeg lovte å komme tilbake til, er egentlig en annen enn noe av det som nevnes her. Som nevnt før her og enda oftere, på podkasten vår, så er min hovedinnvending mot dagens skoletenking at vi ikke virkelig kjenner til alternativer. Alle de forskjellige skolene som drives drives stadig innenfor en såpass snever forestillingsverden om hva elever trenger og må ha, og all diskusjon av kvalitet og reform beveger seg innenfor disse rammene. Hva om barn og unge kunne brukt tiden sin ganske annerledes alle disse årene de nå tilbringer på skolen, og uten at dette skulle ha noen negative konsekvenser for deres videre liv? Hva om vi ikke trenger å gjøre alt slik vi gjør det idag, og stramme inn og planlegge og teste, for å nå de målene vi setter oss? Som jeg håper jeg har vært tydelig på, det er virkelig et godt ideal å ønske å hjelpe alle, strebe etter rettferdighet og muligheter, men hva om vi skaper en masse problemer, som vi ellers ikke ville hatt, idet vi jobber videre med å gjennomføre de løsningene vi ser for oss, som er tilsynelatende de eneste vi klarer å se for oss?
Det er klart at en slik kritikk lett fremstår som romantisk og idealistisk, og kanskje skadelig i all sin tilsynelatende blåøydhet. Mitt mål med å skrive her er å sannsynliggjøre og konkretisere alternativer, og fremheve oversette problemer og muligheter. Dagens skole, dens forestilte nødvendigheter, læringsmetoder og idealer, var på mange måter et fremskritt i den verden den oppstod i, med mer fattigdom, elendighet og barnearbeid enn det vi klarer å forestille oss. Men kan vi ikke tenke oss at vi idag kan gjøre noe annet enn å bare fortsette dette systemet, bare med litt flikking på ting og tang, læreplaner og slikt? Jeg tror vi trenger virkelige alternativer til dagens skole, hvor vi kan se at barn kan trives og utvikle seg og lære i helt andre rammer enn hva vi tilbyr idag. Problemet er bare at pedagogiske alternativer til den offentlige skolen lett settes i bås med skoleprosjekter à la det vi her har diskutert, og da blir det fort en vill og heftig kamp mellom stråmenn og fordommer, som ingen går klokere ut av.
----------------------------
Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
- Annika Sander, Erik Riis Mossefinn, (2019) Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt, Forlaget Manifest
- Tom Nichols, (2017) The Death of Expertise. The Campaign agains Established Knowledge and Why it Matters, Oxford University Press
- Stuart Rojstaczer, (2016), Gradeinflation.com, siste store oppdatering 29.mars 2016