Gå til hovedinnhold

På nett uten sosiale media?

Hvordan minimere bruken av sosiale media? Ikke for å "bli mer produktiv" eller finne bedre måter å "bygge nettverk" på, men ganske enkelt bruke mindre tid der. Jo mindre tid på sosiale media, jo bedre.  

Så hvorfor ikke bare slutte fullt og helt å bruke Facebook? Det jo åpenbart en mulighet. Det er bare det at jeg skriver en blogg om tema som virkelig opptar meg, og jeg har ikke funnet noen annen god måte å dele innleggene på. Så inntil jeg oppdager en bedre metode, så ser jeg ikke helt hvordan jeg kan unnslippe Facebook fullt og helt. Men det er interessant å fundere litt på hvilke andre muligheter som finnes. 

Caspar David Friedrich, Das Eismeer (1823-24). Kilde: Wikimedia Commons


Blogging har jo allerede blitt en nesten gammeldags måte å bruke internett på. Men jeg setter pris på langsomheten, og muligheten dette gir til å lese om tema man aktivt oppsøker, ikke bare det første og beste som dukker opp på i feeden på Facebook eller nyhetssider. 

Min egen blogg handler nesten utelukkende om skole og læring. Det er nesten ingenting jeg setter mer pris på enn å ha gode og utforskende samtaler om disse tema. Går det an å bidra til å skape samtaler som er åpne for alle, og hvor alle gjør sitt beste for å holde nivået på samtalen oppe? Hvor alle med interesse for disse tema kan gå for å møte gode motargumenter og uventede perspektiver? Og kanskje til og med heve nivået på både skolen og den offentlige samtalen rundt skolespørsmål? 

Alle som tar seg tid til å skrive om et tema de er opptatt av, går jo rundt og bærer på slike håp. Men om det skal være mulig så må vi snakke sammen, og lese hverandres argumenter med et åpent sinn, og kritisere hverandre ærlig og tålmodig. Og det er noe med dynamikken i sosiale media som vanligvis står i veien for at dette skal kunne skje.  

Sånn som det er nå, hvis jeg poster et innlegg på Facebook så får jeg ganske raskt noen hundre treff på innlegget. Et innlegg som ikke postes der, når frem til under ti personer. Hvor mange som faktisk leser et innlegg er nesten umulig å si. Noen innlegg skaper litt diskusjon på Facebook, og nå og da får jeg veldig hyggelige, lange eposter fra folk som har lest noen innlegg. Om jeg kan velge vil jeg selvsagt heller ha noen få lesere som leser oppmerksomt og gir meg tilbakemeldinger, og eventuelt diskuterer med andre og kanskje deler videre, enn å ha mange lesere som bare kjapt skummer gjennom og glemmer.  

Det hadde vært så uendelig fint å kunne ha mer langsomme samtaler, og unngå noe av den giftigheten og hastigheten som samtaler på sosiale media preges av. 

Cal Newport, som har skrevet bøkene Deep Work og Digital Minimalism, og til daglig jobber som professor i informatikk ved Georgetown universitet, er en av dem som forutsier at sosiale media vil forsvinne ut fra livene våre om ikke så altfor lenge (hør feks denne episoden av hans podkast Deep Questions). Det vil si, kanskje om ti-tjue år? Det er selvsagt helt umulig å vite, og det er ikke vanskelig å ane en viss ønsketenkning bak en slik forutsigelse. Likevel, jeg må innrømme at jeg synes det høres temmelig fint ut, og vi som drømmer om slike ting kan jo forsøke å gjøre en innsats for at det blir en selvoppfyllende profeti. 

Sosiale media får mye pepper i disse dager. Det er ikke så rart, etter alskens skandaler, deling av brukerdata og effekten dette har på valg og den offentlige samtalen. Kritikere har pekt på hvordan de påvirker vår oppmerksomhet og skjuler det faktum at vi brukere egentlig er produktet. Så all denne kritikken er nok mer enn vel fortjent. I forlengelsen er det blitt litt kult å være motstander av sosiale media. Dette vil muligens få noen anti-konformister til å bli litt mindre kritiske og ta sosiale media i forsvar. Folk er rare. For min del så vil jeg vil helst unngå å måtte innta noen posisjon, men bare finne ut hvordan jeg kan bruke tiden min på en litt mer givende måte. 

Det er lett å merke at tiden brukt på sosiale media ofte føles bortkastet, og hvordan timene fort flyr når man gir seg ut på diskusjoner og klikk på alskens artikler. Og hva brukte vi egentlig tiden vår til før disse teknologiene? Test deg selv og se om du husker. 

Det finnes gode hjelpemidler som er tilgjengelig her og nå, som News Feed Eradicator for Google Chrome, som tar bort hele nyhetsfeeden i Facebook. Det gjør at jeg bruker litt mindre tid på scrolling og distraksjon, og er ganske kjekk, men det er jo ikke noen langsiktig løsning. 

Sagt så tydelig som mulig: Jeg ønsker å nå ut til folk med de tingene jeg skriver, og ha gode samtaler, samtidig som jeg ønsker å bruke mindre tid på sosiale medier. Jeg har lyst til å ha lengre samtaler med kjente og ukjente, og minimere utvekslinger som enten er så korte at de ikke leder noe sted, eller er så overfladiske at ord som enighet og uenighet blir meningsløse. 

Litt av problemet med å poste på Facebook er at jo mer aktiv man er, jo lenger ut når man. Dvs, plattformen belønner aktivitet med rekkevidde, og hvis man vil nå flere mennesker så må man øke aktiviteten.   

Hvordan kan vi lykkes med et alternativ til dette? Hvordan kan vi klare å ha gode og vennlige samtaler, og nå nye mennesker, uten denne sløsingen med tid på sosiale media? Disse har jo trukket mye av vår oppmerksomhet og tid bort fra gammeldagse informasjonskilder, som tv-kanaler, aviser, magasiner og tekst-tv, og det er ikke helt godt å vite hvor man skal henvende seg, om man vil frem til flere mennesker. Sånn som ting fremstår nå så virker det som om støyen som skapes på sosiale media overdøver de gode debattene som vi kunne ha hatt. 

Dessuten, det er noe med hastigheten på disse plattformene, og den umiddelbare rekkevidden som ethvert innlegg der har, som har gjort oss litt bortskjemte. Hvem vil nå ta til takke med å nå frem til noen få mennesker der i byen man bor, når man har hørt om Youtube-videoer som når frem til millioner? Og hvem vil vente ukesvis på svar, når man på Facebook får likes (eller ikke) etter minutter? 

Men kanskje det her er disse høye forventningene som er problemet, og litt av løsningen ligger i å ta til takke med å nå frem til litt færre mennesker, på litt lengre tid? Kanskje er de litt umenneskelige, disse forventningsskalaer som dagens såkalte influencere opererer på? Hvis vi alle sikter så høyt, så er vel først og fremst risikoen at vi at vi ikke oppnår noe som helst?     

Men hvilke alternativer har vi? Nyhetsbrev? Nettside? Gammeldags fanzine? Leserinnlegg? Må man bare ta seg sammen og skrive en bok? Lage en podkast? Trykke pamfletter og løpesedler i kjelleren? Arrangere diskusjoner på den lokale kafeen (når korona har gitt seg)? 

Hvordan kan vi bidra skape gode samtaler, og ikke bare mer overfladisk krangel, som kan være med på å skape forståelse og tiltak vi alle kan leve med? 

Hva tenker andre om dette? Tips og tilbakemeldinger mottas som alltid med takk. 


-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Forventer vi for mye av skolen?

Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.  Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et

Mer om lek, læring og aldersblanding

Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray . Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.  Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her , og om aldersblanding her og her . Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål .  Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.  Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når ba

Hva om ungdom ikke måtte gå på skole?

Jeg skal forsøke et litt annerledes innlegg her, en slags kommentert videoliste. Temaet er North Star , et alternativ til ungdomsskole og videregående som startet i Massachusetts i 1996, og som nå har fått endel avleggere i USA, samt et senter på Filippinene . Jeg har allerede skrevet et innlegg om North Star og boken som grunnlegger Kenneth Danford har skrevet, Learning is natural, school is optional , fra 2019 . Du finner Danfords nettside, hvor han publiserer jevnlige blogginnlegg, her . La oss starte med denne korte videoen, et klipp fra filmen Self Taught. Se den før du leser videre, bare halvannet minutt lang. Det grunnleggende spørsmålet som Kenneth Danford og Joshua Hornick stilte når de startet North Star i 1996 var: Hva vil skje om vi ikke plasserer ungdom i et miljø med obligatorisk undervisning og oppmøte, men mer bare et sted å være, hvor de kan gjøre hva de vil, og komme og gå når de vil? Det underliggende spørsmålet er: Må virkelig ungdom gå på skole for å lyk