Lars Sandåker

Jeg husker godt at da jeg tok et fag som het fremmedspråkdidaktikk (dvs hvordan lære bort et fremmespråk), hvor det ble nevnt i flere pensumtekster at et typisk kjennetegn på en god språkstudent er en som ikke lar seg frustrere eller avspore av å ikke forstå alt. Dette slo meg den gang som en viktig innsikt om man lærer seg et nytt språk. Nå fremstår dette for meg som en helt sentral innsikt i hvordan vi forstår all læring, og leder til noen grunnleggende spørsmål:  Hva gjør vi i møte med noe vi ikke forstår?  Hva hører vi egentlig når noen spør oss: "Forstår du?"  Hvor høyt legger vi listen for hva som anses å være forståelse?  Det er tydelig at folk her har svært forskjellige standarder. Noen er tilfredse med å lese en bok eller å høre på en forelesning uten å forstå alt, mens andre stopper opp så snart det er noe de føler de ikke forstår. Begge tilnærminger har jo sine bruksområder, og i noen tilfeller er det nok helt på sin plass å kreve svært finkornet forståels...

I et par interessante artikler fra sent 70-tall diskuterte psykologiprofessor Ellen M. Markman hvordan barn er klar over sin egen forståelse, eller mangel på såden, når de blir undervist. Begge artiklene heter "Realizing That You Don't Understand", og undersøker hva det er som gjør små barn i stand til å merke hva det er de forstår, og når en forklaring ikke lenger gir mening. Markmans forskning befinner seg innenfor temaet vi kan kalle "self-monitoring", det vil si, hvordan vi er klar over de prosesser som ligger til grunn for vår egen læring, som idag ofte omtales som en del av "executive functions".  Markman påpeker at det er store individuelle forskjeller i hvordan barn (og utvilsomt, voksne) blir klar over egne mangler i forståelse: " Consequently individual and developmental differences in sensitivity to one's comprehension failure will result in differences in the quality of comprehension itself ." (Markman 1977, s.992). Å vite når...