Dette innlegget vil være et forsøk på å samle endel informasjon om forskning på likhet og rettferdighet, sosial mobilitet og hvilke faktorer som spiller inn i disse prosessene. Dette er jo ekstremt kompliserte felter å kartlegge, og selv har jeg ingen fagbakgrunn til å ha noen personlig mening, men jeg vil forsøke å samle forskjellige statistikker og eksperters meninger.
Det er også et problemet at et såpass dyrt system opererer som en slags portvokter inn til arbeidslivet. "For employers, whatever the real costs, college-degree requirements represent an easy, risk-free way to screen applicants without having to worry about the vagaries of federal employment law. And colleges, of course, reap the outsize benefits of acting as the gatekeepers to employment. It's an arrangement that keeps upward pressure on both enrollment and tuition, allowing campus bureaucrats to pull in six-figure salaries while costs soar ever higher and colleges feast on billions in federal student loans and other streams of taxpayer largess." (Hess & Addison 2019)
 |
| Kilde: Wikipedia. Opprinnelig fra Popular Science Monthly, 1916 |
Av forskjellige årsaker vil jeg fokusere mest på Norge og USA (i nåværende form, kun USA). Jeg er født, oppvokst, har studert og jobbet i Norge, med kortere opphold i Frankrike og Tyskland, og har nylig flyttet til USA. Dessuten bruker flere av bøkene og artiklene jeg siterer Norge (evt Skandinavia) som sammenligningsgrunnlag med USA, så det passer jo greit.
I første omgang så bare samler jeg masse info fra her og der, og skriver korte kommentarer til hva disse resultatene kan bety. Jeg vil si at hovedintensjonen er bare å samle en masse interessant data om disse tingene på en plass, slik at det er lett å finne igjen. Og når dette ligger åpent tilgjengelig for andre så øker det sjansen for å få kloke innspill, korreksjoner og tips om alternative tolkninger og forskning som peker i andre retninger eller på andre faktorer.
USA
La oss starte med USA. Det skal liksom være mulighetenes land, og var det i lange tider, men ting tyder på at ting ikke står like bra til nå, og har ikke gjort det på en stund. Et interessant faktum er at overraskende mange amerikanere ikke ser ut til å ta inn over seg dette, det må være lov til å kalle det et faktum, at den sosiale mobiliteten har falt drastisk, sammen med mange andre mål på et velfungerende samfunn.
I boken Tightrope: Americans Reaching For Hope, skriver journalistene Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn om tilstanden hos mange av de dårligere stilte i "mulighetenes land". Her er noen utdrag og statistikker:
Om det amerikanske skolesystemet og sosial mobilitet: "America's education system is now "an inequality machine."" (Kristof og WuDunn 2020, s.44) "Since 1988, American schools have gone backward and become increasingly segregated by race." (ibid, s.44, lenke til kilde brukt i boken)
"In the 1960s and 1970s, American Health statistics were in line with those of other advanced countries, with life expectancy in 1970 a bit better than the average among OECD nations. Likewise, child survival was a bit better than average. Since then, most other countries have built universal health-care systems, so that today the United States is the only major country in the advanced world without one." (ibid, s.146)
Dette er kanskje en av de aller tristeste statistikkene om opptrer i boka, i et avsnitt hvor de omtaler de fullstendig meningsløst høye regningene som mange amerikanere får i helsevesenet: "One study published in The American Journal of Medicine found that 42 percent of Americans diagnosed with cancer between 1998 and 2014 drained all of their life assets over the next two years. That too, doesn't happen in other countries." (ibid s.151, lenke til kilden)
"The United States now accounts for almost one-quarter of the world's incarcerated people. Its incarceration rate is six times that of Canada or France, twelve times that of Sweden." (ibid, s.178). "Half of America's crime is caused by 5 percent of the population, so a small number of dysfunctional and neglected youth impose a large financial and emotional cost on society - and for now kids in disadvantaged families are often steered more toward crime than college." (ibid, s.217). "governments are much more willing to pay for incarceration than for initiatives that would prevent crime." (ibid, s.233)
"One paradox is that on matters of sex and family, working-class Americans tend to believe in traditional values even as they don't necessarily adhere to them. Frustrated and overwhelmed by difficulties, they sometimes don't show the discipline that they believe in. In contrast, educated liberals are less judgmental and say in polls that they accept premarital sex and various living arrangements, but they have relatively few lifetime sexual partners and are less likely to divorce. In short, while the educated don't profess traditional values, they are more likely to live them and try to get their children to live them. Bradford Wilcox, a sociology professor at the University of Virginia who runs the National Marriage-Project, calls this "talking left, walking right." In contrast, young working-class conservatives disapprove of hookups even as they engage in them. Effectively, they talk right and walk left." (ibid, s.196-97)
"Families are also undermined in America by the lack of paid parental leave, which only seven other countries worldwide do not provide." (ibid, s.207)
"As a society, we denounce "delinquents," "hoodlums" and "hooligans," but the truth is that we routinely fail troubled kids before they fail us. More children die each year in the United States from abuse and neglect than from cancer. For every child who dies, thousands are injured, raped or brutally abused. We shrug as millions of children undergo trauma in ways that harm them and unravel our social fabric - then we blame the kids when things go wrong. Some species eat their young; it turns out that we are one of them." (ibid, s.210) "The National Academies of Sciences, Medicine and Engineering tasked by congress with investigating how to reduce child poverty in the United States, issued a landmark report in 2019 that concluded that each year child poverty costs Americans about $1 trillion in crime, education and welfare costs and related expenses." (ibid, s.253)
"[T]he first step toward better policy is to amend our understanding of people's struggles so that it is less about individual irresponsibility and more about our collective irresponsibility in tolerating levels of child poverty that would be unacceptable in the rest of the developed world. [...] Throughout this book we've tried to argue that America has gone astray by perceiving poverty or drugs simply as a choice or as the consequence of personal irresponsibility. Yet in another sense, poverty is a choice. It is a choice by the country. The United States has chosen policies over the last half century that have resulted in higher levels of homelessness, overdose deaths, crime and inequality - and now it's time to make a different choice." (ibid, s.252-53)
Men man kan ikke basere seg på kun en bok, selv om denne boken er en ny journalistisk gjennomgang av mye av den forskningen som er gjort de siste tiårene. Det hadde forsåvidt vært interessant å lese denne boken i en lesesirkel med mer konservativt orienterte amerikanere, men vet ikke om jeg noensinne får muligheten til å oppleve dette. Jeg skal forsøke å finne frem til noen klassiske referanser som benyttes på høyresiden for å argumentere mot en mer utjevnende sosialpolitikk; noen umiddelbare referanser jeg her kommer på er Charles Murrays Losing Ground (1984) og flere av bøkene til Thomas Sowell, feks The Quest for Cosmic Justice (1996). Disse anses jo av endel på høyresiden som definitive motargumenter til mye av det en mer sosialpolitisk orientert venstreside argumenterer for. For øyeblikket kan jeg for lite om det, men foreløpig lesing har ikke endret mitt syn grunnleggende, og selv om de har mange gode poenger, så er en generell velferdsstatstilnærming fortsatt det som fremstår som det beste alternativet for meg. I mellomtiden, her er noen flere påstander og statistikker, så får vi se hva det blir til.
Helse
Atul Gawande, i en ny artikkel i The New Yorker, (Gawande 2020) omtaler forskningen til Anna Case and Angus Deaton ( se også Leonhardt og Thompson 2020). De har i artikler og nå i en nylig utgitt bok, Deaths of Despair, beskrevet økningen av dødsfall blant fattigere hvite i USA, og gjennomgår en rekke mulige årsaksforklaringer. Det ser ut til at den aller viktigste faktoren er arbeidsledighet. Gawande skriver:
"What Case and Deaton have found is that the places with a smaller fraction of the working-age population in jobs are places with higher rates of deaths of despair—and that this holds true even when you look at rates of suicide, drug overdoses, and alcohol-related liver disease separately. They all go up where joblessness does. [...] Among advanced economies, this deterioration in pay and job stability is unique to the United States. In the past four decades, Americans without bachelor’s degrees—the majority of the working-age population—have seen themselves become ever less valued in our economy. Their effort and experience provide smaller rewards than before, and they encounter longer periods between employment. It should come as no surprise that fewer continue to seek employment, and that more succumb to despair."
Helsevesenet spiller også en viktig rolle, i negativ forstand. Det er vanskelig å forklare hvordan de amerikanske helsevesenene (viktig å omtale dem i flertall, siden det ikke er noen helhet her) fungerer, men arbeidsgivere dekker endel av helseforsikringen til endel av arbeidstakerne (nærmere bestemt 49%, se tall her).
"[I]n 2019 the average family policy cost twenty-one thousand dollars, of which employers typically paid seventy per cent. “For a well-paid employee earning a salary of $150,000, the average family policy adds less than 10 percent to the cost of employing the worker,” Case and Deaton write. “For a low-wage worker on half the median wage, it is 60 percent.” Even as workers’ wages have stagnated or declined, then, the cost to their employers has risen sharply. One recent study shows that, between 1970 and 2016, the earnings that laborers received fell twenty-one per cent. But their total compensation, taken to include the cost of their benefits (in particular, health care), rose sixty-eight per cent. Increases in health-care costs have devoured take-home pay for those below the median income. At the same time, the system practically begs employers to reduce the number of less skilled workers they hire, by outsourcing or automating their positions." (Gawande 2020).
Marty Makary, som de siste årene har ledet en forskningsgruppe som undersøker årsakene til de raskt økende helsekostnadene i USA, skriver i sin bok The Price We Pay prissystemet er temmelig ute av kontroll. "Hospital charges are notoriously inflated—and hard to pin to any actual costs." Variasjonen i priser er ekstreme, en og samme prosedyre kan koste ti ganger mer på et sykehus sammenlignet med et annet. Dessuten, det er svært liten sammenheng mellom prisen man betaler og hva man får: "The research showed no correlation between surgery price and quality." (Makary 2019, s.17) Det er nesten vanskelig å tro når man hører noen av historiene: "A recent study found that the cost of a hospital bed alone during a routine childbirth can range from $1,000 to $12,000 per night." (ibid, s.20) Samarbeidet mellom sykehus og forsikringsselskaper, som forøvrig er temmelig uklart, siden mange selskaper driver både sykehus og forsikringsselskap, er i mange tilfeller vanskelig å få innsikt i: "Most of the time, the insurance companies don’t let hospitals show their negotiated prices; they’ve made the hospital sign a nondisclosure clause in their operating agreement." (ibid, s.20-21)
Vi hører jo mye om debatten rundt de amerikanske helsevesenene også i Norge, og det er definitivt mye press fra mange kanter mot å gjøre noe med dagens tilstand. Men det er ikke første gang at politikere har forsøkt å innføre et slags enhetlig helsevesen, allerede president Truman forsøkte dette i årene etter krigen. Men den kampanjen som American Medical Association, det vil si den største av de amerikanske legeforeningene, dengang kjørte, med over 5 millioner dollar over tre år, med masse skremmende stråmenn om "socialized medicine" og kommunisme i Amerika. (se Lepore 2018, kap.13) Og det lyktes dem.
Samtidig var en ny rutine innført under krigen, hvor lønnsøkningen var sterkt regulert, og hvor arbeidstakere derfor fikk såkalte "benefits", det vil si helseforsikring og private pensjonsavtaler fra sin arbeidsgiver, via private forsikringsselskaper. Dette var noe som IRS (Internal Revenue Services, dvs den amerikanske skatteetaten) innførte muligheten for i 1943, da det ble bestemt at denne goden skulle være skattefri, og ble derfor en lønnsom måte for arbeidsgivere å tilby noe annet enn lønn for å tiltrekke seg arbeidere (se kort omtale her).
Her er en visuell oversikt over prisutviklingen i USA siden 1950, hvor det er tydelig at utdanning og helseutgifter har sett en prisstigning, mens prisen på andre produkter og tjenester har sunket i løpet av samme periode.
Utdanning
Thomas Piketty peker på de svært store forskjellene i hvordan utdanning finansieres, og hvordan dette preger tilgangen til utdanning. Når det gjelder "primary and secondary education, though very largely public (as in most developed countries), is extremely decentralized in the United States. It depends essentially on local property taxes, which can lead to significant inequality depending on the wealth of the community. Compared with European and Asian countries, where the financing of primary and secondary education is generally centralized at the national level, secondary education in the United States is therefore somewhat less universal than elsewhere. Nearly everyone finishes high school, but the variation in the quality and financial resources of different high schools is quite large." (Piketty 2020, s.535) Også Robert Putnam har pekt på at dagens skolesystem i USA er langt mindre rettferdig og meritokratisk enn man liker å forestille seg, og dette har bare forsterket seg i løpet av de siste tiårene, med økende økonomisk ulikhet. "So what are the implications of the growing opportunity gap for American democracy? Rich kids are more confident that they can influence government, and they are largely right about that. Not surprisingly, poor kids are less likely to try." (Putnam 2015, s.234-35, her er en lenke til noe av den forskningen han støtter seg på).
Når det gjelder høyere utdanning så er tilgangen til denne mye mer avhengig av foreldrenes inntekt enn alle andre land det gir mening å sammenligne seg med. I USA kommer 60-70 prosent av universitetenes økonomi fra private midler. I Storbritannia, Canada og Australia er tallet på omtrent 60 prosent, i land som Frankrike, Italia og Spania er det 30 prosent, og langt billigere å gå på universitetet. Til slutt, i land som Tyskland, Østerrike, Sverige, Danmark og Norge er mindre enn 10 prosent av universitetenes finansiering fra private midler, og utdanning omtrent gratis. (Piketty 2020, s.536)
Det amerikanske universitetssystemet er nok bra på mange måter, men det er ekstremt stratifisert. Totalt finnes det enorme midler innad i dette universitetssystemet, men disse er langt ifra jevnt fordelt, det aller meste konsentreres i en liten gruppe eliteuniversiteter. Inntrykket vårt av det ypperlige amerikanske universitetssystemet er så definitivt et vrengebilde, og elitens rykte overskygger et langt dårligere snitt. Hvis man ser på de 20 beste universitetene i verden (det finnes selvfølgelig ikke en fullstendig objektiv måte å gjøre en slik rangering på, men), så kommer USA godt ut, med 16 av disse, mens 4 finnes i Europa. Men denne dominansen forsvinner om man ser på de 500 beste universitetene; da sitter USA igjen med 139 av de beste, mens Europa har 195 og Asia 133. (Piketty 2020, s.538)
Det er også et problemet at et såpass dyrt system opererer som en slags portvokter inn til arbeidslivet. "For employers, whatever the real costs, college-degree requirements represent an easy, risk-free way to screen applicants without having to worry about the vagaries of federal employment law. And colleges, of course, reap the outsize benefits of acting as the gatekeepers to employment. It's an arrangement that keeps upward pressure on both enrollment and tuition, allowing campus bureaucrats to pull in six-figure salaries while costs soar ever higher and colleges feast on billions in federal student loans and other streams of taxpayer largess." (Hess & Addison 2019)
Arbeidsliv, lovverk, fagorganisering
Jeg har allerede skrevet noe om dette tema i dette innlegget, og skal samle litt mer info her.
Jane Mayer, som har skrevet boken Dark Money: The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right (2016), publiserte 20.juli en ny artikkel om dette tema i The New Yorker. Artikkelen er en skremmende gjennomgang av hvordan kyllingprodusenten Mountaire har kjempet mot fagforeninger i lang tid, og utnyttet krisestemningen under koronaepidemien for å deregulere arbeidsmarkedet ytterligere. Det er en lang og detaljrik artikkel som jeg ikke skal maltraktere ved å forsøke å oppsummere den her.
På slutten av artikkelen referer hun til en nylig publisert artikkel av to økonomer ved Harvard, Anna Stansbury og Lawrence H. Summers (tidligere økonomisk rådgiver for både Bill Clinton og Barack Obama), "The Declining Worker Power Hypothesis". Mayer skriver at de to "argue that, in the past four decades, the single largest driver of income inequality in America has been the decline in worker power, much of it stemming from the collapse of membership in private-sector unions. Since the fifties, the percentage of private-sector workers who belong to unions has declined from thirty-three per cent to six per cent. As a result, there has been an upward redistribution of income to high-income executives, owners, and shareholders. The economists argue that this decline in worker power, more than any other structural change in the economy, accounts for nearly all the gains in the share of income made by America’s wealthiest one per cent." Mer om denne forskningen her.
At det har skjedd en forskyvning mot mer ulikhet er udiskutabelt. "In 1963, the top 0.1 percent of households possessed 10 percent of all American wealth. By 2012, they possessed 22 percent. This gain came as the vast majority of Americans' lost ground. The bottom 90 percent of Americans possessed about 35 percent of the nation's wealth in the mid-1980s. By about 2015, their share had fallen to 23 percent." (Leonard 2019, s.571)
Thomas Piketty kommenterer: "Without a doubt, however, the most striking phenomenon here was not the rise of the one percent but the fall of the bottom 50 percent. Again, this was in not way inevitable: the increase of the top centile share could have come at the expense of those just below them, the people in the ninetieth to ninety-ninth percentile or of the middle 40 percent (fiftieth to ninetieth percentile). But the fact is that it came almost entirely at the expense of the bottom 50 percent. It is particularly depressing to discover that the disposable income of the bottom 50 percent has stagnated almost completely in the United States since the late 1960s." (Piketty 2020, s.525)
Hvor mye av dette kan tilskrives fagforeningenes stadig synkende makt og innflytelse? At denne har blitt mindre er det i alle fall ingen tvil om. "Union membership in America declined virtually every year between 1975 and 2010." (Leonard 2019, s.376)
Samler bøker og artikler om tema her, ikke alle er omtalt i teksten, og jeg har heller ikke rukket å lese alt, så det kan sees litt på som en huskeliste for min del.
- Barshay, Jill, (2020), "A decade of research on the rich-poor divide in education", The Hechinger Report, 29.juni 2020 (lenke)
- Case, Anne, og Deaton, Angus, (2020), Deaths of Despair and the Future of Capitalism, Princeton University Press
- Crain, Caleb, (2019), "State of the Unions. What happened to America’s labor movement?", The New Yorker, 19.august 2019 (lenke)
- Dougherty, Conor, (2020), Golden Gates: Fighting For Housing in America, Penguin Press
- Gawande, Atul, (2020), "Why Americans Are Dying from Despair", The New Yorker, 20.mars 2020 (lenke)
- Glantz, Aaron, (2019), Homewreckers: How a Gang of Wall Street Kingpins, Hedge Fund Magnates, Crooked Banks, and Vulture Capitalists Suckered Millions Out of Their Homes and Demolished the American Dream, Custom House
- Heller, Nathan, (2020), "To far from home. What one city can teach us about the crisis of the unhoused", The New Yorker, June 1, 2020 (lenke)
- Hess, Frederick M., & Addison, J. Grant, (2019), "Busting the College-Industrial Complex", National Affairs, sommer 2019 (lenke)
- Kristof, Nicholas D., og WuDunn, Sheryl, (2020), Tightrope: Americans Reaching for Hope, Alfred A. Knopf
- Leonard, Christopher, (2019), Kochland: The Secret History of Koch Industries and Corporate Power in America, Simon & Schuster
- Leonhardt, David, og Thompson, Stuart A., (2020), "How Working-Class Life Is Killing Americans, in Charts", The New York Times, 6.mars 2020 (lenke)
- Lepore, Jill, (2018), These Truths: A History of the United States, W.W. Norton & Company
- Makary, Marty, (2019), The Price We Pay, Bloomsbury Publishing, Kindle Edition
- Marsdal, Magnus, (2018), Frihetens Mødre, Forlaget Oktober
- Mayer, Jane, (2020), "How Trump is helping tycoons exploit the pandemic", The New Yorker, July 20, 2020 (lenke)
- Piketty, Thomas, (2020), Capital and Ideology, trans. Arthur Goldhammer, The Belknap Press of Harvard University Press
- Putnam, Robert D., (2015), Our Kids: The American Dream in Crisis, Simon & Schuster
- The National Academies of Sciences, Medicine and Engineering, (2019), A Roadmap to Reducing Child Poverty, The National Academies Press (lenke)
- Aasland, Sigrun, (2019), Det trengs en landsby. Hvordan familie, skole og nabolag påvirker våre barns fremtid, Res Publica