Lars Sandåker

I medisinen så er første bud: "Ikke gjør noen skade." Nå skal det sies at man lett kan finne eksempler hvor medisinen har gjort mer eller mindre det motsatte, og slik påstå at dette er et bud som ikke alltid følges av dens utøvere. Men brudd på idealer betyr ikke automatisk at idealene er skadelige, og jeg tror de fleste som arbeider innenfor det medisinske feltet stadig vil påstå at det er et godt og verdig ideal. Hva med utdanningsfeltet? Har vi her noen slike idealer, som fungerer grunnleggende restriktivt på samme måte? Vi har gjort store fremskritt hva gjelder mobbing og fysisk avstraffelse, så dette er former for skade som vi i alle fall forsøker å redusere og unngå så godt som mulig. For en stund siden kom jeg for første gang over den kinesiske (nå basert i USA, ved universitetet i Kansas) skoleforskeren Yang Zhao. Jeg bladde litt i den boken som er oversatt til norsk som Strekk deg mot stjernene  (den eneste av bøkene hans som er oversatt til norsk, og for en fæl

Dette er et spørsmål som har fascinert meg lenge. Jeg og Pål spilte inn en episode for halvannet år siden hvor vi diskuterte hva det egentlig burde bety å mene det man sier, og spørsmålet fremsto raskt som ganske mye mer komplekst enn hva vi ofte antar. For vi antar jo lett at folk mener det de sier, eller at de i alle fall bør det. Åpenbart, et tydelig unntak er når man lyver, men det er ikke det jeg er opptatt av her. Mer interessant blir det nemlig når man for eksempel diskuterer et tema hvor man ikke er helt sikker på egne oppfatninger. Dette er mer vanlig enn man skulle tro, mener jeg. For hvis man virkelig er ærlig med seg selv så er man vel aldri helt sikker på sine oppfatninger? Jeg tror det er ganske åpenbart (?) at vi mennesker har en grunnleggende kognitiv begrensning som gjør at vi kun unntaksvis er i stand til å tenke ferdig tankene våre før vi snakker. Jeg opplever i alle fall i mange tilfeller å komme med en påstand, i skrift eller i en samtale, ikke fordi jeg er

Her om dagen var jeg så heldig å få en liten omvisning på Village Home, i Beaverton like vest for Portland, Oregon, og fikk snakke en time med grunnleggeren av stedet, Lori Walker. Jeg skriver stedet, og ikke skolen, for noen riktig skole er det ikke. Village Home er et ressurssenter for barn som har hjemmeskole. De ble grunnlagt i 2002, og har idag rundt 800 barn som besøker ukentlig. De har også mindre lokaler i Portland og Salem. Village Home er for barn fra barnehagealder og ut high school (rundt 18 år), og fungerer som et slags community college. (Community college er best forklart som en slags blanding av privatistordning, oppmelding til eksamen i enkeltfag ved universitetet, og Folkeuniversitet. Her kan ungdom og voksne ta videregåendefag eller fag som gir universitetspoeng, og begynne universitetsutdannelsen. Både deltids- og fulltidsstudier er mulig.) Jeg skal komme mer inn på hjemmeskole og hvordan dette fungerer ved en annen anledning, her vil jeg bare beskrive hva

"July 7, 1958   I’ve been reading over the memos from last winter and spring. It is a curious and unsettling process, the business of changing your mind on a subject about which you had very positive convictions. After all I have said and written about the need for keeping children under pressure, I find myself coming to realize that what hampers their thinking, what drives them into these narrow and defensive strategies, is a feeling that they must please the grownups at all costs. The really able thinkers in our class turn out to be, without exception, children who don't feel so strongly the need to please grownups. Some of them are good students, some not so good; but good or not, they don't work to please us, but to please themselves." (s.29, alle sitater i parentes fra How Children Fail ) Dette sitatet kommer fra den første boken til John Holt (1923-1985), How children fail, som kom ut første gang i 1964. Det er en flott, undrende bok, som gir leseren en