Godt nyttår alle sammen. Det er selvsagt umulig å si hva det nye året kommer til å by på, men jeg har visse indikasjoner, og det kommer garantert til å bli et annerledes år på mange vis. Vi lar det stå ved det.
Jeg håper også på et år hvor det skjer interessante ting på skolefeltet. Det er over to år siden jeg begynte å skrive på denne bloggen, og det har blitt nesten hundre innlegg. Skrivingen (og den allerede eksisterende podkasten) har ledet til en haug med fine samtaler og gode bekjentskaper. Og selv om det ikke alltid føles slik, så tror jeg at jeg har endret mening om en god del saker og ting hva skole og læring angår.
I dette innlegget vil jeg drøfte noen forskjellige tema som jeg både har skrevet om før og planlegger å skrive mer om i fremtiden. Often så kan en rask og skissemessig utforskning være en fin start, og så håper jeg at det kanskje melder seg noen spørsmål hos leseren, og at jeg kanskje får noen nyttige innspill eller kritikker.
 |
| Wilhelm Larsen, humoristisk julemotiv, ca.1890-95, Kilde: Nationalbiblioteket |
Reaksjoner på kritikk
Hva tenker egentlig folk når de leser kritiske kommentarer til dagens skole? På den ene siden så er det ganske klart at de aller fleste av oss, lærere, politikere, elever og andre interesserte virker interesserte i å gjøre skolen bedre. Dvs, at dagens skole ikke lever opp til våre forventninger.
Jeg vil jo også problematisere forventningene våre, disse antakelsene om læring som gjør at vi ikke er fornøyd med dagens situasjon, og som får oss til å se for oss visse typer løsninger, gir oss ideer om hva slags samfunnsrolle skolen kan og bør spille. Og hva bør egentlig lærerens rolle være i dagens skole?
Jeg stoler jo ikke på mine egne argumenter og overbevisninger. Det er derfor jeg skriver. Å skrive ned ens tanker og forsøksvise argumenter er den beste måten å få avslørt deres eventuelle svakhet eller blindflekker.
Den tilbakemeldingen jeg likevel oftest får, fra folk som har tatt seg tid til å lytte på podkasten og lese innlegg, dvs å gi kritikken en sjanse, er at det jeg skriver om skolen gir mening. Det jeg skriver om er jo vel å merke ikke mine ideer opprinnelig, denne bloggen er bare en oppsamling av ting jeg har lest, folk jeg har snakket med og de praktiske erfaringer de har gjort seg med læring og undervisning.
Men jeg fundere fortsatt mye på de som stritter imot denne slags skolekritikk, men som selv åpenbart er kritiske til mye i dagens skole: Er det en frykt for at en kritikk som er for radikal kan virke undergravende på et system som tross alt fungerer noenlunde? Er det fordi det ofte blir mer konflikt innad hos kritikerne, enn mellom dem og den institusjonen de kritiserer (jf den kjente historien om interne stridigheter på venstresiden)? Er det fordi alle debatter så fort polariseres, og alle som ikke er helt enige med en selv oppleves som en motstander? Kanskje vi alle preges av en variant av stockholmsyndrom, i og med at vi på et eller annet vis, enten som forelder, lærer eller politiker har en personlig identitet og tilknytning til skolen, og at all kritikk dermed tas litt personlig?
Det er kanskje litt naivt, men hvorfor er ikke de sterkeste forsvarerne av noe også de første til å oppsøke den beste og mest intense kritikken av det de forsvarer? Det er kanskje ikke typisk menneskelig, hvis vi ser på vår lange historie frem til nå, men hvis kritisk tenking er noe som helst, så er det vel nettopp dette. Kritisk tenking, som en aktiv innstilling, er en ny og noe unaturlig holdning. Hvis man skal ha noe som ligner en vitenskapelig holdning til vår kunnskap, så må vi aktivt gå ut og søke så mange motargumenter som mulig. Hva som faktisk er de beste argumentene, de beste løsningene, det som skaper mest trivsel og læring, vel det vil tiden vise.
Ensretting av læring
Et av hovedproblemene med dagens ensretting av skolesystemet er at vi egentlig ikke vet hva vi dermed utelukker. Motivasjonen for slik ensretting er selvsagt klar nok, og intensjonen er god: Å gi alle like muligheter, og hindre at noen går glipp av det alle andre har fått tilbud om. Men det er likevel noe paradoksalt over retten til skolegang, fordi det er den eneste retten som praktiseres som tvang. Mens det er ingen som tvinger deg til uttrykke din mening, motta medisinsk behandling eller reise fritt innenfor nasjonens grenser, så må man i de fleste land gå på skolen. Unntakene til denne tvangen varierer fra land til land, men de er som regel både snevre, sosialt uglesette, og begrenset av de økonomiske midler man har til rådighet.
Mulighetene for å vite mer om alternativer til dagens skole er selvsagt til stede, men skoleforskningen har fokusert lite på slike forsøk. Jeg har skrevet endel om noen slike alternativer (feks her, her og her), og hvordan hjemmeundervisning under korona i det minste har gitt oss noen nye spørsmål å fundere på (her og her). Relevant her er kanskje også dette innlegget, om hvordan vi burde vurdere andre veier inn i arbeidslivet, og slutte å gjøre mer og mer skolegang mer og mer dominerende.
Men det finnes andre måter å kritisere ensrettingen på. For hva om ensrettingen er slik at vi undergraver mye viktig variasjon blant individer i samfunnet? Som økolog Rob Dunn skriver om i en helt ny bok, A Natural History of the Future (omtalt her), så er variasjon utvilsomt det viktigste i så å si alle områder av virkeligheten, om dette så gjelder tarmbakteriene, mikroorganismer i jordsmonnet, plantene i hagen og på åkeren, forskningsprosjekter, dyre- og plantearter i skogen. Og så videre. Så hvorfor ikke også i lærings- og utdanningssammenheng? Ikke all variasjon er av det gode selvsagt, men det er lett å se for seg at litt mer av det kunne gjort seg i skolen.
Markedsløsningenes største svakhet?
Det er mange som kritiserer privatskoler og inntoget av markedsløsninger på utdanningsfeltet. Jeg er forsåvidt enig i mye av dette, det er lett å bli skeptisk til mye av det som foreslås, og jeg har skrevet litt om dette tidligere.
Men noe som sjeldnere diskuteres er hvordan våre forventninger til hva skolen skal være innsnevrer hvilke skolealternativer som faktisk tilbys. Grunntanken med slik liberalisering er jo at man skal kunne tilby alternativer på markedet, og så kan kundene velge de produktene som de liker best. Det funker jo greit med mange ting, som tyggis og biler og restauranter og mye mer. Men jeg vil påstå at det fungerer langt dårligere når det er snakk om skole og barns læring.
Hvis du kjøper en tyggis så vet du ganske fort om du liker den eller ikke. En bil føles vel bra eller ikke så bra for de fleste av oss, og etter noen år så vet man dessuten mer om hva slags problemer og reparasjoner som har dukket opp. Ryktet om en god restaurant sprer seg fort, man trenger bare å tilbringe et par timer der, og så har man et ganske bra vurderingsgrunnlag.
I skolen er det definitivt ikke sånn. Altså, det finnes mange former for dårlig skoledrift som viser seg fort for "kundene" dvs elevene og foreldrene, som dårlig organisering og kommunikasjon, lærere som favoriserer og herser med elever, mobbing, gamle og dårlige skolebygg. Men mesteparten av det som skjer i skolen er vanskelig å vurdere, og mye av det som er bra eller dårlig er ikke alltid så lett å tilskrive skolen og lærerne. Hvis eleven lærer seg raskt å lese, hvor mye av dette kan læreren ta æren for? Hvis eleven ikke trives i klassen, hvor mye av dette er lærerens feil? Hvis en elev ikke leser i slutten av andre klasse, eller går ut av grunnskolen med en grunnleggende negativ holdning til matematikk, hva betyr dette, og hvem sin feil er det? Hvis en elev må gå til terapeut for angstlidelser i løpet av tiden på videregående, kanskje på grunn av stress og lite søvn, i hvilken grad kan man skylde på skolen her?
Som sagt så er våre forventninger til skolen nærmest uendelige, dvs temmelig udefinerte, og det er like vanskelig å si om vi lykkes som å si om vi mislykkes. Hvor mye av et velfungerende arbeidsmarket, eller et lands nasjonalprodukt, er det mulig å tilskrive skolens effekt? Hvis man forsøker å regne på dette, tar man med andre aspekter, som graden av fagorganisering, regulering av arbeidsmarkedet, økonomiske konjunkturer, osv?
Så når man åpner en privatskole, enten finansiert 85 prosent av staten, eller fullstendig finansiert av skolepenger, hva tilbyr man da? Hvis man tilbyr en skoleform som ingen har hørt om og ingen vet hva de skal forvente av, hvor mange er villige til å både betale penger for dette og plassere det mest verdifulle de har i livet sitt der? For å kunne appellere til de eksisterende forventningene så vil nok de aller fleste privatskolealternativer fokusere på de mest kjente vurderingskriteriene, som eksamenskarakterer, testscorer, akademisk fokus, tilgjengeligheten av teknologiske duppeditter, kult skolebygg. Sagt på en annen måte, i de aller fleste tilfeller vil økt innflytelse fra markedet, gitt at vi ikke justerer våre forventninger, forsterke en innsnevring av hva skolen fokuser på og vurderes på.
Hvis man virkelig ønsket å utgjøre en motvekt her, så ville en mer aktiv bruk av forsøksparagraven i opplæringsloven kunne forbigå dette problemet. Hva om den norske staten aktivt gikk inn for å finansiere en liten gruppe skolealternativer, kanskje som en del av et større forskningsprosjekt? Finansieringen er viktig, for det lar oss unngå den selekteringseffekten det vil ha å måtte betale for alternativet. Om man vil vurdere et alternativ må utgangspunktet være noenlunde det samme, inkludert gratisprinsippet.
Det er heller ikke slik at man starter på bar bakke og må ta alternativene ut av løse luften. Det viktige er bare at det ikke bare er snakk om "gode privatskoler" som i nesten alt ligner på den offentlige skolen, og som bruker en læreplan som er omtrent lik den offentlige. Alternative modeller som North Star og Sudbury Valley har vært utprøvd i tiår, med hundrevis av tidligere elever nå ute i arbeidsmarkedet, med nok data til å anta at det i alle fall ikke går verre med disse individene enn med de som går i offentlig skole. Man kan også forsøke nylig utarbeidede modeller, som den Alexander Meyer beskriver i sin bok Det store skolespranget (Universitetsforlaget 2020).
Vi må innfinne oss med at resultater fra slike alternative skoler ikke vil være umiddelbart synlige, kanskje bortsett fra barnas trivsel og redusert skolestress. Men vi vet nok fra allerede eksisterende forskning til å si at ikke alle raske resultater indikerer optimal utvikling, og mye virkelig god og bærekraftig læring tar tid og krever tålmodighet fra de voksnes side.
Det er nettopp mulighetene til slik utforskning, kall det grunnforskning, som er et av statens store fortrinn, og dette bør benyttes også på skolefeltet. Vi kan ikke forvente så mye fra dagens privatskoler og markedsløsninger, og vi trenger en skikkelig vilje til å tenke nytt. Vi bør ikke bare identifisere staten og dagens fellesskole, fordi dette kan ende med å undergrave både fellesskolen og staten.
Teoretiske tåpeligheter og nygamle innsikter
I deres nye bok The Dawn of Everything skriver antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow om menneskenes lange historie. Det er en fascinerende bok, som jeg bare såvidt har kommet igang med. De åpner boken med å diskutere hvor vanskelig det er for oss å se for oss alternativer til de antakelser vi har og de livene vi lever. Nytenking er vanskelig, og man må gjennom endel forenklinger og misforståelser. Eller som de sier det: "all real progress in social science has been rooted in the courage to say things that are, in the final analysis, slightly ridiculous [...] One must simplify the world to discover something new about it. The problem comes when, long after the discovery has been made, people continue to simplify. Hobbes and Rousseau told their contemporaries things that were startling, profound and opened new doors of the imagination. Now their ideas are just tired common sense. There's nothing in them that justifies the continued simplification of human affairs." (Graeber og Wengrow 2021, s.21-22) De snakker jo her om ideer om naturtilstanden og samfunnskontrakten, men dette fikk meg til å tenke på bruken av Rousseau i utdanningssammenhenger.
Jean-Jacques Rousseau skrev en av den moderne tids første pedagogiske klassikere, Émile, ou De l'éducation, fra 1762. Det er ikke plass her til å virkelig gå inn i denne interessante boken (her er et fint essay om hans pedagogiske ideer, for de som vil lese mer), jeg vil bare notere hvor ofte Rousseau trekkes frem som en representant for den romantiske ideen om at barn må få vokse opp i full frihet, som en slags antitese til dagens skolesystem. Det er selvsagt noe i denne forestillingen, men de som går til Rousseau og forventer å finne en slags absolutt frihetspedagogikk vil lete forgjeves. Tidlig i bok 2 så skriver Rousseau ting som "Vet du hva som er den beste måten å gjøre et barn trist og elendig? Det er å gjøre dem vant til å få alt" (Rousseau 1969, s, 150, min oversettelse).
Sammen med John Dewey er det kanskje ingen som nevnes oftere i skoledebatter, gjerne i forbindelse med en avvisende henvisning til progressiv pedagogikk, som selvsagt ikke funker. Ofte av lærere, som påstår at en av deres viktigste roller er å lære barn og unge å tenke kritisk, og de klarer dermed nærmest å diskvalifisere seg selv for denne jobben.
Avslutning
Hvis det høres litt vel avvisende ut, så passer det kanskje med å minne meg selv på at vi alle har sagt og skrevet dumme ting, og kommer til å fortsette med å gjøre det. Det eneste som egentlig betyr noe er i hvilken retning man forsøker å dra samtalen om disse tema. Vi trenger en konstruktiv skoledebatt, og den må ha masse rom for uenighet, og så må det være helt greit å si at man ikke vet. Men det må også gjøres mer rom for faktiske skolealternativer, som kan supplere oss med praktiske erfaringer som viser oss hva som eventuelt er mulig å gjøre. Falske alternativer og fordummende fremstillinger av det man antar å være en motstander er bare med på å gjøre enhver positiv forandring vanskeligere.
----------------------------
Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
- Graeber, David og David Wengrow, (2021), The Dawn of Everything: A New History of Humanity, Farrar, Straus and Giroux
- Meyer, Alexander, (2020), Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats, Universitetsforlaget
- Rousseau, Jean-Jacques, (1969), Émile ou De l'éducation, Gallimard [1762]