Kanskje det aller viktigste spørsmålet å bruke tid på når man forsøker å kritisere skolen og de mest utbredte forestillinger om hva skolen bør være, er "hva er alternativet?"
Selv om moderne skole egentlig ikke er en veldig gammel institusjon (nøkkelårstall i Norge: 1739, 1860,1889, 1959, 1969, 1997, får ta en historiegjennomgang ved en annen anledning), så tar vi den i dag veldig for gitt, og med det antar vi også at den er nødvendig. Jeg blir mer og mer overbevist om at dette er en nødvendighet med modifikasjoner, for å si det sånn, men siden det er en litt uvanlig tanke, om enn ikke en helt ny tanke, så må den forklares en hel del.
Men hvor starter man for å innføre noen nye alternativer i en slik tettpakket forestillingsverden? Jeg tror at en nyttig plass å starte er å beskrive og drøfte noen alternativer, som i det minste antyder muligheten av noe annet. At noen lykkes gjennom å velge et alternativ til normen er selvfølgelig ikke et fullgodt argument for at dette alternativet er godt, like godt eller bedre, men det kan i alle fall få oss til å innse at det vi tror er nødvendig for alle kanskje ikke er det likevel.
Jeg kom over en bok i sommer, skrevet av en tidligere lærer i Massachusetts, USA. Forfatteren heter Kenneth Danford, og boken heter Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life, publisert i 2019. Etter å ha jobbet noen år som historielærer i offentlig skole ble han temmelig desillusjonert med hele greia, og i 1996 startet han North Star sammen med en annen tidligere lærer, Joshua Hornick.
Her er noen utdrag fra kapittel 4, hvor han beskriver hvor ubekvem han følte seg etter noen år i den vanlige skolen:
"I became disillusioned. But this time, I wasn't disillusioned with a particular student, or a class, or a school, or an administrator. I started questioning the educational system itself. I'd try to inspire students with creative lessons, with limited success. I'd try to scare them into doing their work: "If you don't do these assignments, I'm going to have to give you a very bad grade. And if you have a bad grade in eight grade U.S. history, then..." However I managed to finish that sentence, whenever I actually listened to myself making these threats, I knew I was being ridiculous. No one's life is genuinely affected by their grades in eight grade, and I knew it. Inspiring teens to study history and develop some perspective about our world and our place in it is surely a noble and worthy enterprise. I was proud of my teaching. But threatening kids who weren't interested? What was I doing?" (s.32)
Jeg skal sitere litt mer fra disse sidene, men det er sikkert greit å nevne et par innvendinger som antakeligvis dukker opp. Ikke viktig med karakterene man får i ungdomsskolen? Noen vil sikkert påpeke at å gjøre det bra på ungdomsskolen som regel er et første tegn på at man kommer til å gjøre det bra senere i studiene, på videregående og så videre. Så derfor er ungdomsskolekarakterer viktig, ikke sant? Vel, det finnes endel gode grunner til å tro at det ikke er sånn, men litt av bokens verdi ligger i at den peker på gode og verdifulle alternativer til denne veien til voksenlivet. Det skal jeg komme tilbake til, etter litt mer kritiske sitater, for å sette stemningen:
"While I struggled with my role as an academic teacher, what really discouraged me was the realization that I was expected to control and punish these students. [...] I am not much of an authoritarian, so I am ill suited to this situation in the first place. But surely, I tried. As I got to know my students and developed relationships, this authoritarian culture of the school weighed on me. I understood why it existed, and I did appreciate the calm atmosphere of the school that was its primary result. But I felt like I was being forced to be mean, and that if I didn't do so, I was perceived as "un-collegial" or "unprofessional" by the rest of the staff. I still remember one seemingly trivial moment when a student asked for an extension for a term paper because she had an important skating competition. I was forced to tell both the girl and her mother that I could not accommodate her because of a staff meeting decision to refuse all deadline extensions. That was not how I wanted to interact with people, and it was not why I had become a teacher. I surely did not believe that her term paper was more important than her skating, and I certainly knew that a one-day delay in her turning it in would affect exactly nobody but her." (s.32-33)
Igjen så finnes det sikkert endel innvendinger, særlig i retningen av "så strenge som det er vi i alle fall ikke!", og det er jo i så fall fint. Men man kommer ikke utenom at skolen idag fanger alle barn i en felles rytme hvor individuelle forskjeller, behov og interesser har svært liten betydning, og hvor alle lærere må innta lignende posisjoner som det Kenneth Danford beskriver her. Hvordan skal man ellers få hverdagen i skolen, med alle fagene og kompetansemålene og slikt, til å gå rundt? Og mens vi snakker slik og anser oss selv for å være praktiske og realistiske og ansvarlige, så er en temmelig dyptpløyende kritikk av moderne læring blitt glemt eller avfeid, uten at vi føler oss forpliktet til å argumentere for det.
Før oppstarten av North Star i 1996 leser de Grace Llewellyns bok The Teenage Liberation Handbook: How to Quit School and Get a Real Life and Education. Llewellyns bok er fra 1991, og hun beskriver hjemmeskole og "unschooling" inspirert av John Holt. Hun beskriver barn som vokser opp uten å gå på skolen, "learning what they wanted, under the legal direction of their parents, and turning out fine." (s.35) Han er veldig skeptisk, men også fascinert, og lurer på om dette virkelig kan stemme. Jeg må nevne her at selvfølgelig var og er jeg også skeptisk, særlig til veldig mange av de verdiene som ofte forbindes til hjemmeskole og endel amerikansk "klare seg selv-tenking" som går veldig imot verdien av fellesskap og rettferdig utdanningspolitikk. Dette skal jeg komme tilbake til, mange ganger. Akkurat for øyeblikket er fokus på andre muligheter for barns læring.
I boken presenterer han presenterer en liste med spørsmål som han plukket opp gjennom lesingen av Llewellyns bok. Dette er spørsmål som åpenbart ikke har noe entydig og endelig svar, men som vi sikkert gjør lurt i å ta mer på alvor enn vi gjør idag. :
Her er North Star, i korte trekk: De benytter seg av den rettslige muligheten som alle har til å tilby hjemmeskole som et alternativ til skole. Ungdommene tilbringer så tiden sin på North Star, som er navnet de ga denne nye "tingen". Det er ikke obligatorisk oppmøte, og den er steng hver onsdag, delvis som et forsøk på å sende et signal om at man lærer mye bra andre steder enn på skolen, og ungdommer har godt av et vell av forskjellige opplevelser i denne alderen. Ingen presentasjoner eller prøver er obligatoriske, og det er ingenting ungdommene må gjøre den tiden de er der, bortsett fra en ukentlig halvtimes mentor-samtale. De får heller ikke et diplom eller vitnemål, og tiden på North Star gir ikke i seg selv anledning til å komme inn på videre utdanning.
Jeg vil anta at mange har gjort seg endel tanker mens de leste dette siste avsnittet. Jeg vil anta at mange synes dette virker helt tullete og uansvarlig, noe av det dummeste en ungdom kunne finne på å gjøre. At noen ungdommer ville ha lest dette og tenkt, det der høres jammen meg ganske kjekt ut, veier nok heller ikke spesielt tungt. For skolen skal da være litt slit, man må da lære seg å arbeide, holde tidsfrister, gjøre ting man ikke liker, og så videre? Det er igjen her slike eksperimenter som dette er så verdifulle, fordi de viser oss hvordan selv våre mest grunnleggende og selvfølgelige intuisjoner og overbevisninger ikke er så absolutte som vi kanskje tror.
For det er faktisk disse prinsippene som North Star har drevet etter i 23 år nå, og selv om det selvfølgelig ikke er lett å drive en slik nyvinning, med alle de fordommer, skepsis og frykt som slike ting vekker i oss, så har den vokst og vokst, og ungdommene som går der klarer seg veldig fint i videre studier og voksenliv. Allerede etter at de første ungdommene hadde vært gjennom et par år så han at dette kunne funke: "In review, the first lesson I internalized [from some of the first students] was the following: Coaching teens to leave school was likely to work well, and, even in the worst case scenario, we were very unlikely to harm anyone. We were not actually going to make anyone's life worse." (s.81)
I 2017 gjennomførte han dessuten en oppfølging av 473 tidligere elever, og han presenter resultatene slik:
"North Star coaches teens to leave school and embark on a self-directed path. It turns out that for eighty-two percent of our members, the first activity after North Star is: school. This includes young teens that return to high school and older teens that go on to community college, four-year college or formal certificate or training programs. In the long-term, at least sixty-nine percent of North Star alumni enroll in a college or formal training program." (s.144)
Han kommenterer disse tallene slik:
"How about that? For all our philosophy and hard work teaching youth that school is optional, what do the wast majority of our members do, immediately upon leaving North Star? They go to school. Whether it's a return to middle school or high school, or on to community college, four-year college, or a formal training program of some kind, North Star members return to our mainstream culture's pursuit of education. I hope this number allays the fears of those who imagine North Star to be some sort of anarchist cult, deterring children from ever participating in common civic culture in the future. [...]For the eighteen percent of members whose first post-North Star activity is not school, we know that most enter the workforce. Some of these workers are self-employed. Some are craftspeople or artists. Many of them eventually enroll in college after some time working. [...] These percentages for college enrollment exceed state and national averages. Opting out of high school in a positive way with the support of North Star does not leave students excluded from higher education. In fact, it is likely that the confidence in their ability to learn, which they develop at North Star, motivates them to further their education." (s.144-145)
Det er klart det er noen forskjeller mellom Norge og USA som gjør at disse erfaringene ikke er 1:1 overførbare. Vi har ikke det som kalles community college her, men det ligner litt på den muligheten vi har til å ta fag som privatist og dermed bygge på til studiekompetanse. Det er mange andre ting som også er både uklart og usikkert, særlig med tanke på hvordan en slikt alternativ kunne ha fungert i Norge, og jeg har ingen ambisjoner om å kunne si særlig mye om akkurat det her. Målet med denne teksten er bare å stimulere forestillingsevnen nok til at man klarer å se for seg et alternativ.
En ting som er verdt å nevne er hvordan han beskriver at disse ungdommene "drop out of high school in a positive way". Det er liten tvil om at frafall i videregående, slik vi vanligvis ser for oss dette, er korrelert med dårlige konsekvenser for resten av livet, lavere lønn, arbeidsløshet, depresjon og så videre. Men hva om det fantes en "positiv" måte å falle ut av videregående på? Det er i alle fall et av mange spørsmål som ikke lenger fremstår som like absurd etter å ha lest Kenneth Danfords bok.
Det er så mye mer som kunne vært sagt om dette inspirerende prosjektet og innholdet i boken, men jeg tror jeg lar det stå med dette for nå. Jeg kommer sikkert tilbake til tema fra boken, blant annet om hvordan det faglige arbeidet innenfor slike frie rammer ser ut, og noen av Kenneth Danfords erfaringsbaserte grunner til å avvise nødvendigheten av felles læreplaner. Men det får bli en annen dag.
Ps. Målet med å skrive denne og alle tekstene her er å få til en videre samtale og lette til rette for spørsmål og kritikk. Barns læring og oppvekst er både noe av det mest interessante og viktigste i samfunnet, og et slikt tema fortjener en åpen og nysgjerrig utforskning. Send meg gjerne dine tanker og innspill, eventuell skryt og forslag til forbedring, til sandakerlars@gmail.com
For de som umiddelbart vil ha litt mer om dette tema, her er et par nyttige lenker:
Kenneth Danfords blogg, og hans TEDx-foredrag fra 2013
North Star's nettside
Våre intervjuer på podkasten med Peter Gray og Blake Boles
Selv om moderne skole egentlig ikke er en veldig gammel institusjon (nøkkelårstall i Norge: 1739, 1860,1889, 1959, 1969, 1997, får ta en historiegjennomgang ved en annen anledning), så tar vi den i dag veldig for gitt, og med det antar vi også at den er nødvendig. Jeg blir mer og mer overbevist om at dette er en nødvendighet med modifikasjoner, for å si det sånn, men siden det er en litt uvanlig tanke, om enn ikke en helt ny tanke, så må den forklares en hel del.
Jeg kom over en bok i sommer, skrevet av en tidligere lærer i Massachusetts, USA. Forfatteren heter Kenneth Danford, og boken heter Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life, publisert i 2019. Etter å ha jobbet noen år som historielærer i offentlig skole ble han temmelig desillusjonert med hele greia, og i 1996 startet han North Star sammen med en annen tidligere lærer, Joshua Hornick.
Her er noen utdrag fra kapittel 4, hvor han beskriver hvor ubekvem han følte seg etter noen år i den vanlige skolen:
"I became disillusioned. But this time, I wasn't disillusioned with a particular student, or a class, or a school, or an administrator. I started questioning the educational system itself. I'd try to inspire students with creative lessons, with limited success. I'd try to scare them into doing their work: "If you don't do these assignments, I'm going to have to give you a very bad grade. And if you have a bad grade in eight grade U.S. history, then..." However I managed to finish that sentence, whenever I actually listened to myself making these threats, I knew I was being ridiculous. No one's life is genuinely affected by their grades in eight grade, and I knew it. Inspiring teens to study history and develop some perspective about our world and our place in it is surely a noble and worthy enterprise. I was proud of my teaching. But threatening kids who weren't interested? What was I doing?" (s.32)
Jeg skal sitere litt mer fra disse sidene, men det er sikkert greit å nevne et par innvendinger som antakeligvis dukker opp. Ikke viktig med karakterene man får i ungdomsskolen? Noen vil sikkert påpeke at å gjøre det bra på ungdomsskolen som regel er et første tegn på at man kommer til å gjøre det bra senere i studiene, på videregående og så videre. Så derfor er ungdomsskolekarakterer viktig, ikke sant? Vel, det finnes endel gode grunner til å tro at det ikke er sånn, men litt av bokens verdi ligger i at den peker på gode og verdifulle alternativer til denne veien til voksenlivet. Det skal jeg komme tilbake til, etter litt mer kritiske sitater, for å sette stemningen:
"While I struggled with my role as an academic teacher, what really discouraged me was the realization that I was expected to control and punish these students. [...] I am not much of an authoritarian, so I am ill suited to this situation in the first place. But surely, I tried. As I got to know my students and developed relationships, this authoritarian culture of the school weighed on me. I understood why it existed, and I did appreciate the calm atmosphere of the school that was its primary result. But I felt like I was being forced to be mean, and that if I didn't do so, I was perceived as "un-collegial" or "unprofessional" by the rest of the staff. I still remember one seemingly trivial moment when a student asked for an extension for a term paper because she had an important skating competition. I was forced to tell both the girl and her mother that I could not accommodate her because of a staff meeting decision to refuse all deadline extensions. That was not how I wanted to interact with people, and it was not why I had become a teacher. I surely did not believe that her term paper was more important than her skating, and I certainly knew that a one-day delay in her turning it in would affect exactly nobody but her." (s.32-33)
Igjen så finnes det sikkert endel innvendinger, særlig i retningen av "så strenge som det er vi i alle fall ikke!", og det er jo i så fall fint. Men man kommer ikke utenom at skolen idag fanger alle barn i en felles rytme hvor individuelle forskjeller, behov og interesser har svært liten betydning, og hvor alle lærere må innta lignende posisjoner som det Kenneth Danford beskriver her. Hvordan skal man ellers få hverdagen i skolen, med alle fagene og kompetansemålene og slikt, til å gå rundt? Og mens vi snakker slik og anser oss selv for å være praktiske og realistiske og ansvarlige, så er en temmelig dyptpløyende kritikk av moderne læring blitt glemt eller avfeid, uten at vi føler oss forpliktet til å argumentere for det.
Før oppstarten av North Star i 1996 leser de Grace Llewellyns bok The Teenage Liberation Handbook: How to Quit School and Get a Real Life and Education. Llewellyns bok er fra 1991, og hun beskriver hjemmeskole og "unschooling" inspirert av John Holt. Hun beskriver barn som vokser opp uten å gå på skolen, "learning what they wanted, under the legal direction of their parents, and turning out fine." (s.35) Han er veldig skeptisk, men også fascinert, og lurer på om dette virkelig kan stemme. Jeg må nevne her at selvfølgelig var og er jeg også skeptisk, særlig til veldig mange av de verdiene som ofte forbindes til hjemmeskole og endel amerikansk "klare seg selv-tenking" som går veldig imot verdien av fellesskap og rettferdig utdanningspolitikk. Dette skal jeg komme tilbake til, mange ganger. Akkurat for øyeblikket er fokus på andre muligheter for barns læring.
I boken presenterer han presenterer en liste med spørsmål som han plukket opp gjennom lesingen av Llewellyns bok. Dette er spørsmål som åpenbart ikke har noe entydig og endelig svar, men som vi sikkert gjør lurt i å ta mer på alvor enn vi gjør idag. :
- What if kids are naturally curious?
- What if we counted the things that they are interested in as worthy and valuable?
- What if kids can pursue their strengths as far as they can go?
- Will kids decide to address their weakness and gaps when needed?
- What if being happy is more important than being forced to do things that adults believe are "good for you?"
- What if the way we treat kids outside of school is actually more effective in their learning than the way we treat them inside of school?
- What if we had summer camps and after-school activities and sports (...and libraries, YMCAs, youth centers, camps, sports, tutoring, mentoring) all the time, instead of school? (s.35-36)
Nå kommer vi til selve verdien av Danford og Hornicks prosjekt, og Danfords bok om det. Siden 1996 har de gjort nettopp dette, i snart 25 år har de tilbydd ungdommer fra omtrent 12 til 18 år et alternativ til skole som tar utgangspunkt i disse verdiene. Det vil si, de har erfaring med å la en haug med ungdommer få ha en ungdomstid og en form for frihet til å lære, som vi, når vi leser disse spørsmålene, nesten ikke kan unngå å tenke er litt sprø og urealistiske. Det synes i alle fall jeg er sinnsykt inspirerende og verdt å bruke litt mer tid på!
Etter denne listen gjengir forfatteren en litt konstruert samtale mellom han selv og Joshua Hornick, som i første omgang var den som måtte forsvare disse sprø ideene. Litt av styrken med denne boken er nettopp hvordan han skildrer spenningen mellom desillusjon og skepsis, hvordan han skildrer og gir plass til den mistro vi alle nødvendigvis føler i møte med slike ideer. Er ikke folk som driver med hjemmeskole litt koko, sånne religiøse gærninger som gjør barna sine sosialt handikappede gjennom å holde dem borte fra sosial omgang med jevnaldrende, som vil selv bestemme hva som er sant, med tullete ideer som vaksineskepsis, er de ikke bare uansvarlige mennesker? Han vil helst ikke ha så mye med slike å gjøre, og han vil helst ikke assosieres med dem. Det er en veldig forståelig og sympatisk innvending i mine øyne.
Men etter å ha lest mer om hjemmeskole, og den mer radikale formen som kalles "unschooling", som veldig kort fortalt kan sies å være å bevisst unngå læringsformer som ligner på skole (men google ordet, det er en interessant tankeretning, ikke bare en slags "skoleallergi"), endrer han etterhvert mening. Han oppsøker også en rekke mennesker som har vært gjennom slike alternative opplegg, eller som lar barna sine gjøre det, og sitter igjen med dette inntrykket:
"I remember thinking that these teens were self-aware, articulate, and reasonably knowledgeable. They were quirky, perhaps, but interesting. It seemed to me that they weren't "behind in academics" or "isolated from society" or "excluded from opportunities," compared to the overall set of teens I was teaching in school. I was learning that yes, indeed, this homeschooling world and the subculture of unschooling were valid lifestyles I simply hadn't know about. I was uncovering a secret that most people didn't know existed. What's more, Joshua and I were going to spread this information and, by our own efforts, make it accessible to mainstream families. This felt tremendously revolutionary and exciting. We were going to make school optional for everyone!" (s.42)
"I remember thinking that these teens were self-aware, articulate, and reasonably knowledgeable. They were quirky, perhaps, but interesting. It seemed to me that they weren't "behind in academics" or "isolated from society" or "excluded from opportunities," compared to the overall set of teens I was teaching in school. I was learning that yes, indeed, this homeschooling world and the subculture of unschooling were valid lifestyles I simply hadn't know about. I was uncovering a secret that most people didn't know existed. What's more, Joshua and I were going to spread this information and, by our own efforts, make it accessible to mainstream families. This felt tremendously revolutionary and exciting. We were going to make school optional for everyone!" (s.42)
Her er North Star, i korte trekk: De benytter seg av den rettslige muligheten som alle har til å tilby hjemmeskole som et alternativ til skole. Ungdommene tilbringer så tiden sin på North Star, som er navnet de ga denne nye "tingen". Det er ikke obligatorisk oppmøte, og den er steng hver onsdag, delvis som et forsøk på å sende et signal om at man lærer mye bra andre steder enn på skolen, og ungdommer har godt av et vell av forskjellige opplevelser i denne alderen. Ingen presentasjoner eller prøver er obligatoriske, og det er ingenting ungdommene må gjøre den tiden de er der, bortsett fra en ukentlig halvtimes mentor-samtale. De får heller ikke et diplom eller vitnemål, og tiden på North Star gir ikke i seg selv anledning til å komme inn på videre utdanning.
Jeg vil anta at mange har gjort seg endel tanker mens de leste dette siste avsnittet. Jeg vil anta at mange synes dette virker helt tullete og uansvarlig, noe av det dummeste en ungdom kunne finne på å gjøre. At noen ungdommer ville ha lest dette og tenkt, det der høres jammen meg ganske kjekt ut, veier nok heller ikke spesielt tungt. For skolen skal da være litt slit, man må da lære seg å arbeide, holde tidsfrister, gjøre ting man ikke liker, og så videre? Det er igjen her slike eksperimenter som dette er så verdifulle, fordi de viser oss hvordan selv våre mest grunnleggende og selvfølgelige intuisjoner og overbevisninger ikke er så absolutte som vi kanskje tror.
For det er faktisk disse prinsippene som North Star har drevet etter i 23 år nå, og selv om det selvfølgelig ikke er lett å drive en slik nyvinning, med alle de fordommer, skepsis og frykt som slike ting vekker i oss, så har den vokst og vokst, og ungdommene som går der klarer seg veldig fint i videre studier og voksenliv. Allerede etter at de første ungdommene hadde vært gjennom et par år så han at dette kunne funke: "In review, the first lesson I internalized [from some of the first students] was the following: Coaching teens to leave school was likely to work well, and, even in the worst case scenario, we were very unlikely to harm anyone. We were not actually going to make anyone's life worse." (s.81)
I 2017 gjennomførte han dessuten en oppfølging av 473 tidligere elever, og han presenter resultatene slik:
"North Star coaches teens to leave school and embark on a self-directed path. It turns out that for eighty-two percent of our members, the first activity after North Star is: school. This includes young teens that return to high school and older teens that go on to community college, four-year college or formal certificate or training programs. In the long-term, at least sixty-nine percent of North Star alumni enroll in a college or formal training program." (s.144)
Han kommenterer disse tallene slik:
"How about that? For all our philosophy and hard work teaching youth that school is optional, what do the wast majority of our members do, immediately upon leaving North Star? They go to school. Whether it's a return to middle school or high school, or on to community college, four-year college, or a formal training program of some kind, North Star members return to our mainstream culture's pursuit of education. I hope this number allays the fears of those who imagine North Star to be some sort of anarchist cult, deterring children from ever participating in common civic culture in the future. [...]For the eighteen percent of members whose first post-North Star activity is not school, we know that most enter the workforce. Some of these workers are self-employed. Some are craftspeople or artists. Many of them eventually enroll in college after some time working. [...] These percentages for college enrollment exceed state and national averages. Opting out of high school in a positive way with the support of North Star does not leave students excluded from higher education. In fact, it is likely that the confidence in their ability to learn, which they develop at North Star, motivates them to further their education." (s.144-145)
Det er klart det er noen forskjeller mellom Norge og USA som gjør at disse erfaringene ikke er 1:1 overførbare. Vi har ikke det som kalles community college her, men det ligner litt på den muligheten vi har til å ta fag som privatist og dermed bygge på til studiekompetanse. Det er mange andre ting som også er både uklart og usikkert, særlig med tanke på hvordan en slikt alternativ kunne ha fungert i Norge, og jeg har ingen ambisjoner om å kunne si særlig mye om akkurat det her. Målet med denne teksten er bare å stimulere forestillingsevnen nok til at man klarer å se for seg et alternativ.
En ting som er verdt å nevne er hvordan han beskriver at disse ungdommene "drop out of high school in a positive way". Det er liten tvil om at frafall i videregående, slik vi vanligvis ser for oss dette, er korrelert med dårlige konsekvenser for resten av livet, lavere lønn, arbeidsløshet, depresjon og så videre. Men hva om det fantes en "positiv" måte å falle ut av videregående på? Det er i alle fall et av mange spørsmål som ikke lenger fremstår som like absurd etter å ha lest Kenneth Danfords bok.
Det er så mye mer som kunne vært sagt om dette inspirerende prosjektet og innholdet i boken, men jeg tror jeg lar det stå med dette for nå. Jeg kommer sikkert tilbake til tema fra boken, blant annet om hvordan det faglige arbeidet innenfor slike frie rammer ser ut, og noen av Kenneth Danfords erfaringsbaserte grunner til å avvise nødvendigheten av felles læreplaner. Men det får bli en annen dag.
Ps. Målet med å skrive denne og alle tekstene her er å få til en videre samtale og lette til rette for spørsmål og kritikk. Barns læring og oppvekst er både noe av det mest interessante og viktigste i samfunnet, og et slikt tema fortjener en åpen og nysgjerrig utforskning. Send meg gjerne dine tanker og innspill, eventuell skryt og forslag til forbedring, til sandakerlars@gmail.com
For de som umiddelbart vil ha litt mer om dette tema, her er et par nyttige lenker:
Kenneth Danfords blogg, og hans TEDx-foredrag fra 2013
North Star's nettside
Våre intervjuer på podkasten med Peter Gray og Blake Boles
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Danford, Kenneth (2019), Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life, Golden Door Press
- Llewellyn, Grace (1991), The Teenage Liberation Handbook: How to Quit School and Get a Real Life and Education, Lowry House Publishers (3.utgave er under utgivelse)