Det er mange gode grunner til å standardisere. En av de viktigste standardiseringene for fremveksten av dagens globaliserte verden, kan kanskje sies å være transportkontaineren. Etter en lang forhistorie ble dagens kontainer, som alle har sett på lastebiler, tog og skip, designet i 1955 av Malcom McLean og Keith Tantlinger. I 1966 skal 1% av verdens land ha hatt kontainerhavner, mens i 1990 hadde 90% av verdens land slike havner (se info her og her).
Nå og da blir vi alle offer for denne forestillingen om det unike og individuelle. For å være helt ærlig så har jeg lenge synes at slike idealer er noe tøv, ord med mer forvirring enn sannhet i seg. Vi mennesker er på en måte selvsagt ulike hverandre, men så mye av det vi føler at utgjør vår kjerne har vi fra omverdenen, fra språk til klær til kulturelle vaner - for å ikke snakke om snev av noe som kan kalles biologiske instinkter, hva nå enn det kan bety - at disse forskjellene er mindre betydelige enn vi forestiller oss. Og sett i en større sammenheng så er mennesket på en og samme tid et ganske ordinært pattedyr, og et helt unikt kulturelt vesen (se Rutherford 2019 for en drøfting av dette).
Den russiske psykologen Lev Vygotskij (1896-1934) var en av de første til å hevde at barns såkalte egosentriske tale er en forløper til tenking, dvs at barn snakker høyt for seg selv før de virkelig er i stand til å tenke på den måten vi voksne gjør det. Han skriver i boken Tenking og tale fra 1934: "Speech doesn’t merely serve as the expression of developed thought. Thought is restructured as it is transformed into speech. It is not expressed but completed in the word" (Vygotskij sitert i John-Steiner 2007 s.137). Forskningen på dette feltet, såkalt "private speech", baserer seg på disse antakelsene, og det er mye som tyder på at vår tenking, i alle fall deler av den, bygger på det språket vi får fra verden rundt oss. Det gir knapt mening å snakke om et individs tanker isolert fra omverdenen, kulturen og andre mennesker.
Man kan nesten si, at selv i vårt innerste er det spor av standardisering. Eller, om man vil, graver man dypt nok i individet så finner man ikke nødvendigvis individualitet, i betydningen av noe unikt og udelelig.
Innskutt her får jeg lyst til å nevne at Vygotskijs første artikler oversatt til engelsk og tysk på slutten av 1920-tallet først ble fullstendig oversett, og det var omtrent 40 år senere at han virkelig ble oppdaget. Den eneste som tilsynelatende la merke til Vygotskijs artikkel og omtalte den, var en temmelig obskur filosof og litteraturkritiker ved navn Walter Benjamin. (se van der Veer 2007, s.2)
Selvsagt, bare det å skrive, eller lese denne setningen, er nok til å innse at denne prosessen ikke er kommet helt i mål, det er stadig nok av individuelle trekk som ennå gir ufortjente fordeler eller ulemper i dagens samfunn. Om det faktisk er mulig å komme i mål er et annet spørsmål, men dette spørsmålet stilles oftes av de som befinner seg nærmest målstreken allerede.
I løpet av den tiden jeg har bodd i USA er det en ting som har slått meg gang på gang: hvor skeptiske mange amerikanere er til staten. Det er virkelig ikke grenser for hvor mye mistillit og skepsis mange av dem har til staten og statlige løsninger, på en måte som fremstår temmelig anspent og konspiratorisk for en naiv og godtroende nordmann. Jeg kan ikke si annet enn at jeg tror en norsk holdning, i den grad vi kan snakke om det, er mer konstruktiv og riktig, fordi menneskelig tillit ikke er noe vi får, men noe vi skaper og opprettholder. Så mye av denne kritikken fremstår for meg som en selvoppfyllende profeti: Folk og systemer preges sterkt av det gjennomsnittlige nivået av tillit eller mistillit man omgis av. Den tyske sosiologen Niklas Luhmann definerer tillit som "et middel for å redusere kompleksitet i samfunnet" (Luhmann 2014), og det gir definitivt mening å se på tillit som en hovedårsak til at det norske samfunnet er relativt ukomplisert i mange sammenhenger (se Grimen 2009 for mer om dette, vi snakket også endel om tillit i episode nr 69 av podkasten).
Hva kan vi bruke alt dette til? Det finnes ofte ingen gode snarveier, bare gode og dårlige omveier, og kanskje vi har lært noe på veien. Rettsliggjøring og standardisering, likebehandling og tillit, dette er byggesteiner i moderne samfunn, og vi kan få både for mye og for lite av dem.
Et grunnleggende spørsmål, som jeg hele tiden hadde i bakhodet når jeg skrev dette, var hva slags innflytelse standardisering og rettsliggjøring har på læring og skole. Det finnes visse åpenbare konsekvenser, som at et lands skoler blir likere og likere hverandre, som et ledd i prosessen med å sikre alle barn like muligheter. Vi har utviklet en rekke prosedyrer og lover for å sikre dette, og dette er et system under stadig revisjon etterhvert som vi oppdager aspekter ved systemet som unødvendig straffer eller favoriserer noen individer fremfor andre.
Helt uproblematisk er det selvsagt ikke. Jeffrey Hall omtaler Kristian Andenæs' artikkel "Om maktens rettsliggjøring og rettsliggjøringens maktpotensial" fra 2006, hvor denne peker på tre problematiske aspekter ved rettsliggjøring:
Videre, loven er ganske tydelig på at friskoler og hjemmeundervisning må være "tilsvarende" (Opplæringslova §2-1 Rett og plikt til grunnskoleopplæring). Jeg har skrevet mye tidligere om hva jeg kaller manglende sammenligningsgrunnlag (og drøftet noen forskningsspørsmål blant annet her og her), så jeg skal ikke gjenta meg selv. Men man må spørre seg: tilsvarende god eller tilsvarende dårlig? Vil en snever konsekvens av denne lovformuleringen innebære at det vil være ulovlig å gjøre noe annet, noe bedre, men som strengt tatt ikke er tilsvarende? Hvem vet? Poenget er bare å påpeke at rettsliggjøring kan være på en og samme tid en innskrenkning og en frigjøring, og kanskje iblant mer av det første.
Beskyttelse og hindring er så definitivt overlappende størrelser, det kan overbeskyttende voksne være et godt eksempel på. Det finnes ganske sikkert ingen god og enkel løsning på dette problemet, men jeg skulle gjerne ha sett mer villighet til å anerkjenne og diskutere de negative konsekvensene for barn, læring og skole av slik rettsliggjøring.
Systemer har ofte en viss karakter av det som kalles stiavhengighet (path dependency), dvs at de avgjørelser som tas, uansett hvor tilfeldige de er, har en tendens til å definere hvordan systemet fungerer i tiden fremover.
Selv om det har vært gjort flere forsøk på å gå over til det metriske system, så bruker USA fortsatt sine temmelig upraktiske måleenheter (foot, inches, etc). Vitenskap og industri landet har i stor grad gått over til det metriske systemet, men det er fortsatt en lang vei å gå før landet offisielt endrer system (se kort video om dette tema her). Dette er et klassisk eksempel på hvor vanskelig det er å endre et system når det først er kommet på plass, selv om det ikke er spesielt vanskelig å se at en slik endring kunne ha vært fornuftig. Spørsmålet er i hvor stor grad, og når, vi skal akseptere å være fanger av historiske tilfeldigheter og kulturelle vaner.
Et tydelig eksempel fra skoleverdenen er aldersinndeling av klasser. Selv et abstrakt begrep som år er en temmelig ny oppfinnelse i menneskenes historie, og i mesteparten av den tiden mennesker og menneskelignende skapninger har fantes på planeten så har vi aldri delt barn og unge inn i grupper etter hvilket år de er født i. Jonas er født i desember, og Marius i januar, og dermed putter vi dem i to forskjellige grupper? Er det nødvendigvis lurt? En ting er at barn, og særlig gutter, født sent på året har større sjanse for å få ADHD-diagnose (Karlstad et al 2017), men hva med det enkle faktum at slik alderssegregering ganske enkelt er temmelig dårlig løsning, som kan tenkes å frarøve barn fra mye nyttig læring? (jeg har skrevet mer om dette her).
Det er absolutt ingenting som tilsier at vi er nødt til å fortsette å gå akkurat denne stien. Problemet er bare at vi har så avhengige av våre stier, og gjort det hele til svære veisystemer som samfunnet vårt er organisert rundt, at ordet stiavhengighet nærmest er en underdrivelse.
I USA blir jeg ofte slått av hvor vanvittig bilbasert samfunnet er, nesten alt baserer seg på at man kjører hit og dit, og bare noen store byer kanskje sies å være tilgjengelige for folk som velger å sykle eller gå og ta t-banen. Det er lite man kan gjøre med dette sånn umiddelbart, men det burde samtidig fremstå som ganske åpenbart at man trenger å løse transport og kommunikasjon på bedre måter i tiden som kommer. Hvordan er det ingen som vet, men svarene kommer i alle fall ikke hvis man ikke stiller spørsmålene. Jeg vil mene at det samme gjelder for fremtidens skole, eller hva det nå er vi kommer til å kalle det.
Å designe og innføre en standard er krevende, men kan fort bli lønnsomt. Verdensøkonomien hadde ikke sett helt lik ut uten den internasjonalt standardiserte transportkontaineren (sjekk ut marinetraffic.com og se på den utrolige svermen av skip som befinner seg til sjøs akkurat nå). Jeg skal ikke engang forsøke å komme inn på de negative konsekvensene, eller forsøke å veie dem mot de positive. Standardisering har vidtrekkende konsekvenser, såpass kan man fastslå.
 |
| Kilde: publicdomainpictures.net |
Et annet og eldre eksempel er jernbanen. Det er for eksempel interessant å lese om sporbredde, som har en lang, variert og kronglete historie. Hvis man reiser med den transsibirske jernbanen, så må togene skifte såkalte boggier mellom Russland og Kina, siden togskinnene har ulik bredde i de to landene. Interessant nok finnes det historiske årsaker til disse ulikhetene, det er ikke bare dumme tilfeldigheter. Spania hadde feks lenge bredere spor enn Frankrike, og intensjonen var å vanskeliggjøre en eventuell militær invasjon å ta i bruk tog. (mer om dette på norsk og engelsk wikipediaartikkel om tema). En mangfoldig standardiseringsprosess kan også skape mange inkompatible systemer og nye problemer.
Hva er individuelt?
Så hva er intensjonene bak, og konsekvensene av, standardisering? Først av alt, det burde være lett å se at standarder skaper muligheter, og dagens verden hadde vært utenkelig uten. Samtidig kan man klage over at ting blir mer og mer like, og med internasjonale hurtigmatkjeder og leskedrikkprodusenter kan man idag få omtrent den samme same smaken i kjeften nesten uansett hvor man befinner seg i verden. Men hvor mye likhet er bra, og når blir det for mye?
Vi har en tendens til å se en generasjon eller to tilbake og forundre oss over den nærmest magiske sjarmen av det gamle, det som liksom føles mer meningsfullt og autentisk enn det vi har for hånden idag. Men slik har det antakeligvis alltid vært, og vi er i alle fall ikke de første som føler det slik. En middelaldrende Knut Hamsun, helt i begynnelsen av boken Under Høststjernen (1906), lar fortelleren Knut Pedersen (som var Hamsuns opprinnelige navn) utbryte: "Det var engang i Tiden at Glas var sjældent og flaskegrønt, - Gud velsigne den gamle Tid da noget var sjældent!" (Hamsun 1918, 1.kap)
 |
| Hansun, mann og traktor. Ved Nørholm, 1929. Kilde: Wikipedia |
_ved_siden_av_en_uidentifisert_mann_p%C3%A5_traktor,_juni_1929.jpg){kind=link}
Den russiske psykologen Lev Vygotskij (1896-1934) var en av de første til å hevde at barns såkalte egosentriske tale er en forløper til tenking, dvs at barn snakker høyt for seg selv før de virkelig er i stand til å tenke på den måten vi voksne gjør det. Han skriver i boken Tenking og tale fra 1934: "Speech doesn’t merely serve as the expression of developed thought. Thought is restructured as it is transformed into speech. It is not expressed but completed in the word" (Vygotskij sitert i John-Steiner 2007 s.137). Forskningen på dette feltet, såkalt "private speech", baserer seg på disse antakelsene, og det er mye som tyder på at vår tenking, i alle fall deler av den, bygger på det språket vi får fra verden rundt oss. Det gir knapt mening å snakke om et individs tanker isolert fra omverdenen, kulturen og andre mennesker.
Man kan nesten si, at selv i vårt innerste er det spor av standardisering. Eller, om man vil, graver man dypt nok i individet så finner man ikke nødvendigvis individualitet, i betydningen av noe unikt og udelelig.
Innskutt her får jeg lyst til å nevne at Vygotskijs første artikler oversatt til engelsk og tysk på slutten av 1920-tallet først ble fullstendig oversett, og det var omtrent 40 år senere at han virkelig ble oppdaget. Den eneste som tilsynelatende la merke til Vygotskijs artikkel og omtalte den, var en temmelig obskur filosof og litteraturkritiker ved navn Walter Benjamin. (se van der Veer 2007, s.2)
Språkbruk
Det er interessant å tenke på hvordan vi bruker ord. Mange ord er så vanlige at vi knapt tar oss tid til å tenke på hva de kan bety, og hvordan de strukturerer vår kultur og hverdag, våre tanker og observasjoner.
For eksempel, etter å ha tilbrakt de siste seks månedene i USA, er det vanskelig å ikke bli slått av hvor stort sprik det er mellom de kompliserte og motsetningsfulle betydninger av et ord som frihet, og den selvfølgelighet ordet brukes som slagord og argument for nesten hva det skulle være. Ordet har nærmest ikke noe innhold, men brukes som et slags pseudo-argument for nesten hva det skulle være.
Som Isaiah Berlin skriver i sitt klassiske essay Two Concepts of Liberty fra 1958: "Almost every moralist in human history has praised freedom. Like happiness and goodness, like nature and reality, the meaning of this term is so porous that there is little interpretation that it seems able to resist."
Det kan se temmelig latterlig ut fra utsiden, fra en liten og temmelig nøktern kultur som den norske, å se amerikanere hoie rundt med dette ordet. Men de er jo ikke de eneste som bruker et vagt ord med største overbevisning, som om deres tolkning skulle være den eneste riktige.
Så tilbake til standardisering, som først og fremst må kunne sies å være en deskriptiv term, dvs en beskrivelse av virkeligheten, ikke en påstand om at denne virkeligheten er god eller dårlig. Det er ikke det at individualitet trampes på og utviskes av standardisering. Den eneste plassen vi mennesker finner oss selv, er i og gjennom kulturens mangfoldige produkter. Det er noe "forvrøvlet", som Dag Solstad sa det i 1968, over ideen at mennesket skal finne seg selv i sitt indre og leve autentisk.
Retten til å være like
Dette leder meg til et nytt tema, nemlig byråkratisering og rettsliggjøring. Byråkrati og rettsstat er kanskje den ultimate moderne oppfinnelse, ved at vi her får systemer som er designet for å sikre likebehandling, det motsatte av tidlige tiders forskjellsbehandling, verdihierarkier og nepotisme. Det lykkes selvsagt ikke alltid, men vi gjør så godt vi kan.
Teoretikere som Max Weber og Jürgen Habermas (og Franz Kafka) har skrevet om denne prosessen, og har "fremhevet trekk i samfunnsutviklingen over tid som var preget av økt fokus på rettslige problemstillinger og en gradvis utvidelse av statens nedslagsfelt." (Hall 2019, se også Tverberg 2014). Dette har vært et systematisk forsøk på å skape en måte å forholde seg til individer ved at man overser individuelle forskjeller som i tidligere tider hadde enten gitt fordeler eller ulemper. og på den måte sikre likebehandling. Dette er en slags idealtypisk fremstilling av den moderne rettsstaten. Idealet er at individet får sine rettigheter ganske enkelt i kraft av å være et individ, uavhengig av hvem man er, hvilken status man har.
I løpet av den tiden jeg har bodd i USA er det en ting som har slått meg gang på gang: hvor skeptiske mange amerikanere er til staten. Det er virkelig ikke grenser for hvor mye mistillit og skepsis mange av dem har til staten og statlige løsninger, på en måte som fremstår temmelig anspent og konspiratorisk for en naiv og godtroende nordmann. Jeg kan ikke si annet enn at jeg tror en norsk holdning, i den grad vi kan snakke om det, er mer konstruktiv og riktig, fordi menneskelig tillit ikke er noe vi får, men noe vi skaper og opprettholder. Så mye av denne kritikken fremstår for meg som en selvoppfyllende profeti: Folk og systemer preges sterkt av det gjennomsnittlige nivået av tillit eller mistillit man omgis av. Den tyske sosiologen Niklas Luhmann definerer tillit som "et middel for å redusere kompleksitet i samfunnet" (Luhmann 2014), og det gir definitivt mening å se på tillit som en hovedårsak til at det norske samfunnet er relativt ukomplisert i mange sammenhenger (se Grimen 2009 for mer om dette, vi snakket også endel om tillit i episode nr 69 av podkasten).
Hva kan vi bruke alt dette til? Det finnes ofte ingen gode snarveier, bare gode og dårlige omveier, og kanskje vi har lært noe på veien. Rettsliggjøring og standardisering, likebehandling og tillit, dette er byggesteiner i moderne samfunn, og vi kan få både for mye og for lite av dem.
Et grunnleggende spørsmål, som jeg hele tiden hadde i bakhodet når jeg skrev dette, var hva slags innflytelse standardisering og rettsliggjøring har på læring og skole. Det finnes visse åpenbare konsekvenser, som at et lands skoler blir likere og likere hverandre, som et ledd i prosessen med å sikre alle barn like muligheter. Vi har utviklet en rekke prosedyrer og lover for å sikre dette, og dette er et system under stadig revisjon etterhvert som vi oppdager aspekter ved systemet som unødvendig straffer eller favoriserer noen individer fremfor andre.
Helt uproblematisk er det selvsagt ikke. Jeffrey Hall omtaler Kristian Andenæs' artikkel "Om maktens rettsliggjøring og rettsliggjøringens maktpotensial" fra 2006, hvor denne peker på tre problematiske aspekter ved rettsliggjøring:
- Betyr rettsliggjøring en innskrenking i friheten for den enkelte, eller (på enkelte områder) er det heller en tendens til å sikre den individuelle frihet?
- Innebærer rettsliggjøringen en innskrenking av det politiske spillerommet, eller kan det bidra (under visse omstendigheter) til en utvidelse av spillerommet for reforminitiativer?
- Kan samfunnet (kun) styres med rettsregler, eller må noen restriksjoner aksepteres når det gjelder virkning og rekkevidden av dette styringsverktøyet? (Hall 2019)
På rettsliggjøringens gjengrodde stier
Akkurat som med den internasjonale kontainerbaserte varetransporten så har standardiseringen av skolesystemene hatt konstruktive såvel som destruktive effekter. For det enkelte barn så er retten til skole i beste fall en reddende hånd, men blant dem som ikke har det bra så er det ikke alle som har muligheten til å benytte seg av de lovlige alternativene til skolen, selv når skolen i verste fall blir et skadelig sted å være. Det er ikke alltid alltid retten til skolegang oppleves som noe positivt.
Siden skolen idag er temmelig lik for alle så er det nesten umulig å skulle si noe om folk ender opp der de gjør i livet på grunn eller på tross av skolegang. Vi har egentlig dårlig oversikt over skolens effekter i dagens samfunn, fordi vi ikke har noe å sammenligne det med. Å sammenligne dagens kunnskapssamfunn med effekten av skole i et informasjonsfattig og lite utdannet samfunn, feks Norge i 1860, er temmelig meningsløst. At et tiltak en gang i tiden var godt betyr ikke at det alltid vil forbli det.
Den tanken som jeg har utforsket her er kanskje noe slikt som dette: Rettsliggjøringen av skolen kan gjøre oss blinde for hva skolen er for noe. Det er vanskelig for oss å tenke kritisk på det som er selvsagt, og når ting blir fastsatt i lov blir det enda lettere å ta noe for gitt og glemme å tenke gjennom de mulige alternativene som nå blir utelukket.
Individuelle rettigheter er en utrolig effektiv oppfinnelse, en måte å organisere våre samfunn på, og de står for mange av de fremskritt som vi har sett de siste tiårene. Kan det likevel være at noen rettigheter kan få oss til å overse andre muligheter, som når alt kommer til alt kan være enda bedre? I den norske skolen er det allerede slik at elevene ikke har rett på likebehandling, men på tilpasset opplæring (se Opplæringslova §1-3), noe som vitner om en bevissthet rundt dette problemet. Det er nylig blitt foreslått å erstatte begrepet "tilpasset opplæring" med det temmelig vage "universell opplæring", noe jeg har vansker med å se verdien i, men jeg skal ikke diskutere dette her (se Nordvik Reite 2020).
Det er slik at endel rettigheter, om man ikke tenker seg om, fort blir en plikt. Skole hører definitivt til blant disse rettighetene. Det er nok av eksempler på at man har forsøkt å innføre skoleplikt i Norge, det mest kjente er nok "Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven", bedre kjent som Lønningutvalget, under ledelse av Inge Lønning. I utvalgets rapport fra 2011 foreslår de følgende lovtekst: "Enhver har rett til utdanning. Barn har plikt til å motta grunnleggende opplæring." (s.223) Det ble ikke noe av denne plikten, og Norge har stadig opplæringsplikt, som kan oppfylles også via friskoler og hjemmeundervisning. Likevel, man skal være temmelig overbevist om skolens fortreffelighet om man er såpass trygg at man er villig til å gjøre den til en plikt (skrevet litt om dette andre steder, her og her).
Beskyttelse og hindring er så definitivt overlappende størrelser, det kan overbeskyttende voksne være et godt eksempel på. Det finnes ganske sikkert ingen god og enkel løsning på dette problemet, men jeg skulle gjerne ha sett mer villighet til å anerkjenne og diskutere de negative konsekvensene for barn, læring og skole av slik rettsliggjøring.
Systemer har ofte en viss karakter av det som kalles stiavhengighet (path dependency), dvs at de avgjørelser som tas, uansett hvor tilfeldige de er, har en tendens til å definere hvordan systemet fungerer i tiden fremover.
Selv om det har vært gjort flere forsøk på å gå over til det metriske system, så bruker USA fortsatt sine temmelig upraktiske måleenheter (foot, inches, etc). Vitenskap og industri landet har i stor grad gått over til det metriske systemet, men det er fortsatt en lang vei å gå før landet offisielt endrer system (se kort video om dette tema her). Dette er et klassisk eksempel på hvor vanskelig det er å endre et system når det først er kommet på plass, selv om det ikke er spesielt vanskelig å se at en slik endring kunne ha vært fornuftig. Spørsmålet er i hvor stor grad, og når, vi skal akseptere å være fanger av historiske tilfeldigheter og kulturelle vaner.
Et tydelig eksempel fra skoleverdenen er aldersinndeling av klasser. Selv et abstrakt begrep som år er en temmelig ny oppfinnelse i menneskenes historie, og i mesteparten av den tiden mennesker og menneskelignende skapninger har fantes på planeten så har vi aldri delt barn og unge inn i grupper etter hvilket år de er født i. Jonas er født i desember, og Marius i januar, og dermed putter vi dem i to forskjellige grupper? Er det nødvendigvis lurt? En ting er at barn, og særlig gutter, født sent på året har større sjanse for å få ADHD-diagnose (Karlstad et al 2017), men hva med det enkle faktum at slik alderssegregering ganske enkelt er temmelig dårlig løsning, som kan tenkes å frarøve barn fra mye nyttig læring? (jeg har skrevet mer om dette her).
Det er absolutt ingenting som tilsier at vi er nødt til å fortsette å gå akkurat denne stien. Problemet er bare at vi har så avhengige av våre stier, og gjort det hele til svære veisystemer som samfunnet vårt er organisert rundt, at ordet stiavhengighet nærmest er en underdrivelse.
 |
| Kilde: Denys Nevozhai on Unsplash |
I USA blir jeg ofte slått av hvor vanvittig bilbasert samfunnet er, nesten alt baserer seg på at man kjører hit og dit, og bare noen store byer kanskje sies å være tilgjengelige for folk som velger å sykle eller gå og ta t-banen. Det er lite man kan gjøre med dette sånn umiddelbart, men det burde samtidig fremstå som ganske åpenbart at man trenger å løse transport og kommunikasjon på bedre måter i tiden som kommer. Hvordan er det ingen som vet, men svarene kommer i alle fall ikke hvis man ikke stiller spørsmålene. Jeg vil mene at det samme gjelder for fremtidens skole, eller hva det nå er vi kommer til å kalle det.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
En oversikt over mesteparten av innleggene jeg har skrevet om skole finner du her.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?
- Berlin, Isaiah, "Two Concepts of Liberty", i Berlin, (1969), Four Essays On Liberty, Oxford University Press
- Dokument 16 (2011 – 2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, avgitt 19. desember 2011 (lenke)
- Grimen, Harald, (2009), Hva er tillit, Universitetsforlaget
- Hall, Jeffrey B., (2019), "Rettslig styring og rettsliggjøring av grunnopplæringen – konsekvenser for skoleledere som juridiske aktører", publisert i R. Jensen, B. Karseth & E. Ottesen (2019) (Red.), Styring og ledelse i grunnopplæringen - spenninger og dynamikker, Cappelen Damm Akademisk.
- Hamsun, Knut (1918), Samlede Verker, 8.bind, Kristiania & København: Gyldendalske Boghandel (lenke)
- John-Steiner, Vera P., (2007), "Vygotsky on Thinking and Speaking", i Daniels, Harry; Cole, Michael; Wertsch, James V., (red.) (2007), The Cambridge Companion to Vygotsky, Cambridge University Press, s.136-154
- Karlstad, Øystein; Furu, Kari; Stoltenberg, Camilla; Håberg, Siri E.; Bakken, Inger Johanne, (2017), "ADHD treatment and diagnosis in relation to children’s birth month: Nationwide cohort study from Norway", Scandinavian Journal of Public Health, 2017; 45, ss.343–349 (lenke)
- Luhmann, Niklas (2014), Vertrauen: Ein Mechanismus der Reduktion sozialer Komplexität, UKV
- Nordvik Reite, Gunhild (2020), "Frå tilpassa til universell opplæring", publisert på Utdanningsnytt, 14.juni 2020 (lenke)
- Rutherford, Adam, (2019), Humanimal: How Homo Sapiens Became Nature's Most Paradoxical Creature - A New Evolutionary History, The Experiment, LCC
- Solstad, Dag (1968), "Nødvendigheten av å leve inautentisk. Om Witold Gombrowicz", Vinduet, nr.3, 1968 (lenke)
- Tverberg, Arnulf, (2014), "Grunnloven og velferdsstatens menneskerettigheter", Publisert på Lovdata.no, 17.juni 2014 (lenke)
- van der Veer, René, (2007), Lev Vygotsky, Bloomsbury