Gå til hovedinnhold

Muligheter for en annen skoleverden: Noen flere observasjoner

I de siste ukene har jeg lest om to forskjellige prosjekter, som på forskjellig vis trekker i tvil det som vi tenker er må til for at skoler skal fungere og læring skal skje. Ekstra interessant er det at de to nærmest er fullstendige motsetninger med henhold til hvordan de forholder seg til læringsprosessen, men begge kan skilte med gode resultater. Jeg skal kort presentere innholdet i disse prosjektene, før jeg diskuterer kort hvordan de kan påvirke skoledebatten.  

Hvor fort kan vi lære?

I boken Blind Spots (utgitt høsten 2020) forteller Kimberly Nix Berens om hennes arbeid med å anvende adferdsanalytiske prinsipper og analyser av store mengder kvantitative data i læringssituasjoner. Boken er både et forsvar for en mer vitenskapelig tilnærming til skole og læring, og en bitende skarp kritikk av dagens rådende metoder og tenkemåter. I 1998 started hun Fit Learning, som i utgangspunktet var et "after-school math program", og som etterhvert ble utvidet til å inkludere flere fag og ferdigheter. Hun oppsummerer resultatene slik: "Fit Learning has grown to over 30 locations worldwide with hundreds of learners enrolled each year. Our learners consistently achieve more than one year of growth after only 40 hours of instruction, and we produce these gains with every type of student, even the most challenged." (Berens 2020, s.7) 

Dette er ikke bare en påstand, men noe som er dokumentert i en rekke forskningsartikler, med en stadig økende mengde data. Berens forteller om elever som har fått diverse diagnoser for å forklare deres læringsvansker, som viser seg å kunne prestere på samme nivå som alle andre. Hun avviser ikke alle tilfeller av læringsvansker, men hun mener at vi i alt for mange tilfeller ikke klarer å skille mellom reelle læringsvansker og resultater av læringsmiljø og feilslåtte tilnærminger. 

Folk burde absolutt lese denne boken, for å få satt sine egne intuisjoner og ideer om læring på prøve. Man trenger ikke være enig i alt som står i en bok for å finne den verdifull, og det hjelper masse at den er såpass klartenkt og tydelig argumentert. Her vil jeg bare feste meg med dette enkle poenget, at hun observerer gang på gang at disse tilnærmingene i løpet av omtrent 40 timer i snitt gir større læringsutbytte enn et helt år med skolegang (jeg har tidligere omtalt lignende ting her). Jeg vet det er mange spørsmål som umiddelbart melder seg her, men jeg vil spare dem til slutten av innlegget. 

De som turte å gjøre noe helt annet

Jeg har tidligere skrevet et par innlegg om skolealternativet North Star (her og her), så jeg skal ikke beskrive selve systemet her. Det er et sted hvor ungdom mellom 12 og 18 år kan komme en til fire ganger i uken, hvor det ikke finnes noen obligatoriske aktiviteter, ingen eksamener eller tester. Ungdommene sosialiserer, spiller spill, snakker med de voksne der, og deltar frivillig på undervisning, ofte i tema som de voksne tilbyr eller som de unge etterspør. 

For et par uker siden så jeg en presentasjon med Kenneth Danford, hvor han snakket om hvordan det går med de som har gått på North Star videre i livet. Så langt har 584 ungdommer vært gjennom dette programmet (se Danford 2020 for oppdatert info, Danford 2017 for eldre data, og Danford 2019 for en lengre innføring). Kortversjonen er at det går helt fint med disse barna. Elever fra North Star er over snittet hva høyere utdanning angår, og man finner dem i en rekke forskjellige karrierer. 

Man kan selvsagt mistenke at dette er snakk om spesielt privilegerte ungdommer, som ville ha klart seg bra uansett? Danford drøfter dette spørsmålet, og utelukker ikke at dette er tilfelle hos noen. Likevel, mange av ungdommene som kommer til North Star har ikke slik bakgrunn, men også disse klarer seg i stor grad bra. 

Poenget jeg tar med meg herfra er at å la ungdom "kaste bort" deler av eller hele ungdomstiden sin uten obligatorisk skole, ikke ser ut til å gjøre dem spesielt dårligere utstyrt for deres videre liv og yrkeskarriere. 

T. Rousseau, A swamp in the Landes (1844). Kilde: The Walters Art Museum

Diskusjon

Jeg har tidligere skrevet om at vi lider av manglende sammenligningsgrunnlag når vi forsøker å finne ut hva som er positive og negative konsekvenser av skolegang. Hvor mye av våre liv og karrierer har vi på grunn av skolen, vs på tross av, eller helt uavhengig av? Vi kan jo egentlig ikke vite så mye om dette, og nettopp derfor er det merkelig at vi tilskriver mange effekter til skolen, som ikke nødvendigvis kan tilskrives denne med sikkerhet (dette er drøftet utførlig i mange tidligere innlegg, feks her, her, her og her). 

Jeg vil på ingen måte avvise at skolen kan ha noen positiv funksjon, for det er det egentlig god grunn til å tro at den har, men den gjør ikke nødvendigvis det vi tror eller håper at den gjør. For eksempel så er det grunn til å tro at en felles og gratis grunnskole spiller en viktig samfunnsrolle (drøftet litt mer i dette innlegget). 

Så hva skal vi gjøre de observasjonene som jeg har omtalt her? Er de garantert korrekte i alt de påstår? Åpenbart ikke, men det er jo ingen av oss, så vi skal ikke legge lista for høyt. 

Berens bok er etter min oppfatning litt for opptatt av akademiske prestasjoner. Et spørsmål hun ikke stiller er, om vi kan lære alle disse akademiske ferdighetene på langt kortere tid enn vi gjør nå, hvorfor ikke da se for seg å bruke langt mindre tid på disse tingene. Hun vil selvsagt innvende at med dagens tilstand i det amerikanske skolevesenet, hvor så mange elever går ut med svært svake grunnleggende ferdigheter, er det viktigste å få gjort noe med dette. Likevel, om ikke vi ser for oss noen ende på kampen om stadig bedre akademiske resultater i skolen blir dette fort et kappløp uten mål, med de negative konsekvensene det kan ha (drøftet i dette innlegget). Jeg har ingen grunn til å tro at teknikkene ikke funker, til det er de altfor godt dokumenterte. Men hvordan skal vi evt bruke tiden etter at vi har endret måten vi lærer akademiske ferdigheter? (les om Alexander Meyers forslag til løsning her, i dette innlegget). 

Er barndom og ungdom først og fremst en tid for skole og voksenstyrte fritidsaktiviteter? Eller er vi villige til å la dem bli det, i vår jakt etter bedre skoleprestasjoner? Jeg tror de aller fleste av oss svarer nei på dette spørsmålet, og vi begynner så smertelig å innse hvor viktig lek og åpen fritid er for barn og unges trivsel og utvikling. 

Hvis vi ønsker å gjøre noe med hvordan skole og utdanning former og styrer hvordan vi legger opp våre liv og styrer våre land og økonomier, så må vi innse at vi må tenke gjennom de forventninger vi har til disse tingene. Hvis det er riktig at mange barn klarer seg like bra uten formell ungdomsskole og videregående skole, hvorfor er mange arbeidsgivere og høyere utdanninger likevel så opptatt av slik utdanningsbakgrunn? Og hvor mye taper vi som samfunn på at høyere utdanning blir sett på som stadig viktigere, selv i yrker som ikke nødvendigvis krever slik utdanning, eller hvor man kanskje minst like godt kunne ha lært faget på jobben? (et spørsmål som jeg har drøftet feks her og her). 

Når vi ikke har særlig gode svar på disse spørsmålene, så kan vi egentlig ikke skylde på andre enn oss selv, for vi er alle del i opprettholdelsen av disse tankemønstrene og forventningene. Jeg tror ikke vi bør skynde oss og rive ned alt, for vi har ingen alternative systemer stående på vent, men vi kan i større grad enn vi gjør idag utforske andre måter å organisere barn og unges tid og læring på. 

Jeg lar Kimberly Berens få siste ordet her:

"I know that I sound quite blamey at this point. And I am. I am blaming the establishments. But let’s be clear that by establishments I am not referring to one specific person or even a set of people. These various establishments represent historical systems of beliefs, traditions, practices, and rules that almost seem like a real living, breathing organism. But the establishments are not really alive. Although they do seem to take on a life of their own to some degree, in actuality they are not living entities, which is exactly what makes establishments so dangerous and so difficult to change. Who is in charge of these establishments? Whom can we blame? Whom can we remove from power? Whom can we attack? Whom can we protest against? Establishments lead us to ask these kinds of questions. However, I am going to offer that, sadly, we are the establishments I am referring to. Establishments are kept alive, fed, and nurtured by us — the members of society who go along with and actually encourage everything that the establishments represent. Unfortunately, we are the reason our educational system fails so many children. Of course, none of this is intentional. Most of us don’t intentionally go along with traditions and practices that marginalize and suppress people or prevent progress. We tend to go along with establishments because they reflect our own beliefs. The establishments provide us with agreement or a way to avoid being responsible or having to tackle things that are difficult and make us uncomfortable." (Berens 2020, s.39-40)

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 


  • Berens, Kimberly Nix, (2020), Blind Spots: Why Students Fail... And the Science that Can Help Them, The Collective Book Studio. Kindle Edition
  • Danford, Kenneth (2017), "What Happens to Self-Directed Learners?", The Alliance for Self-Directed Education, 16.feb 2017 (lenke, del 2, kortversjon)
  • Danford, Kenneth (2019), Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life, Golden Door Press
  • Danford, Kenneth, (2020), "Alumni Research Update (2016 and forward Recent Alumni)", Kennethdanford.com, 1.nov 2020 (lenke)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol