Utdanning, skoleforventninger, arbeid og sosial mobilitet

Hva er egentlig sosial mobilitet? Og hvor stor er skolens innflytelse? 

Forstått som et vagt ideal leder sosial mobilitet lett til merkelige ideer om hva skolens samfunnsrolle er. For eksempel, hva består dette idealet i? At mennesker skal kunne leve et noenlunde godt liv i alle yrker, eller at ethvert menneske skal kunne nå høyere status gjennom å ta mer utdanning og dermed få mer ettertraktede jobber? Dette er to forskjellige mål å jobbe for, som begge kan kalles varianter av sosial mobilitet. 

Det tidlige norske sosialdemokratiske idealet var i stor grad en kamp for bedre lønn og arbeidsvilkår for alle arbeidere. Man kjempet for økt status for alt ærlig arbeid, statusen skulle ikke bare komme ved at man fant seg en bedre jobb. Det er selvsagt noe romantisk over dette, men det spørs om dette ikke likevel er en mer realistisk og logisk holdning enn å se for seg at sosial mobilitet kommer ved at alle hele tiden søker mot mer utdanning og mer statusgivende jobber.  

Bundle boy, St.Louis, Missouri, ca.1910. Kilde: The Library of Congress

En rekke bøker har de siste årene påpekt at ideen om det såkalte meritokratiet har en rekke utilsiktede og negative konsekvenser (Sandel 2020, Markovitz 2019). Hvis utdanning blir stadig mer essensielt i det moderne samfunn, leder dette til at stadig flere av oss tar mer og mer av den. Etterhvert som flere har høyere utdanning, øker behovet ytterligere for å skille seg ut gjennom å ha nok utdanning, eller den riktige utdanningen. Men hvor mye av utdanningens verdi er relativ til hvor sjelden den er, versus absolutt, det vil si, ferdigheter og kunnskaper som er nyttige uansett hvor mange som har dem? (for mer om såkalt signalteori i utdanning, se her). 

Det begynner å bli velkjent at de som lykkes i dagens utdanningssystemer i gjennomsnitt allerede har en rekke fordeler på plass før de begynner sitt utdanningsløp: familiebakgrunn, bosted, foreldres utdannings- og lønnsnivå (for en oversikt, se feks Major og Machin 2018, og for norske forhold, Aasland 2019). Det blir også bare tydeligere at genetikk spiller en viktig rolle, noe som også endel forfattere på venstresiden begynner å innse viktigheten av å anerkjenne (deBoer 2020; Harden 2021, omtalt her). 

Mindre effekt og større forventninger?

Samtidig som forskningen ser ut til å avdekke flere og flere måter som skolesystemet mislykkes med å gi alle barn like muligheter, så har våre forventninger til skolen og fokus på skolepolitikk bare økt. Det samme har pengebruken, uten at dette nødvendigvis har ledet til bedre resultater (diskutert her). Det ser faktisk ut til at forskjellene mellom mer og mindre privilegerte bare har økt, selv om intensjonene med nyere skolereformer har vært det motsatte (Major og Machin 2018, s.97).  

Det økte fokuset på mer utdanning som eneste veien inn i arbeidslivet har jo dessuten en tendens til å øke forskjellene mellom de familiene som bruker mye tid og penger på utdanning, og de som ikke har tid og penger til dette. Det pekes ofte på store forskjeller mellom skoler i elevenes læringsutbytte, men disse tallene påvirkes av mange kompliserte faktorer som sjelden tas med i vurderingen av dette læringsutbyttet. Jeg har ikke kommet over noen gode tall på hvor mye vi bruker på privatundervisning i Norge, men i land som Storbritannia og USA er dette en raskt voksende bransje. I London hadde 42 prosent av skoleelever mottatt en eller annen form for privatundervisning, og nesten halvparten av lærere ansatt i den offentlige skolen hadde jobbet som privatlærer etter skoletid (Major og Machin 2018, s.84). Kan skoler i velstående områder, som oppnår gode resultater nødvendigvis hevde at de kan ta æren for disse resultatene? Og hvordan skal skoler i fattigere områder kunne konkurrere med dette?  

I ethvert samfunn hvor krav og forventninger om skoleprestasjoner øker vil elitene lede an i denne utviklingen, og bruke mer tid og penger på å sikre disse tingene for egne barn (Dhingra 2020, Markovitz 2019, Reeves 2015). Hvis det var slik at det disse elitene oppnådde for sine barn var et ubetinget gode, så ville jo denne trenden være en god utvikling. Men, og det kommer vel ikke som noen overraskelse hvis man har lest noe av det andre jeg har skrevet her på bloggen, jeg tror dette er langt ifra tilfelle. 

Hovedproblemet med denne tendensen til økt fokus på skole og utdanning er at den ser ut til å undervurdere alt annet som barn og unge kan bruke tiden sin på. Det er for eksempel gode grunner til å tro at frilek spiller en viktig rolle i barns utvikling. I Norge er det nå temmelig bred enighet om at seksårsreformen ikke har gitt de positive resultatene man håpet på, og mange håper på at den pågående evalueringen av reformen skal lede til endringer. 

Det er slående å se hvordan alle løsningsforslag ser ut til å være fanget i en logikk av "mer av det samme", og det er liten vilje til å virkelig tenke nytt. Selvsagt, det er vanskelig å tenke nytt når vi ikke vet noe om alternativene, for nesten all skoleforskning fokuserer på det som skjer i dagens skole, og den er derfor også mer eller mindre uvitende om alle andre former for læring. 

Avslutning

Litt av problemet er at vi har en tendens til å se på skolen som noe som skal løse problemer som er langt større enn hva den egentlig er i stand til å behandle. Det er ikke slik at dagens reformer og skolepolitikere er på nippet til å løse problemer som ulike muligheter og lav sosial mobilitet. Mange av de reformene som har blitt gjennomført har heller tvetydige resultater, og i noen tilfeller ser vi forverring eller at vi står på stedet hvil, samtidig som utgiftene bare har økt. De siste tiårs reformer har egentlig ikke gjort oss noe særlig klokere om hva det vil si å drive en skole som faktisk bidrar til mer rettferdighet og like muligheter. At vi har gode intensjoner er ingen garanti for at de reformer vi kjemper for faktisk har de gode effektene som vi ser for oss. 

Som jeg har skrevet om tidligere så går det an å forsøke å tenke sammenhengen mellom utdanning og arbeidsliv på andre måter, og det kan faktisk være at lavere forventninger til skolen vil kunne være en endring i positiv retning. Sammenhengen mellom samfunnsmessige behov, utdanning og økonomisk vekst er heller ikke så enkel som de mest tabloide skolepolitiske påstander skal ha det til, og ideen om kunnskapssamfunnet er preget av mye ønsketenkning og utopi, og det er ikke sikkert at vi gjør lurt i å forme vår skolepolitikk etter en slik målestokk. Det er mange måter å mislykkes på, blant annet ved å ha feil prioriteringer. 

Jeg synes også det er verdt å ta med seg det faktum at sosial mobilitet kan bety mange forskjellige ting. Tidlig i det tjuende århundret så handlet som sagt mye av arbeiderbevegelsens kamp ikke om å utdanne alle til yrker med høyere status, men å sikre lønn og status til ethvert yrke, uavhengig av utdanningsnivå. For eksempel, å knytte lønn tett opp til hvor lang utdanning man har føles idag kanskje logisk, men dette underkjenner det faktum at det finnes en masse yrker som er helt essensielle, og som kanskje like godt kan læres på jobben som på skolebenken. En lønnspolitikk som fokuserer i for stor grad på utdanningsnivå vil kunne forverre mange av de problemene som jeg har omtalt her.   

Er denne kritikken av dagens utdanningstenking korrekt, konstruktiv, nyansert nok? Jeg vet ikke, jeg har ingen garanti for at mine oppfatninger er korrekte. Men så mye av dagens samtaler om skolen befinner seg innenfor temmelig snevre rammer, og mesteparten tas ganske enkelt for gitt og uforanderlig, og mer utdanning antas nesten alltid for å være positivt. Det eneste jeg ønsker i første omgang er en utvidelse av samtalen, hvor alle tør å spørre seg om det kan være svakheter og feil i de mest grunnleggende antakelser vi gjør om temaene skole og læring. 

----------------------------

Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:

Litteraturliste

• Caplan, Bryan, (2017), The Case against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money, Princeton University Press
• deBoer, Fredrik, (2020), The Cult of Smart: How Our Broken Education System Perpetuates Social Injustice, All Points Books
• Dhingra, Pawan, (2020), Hyper Education: Why Good Schools, Good Grades, and Good Behavior Are Not Enough, New York University Press
• Harden, Kathryn Paige, (2021), The Genetic Lottery: Why DNA Matters for Social Equality, Princeton University Press
• Lewis-Kraus, Gideon, (2021), "Can Progressives Be Convinced That Genetics Matters?", The New Yorker, 6.sept 2021 (lenke)
• Major, Lee Elliot; Machin, Stephen, (2018)  Social Mobility and Its Enemies, Penguin Books Ltd, Kindle Edition (om boken)
• Markovitz, Daniel, (2019), The Meritocracy Trap, Penguin Press
• Reeves, Richard V., (2018), "Trickle-Down Norms", National Affairs, Vinter 2018 (lenke)
• Sandel, Michael, (2020), The Tyranny of Merit: What's Become of the Common Good? Farrar, Straus and Giroux, Kindle Edition
• Aasland, Sigrun, (2019), Det trengs en landsby. Hvordan familie, skole og nabolag påvirker våre barns fremtid, Res Publica