Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Det store skolepranget, Alexander Meyer, 2020

Det er ikke enkelt å vurdere forskjeller. Hvilke forskjeller er store, hvilke er små? Hva slags forskjeller vil faktisk utgjøre en forskjell? Ved å forandre en liten del av helheten, hvor mye forandrer vi helheten? 

Slike spørsmål er det egentlig vi hele tiden stiller oss i det daglige arbeidet i skolene, og i skolepolitikken. Hvilke endringer kan vi gjøre for å gjøre skolen litt bedre for litt flere elever, og på lang sikt mye bedre for alle? Likevel, på tross av alle disse anstrengelsene, ser misnøyen med skolen bare ut til å tilta. Det er liksom ingen som ser ut til å være spesielt fornøyde. Men hvor mye er dagens misnøye og løsninger er preget av måten vi tenker skolen på? 

I sin nye bok Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats (Universitetsforlaget 2020, 247 sider) gjør lærer Alexander Meyer et systematisk men lettlest forsøk å nærme seg disse problemene på en ny måte. Og for å konkludere først som sist: han presenterer oss for en løsning som klarer å være praktisk, tilsynelatende realistisk og lett forståelig for de aller fleste av oss, samtidig som den må sies å være temmelig radikal. Det er en interessant miks, med både teoretisk nytenking av gamle problemer, og praktiske, detaljerte løsningsforslag.  

Jeg skal forsøke her å gjennomgå noen hovedpoenger fra boken, i det håp om at enda flere vil lese den, slik at den kan få spille den rollen i dagens skoledebatt som jeg mener den fortjener. 

(Hør Alexander Meyer diskutere boken sin på episode 260 av Lektor Lomsdalens podkast, hvor han går nærmere inn på noen av de poengene jeg drøfter nedenfor.)




Våre forventninger til skolen

Man kan si at dagens skole slites mellom to tilsynelatende motstridende idealer: den strukturerte og disiplinerte læringen, og den kreative og frie leken og utforskningen. Meyer gir oss gode og ukarikerte eksempler på hvordan begge disse idealer viser seg i våre forventninger til skolen, og hva barna skal gjøre og lære der. Dagens skolesystem har ennå ikke landet på en kompromissløsning som vi er spesielt godt fornøyd med. Likevel, på tross av dette så har de mange alternative og friere pedagogikker som har blir foreslått og forsøkt, heller ikke hatt så stor suksess. For skolen er jo også forventet å oppfylle en essensiell samfunnsoppgave, nemlig å bidra til å skape gode samfunnsborgere med kunnskap om samfunnets kultur og normer. 

"Hva er løsningen på utfordringen med å finne en god balanse mellom elevenes frihets- og utforskertrang og vårt behov for å formidle obligatoriske fag til dem?" (s.19) Mange kritikere av den offentlige skolen, for å komme fri fra dette dilemmaet, har ofte foreslått å gå bort fra dette obligatoriske, det samme opplegget og den samme læreplanen for alle (og jeg må vel inkludere meg selv i denne kategorien). Det interessante med Meyers løsning er at han velger en mer moderat løsning, som faktisk klarer å ta vare på både formidlingen av obligatoriske fag og frihets- og utforskertrangen. 

Meyer kaller sin løsning, noe flåsete vil noen kanskje si, skolen 2.0. Han mener at dette "antyder en oppdatering av eksisterende programvare", som "ikke kommer i konflikt med innholdet i dagens skole". (s.20)

Hva som må fikses

For endel barn og unge kan skolen dessverre være er et temmelig miserabelt sted. Uten å være for negativ så gjennomgår Meyer mye data som viser realiteten og utstrekningen av slike problemer, om ting som fravær, mobbing, synkende motivasjon, lav innsats, skolevegring og andre problemer som det er blitt stadig mer fokus på de siste årene. Han oppsummerer: "Det triste faktum er at vi har blitt så vant til å se tegnene på både mild og alvorlig fremskreden kjedsomhet og mistrivsel at vi har lært oss til at mange av elevene våre er slik. [...] Summen av elevsymptomene antyder at vi skusler bort enorme mengder talent i hvert eneste årskull som forlater skolen" (s.26-27) 

I kapitlet "Det skjulte budskapet" skriver Meyer om hvilke tema som skoleforskningen fokuserer på, og om hvordan vi nesten aldri snakker om det grunnleggende faktum at skolen er obligatorisk (mye av dette kapitlet er en omskriving av hans artikkel "Tvang - skoleforskningens blinde felt" i Bedre Skole fra 2018, som jeg tidligere har omtalt her på bloggen). 

Som vi alle vet så altfor godt, så er læring under tvang noe ganske annet læring man har valgt selv. Gitt våre forventninger til skolens samfunnsoppdrag så er det vanskelig å se for seg hvordan skolen skal kunne gå bort fra det obligatoriske. Men at skoleforskningen nærmest fullstendig har oversett temaet tvang og tvungen læring, er likevel nesten uforståelig, og denne unnlatelsen sår tvil om mange av dens grunnleggende antakelser og resultater. Meyer oppsummerer det slik: "Min påstand er at skoleforskningens premiss om å utelate tvang og faginnhold som betydningsfulle faktorer for å forstå elevenes motivasjon og læring bidrar til at svarene denne forskningen gir, blir både misvisende og mange ganger direkte feil." (s.38)

Vi voksne forsøker å formidle fag og kunnskap med så mye entusiasme som vi klarer, og vil gjerne at elevene skal ta initiativ og ansvar for egen læring. Likevel så gjør strukturelle rammer, som time- og læreplaner, prøver og antatte kunnskapsbehov på neste nivå i skolesystemet, at mesteparten av læringen er planlagt av lærer, og progresjon og læringsmål er tydelig definerte. Den reelle friheten er minimal, og alle elever skjønner dette tidlig i skolegangen. Jeg husker selv skuffelsen jeg opplevde da vi i ungdomsskolen ikke fikk noe særlig ansvar for egen læring, slik barneskolelæreren min hadde fortalt meg vi skulle få. 

Den gamle skolen var mer autoritær, og former for straff var en akseptert måte å realisere tvangen. Men etterhvert har vi blitt klar over de negative konsekvensene av slik eksplisitt tvang, og denne skolen har blitt "erstattet av en tilsynelatende friere skole, fri for en dominerende lærerfigur." (s.48)

Her kommer vi til et sentralt poeng i Meyers bok: Denne tvangen er en viktig, men underkommunisert del av hvordan både fortidens og dagens skolesystem undergraver elevers initiativ og egeninnsats. Et slikt system har lett for å virke meningsløst på mange elever, og dermed demotiverende. Men dette fritar ikke læreren for ansvaret for å få elevene gjennom skolens innhold, om de vil eller ei. Forskjellen er at dagens lærer har færre metoder for å tvinge de elever som ikke vil gjøre det de skal. Meyer vil ikke tilbake til den gamle skolen med autoritære lærere som straffer, men han minner oss om at dagens skole er akkurat like obligatorisk som før, bare at læreren har færre muligheter og mindre autoritet til å håndtere dette systemet og de forventninger vi har til det.

Meyer gir oss her en presis og frustrerende sannhet: "Realiteten er [...] at lærerne er satt til å utøve samfunnets tvang overfor elevene, men uten reelle tvangsmidler til å gjennomføre mandatet. [...] Læreren er på sett og vis blitt en formelt maktesløs figur i et maktfullt system." (s.50) 

Det er viktig å understreke at Meyer ikke her unnskylder læreres eventuelle overtramp, eller gir elevene og/eller foreldre all skylden for det som ikke fungerer i skolen. Det er snarere slik at dagens system gjør det vanskelig for både lærere og elever å trives, undervise og lære godt. Hans presise beskrivelser av barn og voksnes utfordringer er lett å kjenne seg igjen i, og han argumenterer godt for hvorfor dagens rammebetingelser og krav undergraver mye av skolens mulighet for å legge til rette for reell læring og trivsel. Kort oppsummert: "Hverken skolesystemet eller elevene vinner i dagens system." (s.66)

Skolen 2.0

Her er altså dilemmaet som Meyer har tegnet opp i bokens første halvdel: "Man kan ikke fjerne årsakene til problemene som det obligatoriske/skoletvangen skaper, uten å fjerne det obligatoriske. Og fjerner man det obligatoriske, klarer ikke skolen å ivareta funksjonene den er ment å ha." (s.68) Vi kan ikke gi opp det obligatoriske, men vi "må gi tvangen/det obligatoriske et nytt meningsinnhold." (s.83) 

Den andre halvdelen av Det store skolespranget gir oss en utførlig beskrivelse av den skolemodellen som Meyer ser for seg kan løse noen av disse problemene. Han bruker også endel tid på å gjennomgå nyere forskning på motivasjon, lært hjelpeløshet og andre relevante tema, i kapitlet "En teoretisk test av den nye skolemodellen". 

Meyer beskriver to enkle prinsipper som skolen 2.0 baserer seg på. Første prinsipp er: "Tiden elevene tilbringer på skolen, deles i to like deler. En del "tilhører" lærerne, og en del "tilhører" elevene." Det andre er: "De to delene knyttes sammen etter det psykologiske prinsippet kalt Premacks prinsipp." (s.85)

Premacks prinsipp, også kjent som bestemors lov, er at man først må gjøre det obligatoriske før man kan gjøre som man vil. Rydd rommet, og så kan du spille data. Klipp plenen, og så kan du få en is. 

I skolen 2.0 er skoledagen som nevnt delt i to. Den første delen ser i stor grad ut som dagens skole, og styres av læreren. Elevene jobber med de oppgavene læreren gir dem, og hovedkravet er at alle gjør så godt de kan, dvs det er innsatsen som teller. I andre delen er det elevene som selv velger hva de skal gjøre, men de må være på skolen. De kan drive med taekwondo, tegne, spille fotball eller leke i sandkassen. Så lenge de er på skolen, og ikke ødelegger ting eller plager andre, så kan de gjøre som de vil, og elevene blander seg fritt på tvers av klasse og alderstrinn. 

Poenget er at dette er tre timer med aktivitet som både er meningsfulle og morsomme for elevene, hvor de kan gjøre noe de er interessert i, en tid som de i alle fall ikke vil gå glipp av. Lærerens timer på starten av dagen (tilsvarende rundt tre fjerdedeler av dagens undervisningstid, hvis jeg har forstått boken riktig) forblir sånn noenlunde som dagens skole allerede er. Men nå har læreren en ny og lett forståelig konsekvens, nemlig at elever som ikke viser god innsats (et begrep som også inkluderer å være en god klassekamerat, vise respekt for læreren osv.), kan måtte bli nødt til å fortsette arbeidet inn i andre halvdel av dagen. Hvor lenge avgjøres av læreren, men det er viktig at denne straffen oppleves som rettferdig. Det forventes ikke at alle elevene får gjort akkurat det samme, målet er at alle gjør så godt de kan, tilpasset deres nåværende evner til innsats. Men det er innsatsen, ikke resultatene som teller. Motivasjonen for å gjøre en god innsats kommer fra dagens andre halvdel, som antakeligvis vil være en sterk motivasjonsfaktor for alle elevene, nettopp fordi de selv styrer sine aktiviteter, og de får være med vennene sine.  

Meyers enkle, men snedige vri er denne: I dagens skole så forventer vi at elever skal bli motivert av sine resultater, og endel av de elevene som faktisk mestrer skolearbeidet blir motivert på denne måten. Men mange elever opplever sjelden eller aldri å mestre skolearbeidet, og derfor er ofte innsatsen deres tilsvarende dårlig. Det er ikke spesielt overraskende. Meyer kortslutter dette systemet ved å innføre en daglig motivasjonsfaktor, som er forståelig for alle elever, uansett deres interesse for skolefagene. Den er dessuten frakoblet faglige resultater, og baserer seg kun på innsats, at man gjør så godt man kan. Og, hvis andre halvdel av dagen er tilstrekkelig motiverende, så vil innsatsen bli bedre, og den indirekte konsekvensen av dette blir at flere elever også mestrer bedre. 

Denne skolemodellen gir antakeligvis også en større mulighet for at elever skal få oppleve konsentrert og disiplinert arbeid som noe positivt. Meyer bruker endel plass på å vise hvordan konsentrasjon og såkalte flytopplevelser vil kunne bli vanligere i denne skoleformen. En annen endring er hvordan elevmedvirkning og demokrati får en større og viktigere rolle, i og med at elevene styrer den ene halvdelen av dagen selv. Konflikthåndtering, budsjettering og møteplanlegging er bare noen av de tingene som Meyer argumenterer for at kan få en ny og viktigere rolle i skolen 2.0, men det går hinsides denne omtalens rammer å omtale dette i detalj.   

Jeg håper at omkonfigureringen av hvordan skolen håndterer motivasjon, resultater og innsats er lett å forstå og gir mening. Min oppsummering her er bare en liten brøkdel av Meyers gjennomgang, som sannsynliggjør og forklarer modellen ytterligere, og jeg håper at mange tar seg tid til å lese hele boken. 

Store forhåpninger

"Det viktigste [spørsmålet] er om dagens skolemodell gir gode svar på utfordringene den blir overfor. Denne boken ville åpenbart aldri ha blitt skrevet om jeg hadde ment at svaret på det siste spørsmålet var "ja"." (s.175)

Når noen påstår å presentere oss for noe nytt så blir vi alltid temmelig forventningsfulle. Dermed blir vi også fort skeptiske og skuffede, om løsningene ikke gir oss det vi plutselig har begynt å håpe på. Det er en slags grunnleggende psykologisk og samfunnsmessig treghet som gjør at alle løsninger mister litt av futten sin før de blir gjennomført, og vi gir sjelden nye tanker og forslag en reell mulighet til å bli prøvd ut. 

Uansett hvor misfornøyde vi er med dagens tilstand så tillater vi oss å være skeptiske til nye ideer. Det er jo litt forståelig, i et skolevesen som stadig utsettes for nye reformer fra entusiastiske politikere med  NOUer med store ord og vidløftige mål. Og når ting ikke blir så mye bedre så sier vi som Øystein Sunde, "hva var det vi sa?

Litt av problemet med alle disse reformene og endringsforslagene er at de egentlig opererer innenfor en temmelig snever forståelse av hva skolen er for noe og hvordan den fungerer. Kanskje det er det som er problemet? Det meste interessante med Alexander Meyers bok er at han klarer å vri på noen av våre grunnleggende antakelser om hvordan skolen kan og bør fungere. 

De fleste virkelig gode ideer etterlater oss med en slags følelse av "selvsagt, sånn er det jo, det er en god forklaring", samtidig som vi aldri hadde tenkt på det slik før. Meyers beskrivelse av dagens skolemodell og dens indre motsetninger, er både opplysende og innlysende på akkurat denne måten. Jeg håper dette er innsikter som mange oppsøker, siden de er nå lett tilgjengelige i bokform. Hvis man er opptatt av skolen og dens fremtid, så finnes det egentlig ingen god unnskyldning for å ikke umiddelbart anskaffe seg og lese denne boken. 



-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Meyer, Alexander, (2018a), "Tvang - skoleforskningens blinde felt", Bedre Skole, 3/2018 (lenke)
  • Meyer, Alexander, (2018b), "Myter og ideologi, professor Nordahl?", Utdanningsnytt, 11.oktober 2018 (lenke)
  • Meyer, Alexander, (2019), "Obligatorisk skuleordning – eit hinder for demokratiet?", Syn og Segn, nr.1 2019 (lenke)
  • Meyer, Alexander, (2020), Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats, Universitetsforlaget

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol