Gå til hovedinnhold

Noen refleksjoner rundt læreplanenes rolle

Jeg antar at de fleste har hatt denne opplevelsen med et eller annet tema: Etterhvert som man bruker mer og mer tid på å tenke gjennom noe og diskutere det med andre, så merker man at ens eget standpunkt vingler litt frem og tilbake. I en periode dominerer et argument mot, men så overskygges dette argumentet av et tilsynelatende tyngre et, for den motsatte siden. 
La meg forsøke å tippe deg litt over på ene siden, og så kan du fortelle meg hvordan det føles.

For interesserte lesere så har jeg skrevet noen innlegg hvor jeg forsøker å tenke gjennom hvordan vi argumenterer og lærer oss nye argumenter (her, her og her).  Et av poengene utviklet her er verdien av å tenke høyt, uten å nødvendigvis mene, dvs være overbevist om alt man sier. Dette er et stort tema, og iblant så er den beste måten å tenke i fellesskap å slenge ut noen litt kontrære påstander, for så å sirkle inn hvor de egentlige uenighetene ligger, og hvor vi trenger mer kunnskap. 

Svaret er "På bålet". Hva var spørsmålet? 


For å starte med et temmelig radikalt standpunkt, som jeg i bunn og grunn fortsatt tror er riktig, selv om jeg skal nyansere det litt i det følgende: Jeg tror at ideen om at alle barn skal lære det samme, og følge en slags plan for deres læring gjennom temmelig mange år med obligatorisk skolegang, en gang i fremtiden vil fremstå som fullstendig absurd. 

Mest som en slags provoserende påstand, for å se hvor en slik tankerekke tar oss hen, så har jeg noen ganger sammenlignet en slik læreplantenking med heksebrenningene, eller trolldomsprosessene, som foregikk for noen århundrer siden. Poenget, som selvsagt ikke er spesielt nyansert, er at det her dreier seg om en praksis som på et tidspunkt ble antatt å være vanlig, selv om det definitivt innebar en viss maktutøvelse og brutalitet, og som i ettertiden fremstår som fullstendig absurd, et resultat av merkelige overbevisninger som var vanlige i datidens kultur. Og, som Nils Gilje skrev i den fine boken Heksen og humanisten (2003, se en omtale her), selv de som ble ofre for disse prosessene trodde på hekser, trollmenn og deres ondskap, og hadde ofte vært med på å anklage andre for lignende handlinger. De ble ofre for justismord, men ofrene benektet ikke realiteten av de aktivitetene de ble beskyldt for, bare at de selv var uskyldige.   

Poenget er at det er vanskelig å vite hvilke ting vi idag tar for gitt, men som en gang i fremtiden kommer til å fremstå som merkelige, feilinformerte, absurde og til og med unødvendig brutale. Den måten vi i dag bedriver skole er selvsagt ikke sammenlignbart med heksebrenning, men vi ofte like ute av stand til å spørre oss om det vi gjør idag virkelig er det riktige å gjøre, kanskje fordi vi er så vant til å ikke stille slike spørsmål. Selvsagt gjør vi det vi gjør. Og, uansett om vi faktisk tror på dette eller ikke, så oppfører vi oss alle mer eller mindre som om vi tror på skolens verdi (se mitt innlegg i Klassekampen 25.juni om dette tema). 

Det er en viss fare med å tenke i slike analogier, fordi de kan ta bort fokus fra det som kanskje er viktigere, nemlig å stille nyanserte spørsmål om hvordan vi tenker og bruker organisatoriske læringsverktøy som læreplaner (mer om forsiktige nyanseringer her). Så jeg skal forsøke å dra analogiene ned et par hakk i det følgende, og beskrive hvordan min egen tenkning har nyansert seg litt i det siste. 

Retten til å lære kommer så kjapt på pletten at lysten til å lære ikke rekker å våkne, og den lærer seg kjapt å hate lyden av vekkerklokken. 

Min egen posisjon har i en god stund nå vært at barn og unge, om de bare får de riktige omstendighetene, om de får nok frihet og ansvar, trygge voksne som ikke trenger å styre for mye, og aldersblandede grupper, egentlig ikke trenger noe slikt som læreplaner. Dvs de kommer til å lære mye, og antakeligvis mer, om deres læring ikke skal styres fra voksent hold. Læringen kan baseres på barnas initiativ, uten å være obligatorisk, og jeg har skrevet om noen skoler og forsøk som ser ut å bekrefte at dette er mulig (se her, særlig kategoriene om skolekritikk, forskning og eksempler). 


Fra "The Imaginary Prisons (Le Carceri d'Invenzione)", av Giovanni Battista Piranesi . Kilde: Wikimedia Commons 

Læreplanens positive funksjoner

Likevel, en klok kritiker minte meg nylig på at læreplaner antakeligvis spiller en viktig rolle, om enn på en litt annen måte enn slik vi vanligvis ser for oss det. 

For i dag er jo skolen en kjempesvær institusjon, med en masse voksne som man ofte har lite eller ingen personlig kjennskap til. Dette krever et visst rammeverk, for at man som forelder med noenlunde trygghet skal kunne sende barna sine dit. Om vi bare holder oss til rent faglig innhold, hvem vet hva slags presentasjoner og faglige kjepphester noen lærere ville bruke tiden på, om alle voksne stod helt fritt til å lære barn og unge det de ville? Evolusjonsbiologi i det ene klasserommet, og kreasjonisme i det neste? 

Det er jo faktisk en veldig god innvending, som man enten tenker er helt selvfølgelig, eller kanskje har glemt å tenke på. Jeg vil nok plassere meg i den siste gruppen, kanskje fordi jeg så sterkt har fokusert på hva man vinner når man gir barn frihet i læring. Men, og det burde være åpenbart, vi ønsker visse rammer som det faglige innholdet skal foregå innenfor, særlig siden vi ikke har noen mulighet til å følge opp og individuelt godkjenne den undervisningen som gis i landets mange skoler. 

Det er nå ting begynner å bli interessant. Gitt at man aksepterer det forutgående, hvordan kan vi tenke oss læreplanens funksjon i alle de timene barn og unge tilbringer i en eller annen form for institusjonalisert oppvekst? 

Noen sentrale punkter og spørsmål

  • Kan læreplanen sees på mer som et rammeverk for voksne, i stedet for å være en slags liste over det barn har rett på å lære? Jeg tror dette kan være en nyttig vridning av spørsmålet, om enn så bare for å se hvilke nye perspektiver dette medfører. For det vi kaller barnas rettigheter blir, kanskje av organisatoriske årsaker, til barnas individuelle plikter. Retten til å lære kommer så kjapt på pletten at lysten til å lære ikke rekker å våkne, og den lærer seg kjapt å hate lyden av vekkerklokken. 
  • Vi vet at ikke alle barn og unge oppnår alle kompetansemålene i skolens læreplan, det burde ikke komme som noen overraskelse. Men akkurat som vi alle vet hvor ødeleggende det kan være med en sjef som skal detaljstyre sine ansattes arbeid hele tiden, kan vi skaffe oss mer kunnskap om hva slags negative effekter detaljstyringen av barns læring har? Vi antar at barn ikke kommer til å arbeide, om ikke voksne underviser og pålegger dem arbeid, men har vi i det hele tatt noen forutsetninger for å vite dette? Å gjøre en skoleuke elevstyrt, eller si at en måned er uten obligatorisk skolearbeid, er ikke nok for å bevise eller motbevise en slik antakelse. Men gitt hvor mye tid og penger vi bruker på skole, er ikke dette noe som kunne være verdt å finne ut? Kanskje vi gjør denne skolegreia feil? 
  • Læring skjer hele tiden, men via læreplanen så definerer skoleverket visse tema og fag som de aller viktigste å lære, og læreren er samfunnets ekspert på disse tema. Ikke fordi de faktisk er de viktigste, i mange tilfeller er de åpenbart ikke det, men fordi vi har bestemt at det skal være slik, og tilskrive ekstra høy verdi til disse tema. Kan det ikke tenkes at dette har, når alt kommer til alt, en negativ effekt på mengden læring som foregår? Litt som en by hvor alle trafikklysene er feilprogrammert, og biler, busser og lastebiler venter på rødt lyst langt mer enn de hadde trengt å gjøre? 

Pierre Vivant's Traffic Light Tree (1998), Kilde: Wikimedia Commons


Notater til en "negativ læreplan"

En læreplan kunne inneholdt en liste over en rekke misforståelser eller feiloppfatninger som de voksne, så godt det lar seg gjøre, bestreber seg på å ikke gi til barna. Den kunne også inneholdt diverse ting man forsøker å unngå, feks å forstyrre barn i deres læring. Her er en liten liste med noen ting som kunne vært med:

  • Mange barn tenker etterhvert at læring er noe som skjer på skolen, og en slik innsnevring av læringsbegrepet i manges hoder er ganske sikkert et produkt av skolegang, og et skolesentrert samfunn. Læreren må for all del ikke gi inntrykk av at han eller hun er kilde til mer enn en brøkdel av det barna lærer. 
  • Barn som har fattet interesse for noe, og som jobber motivert, har en grunnleggende rett til å få fortsette dette arbeidet, og befinne seg i omgivelser hvor dette er mulig. Hvis man aldri har fått muligheten til å utfolde seg på denne måten, virkelig forfølge en aktivitet som kombinerer glede, inspirasjon og læring, hvordan skal man da forvente at barn skal forbinde læring og kunnskap med noe positivt? Slike grunnleggende erfaringer og assosiasjoner er mer verdifullt enn mesteparten av de fakta man evt klarer å plassere i korttidshukommelsen for en stakket stund. Hvordan kan et slikt arbeidsmiljø se ut? Jeg vet ikke, men jeg tror en mindre oppstykket timeplan, og aldersblandede grupper er helt essensielt (se her for mer om dette). 
  • Selv om dette går på tvers av hvordan mange lærere er vant til å tenke på egen yrkesrolle, hva med å foreslå at læreren først og fremst skal være en omsorgsperson, som er til stede og sørger for at barna har en trygg plass å være? Dette vil sikkert fremstå merkelig, og i akkurat denne ordlyden, nærmest overbeskyttende, men poenget er at barn kan lære masse på egen hånd, og hva om vi voksne forsøker å gi dem rom til dette? Så lenge det ikke er snakk om foreldrene selv som tar hånd om barna i løpet av dagen, så trenger vi en eller annen form for arbeidsbeskrivelse for de voksne som skal være sammen med barna.


I stedet for konklusjon, forvirring?


Poenget er egentlig bare å reflektere rundt hva det er vi forsøker å gjøre med læreplaner, og spørre: hva slags styrende rolle har de, og bør de ha, i skolen? 

Noe av de beste innsikter kommer når man får kritikk for det man frem til da har ment, og innser hva det er man har oversett frem til nå. Dette er tidkrevende, samtidig som det krever at man ser etter det beste i motpartens argumenter, for den eneste måten man virkelig åpner seg for kritikk er om man føler seg tatt på alvor, og man svarer på det samme nivå av nyansering, og ikke med grove forenklinger. 

Jeg er sikker på at noen av mine argumenter fremstår som forenklinger, mens de kanskje for andre fremstår som selvfølgeligheter, og for en tredje gruppe omtaler de ting de aldri har tenkt på før. Problemet er bare at det er så utrolig vanskelig å forstå hverandres selvfølgeligheter og skepsis, og de må utbroderes i detalj for å unngå fullstendig misforståelse. En nyttig holdning er å aldri undervurdere hvor forskjellige våre tanker og oppfatninger kan være, bakom den tilsynelatende like språkbruken. På den andre siden kan det være lurt å anta at vi er enige i mer enn vi tror. Ofte finner vi her en merkelig asymmetri, hvor vi er mer enige enn vi tror der hvor konflikten virker størst, mens uenighetene ligger i detaljene som skjules bak vårt felles vokabular. Det er i alle fall en interessant hypotese. 

Jeg er derfor veldig nysgjerrig på hva slags effekt denne teksten, og andre tekster på bloggen, har på dine tanker om disse tema. Hvilke argumenter er overbevisende, hvilke virker uferdige, hva ser ut til å være oversett? Jeg tror jeg kan love at et utførlig svar vil få et utførlig svar, enten på epost eller i et nytt innlegg. 



-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
En oversikt over mesteparten av innleggene jeg har skrevet om skole finner du her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?

  • Gilje, Nile, (2003), Heksen og humanisten. Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer - en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol