Gå til hovedinnhold

Hva om ungdom ikke måtte gå på skole?

Jeg skal forsøke et litt annerledes innlegg her, en slags kommentert videoliste. Temaet er North Star, et alternativ til ungdomsskole og videregående som startet i Massachusetts i 1996, og som nå har fått endel avleggere i USA, samt et senter på Filippinene. Jeg har allerede skrevet et innlegg om North Star og boken som grunnlegger Kenneth Danford har skrevet, Learning is natural, school is optional, fra 2019. Du finner Danfords nettside, hvor han publiserer jevnlige blogginnlegg, her.

La oss starte med denne korte videoen, et klipp fra filmen Self Taught. Se den før du leser videre, bare halvannet minutt lang.


Det grunnleggende spørsmålet som Kenneth Danford og Joshua Hornick stilte når de startet North Star i 1996 var: Hva vil skje om vi ikke plasserer ungdom i et miljø med obligatorisk undervisning og oppmøte, men mer bare et sted å være, hvor de kan gjøre hva de vil, og komme og gå når de vil? Det underliggende spørsmålet er: Må virkelig ungdom gå på skole for å lykkes i livet, for å lære det de trenger, for å bli dugelige mennesker? 

Danfords TEDx-presentasjon fra Amherst i 2013 gir en kort innføring i hvilke svar de har fått så langt. Selv om du ikke ser alle de andre videoene jeg lenker til under, ta deg tid til å se denne. 


North Star har ikke fokusert på å hjelpe de familiene som allerede driver med hjemmeskole. De forsøker å nå frem til de ungdommene i skolen som mistrives, for å fortelle dem at det finnes en annen mulighet, at de ikke trenger å gå på skolen. De fleste vil antakeligvis velge å forbli på skolen, og det er forståelig, gitt dagens normer og forventninger.

Men hva med de som nærmest skulle gjort hva som helst for å slippe å gå på skolen, som av tusen forskjellige årsaker ikke bare ikke trives, men mistrives, og som av tusen forskjellige årsaker lærer mye mindre enn de kunne ha lært, og som har mer eller mindre mistet lysten til å lære, indre motivasjon og nysgjerrighet?

Etter å ha drevet North Star i over 20 år har Danford sett over 500 barn komme ut av skolen og inn i dette miljøet, og sakte men sikkert dukker entusiasmen, lærelysten og humøret frem i mange ungdommer. Og ja, de klarer seg som regel veldig fint videre i livet, og mange tar høyere utdanning (selv om de ikke har gått på en ungdomsskole og videregående som gir undervisning, karakterer og papirer). Danford har skrevet mer om det her

Det ser virkelig ikke ut til å være flaks, eller særdeles flinke voksne pedagoger, spesielt privilegerte og rike familier, eller lignende ytre faktorer, som gjør at dette fungerer. Det ser snarere ut til at det ganske enkelt fungerer å la ungdom få ha et trygt og godt miljø, hvor deres ønsker blir respektert og deres stemmer hørt, hvor de får tid til å både sosialisere mye og forfølge interesser og oppdage hva det vil si å virkelig fordype seg i noe. 

Når barn og unge får tid på seg, og innser at dette ikke bare er nok et triks fra de voksnes side for å få dem til å lære seg det de voksne vil at de skal lære, så ser det faktisk ut til at de fleste er interesserte og overraskende lærenemme. 

Samtidig, det er veldig få kunnskaper og ferdigheter i livet som absolutt alle individer må kunne, og man kan med rette spørre seg om vi bruker tiden riktig slik vi gjør det i skolen idag. Mange ungdommer er i stand til å lære seg endel ting langt mer effektivt om de får ta styring over aktiviteten og læringen, enn hvis undervisningen er obligatorisk og styrt av voksne. 

Her er nok en presentasjon av programmet, fra 2015. Å høre disse fortellingene får meg virkelig til å undres, hvordan i all verden er det mulig at det går an å la ungdommer lære på denne måten, samtidig som de fleste av oss ser for oss at det er omtrent umulig, dømt til å mislykkes? Hvordan kan det ha seg at vi har gått så langt på den obligatoriske tenkemåten, at vi så lett avviser andre måter å lære på som urealistiske? 



Det er mye mer å drøfte rundt disse tema, men det får bli en annen gang. Jeg ønsker virkelig at disse innleggene kan fungere som et utgangspunkt for samtaler og spørsmål. Hva er beste måten å utforske disse tema ytterligere, og hva slags spørsmål sitter du igjen med? Tror du at vi burde la ungdom få tilbringe tiden på denne måten? Ville du ha sendt dine barn til en slik "skole", og ville du ha jobbet på et slik sted? Hvorfor, eller hvorfor ikke?

Del bloggen med andre som kan være interesserte, og send meg gjerne en epost på sandakerlars@gmail.com

Til slutt, her er et lengre klipp fra filmen Self-Taught:



For de som vil lese mer om North Star i Kenneth Danfords egne ord, her er et fint intervju, og her er et kort utdrag fra det:

"With over 22 years of doing this, the kids who say that turn out absolutely fine. In the end, no one comes here and just plays video games forever. It’s a myth. It might look that way to someone who’s new and walks in to see a group of kids at the table on their computers. They think, “That’s a whole lot of nothing.”

The truth is, that’s a whole lot of miracle happening. These are kids who were socially anxious, depressed, refused to leave the house, have never been happy a single day of their teenage lives, and now bug their parents saying, “C’mon let’s get going. I want to get to North Star already.”

A year or two of letting all the bad stuff fade away and letting them make some friends and feel a sense of belonging leads to them taking some classes, interacting with the adults, engaging with their tutors, earning their GEDs, trying a college class, and before you know it, they’re pursuing a computer science degree at UMass when they are 17 years old.

It’s not rocket science. We’re not miracle workers. It’s that the power of the approach is valid. If you let people be in control of themselves, sure, at first they might do things that make you uncomfortable. But, over time, they seek out a life that inspires them."



Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8) ...

Hjemmeundervisning og fellesskolen: en mulig fredelig sameksistens?

De siste ukene har jeg i mange samtaler her og der opplevd å forsvare to grupper, som er antatt å være svært ulike: De som ønsker å beskytte fellesskolen, og de som ønsker å forsvare retten til hjemmeundervisning.  Virker dette selvmotsigende? I mitt hode fremstår dette nesten som det stikk motsatte, som en naturlig konsekvens av det som begynner å bli en temmelig lang og intrikat tankerekke. Jeg skal forsøke å gi en liten kortversjon her.  Men først, en påminnelse: Det finnes alltid mange gode og dårlige argumenter for alle sider av de fleste saker, og enhver ærlig samtaledeltaker har egentlig en slags plikt til å argumentere mot dårlige argumenter, også der hvor disse tilsynelatende støtter ens egen posisjon. Vi bør også sørge for at det er plass for gode argumenter selv der hvis disse støtter opp under posisjoner du kanskje ikke er helt enig i.  Kilde: digitaltmuseum.no Så til saken: Kan man forsvare fellesskolen og hjemmeundervisning på en og samme tid? Ja, så absolut...

Mer kunnskap, men også mer frilek

Er det bare meg, eller er det litt ny giv i den norske skoledebatten om dagen?  Det har i alle fall skjedd en vending i diskusjonen om læreplaner, takket være iherdig jobbing av engasjerte folk. De siste ukene har vi sett innlegg i Klassekampen og Aftenposten om behovet for mer kunnskap i skolen, og en vending bort fra den rent ferdighetsfokuserte læreplanen. Som Mari Skurdal skriver på lederplass i Klassekampen 1.november, det er på tide å gjøre som fjellvettreglene lenge har anbefalt oss: snu i tide.  Medier og partifolk har åpenbart notert seg hva det er som skjer, og det er endel bevegelser i kulissene. På den andre siden så er det ganske stille fra Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratets side, men det har jeg egentlig forståelse for. Det kommer nok.   Så langt alt vel. Jeg er helt med på denne vendingen tilbake mot et større fokus på kunnskap. For min egen del så var det nok Natalie Wexlers bok The Knowledge Gap (2019) som virkelig overbeviste meg (...