Gå til hovedinnhold

Hva om ungdom ikke måtte gå på skole?

Jeg skal forsøke et litt annerledes innlegg her, en slags kommentert videoliste. Temaet er North Star, et alternativ til ungdomsskole og videregående som startet i Massachusetts i 1996, og som nå har fått endel avleggere i USA, samt et senter på Filippinene. Jeg har allerede skrevet et innlegg om North Star og boken som grunnlegger Kenneth Danford har skrevet, Learning is natural, school is optional, fra 2019. Du finner Danfords nettside, hvor han publiserer jevnlige blogginnlegg, her.

La oss starte med denne korte videoen, et klipp fra filmen Self Taught. Se den før du leser videre, bare halvannet minutt lang.


Det grunnleggende spørsmålet som Kenneth Danford og Joshua Hornick stilte når de startet North Star i 1996 var: Hva vil skje om vi ikke plasserer ungdom i et miljø med obligatorisk undervisning og oppmøte, men mer bare et sted å være, hvor de kan gjøre hva de vil, og komme og gå når de vil? Det underliggende spørsmålet er: Må virkelig ungdom gå på skole for å lykkes i livet, for å lære det de trenger, for å bli dugelige mennesker? 

Danfords TEDx-presentasjon fra Amherst i 2013 gir en kort innføring i hvilke svar de har fått så langt. Selv om du ikke ser alle de andre videoene jeg lenker til under, ta deg tid til å se denne. 


North Star har ikke fokusert på å hjelpe de familiene som allerede driver med hjemmeskole. De forsøker å nå frem til de ungdommene i skolen som mistrives, for å fortelle dem at det finnes en annen mulighet, at de ikke trenger å gå på skolen. De fleste vil antakeligvis velge å forbli på skolen, og det er forståelig, gitt dagens normer og forventninger.

Men hva med de som nærmest skulle gjort hva som helst for å slippe å gå på skolen, som av tusen forskjellige årsaker ikke bare ikke trives, men mistrives, og som av tusen forskjellige årsaker lærer mye mindre enn de kunne ha lært, og som har mer eller mindre mistet lysten til å lære, indre motivasjon og nysgjerrighet?

Etter å ha drevet North Star i over 20 år har Danford sett over 500 barn komme ut av skolen og inn i dette miljøet, og sakte men sikkert dukker entusiasmen, lærelysten og humøret frem i mange ungdommer. Og ja, de klarer seg som regel veldig fint videre i livet, og mange tar høyere utdanning (selv om de ikke har gått på en ungdomsskole og videregående som gir undervisning, karakterer og papirer). Danford har skrevet mer om det her

Det ser virkelig ikke ut til å være flaks, eller særdeles flinke voksne pedagoger, spesielt privilegerte og rike familier, eller lignende ytre faktorer, som gjør at dette fungerer. Det ser snarere ut til at det ganske enkelt fungerer å la ungdom få ha et trygt og godt miljø, hvor deres ønsker blir respektert og deres stemmer hørt, hvor de får tid til å både sosialisere mye og forfølge interesser og oppdage hva det vil si å virkelig fordype seg i noe. 

Når barn og unge får tid på seg, og innser at dette ikke bare er nok et triks fra de voksnes side for å få dem til å lære seg det de voksne vil at de skal lære, så ser det faktisk ut til at de fleste er interesserte og overraskende lærenemme. 

Samtidig, det er veldig få kunnskaper og ferdigheter i livet som absolutt alle individer må kunne, og man kan med rette spørre seg om vi bruker tiden riktig slik vi gjør det i skolen idag. Mange ungdommer er i stand til å lære seg endel ting langt mer effektivt om de får ta styring over aktiviteten og læringen, enn hvis undervisningen er obligatorisk og styrt av voksne. 

Her er nok en presentasjon av programmet, fra 2015. Å høre disse fortellingene får meg virkelig til å undres, hvordan i all verden er det mulig at det går an å la ungdommer lære på denne måten, samtidig som de fleste av oss ser for oss at det er omtrent umulig, dømt til å mislykkes? Hvordan kan det ha seg at vi har gått så langt på den obligatoriske tenkemåten, at vi så lett avviser andre måter å lære på som urealistiske? 



Det er mye mer å drøfte rundt disse tema, men det får bli en annen gang. Jeg ønsker virkelig at disse innleggene kan fungere som et utgangspunkt for samtaler og spørsmål. Hva er beste måten å utforske disse tema ytterligere, og hva slags spørsmål sitter du igjen med? Tror du at vi burde la ungdom få tilbringe tiden på denne måten? Ville du ha sendt dine barn til en slik "skole", og ville du ha jobbet på et slik sted? Hvorfor, eller hvorfor ikke?

Del bloggen med andre som kan være interesserte, og send meg gjerne en epost på sandakerlars@gmail.com

Til slutt, her er et lengre klipp fra filmen Self-Taught:



For de som vil lese mer om North Star i Kenneth Danfords egne ord, her er et fint intervju, og her er et kort utdrag fra det:

"With over 22 years of doing this, the kids who say that turn out absolutely fine. In the end, no one comes here and just plays video games forever. It’s a myth. It might look that way to someone who’s new and walks in to see a group of kids at the table on their computers. They think, “That’s a whole lot of nothing.”

The truth is, that’s a whole lot of miracle happening. These are kids who were socially anxious, depressed, refused to leave the house, have never been happy a single day of their teenage lives, and now bug their parents saying, “C’mon let’s get going. I want to get to North Star already.”

A year or two of letting all the bad stuff fade away and letting them make some friends and feel a sense of belonging leads to them taking some classes, interacting with the adults, engaging with their tutors, earning their GEDs, trying a college class, and before you know it, they’re pursuing a computer science degree at UMass when they are 17 years old.

It’s not rocket science. We’re not miracle workers. It’s that the power of the approach is valid. If you let people be in control of themselves, sure, at first they might do things that make you uncomfortable. But, over time, they seek out a life that inspires them."



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Forventer vi for mye av skolen?

Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.  Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et

Mer om lek, læring og aldersblanding

Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray . Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.  Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her , og om aldersblanding her og her . Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål .  Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.  Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når ba