Jeg har tidligere skrevet temmelig kritisk om det vi kaller kunnskapssamfunnet, og referert til mange som påpeker at dette fenomenet er langt ifra like entydig og dominerende som vi ofte later som at det er (se tidligere innlegg her).
Men om vi kanskje ikke lever i kunnskapssamfunnet, eller at dette ordet ikke betyr det vi tror det betyr, så er det ganske sikkert at vi lever i noe vi kan kalle informasjonssamfunnet.
Dette betyr ikke at alle jobber med informasjon, eller at all materiell produksjon har mistet sin betydning, men bare at vi lever konstant omgitt av informasjon på en måte som aldri var tilfelle tidligere. Etter at internett ble trådløst, mobiltelefoner smarte, og nettilgangen konstant, så har veldig mange mennesker nesten alltid enorme mengder informasjon tilgjengelig.
I dette vil jeg bare kort omtale et poeng som jeg synes blir altfor sjeldent diskutert, nemlig hvordan dette har endret lærerens rolle og status.
En gang i tiden var jo ikke bare læreryrket statusgivende, man var jo også som lærer innehaver av ganske unik kunnskap. De aller fleste steder var en utdannet lærer en person som visste om en rekke ting som ingen av de andre menneskene i bygdene og byene hadde hatt tid til å sette seg inn i. Skolen var jo virkelig stedet å være for å få tak i ny informasjon og kunnskap, med bøker man ikke hadde hjemme, og utstyrt med en relativt kompetent veileder inn i disse ukjente verdener. Å høre en lærer forelese om noe man aldri hadde hørt om, og som man ikke ville ha muligheten til å høre om andre steder i lokalsamfunnet, må jo ha vært temmelig interessant. Om så ikke for alle, så i alle fall for mange.
 |
| U.S. Boy Scout School, Paris. Kilde: The Library of Congress |
Hva har forandret seg? Vel, temmelig mye, og disse forandringene er ganske sikkert en viktig grunn til at læreryrkets status har endret seg en hel del i negativ retning. Hvis man ikke tar hensyn til disse endringene så er denne synkende status kanskje overraskende, siden skolegang og kunnskap faktisk er blitt viktigere siden dengang.
På nett har dagens barn og unge tilgang til så mangt, mye av det temmelig negative greier, men de blir også eksponert for glimrende forklaringer, illustrasjoner og gode pedagoger. For eksempel, de beste populærvitenskapelige kanalene på YouTube formidler ny forskning, eksperimenter og interessante vitenskapelige innsikter på imponerende vis. Det er mange nye kjendiser som man kan undre seg over hvordan de fikk statusen sin, men noen av disse formidlerne har blitt så kjente og populære som de er simpelthen fordi de er skikkelig flinke. Dessuten, siden noen av dem nå lever av YouTube-kanalene sine så gir dette dem enda mer tid og resurser til å utvikle sin formidling ytterligere.
Jeg har hatt mange elever som kan mer enn meg og mange voksne om svarte hull, elektromagnetisme, Japans historie, evolusjonsteori, utforskningen av verdensrommet, og mye mer. Det er åpenbart at de lærer mye av å se på disse videoene, og de synes at denne læringen er interessant, meningsfull og morsom. Det er selvsagt ikke alle som bruker tiden sin på nett på denne måten, men det er overraskende mange vil jeg mene.
Hvilken effekt har denne nye informasjonstilgangen på skole og utdanning? For det første, jeg synes ikke det er spesielt rart at mange elever, som har god kjennskap til virkelig god vitenskapsformidling, at de blir litt ekstra utålmodige med endel av de presentasjoner som de må overvære på skolen.
En lærer som allerede har mer enn nok å gjøre, skal han eller hun også måtte konkurrere med de pedagogiske underholdningen man finner på nett? Nei, og nettopp det er poenget. Hva om vi innrømmer at formidlingen iblant gjøres bedre av andre, og revurderer lærerrollen i det moderne informasjonssamfunnet. Ole Martin Moen skrev endel om disse tingene i sin lange kronikk Fremtidsskolen i Dagbladet for noen år siden, og hans refleksjoner er stadig verdt å lese (hør min samtale med ham på podkasten her).
Skolen er ikke bare kunnskapsformidling, og lærerrollen er ikke bare undervisning, det er åpenbart. Jeg er egentlig ikke noen teknologioptimist når det gjelder læring, og jeg tror i alle fall ikke at YouTube løser alle våre problemer i skolen. Men jeg tror vi må ta det seriøst at vi fremstår som noe akterutseilte i vår formidling sammenlignet med det barn og unge nå er vant til, og dette må vi i alle fall tenke nøyere igjennom. Løsningen er ikke at alle lærere skal bli superlærere, med fantastiske formidlingsevner, teatralsk fremtoning og eventyrlige fagkunnskaper, ganske enkelt fordi at dette er fullstendig utopisk.
Vi kan ikke basere en løsning på hva de aller beste av oss får til. Vi må snarere spørre oss selv om det er noe feil med de forventningene vi har til skolen, og hvordan vi forsøker å leve opp til dem.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under: