"High school isn’t so bad. But when it comes to educating the next generation, not so bad is terrible." (Engel og Levin, 2016, s.1)
Merkelig nok har det vært givende og interessant å bruke tid på Facebook den siste måneden. Skolene har vært stengte, og foreldre har blitt tvunget til å ha hjemmeskole. Dette er absolutt ikke positivt i seg selv, men det har tvunget frem mange interessante samtaler, og det kan være verdt å dvele litt ved hvordan disse samtalene har sett ut.
For det første, som alltid, det er ekstremt lett å snakke forbi hverandre. Så før man tar til motmæle, bør vi passe på at vi bruker ord på noenlunde lik måte, selv om det ikke faller oss naturlig. Vi bør gjøre vårt beste for å unngå at vi velger de verste eksemplene og lar dem være modeller for hvordan vi tenker motstanderen (stråmannsargumenter, som vi ofte begår helt utbevisst, mest av alt av kunnskapsløshet. Og for de som vil lese mer om argumentasjon, her er et eldre innlegg om dette).
At hjemmeskole plutselig ble obligatorisk vakte noe munterhet blant folk med kritiske syn på skolen. Det er jo forståelig, men det skaper ikke bedre debattklima. Noen ser for seg at nå vil hjemmeskole øke i popularitet, andre mener at flesteparten av foreldre og/eller barn kommer til å glede seg til skolen begynner igjen, og de har nok rett, de fleste vil nok det.
Det finnes ganske mange av dem som har påpekt at det den læringen som nå foregår i de fleste hjem, hvor barn gjør oppgaver de får fra skolen, er svært forskjellig fra det som vanligvis foregår i de få familiene som vanligvis ikke sender barna sine på skolen. Dessuten, vi kan også forsøke å skille mellom hjemmeskole og hjemmeundervisning, som er det ordet som ser ut til å være mest vanlig i disse små miljøene (mer om disse tingene i tidligere blogginnlegg, her, her og her). Hjemmeskole er mer eller mindre å gjøre hjemme det som vanligvis gjøres på skolen, mens hjemmeundervisning, vel, ikke er det. Men husk, som nevnt ovenfor, folk bruker disse ordene forskjellig, så ikke anta for mye.
Etterhvert har det da også dukket opp endel saker om foreldre som begynner å bli slitne, som sier det er for mye å gjøre, de klarer ikke å få barna til å fullføre arbeidet de får fra skolen (her er en fra The New York Times). Facebook har vært fullt av slitne foreldre som synes denne perioden er vanskelig. Det er ikke så rart at det er slitsomt å skulle få barna til å gjøre alt de gjør på skolen hjemme.
Spørsmålet er bare om de må. Må nødvendigvis hjemmeundervisning se ut som skole hjemme, med timeplan og obligatoriske aktiviteter? Hvorfor det i så fall? Mange som driver med hjemmeundervisning forteller at det var først da de ga opp rigide strukturer, faste timeplaner og læringsmål, at læringen virkelig kom i gang. Litt etter litt ble læring hjemme slik en langt mindre slitsom oppgave å ta på seg. Ikke at det dermed er lett, men i alle fall mye lettere.
Beskjeden fra alle de i verden som har drevet hjemmeundervisning i lang tid før korona er derfor: Dere som nå har hatt barna hjemme i en måned eller så, all medfølelse, dette er slitsomt, men det er ikke slik hjemmeundervisning ser ut til daglig, i normale omstendigheter.
En ting som tilsynelatende tas fullstendig for gitt er at barna lærer sosiale ferdigheter på skolen, og at de går glipp av denne lærdommen om de er hjemme. Dette har blitt skrevet utallige ganger i diverse diskusjoner på Facebook, og i artikler (feks leder i Utdanningsforbundet Steffen Handals uttalelser i denne NRK-saken om hjemmeundervisning), og det sies med den største selvfølgelighet.
Selvsagt, det er noe i det at barn får møte og omgås andre barn på skolen, men så sort-hvitt som det ofte fremstilles er det antakeligvis ikke. For det første så lurer jeg virkelig på om de som uttaler seg så selvsikkert om skolens fortreffelighet hva sosial læring angår, vet noe særlig om alternativene. Det kan selvsagt hende jeg tar feil her, men når man har å gjøre med en så utbredt forestilling, er det sjelden at folk føler seg tvunget til å undersøke om ens egne meninger overlapper med virkeligheten. I den grad det lar seg gjøre i slike sammenhenger kan vi godt alle sammen ta litt mer ansvar for å faktasjekke egne forestillinger.
Så hva vet vi egentlig om utfallet av hjemmeundervisning på barns sosiale ferdigheter? Om man legger listen på høyde med fagfellevurdert forskning, med statistikk og deltakertall som ligner på det vi finner i offentlig skole, så har vi absolutt ingen ting. Det er forholdsvis lett å forstå, det er vanskelig å forske på noe som nesten er ulovlig, og derfor uvanlig, og ikke minst temmelig uglesett (for en fin oversikt over artikler som er skrevet om tema, se her, men som man vil se er det lite av dette som vil kunne kvalifisere som forskning, annet enn i den første, hypoesedannende fasen).
Men å slutte ifra dette at barn med bakgrunn fra hjemmeundervisning dermed har dårlige sosiale evner, vel; her har vi egentlig et tema for øving i kritisk tenkning. At vi i tillegg lett lar tenkningen vår styres av ting som bekreftelsestendens (confirmation bias, også kjent som myside bias), hvor vi bare legger merke til det som bekrefter det vi tror, gjør ikke slike meninger mindre suspekte (se Mercier og Sperber 2017 for mye mer om disse tingene), gir ikke spesielt mye grunn til å uten videre stole på disse antakelsene.
Rent anekdotisk: Mange av dem som tilbringer mye tid med barn som har hjemmeundervisning, kommenterer ofte at disse barna virker temmelig trygge og selvstendige, og mange fremhever spesielt at disse barna ser ut til å være komfortable med å omgås voksne. Det finnes en rekke bøker som beskriver dette, men de vil alltid falle under det som må kategoriseres som anekdotiske bevis (se noen av dem i litteraturlisten under).
Mange barn som har hjemmeundervisning har definitivt massevis av sosiale ferdigheter, noen av dem har til og med ferdigheter som få barn i skolen besitter. Kanskje barna i skolen lærer noe som disse barna ikke lærer, men det er også innad i skolen barn i skolen som ikke lærer det andre barn lærer, så ulikhetene forklares ikke alene om man er tilstede på skolen eller ei.
Selvsagt, kritikken av slike positive erfaringer fra hjemmeundervisning rammes også lett av tankefeil, denne gangen såkalt selection bias, for i hvilken grad vet om de eksemplene som trekkes frem er representative? Det gjør vi jo faktisk ikke, men dette betyr foreløpig bare at vi ikke vet, og betyr ikke nødvendigvis at disse eksemplene er unntak snarere enn regelen.
Et annet relatert tema er de barna som sliter med stress og angst, og ofte ser ut til å være skolepåført. Igjen så finnes det utallige eksempler på barn som begynner å trives igjen, nærmest forandrer personlighet, og ikke minst, setter pris på å arbeide og lære, når de får være hjemme. Siden skolene stengte i mars så har det vært en rekke saker om familier som har disse erfaringene (her er et lite utvalg, en lenke per tall: 1, 2, 3, 4, 5, 6 og her er en ny kommentar om emnet fra Peter Gray).
De aller fleste barna har det helt greit på skolen, la det være klart. Men hva betyr det? Mange barn kjeder seg, mistrives, og har lite interesse for skole (data fra Norge 2019, og USA 2016) endel barn sliter, og i mange undersøkelser så oppgir barn at skolen er hovedkilden til det stresset og mistrivselen de kjenner på (her er noen artikler om tema fra de siste årene: 1: flere jenter sliter med angst (2019), 2: mange barn med skolevegring (2019), 3: Barn helt nede i førskolealder syke av stress (2018)).
Er dette prisen vi betaler for at resten skal ha det helt greit? Som sitatet som innledet dette innlegget sier: "High school isn’t so bad. But when it comes to educating the next generation, not so bad is terrible." Hvis skolen var helt strålende for de aller fleste, så ville kanskje det faktum at endel barn opplever slike vansker oppleves mer rettferdiggjort i det store bildet. Men skolen er åpenbart ikke strålende for de aller fleste. Vi vet ikke engang, hva angår alle de barna som vokser opp og klarer seg helt greit, om dette er på grunn av eller på tross av all denne skolegangen (se to tidligere innlegg for relaterte tema og referanser, her og her).
La gå at alt dette er komplekse temaer, og man skal ikke gi skolen all skylden, for akkurat som vi ikke vet om hjemmeundervisning er negativt for sosiale evner så vet vi ikke om alle disse problemene har sin årsak i skolen. Men da vi idet hele tatt må tenke oss om her, så gir det grunn til å være litt mindre selvsikker: Det er ikke sikkert skole er så bra for barns som det vi lett tror, og vi gjør i alle fall ganske sikkert livet til endel av de som mistrives enda verre med å insistere på at alle skal ha det samme tilbudet. Alle barn har rett til opplæring, og det finnes en opplæringsplikt, men skoleplikt har vi ikke. Og gitt de mange problemene som dukker opp i løpet av mange barns skolegang så håper jeg vi ikke ender opp med en slik skoleplikt heller.
Det er kan godt tenkes at det finnes mange barn som opplever negative konsekvenser i livene sine som følge av å ha hatt hjemmeundervisning, uten tvil. Men hvor vanlig er dette? Det som også er veldig vanlig er barn som opplever negative konsekvenser av skolegang (her, her og her for mer om dette, se Olson 2009 for en hel bok om tema, og her er en fin podkast om tema).
Det er ikke slik at det her er snakk om to diametralt motsatte posisjoner, som ikke kan unngå å motarbeide hverandres løsninger. Dvs, det burde ikke være sånn, og det trenger ikke være sånn. De fleste forkjempere for alternative pedagogiske opplegg (feks dette eksemplet) og hjemmeundervisning (se hjemmesiden til Norsk Hjemmeundervisningsforbund for mer info) ønsker bare å ha slike muligheter tilgjengelig. Dette kunne være en vinn-vinn situasjon, fordi alternative tilnærminger kunne vært brukt som et forskningsgrunnlag for å utvikle enda bedre tilbud til alle barn i fremtiden (mer om dette her).
Et hovedargument for de som er imot alternativer og valgfrihet, som man ikke skal ta lett på, er at valgfrihet i skoleverdenen vil skape klasseforskjeller, hvor noen av de mer privilegerte og økonomisk velstående får velge, mens dårligere stilte må ta det de får, og den offentlige skolen svekkes mer og mer (mer om dette her). Men hvis dette argumentet får benyttes ukritisk gang på gang mot ethvert forsøk på å endre hvordan vi driver skole og opplæring, ja da lar vi dette hensynet overskygge fullstendig de negative effektene skolen har på mange barn, som nevnt ovenfor, og det er heller ikke riktig. Vi må ganske enkelt forsøke å løse begge problemene samtidig. Å tenke at alle disse problemene skal løses innenfor skolens rammer, høres egentlig ganske urealistisk ut. Og hvorfor ikke samarbeide litt? Det er faktisk ganske mange barn som stortrives og lærer masse uten å være i skolen.
Merkelig nok har det vært givende og interessant å bruke tid på Facebook den siste måneden. Skolene har vært stengte, og foreldre har blitt tvunget til å ha hjemmeskole. Dette er absolutt ikke positivt i seg selv, men det har tvunget frem mange interessante samtaler, og det kan være verdt å dvele litt ved hvordan disse samtalene har sett ut.
For det første, som alltid, det er ekstremt lett å snakke forbi hverandre. Så før man tar til motmæle, bør vi passe på at vi bruker ord på noenlunde lik måte, selv om det ikke faller oss naturlig. Vi bør gjøre vårt beste for å unngå at vi velger de verste eksemplene og lar dem være modeller for hvordan vi tenker motstanderen (stråmannsargumenter, som vi ofte begår helt utbevisst, mest av alt av kunnskapsløshet. Og for de som vil lese mer om argumentasjon, her er et eldre innlegg om dette).
 |
| Hjemmeskoleidyll? |
Hjemmeskole og hjemmeundervisning
At hjemmeskole plutselig ble obligatorisk vakte noe munterhet blant folk med kritiske syn på skolen. Det er jo forståelig, men det skaper ikke bedre debattklima. Noen ser for seg at nå vil hjemmeskole øke i popularitet, andre mener at flesteparten av foreldre og/eller barn kommer til å glede seg til skolen begynner igjen, og de har nok rett, de fleste vil nok det.
Det finnes ganske mange av dem som har påpekt at det den læringen som nå foregår i de fleste hjem, hvor barn gjør oppgaver de får fra skolen, er svært forskjellig fra det som vanligvis foregår i de få familiene som vanligvis ikke sender barna sine på skolen. Dessuten, vi kan også forsøke å skille mellom hjemmeskole og hjemmeundervisning, som er det ordet som ser ut til å være mest vanlig i disse små miljøene (mer om disse tingene i tidligere blogginnlegg, her, her og her). Hjemmeskole er mer eller mindre å gjøre hjemme det som vanligvis gjøres på skolen, mens hjemmeundervisning, vel, ikke er det. Men husk, som nevnt ovenfor, folk bruker disse ordene forskjellig, så ikke anta for mye.
Etterhvert har det da også dukket opp endel saker om foreldre som begynner å bli slitne, som sier det er for mye å gjøre, de klarer ikke å få barna til å fullføre arbeidet de får fra skolen (her er en fra The New York Times). Facebook har vært fullt av slitne foreldre som synes denne perioden er vanskelig. Det er ikke så rart at det er slitsomt å skulle få barna til å gjøre alt de gjør på skolen hjemme.
Spørsmålet er bare om de må. Må nødvendigvis hjemmeundervisning se ut som skole hjemme, med timeplan og obligatoriske aktiviteter? Hvorfor det i så fall? Mange som driver med hjemmeundervisning forteller at det var først da de ga opp rigide strukturer, faste timeplaner og læringsmål, at læringen virkelig kom i gang. Litt etter litt ble læring hjemme slik en langt mindre slitsom oppgave å ta på seg. Ikke at det dermed er lett, men i alle fall mye lettere.
Beskjeden fra alle de i verden som har drevet hjemmeundervisning i lang tid før korona er derfor: Dere som nå har hatt barna hjemme i en måned eller så, all medfølelse, dette er slitsomt, men det er ikke slik hjemmeundervisning ser ut til daglig, i normale omstendigheter.
Sosiale ferdigheter
En ting som tilsynelatende tas fullstendig for gitt er at barna lærer sosiale ferdigheter på skolen, og at de går glipp av denne lærdommen om de er hjemme. Dette har blitt skrevet utallige ganger i diverse diskusjoner på Facebook, og i artikler (feks leder i Utdanningsforbundet Steffen Handals uttalelser i denne NRK-saken om hjemmeundervisning), og det sies med den største selvfølgelighet.
Selvsagt, det er noe i det at barn får møte og omgås andre barn på skolen, men så sort-hvitt som det ofte fremstilles er det antakeligvis ikke. For det første så lurer jeg virkelig på om de som uttaler seg så selvsikkert om skolens fortreffelighet hva sosial læring angår, vet noe særlig om alternativene. Det kan selvsagt hende jeg tar feil her, men når man har å gjøre med en så utbredt forestilling, er det sjelden at folk føler seg tvunget til å undersøke om ens egne meninger overlapper med virkeligheten. I den grad det lar seg gjøre i slike sammenhenger kan vi godt alle sammen ta litt mer ansvar for å faktasjekke egne forestillinger.
Så hva vet vi egentlig om utfallet av hjemmeundervisning på barns sosiale ferdigheter? Om man legger listen på høyde med fagfellevurdert forskning, med statistikk og deltakertall som ligner på det vi finner i offentlig skole, så har vi absolutt ingen ting. Det er forholdsvis lett å forstå, det er vanskelig å forske på noe som nesten er ulovlig, og derfor uvanlig, og ikke minst temmelig uglesett (for en fin oversikt over artikler som er skrevet om tema, se her, men som man vil se er det lite av dette som vil kunne kvalifisere som forskning, annet enn i den første, hypoesedannende fasen).
Men å slutte ifra dette at barn med bakgrunn fra hjemmeundervisning dermed har dårlige sosiale evner, vel; her har vi egentlig et tema for øving i kritisk tenkning. At vi i tillegg lett lar tenkningen vår styres av ting som bekreftelsestendens (confirmation bias, også kjent som myside bias), hvor vi bare legger merke til det som bekrefter det vi tror, gjør ikke slike meninger mindre suspekte (se Mercier og Sperber 2017 for mye mer om disse tingene), gir ikke spesielt mye grunn til å uten videre stole på disse antakelsene.
Rent anekdotisk: Mange av dem som tilbringer mye tid med barn som har hjemmeundervisning, kommenterer ofte at disse barna virker temmelig trygge og selvstendige, og mange fremhever spesielt at disse barna ser ut til å være komfortable med å omgås voksne. Det finnes en rekke bøker som beskriver dette, men de vil alltid falle under det som må kategoriseres som anekdotiske bevis (se noen av dem i litteraturlisten under).
Mange barn som har hjemmeundervisning har definitivt massevis av sosiale ferdigheter, noen av dem har til og med ferdigheter som få barn i skolen besitter. Kanskje barna i skolen lærer noe som disse barna ikke lærer, men det er også innad i skolen barn i skolen som ikke lærer det andre barn lærer, så ulikhetene forklares ikke alene om man er tilstede på skolen eller ei.
Selvsagt, kritikken av slike positive erfaringer fra hjemmeundervisning rammes også lett av tankefeil, denne gangen såkalt selection bias, for i hvilken grad vet om de eksemplene som trekkes frem er representative? Det gjør vi jo faktisk ikke, men dette betyr foreløpig bare at vi ikke vet, og betyr ikke nødvendigvis at disse eksemplene er unntak snarere enn regelen.
Negative konsekvenser av skole
Et annet relatert tema er de barna som sliter med stress og angst, og ofte ser ut til å være skolepåført. Igjen så finnes det utallige eksempler på barn som begynner å trives igjen, nærmest forandrer personlighet, og ikke minst, setter pris på å arbeide og lære, når de får være hjemme. Siden skolene stengte i mars så har det vært en rekke saker om familier som har disse erfaringene (her er et lite utvalg, en lenke per tall: 1, 2, 3, 4, 5, 6 og her er en ny kommentar om emnet fra Peter Gray).
De aller fleste barna har det helt greit på skolen, la det være klart. Men hva betyr det? Mange barn kjeder seg, mistrives, og har lite interesse for skole (data fra Norge 2019, og USA 2016) endel barn sliter, og i mange undersøkelser så oppgir barn at skolen er hovedkilden til det stresset og mistrivselen de kjenner på (her er noen artikler om tema fra de siste årene: 1: flere jenter sliter med angst (2019), 2: mange barn med skolevegring (2019), 3: Barn helt nede i førskolealder syke av stress (2018)).
Er dette prisen vi betaler for at resten skal ha det helt greit? Som sitatet som innledet dette innlegget sier: "High school isn’t so bad. But when it comes to educating the next generation, not so bad is terrible." Hvis skolen var helt strålende for de aller fleste, så ville kanskje det faktum at endel barn opplever slike vansker oppleves mer rettferdiggjort i det store bildet. Men skolen er åpenbart ikke strålende for de aller fleste. Vi vet ikke engang, hva angår alle de barna som vokser opp og klarer seg helt greit, om dette er på grunn av eller på tross av all denne skolegangen (se to tidligere innlegg for relaterte tema og referanser, her og her).
La gå at alt dette er komplekse temaer, og man skal ikke gi skolen all skylden, for akkurat som vi ikke vet om hjemmeundervisning er negativt for sosiale evner så vet vi ikke om alle disse problemene har sin årsak i skolen. Men da vi idet hele tatt må tenke oss om her, så gir det grunn til å være litt mindre selvsikker: Det er ikke sikkert skole er så bra for barns som det vi lett tror, og vi gjør i alle fall ganske sikkert livet til endel av de som mistrives enda verre med å insistere på at alle skal ha det samme tilbudet. Alle barn har rett til opplæring, og det finnes en opplæringsplikt, men skoleplikt har vi ikke. Og gitt de mange problemene som dukker opp i løpet av mange barns skolegang så håper jeg vi ikke ender opp med en slik skoleplikt heller.
Noen oppsummerende tanker
Det er kan godt tenkes at det finnes mange barn som opplever negative konsekvenser i livene sine som følge av å ha hatt hjemmeundervisning, uten tvil. Men hvor vanlig er dette? Det som også er veldig vanlig er barn som opplever negative konsekvenser av skolegang (her, her og her for mer om dette, se Olson 2009 for en hel bok om tema, og her er en fin podkast om tema).
Det er ikke slik at det her er snakk om to diametralt motsatte posisjoner, som ikke kan unngå å motarbeide hverandres løsninger. Dvs, det burde ikke være sånn, og det trenger ikke være sånn. De fleste forkjempere for alternative pedagogiske opplegg (feks dette eksemplet) og hjemmeundervisning (se hjemmesiden til Norsk Hjemmeundervisningsforbund for mer info) ønsker bare å ha slike muligheter tilgjengelig. Dette kunne være en vinn-vinn situasjon, fordi alternative tilnærminger kunne vært brukt som et forskningsgrunnlag for å utvikle enda bedre tilbud til alle barn i fremtiden (mer om dette her).
Et hovedargument for de som er imot alternativer og valgfrihet, som man ikke skal ta lett på, er at valgfrihet i skoleverdenen vil skape klasseforskjeller, hvor noen av de mer privilegerte og økonomisk velstående får velge, mens dårligere stilte må ta det de får, og den offentlige skolen svekkes mer og mer (mer om dette her). Men hvis dette argumentet får benyttes ukritisk gang på gang mot ethvert forsøk på å endre hvordan vi driver skole og opplæring, ja da lar vi dette hensynet overskygge fullstendig de negative effektene skolen har på mange barn, som nevnt ovenfor, og det er heller ikke riktig. Vi må ganske enkelt forsøke å løse begge problemene samtidig. Å tenke at alle disse problemene skal løses innenfor skolens rammer, høres egentlig ganske urealistisk ut. Og hvorfor ikke samarbeide litt? Det er faktisk ganske mange barn som stortrives og lærer masse uten å være i skolen.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Klikk på tittelen for en langt mer utførlig litteraturliste
- Aldrich, Clark., (2011), Unschooling Rules: 55 Ways to Unlearn What We Know About Schools and Rediscover Education, Greenleaf Book Group LLC, Kindle Edition.
- Danford, Kenneth, (2019), Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life, Golden Door Press
- Engel, Susan, og Levin, Samuel, (2016), A School of Our Own: The Story of the First Student-Run High School and a New Vision for American Education, The New Press, Kindle Edition.
- Gray, Peter, (2011), "The Special Value of Children's Age-Mixed Play", The American Journal of Play, volume 3, number 4, 2011, ss.500-522 (lenke)
- Gray, Peter, (2013), Free to learn: Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life, Basic Books
- Gray, Peter, (2017), "Self-Directed Education—Unschooling and Democratic Schooling", Oxford Research Encyclopedias (lenke)
- Gray, Peter, og Feldman, Jay, (2004), "Playing in the Zone of Proximal Development: Qualities of Self-Directed Age Mixing between Adolescents and Young Children at a Democratic School", American Journal of Education 110 (February 2004), ss.108-145
- Holt, John, og Farenga, Patrick, (2003), Teach Your Own: The John Holt Book of Homeschooling, Perseus Publishing
- Llewellyn, Grace, (1991), The Teenage Liberation Handbook: How to Quit School and Get a Real Life and Education, Lowry House Publishers
- McDonald, Kerry, (2019), Unschooled: Raising Curious, Well-Educated Children Outside the Conventional Classroom, Chicago Review Press, Kindle Edition.
- Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding, Penguin 2017
- Olson, Kirsten, (2009), Wounded by School: Recapturing the Joy in Learning and Standing Up to Old School Culture, Teachers College Press
- Patterson, Sue, (2015), Homeschooled Teens: 75 Young People Speak About Their Lives Without School, Forever Curious Press, Kindle Edition.
- Rose, Todd, (2015) The End of Average: How We Succeed in a World That Values Sameness, HarperOne, Kindle Edition
- Stixrud, William, og Johnson, Ned, (2018), The Self-Driven Child: The Science and Sense of Giving Your Kids More Control Over Their Lives, Penguin